Side:Rasehygiene.djvu/190

Denne siden er korrekturlest

raser og folk får blandet sig med hverandre er en for mange tiltalende illusjon, men desverre et stort bedrag. En slik gjennemført blodblanding vilde tvert imot forårsake en indre ulikhet — en uhyggelig variasjonsbredde av alle somatiske og mentale egenskaper som menneskeheten neppe var tjent med.

Raseblandingsproblemet er et spørsmål som ikke bare angår vitenskapen, men hele samfundet, menneskeheten. Vi ser hvordan et typisk bastardfolk som sigøinerne er en plage for alle vertsfolk, idet de i stor utstrekning frister tilværelsen som vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Overalt hvor fjerntstående raser støter sammen, gjør kulturnedgangen sig merkbart gjeldende: I Øst- og Sydøst-Europa, hvor de hvite møtes med mongoloide og andre asiatiske stammer, og i Syd-Europa, hvor en stadig strøm av fremmede rase-elementer siver inn fra Nord-Afrika. En by som Marseille gjør intet «europeisk» inntrykk mere. Hvad Balkanstatene angår er det neppe tvil om at den stadige uro til dels har sin årsak i raseforholdene. Det er rasekaoset, den biologiske uro, som danner den dypeste forutsetning for «Sydøst-Europas urolige hjørne».

Hos oss i Norden har innvandringen av fremmede elementer vær t relativt liten, skjønt den i løpet av de siste år tiltar. Eftersom Amerika og andre land stenger sine porter, vil den utvilsomt tilta ytterligere. Det er av stor viktighet at våre nordiske statsmakter har sin opmerksomhet henvendt på innvandringsspørsmålet, og at de overveier den løsning av problemet som amerikanerne har valgt og som er antydet med ordene: Selektiv immigrasjon.

Blandt dem som har arbeidet for et større samhold mellem de nordiske kulturnasjoner, har vi i Norge Arne Kildal, formann i Nordmannsforbundet, Ernst Timm, formann i Nordische Gesellschaft i Lübeck, og Kristine Haugen i De Forente Stater.