6) Skjelne-evnen for tonedistanser.
Man anslår suksessivt 2 tonepar med forskjellige intervaller. F.p. skal avgjøre om det annet intervall er større (S) eller mindre (M) enn det første.
7) Hukommelse for tonerekker.
Man spiller en tonerekke og gjentar den derpå, men med forandring av en tone. F.p. skal angi hvilket nummer i rekken er forandret.
8) Sans for melodirenhet.
Man spiller parvis to tonerekker, skalaer eller harmonier, hvorav den ene «partner» inneholder en falsk tone. F.p. skal avgjøre om den sist spilte tonerekke, skala eller harmoni klinger falskere eller riktigere enn den første. Klinger den falskere opføres «F», klinger den riktigere opføres en «R» i en dertil bestemt rubrikk.[1]
9) Melodi-hukommelse.
Man spiller bruddstykker av kjente melodier. F.p. skal av disse bruddstykker gjenkjenne den tilsvarende melodi.
10) Skjelne-evnen for moll og dur.
Forut for prøven forklares ved hjelp av eksempler forskjellen mellem begrepene dur og moll («hård og bløt», «lys og mørk»). Man spiller a) tonerekker, b) akkorder, dels i moll og dels i dur. F.p. skal angi om det er moll (M) eller dur (D).
11) Analyse av flerklanger.
Man spiller akkorder med forskjellige tone-antall. F.p. skal angi hvor mange toner og hvilke toner hver akkord er sammensatt av.
- ↑ Til måling av sansen for melodirenhet har vi benyttet følgende av Fridtjof Mjøen utarbeidede metode: på ét almindelig orgel blev der innsatt falske toner. Falskhetsgraden varierer fra 4 til 1 sekstendedel av en hel tone. Undersøkelsene viser at de fleste mennesker med letthet hører de falske toner som avviker 4 sekstendedel av en hel tone, mens de færreste er i stand til med sikkerhet å konstatere avvikelser så små som 1 sekstendedel av en tone.
