Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/571

Denne siden er ikke korrekturlest

merket til maal og i den hensigt at hente hjem de bikjer, som var sluppet løs paa den strækning og endnu ikke vendt tilbake. De gjorde turen, 60 km., paa 6 timer og fik alle de efterlatte — 10 stykker — med sig. De som var længst borte laa ved merket. Ingen av dem gjorde tegn til at reise sig da slædene kom. De maatte tages og spændes for. De saarbente — som det var et par av — maatte kjøres. Sandsynligvis hadde vel de fleste vendt hjem om nogen dager. Men ubegripelig er det, at friske, kjække hunder, som flere av dem var, kunde finde paa at lægge sig igjen.

Den 24. september fik vi det første budskap om vaaren, idet Bjaaland kom fra isen og hadde skutt en sæl. Sælen hadde altsaa begyndt at gaa op paa isen. Det var et godt merke. Dagen efter reiste vi ut for at kjøre den ind. Vi fik da en til med det samme. Der blev liv blandt hundene, da de fik fersk kjøt, for ikke at tale om fersk spekk. Vi mennesker sa heller ikke nei til en fersk bif.

Den 27. september tok vi bort taket, som hadde dækket over stuevinduet. Vi maatte føre lyset ned gjennem en lang trækanal, saa det blev jo betydelig reducert, inden det naadde ind. Men lys — veritabelt dagslys — var det dog og blev sat stor pris paa.

Den 26de vendte „Kamilla” tilbake efter 10 dagers fravær. Hun blev sluppet 110 km. fra „Framheim” paa forrige tur. Da hun kom, var hun like tyk og fet, som altid. Sandsynligvis har hun festet derborte i ensomheten paa en av sine kamerater. Hun blev mottat med store ovationer av sine mange beundrere.

Den 29. september viste et endnu sikrere vaarbud sig — en flok antarktiske jatriller. Vi frydet os ved at se disse vakre, kvikke fugler igjen. De fløi huset rundt