Side:Christian Frederiks Dagbok.djvu/192

Denne siden er korrekturlest
183
CHRISTIAN FREDERIKS DAGBOK 1814

bevise paa riksforsamlingen, at Norge aldeles ikke kan greie sig uten at underkaste sig Sverige. — Han vil lide skibbrud paa folkets sunde forstand og nationale sindelag.

Jeg har bestemt mig til at sende general Anker til England, forat han skal indta sin brors plads, naar denne reiser fra dette land. Han reiser i slutningen av uken, og kanske vi imidlertid faar høre nyt fra Anker —


23Svenskerne lar ikke mere nordmændene faa lov til at dra til Danmark gjennem sit land. Nogen officerer som hadde tat avsked, og nogen forretningsmænd har maattet vende om ved Strømstad — Grev Schmettau har git et meget godt svar paa det brev som feltmarskalken skrev til ham, og som kom her den 20de. Sammen med dette brev fulgte mit brev til Sveriges konge, som denne hersker eller snarere hans ministre har sendt uaapnet tilbake. Jeg hadde vedlagt en avskrift til feltmarskalken, og det var dette som voldte denne uhøflighet. Minister Engestrøm har knyttet sin fortolkning til dette, og her anklager han mig for rænkespil og oprørsk optræden; han vaager endog at true mig, støttende sig paa en note fra den russiske utsending hr. Strogonof, som taler om at Rusland vil staa mot os ved at negte al kornutførsel til Norge.

Grev Essens brev er holdt i samme tone. Han sier at han ikke mere kan motta nogen meddelelser fra mig, men ber grev Schmettau at holde vedlike forbindelsen med ham, ja endog samarbeide og bli enig med ham om midlerne til at bringe nordmændene tilbake til sin pligt. Dette er yderst fornærmelig endog for grev Schmettau; men han vil gi ham svar paa tiltale! —


24Idag har jeg tat en tur til Drammen, hvor der var marked. Jeg overvar en teaterforestilling, som jeg fandt noksaa god, og om kvelden var det bal hos min vert, hr. von Cappelen. Her traf jeg kammerherre Anker, og jeg tror at han er mig meget velsindet. Naar han talte om grundloven, var det et punkt han dvælte ved: trykkefriheten; denne tanke trænger sig frem med magt, og jeg har intet imot den. Men naar det dreier sig om baktalelser, synes jeg at anonymitet er skammelig. —