Side:Münchhausen.djvu/14

Denne siden er korrekturlest
ANDET KAPITEL.
Jagthistorier.

Jeg forbigaar i stilhet mange lystige optrin, hvor vi efter omstændigheterne enten var de optrædende eller tilskuere, fordi jeg har langt mer vidunderlige og interessante jagthistorier at fortælle.

Jeg behøver ikke at fortælle dem, mine herrer, at jeg fremfor alle andre mennesker foretrak at omgaaes dem som hadde en særegen forkjærlighet for jagt. De forunderlige forholde som alle mine eventyr forløp i, og det held som jeg hadde i alt hvad jeg foretok mig, vil altid gi mine livserindringer øket glans.

En morgen saa jeg fra mit soveværelsesvindu at en dam like i nærheten var ganske bedækket av vildænder. I næste øieblik hadde jeg hentet min bøsse ut av kroken og styrtet med saadan fart nedad trappen, at jeg stødte hodet voldsomt mot en dørpost. Det lynte for øinene mine, men jeg mistet allikevel ikke bevidstheten et sekund. Jeg kom snart i skudvidde til dammen og opdaget til min fortvivielse, da jeg tok bøssen op, at stenen var gaat av ved det voldsomme støt. Men jeg maatte ikke la tiden gaa fra mig. Jeg husket lykkeligvis, hvad der hadde hændt mig for nogen minutter siden, aapnet fænghullet, løftet bøssen og sigtet i retning av fuglene, mens jeg med knyttet næve slog til mit ene øie. Atter fløi der gnister for øinene, skuddet gik av, og jeg dræpte fem par ænder, fire speilgaas, og et par vandhøner. Et bevis paa at aandsnærværelse er sjælen i mandige gjerninger.

Naar soldater og sjøfolk hyppig kan takke aandsnærværelsen for sin redning, saa har den ikke mindre ofte været en lykke for jægere. Jeg husker saaledes en dag da jeg paa en av mine vandringer kom til en indsjø hvor jeg saa nogen vildænder som imidlertid var spredt utover den store flate saadan at jeg ved et skud ikke kunde gjøre mig haab om at træffe mer end et par. Ulykkeligvis hadde jeg bare et skud igjen i bøssen, og jeg ønsket meget at faa bringe alle ænderne hjem, da jeg hadde invitert adskillige av mine venner til middag. Da husket jeg, at jeg i jagttasken hadde et stykke flesk igjen av min medbragte niste. Dette flesk bandt jeg saa fast i hundelænken, som jeg rækket op for derved at faa den dobbelt saa lang, saa stillet jeg mig i sivene ved stranden og kastet min lokkemat ut. Snart hadde jeg den for-