Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/352

Denne siden er ikke korrekturlest

at agere sprællemand, og jeg er sikker paa, at jeg ikke gjorde mine saker daarligere end de to første. Og det samme gjentok sig med alle, som naadde bakkekammen. Hvad sidste mand gjorde, har jeg aldrig faat sikker greie paa; men han sprællet vel han ogsaa, tænker jeg. Hadde en fremmed staat og betragtet os den morgen paa aaskammen, vilde han sikkert ha antat os for en flok gale mennesker.

Veien forekom os svært lang den dag, men endelig rak vi da frem og fik fuld forklaring. „Terra Nova” var kommet ind klokken 12 om natten. Vor vagtmand hadde netop været nede og faat en kop kaffe til at styrke sig paa. Da han kom op igjen, laa der to fartøier ved barrierekanten. Han gned sig i øinene, kløp sig i laaret og prøvet paa endda flere maater at overbevise sig om, at han sov. Men nei. Da han kløp sig i laaret — sa han senere — gjorde det svinagtig ondt. Han maatte altsaa allikevel være vaaken, og han kom derfor mer og mer til den slutning, at der virkelig laa to fartøier der.

Løitnant Campbell — lederen av østpartiet, som skulde utforske Kong Edward VII’s land, — kom først ombord og avla Nilsen en visit. Han fortalte, at de ikke hadde kunnet naa land, og at de nu var paa tilbakeveien til Mc. Murdo sund. Derfra var det deres hensigt at gaa til Cap North og utforske landet der. Straks efterat jeg var kommet ombord, kom løitnant Campbell over til „Fram” igjen, og jeg fik da meddelelsen fra ham selv. Vi lastet saa vore slæder og kjørte atter hjem. Klokken 9 formiddag hadde vi den store glæde at motta løitnant Pennal — „Terra Nova”s fører, — løitnant Campbell og ekspeditionens læge som de første gjester i vort nye hjem. Vi