Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/72

Denne siden er ikke korrekturlest

rundt den. Og nu begyndte den første undersøkelse av den del av den store antarktiske barriere, som senere har faat navnet Rossbarrieren.

De magnetiske observationer godtgjorde, at polen laa i nord og vest for den store barriere, og den eneste mulighet var at følge denne og se, om den muligens længer mot øst kunde finde paa at bøie av mot syd og saaledes endnu engang aapne muligheten for en fri navigering mot syd. Fartøiene nærmet sig barrieren saa klods de turde — 4 à 5 kvartmil av — og fortsatte saa sin kurs mot øst langsmed den. Ismuren var paa dette sted fra 2—300 fot høi, siger Ross, og hadde en fuldstændig flat overflate. I 5 dager fortsattes reisen mot øst. Paa enkelte steder syntes barrieren at staa i grund. Paa andre steder igjen var den tydeligvis flytende. Og herfor talte ogsaa de mange svære isfjeld som fra tid til anden drev forbi, — skjønne syn, men farlige naboer.

Den 2. februar seilte begge fartøier klods op under barrieren og naadde sin høieste bredde paa denne færd 78° 4’ s. br. De hadde da fulgt barrieren 250 kvartmil mot øst. Det østligste punkt de naadde var 167° v. l. den 5. februar. Forsøk paa at trænge videre østover var forgjæves, og de blev nødt til at vende for endnu engang at forsøke, om der var nogen mulighet for at række den magnetiske pol. Men det maatte snart opgis paa grund av den fremrykkede aarstid. Kursen blev sat mot nord, og den 6. april 1841 hadde de igjen den glæde at styre ind i de kjendte Tasmanske farvand.

Tre maaneder tilbragte saa ekspeditionen her. Satte alt i god orden, og tok den nødvendige hvile. Men nogen leddiggang blev det ikke. Ross var ingen ynder av