av sitt naturlige miljø, og således undra dem selve utviklingens bærende prinsipp: Kampen for tilværelsen.
Kan forskningen påpeke mere eller mindre åpenlyse feil ved Darwinismen, kan man ikke si det er lykkes den å sette noe bedre isteden, og man sitter tross alle angrep igjen med en sterk følelse av Darwins udødelighet.
I enhver sammensatt befolkning, som f. eks. det menneskelige samfund, spiller utvalget — seleksjonen — en avgjørende rolle. Jo strengere seleksjon, desto bedre vil arten holde sig.
Dette utvalg blandt de beste, mest livsdyktige eksemplarer av arten blev oprinnelig besørget av naturen selv og av menneskene så lenge de handlet i overensstemmelse med den. De første menneskelige «inngrep» skjedde nemlig ikke mot naturen, men tvert om for å hjelpe naturen i sitt arbeid. At de midler som blev anvendt til dette var hardhendte, til dels efter våre begreper grusomme, er en annen sak. Det er et spørsmål om ikke vår tid ved å gå til den motsatte ytterlighet, ved å fremelske alt som er svakt og skrøpelig, har begått nye grusomheter som kan måle sig med de gamle i barbari.
En ting er at menneskene har lært å beherske naturen, en annen ting er at denne makt kan misbrukes og har vært misbrukt. Og naturen har reagert. Naturen lar sig ikke ubegrenset «forstyrre i sine cirkler». Mister den først tålmodigheten, kan den hevne sig fryktelig. Enhver utvikling bort fra de naturlige forhold er farlig. Og efter som menneskene gikk frem i civilisasjon — et begrep som ikke er identisk med kultur — ophørte de oprinnelige, selektoriske faktorer å virke. Dermed var naturens rytme, som hittil hadde rådet, forstyrret, og istedenfor de selektoriske, satte der inn en rekke antiselektoriske prosesser, som fra forskjellige kanter begynte å underminere menneskeslekten. I våre dager har denne utvikling mot naturen nådd sitt høidepunkt.
