Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/467

Denne siden er ikke korrekturlest

en feltstol, som stod i det ene hjørnet og ventet paa morgen-nydelsen. Men, jeg maa si han atter forbauset mig. Han skjøv kaffekjelen væk fra varmen, tok en kop ned av væggen, gik bort efter en kande, som stod paa bænken og skjænket sig en — ja vil De tro det? — en kop gammel kold te. „Det var da en besynderlig skrue,” tænkte jeg i mit stille sind.

Nu begyndte han at interessere sig sterkt for en emaljert bolle, som stod paa en hylde over komfuren. Heten var nu intens — jeg kikket paa termografen, som hang under taket — + 29° C. — syntes ikke at være tilstrækkelig for dens hemmelighetsfulde indhold. Den var desuten indtullet i haandklær og tepper og gjorde paa mig indtryk av at være sterkt forkjølet. Det blik, han kastet ned i den fra tid til anden, var spørrende. Han kikket paa klokken, løftet paa teppet og saa grublende ut.

Da ser jeg pludselig, det lyser op i hans ansigt, han gir en lang — mindre melodiøs — plystrelyd fra sig, bøier sig ned, griper et søplebret og iler ut i bislaget. Nu blev jeg for alvor spændt. Hvad vilde nu komme? I næste øieblik vender han tilbake med et lykkelig smil over hele ansigtet og med søplebrættet fuldt av — kul.

Hadde jeg før været nysgjerrig, blev jeg nu ængstelig. Jeg trak mig saa langt bort fra komfuren som jeg kunde, satte mig helt ned paa gulvet og skottet paa termografen. Ganske riktig, der begyndte pennen at bevæge sig op med hurtige skritt. Det var for galt. Jeg bestemte mig til at avlægge et besøk paa det meteorologiske institut, saasnart jeg kom hjem, og meddele hvad jeg hadde set med mine egne øine.

Nu forekom heten mig uutholdelig her nede paa