— Kom naa, sier hun venli — saa gaar vi inn og spiser!
Og hun rejser sei, og jei rejser mei ossaa, og føller mekanisk efter henne — uten aa skjønne noe, jei bare syns alting er saa rart.
Vi kommer inn i en stor blaamalt stue me to vinduer ut mot fjoren — solen skinner paaskraa inn gjennem dem, ned paa gulve. Paa et røbrunt klaffebor mitt i stuen staar en rykende suppe-terrin og to tallerkener. Vera sætter sei me ryggen mot vinduerne foran den ene tallerken, jei paa højre side a bore foran den anden, og hun øser op suppe til os begge, og begynner aa spise. Jei sitter der og ser paa henne...
— Spis naa! sier hun venli.
Jei vil forfærdeli gjerne siden hun sier det, og venner mei mot tallerkenen — men føler saa at det er umuli, og ser bønli bort paa henne, at hun ikke maa bli vonn.
— Jo! sier hun. Di maa spise! — ellers blir Di daarli.
— Jei kan ikke, sier jei lavt og ser forfærdeli ulykkeli paa henne — jei er like paa graaten for jei ikke kan gjøre som hun sier. Hun ser litt paa mei, sier saa pludseli —:
— Jei skal gi Dem!
— og hun rejser sei og stiller sei ve siden a mei me haannen paa min skulder, og tar skeen og begynner aa gi mei.
Jei er forfærdeli gla over at hun gjør det, og