Side:Bjørnson - Arne.djvu/137

Denne siden er korrekturlest
136


I skogen smågutten gikk dagen lang,
gikk dagen lang,
der havde han hørt slik en underlig sang,
underlig sang.
 
Gutten en fløjte av selju skar,
av selju skar, —
og prøvde om tonen derinne var,
derinne var.

Tonen, den hvisked og nevnte sig,
og nevnte sig,
men best som han lydde, den løp sin vej,
den løp sin vej.
 
Ofte, han blunded, den til ham smøg,
den til ham smøg,
og over hans panne med elskov strøk,
med elskov strøk.
 
Vilde den fange og våkned bratt,
og våkned bratt;
men tonen hang fast i den bleke natt,
i den bleke natt.
 
„Herre min Gud, tak mig derinn,
tak mig derinn;
ti tonen har fått mitt hele sinn,
mitt hele sinn.“

Herren, han svared: „den er din ven;
den er din ven;
skønt aldrig en time du ejer den,
du ejer den.“