08-073828PRI-OTIR/06

Dom
Instans:	Oslo Tingrett
Saksnummer:	08-073828PRI-OTIR/06
Avsagt:	11.06.2008
Publisert:
Parter:	NorgesPatriotene og Øyvind Heian mot SOS Rasisme ved styreleder, Tommy Myrbostad og Anders Eckermann Eikeland
Forfatter:	Tingrettsdommer Finn Eilertsen
Saken gjelder:	Begjæring om midlertidig forføyning. Det kreves at de saksøkte fjerner filmen «Vigrid: Det siste oppgjøret» fra nettstedet You Tube og ellers hindrer ytterligere distribusjon av filmen.

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning. Det kreves at de saksøkte fjerner filmen «Vigrid: Det siste oppgjøret» fra nettstedet You Tube og ellers hindrer ytterligere distribusjon av filmen.

Sakens gjenstand

Saksøkte Tommy Myrbostad har laget filmen «Vigrid: Det siste oppgjør». Slik retten oppfatter det er det han som har skrevet manus og regissert filmen, og det er han som har hatt besluttende myndighet hva gjelder filmens innhold. Retten har også forstått det slik at det er han som har opphavsrettighetene til filmen. Retten har også forstått det slik at Anders Eikeland var produsent. Han forklarte for retten at han hadde innflytelse over produksjonen mht. innhold, men at det var Myrbostad som hadde det avgjørende ord. Da filmen ble laget var Eikeland leder for Molde lokallag av SOS Rasisme.

SOS Rasisime er en landsdekkende organisasjon som har som hovedformål å bekjempe rasisme i bred forstand; det vises til organisasjonens vedtekter. Organisajonen har lokallag rundt om i landet også i Molde. Lokallaget i Moldet besluttet, mens Eikeland var leder, å støtte filmen med kr. 15 000,-. Partene synes for øvrig å være sterkt uenige i SOS Rasismes rolle i forbindelse med filmens tilblivelse og utlegging av filmen på internett.

Filmen, som ble fremvist under den muntlige forhandling, omhandler i det vesentlige organisasjonen Vigrid, med fokus på organisasjonens leder og på de synspunkter Vigrid står for hva gjelder raser, innvandring m.v. Filmen tar også for seg organisasjonen NorgesPatriotene og dens leder, Øyvind Heian.

Årsaken til tvisten ligger i påstander fremsatt i filmen knyttet til organisasjonen NorgesPatriotene og organisasjonens leder, Øyvind Heian. NorgesPatriotene er en organisasjon som i henhold til sine vedtekter har til formål å arbeide for «innvandringsstopp av ikke-vestlige innvandere i Norge» og «sende tilbake ikke-vestlige innvandrere til sitt opprinnelsesland.» Arbeidet er særlig rettet mot muslimske innvandrere. Det er opplyst at NorgesPatriotene tar sikte på å bli registrert som politisk parti, og å stille til valg ved stortingsvalget i 2009. Partiet vil eventuelt arbeide for de nevnte formål. Enkelte av de påstandene som saksøkerne har reagert på anføres å ramme både NorgesPatriotene og Heian. De påstandene som rammer NorgesPatriotene og Heian er påstander om at organisasjonen og Heian er rasistiske og nazistiske. I tilknytning til dette er det anført at NorgesPatriotene i filmen i sterk grad blir assosiert/identifisert med organisasjonen Vigrid. Det er sagt at medlemmenene i NorgesPatriotene og i Vigrid er identiske. NorgesPatriotene og Heian har anført at det ikke er grunnlag for disse påstandene, og at dette må få rettslig konsekvenser.

Om Heian er det i filmen sagt at han er straffedømt i tingretten for besittelse av barnepornografi. Han ble etter det opplyste frifunnet for dette i lagmannsretten. Det skjedde før filmen var ferdig, men det ble ikke opplyst i filmen. Videre er det i filmen vist til en msn-logg og hevdet at Heian har forsøkt å skaffe seg seksuell omgang med en 14 år gammel pike. I filmen er det også vist et nakenbilde som påstås å være av Heian. I tillegg er det i filmen opplyst at Heian er personlig konkurs. Navn og alder på Heians samboer ble også opplyst.

Filmen, som er i underkant av 20 minutter lang, ble lagt ut på nettstedet YouTube i april 2008. Filmen har også vært lagt ut på hjemmesiden til SOS Rasisme, men har blitt fjernet derfra. Saksøkerne har opplyst at da stevning i hovedsaken ble tatt ut – 15.05.08 – var filmen sett av ca 17 000 personer og pr. 04.06.08 av i underkant av 35 000 på nettstedet YouTube.

Om prosessen

Det ble tatt ut stevning i saken 15.05.08 med påstand om at spesifiserte utsagn mortifiseres og at de saksøkte in solidum dømmes til å betale oppreisning til Øyvind Heian samt dømmes til å betale saksomkostninger. Saken går etter straffeprosesslovens regler om private straffesaker, jfr. straffeprosessloven kap. 28. Begjæring om midlertidig forføyning innkom tingretten i eget dokument 16.05.09. Begjæringens påstand vil bli gjengitt nedenfor. Begjæringen ble av tingretten oversendt Oslo byfogdembete som antatt rette instans. Ved kjennelse 20.05.08 ble saken overført Oslo tingrett. Muntlig forhandling etter tvisteloven § 32-7 ble avholdt 03.06.08. Myrbostad og Eikeland møtte med advokatfullmektig Bendik Falch-Koslung. Øyvind Heian og NorgesPatriotene møtte med advokat Raymond Giltun. Partene avga forklaringer. Daglig leder i SOS Rasisme Kjell Gunnar Larsen avga forklaring. Filmen «Vigrid: Det siste oppgjør» ble avspilt for retten.

Saksøkernes anførsler

Saksøkernes prinsipale anførsel er at det ikke er faktisk grunnlag for å omtale NorgesPatriotene som rasistisk eller nazistisk; det samme gjelder for Øyvind Heian. Slik filmen bruker begrepet rasisme må det anses som en beskyldning om at NorgesPatriotene og Heian bryter straffeloven § 135 a. En sammenlikning mellom Vigrid og NorgesPatriotene viser at det er tale om to vidt forskjellige organisasjoner med forskjellige målsetninger, og at det ikke er grunnlag for å identifisere disse med hverandre. I forhold til NorgesPatriotene innebærer påstandene overtredelse av straffeloven § 247, og i forhold til Heian både av straffeloven § 246 og av § 247. De påstandene som er direkte tilknyttet Heian er enten gale eller ufullstendige. De har et slikt innhold og karakter at de innebærer en overtredelse av straffeloven § 246 og § 247 i forhold ham. I og med påstandenes grove og krenkende karakter og det forhold at de er usanne, kan de uansett ikke omfattes av ytringsfriheten. Kravet i hovedsaken må etter dette anses godtgjort.

Alle de saksøkte har et slikt forhold til filmen at et pålegg må kunne rettes mot dem. SOS Rasisme må anses som sentrale i filmens tilblivelse, og organisasjonen hadde lagt filmen ut på sin hjemmeside.

At filmen fjernes fra YouTube snarest mulig er viktig for å avverge vesentlig skade og ulempe for NorgesPatriotene og Heian. At kravet til sikringsgrunn er til stede, jfr. tvisteloven § 34-1, 1. ledd litra b, er åpenbart. Avgjørelsen bør fattes og tre i kraft raskt fordi offentlig oppmerksomhet rundt saken gjør at stadig flere ser filmen.

Det ble lagt ned slik påstand:

SOS Rasisme, Tommy Myrbostad og Anders Eikeland pålegges umiddelbart å fjerne filmen «Vigrid: Det siste oppgjør» fra nettstedet YouTube og øvrige nettsteder filmen måtte være lagt ut på, samt å ikke benytte filmen på noen som helst måte fremover, slik at man forhindrer ytterligere seere av filmen.
Pålegget under pkt. 1 gjelder frem til det foreligger rettskraftig avgjørelse eller forlik i hovedsaken anlagt for Oslo tingrett 15.05.08.
SOS Rasisme, Tommy Myrbostad og Anders Eikeland dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger vedrørende midlertidig forføyning.

De saksøktes anførsler

SOS Rasisme og Anders Eikelands tilknytning til filmen er av en slik karakter at begjæringen for deres vedkommende må bli å avvise. Bortsett fra at lokallaget av SOS Rasisme gav kr. 15 000,- til prosjektet og at filmen lå ute på SOS Rasismes hjemmeside en kort perioden, har SOS Rasisme ingenting med filmen å gjøre. Eikeland har heller ikke hatt noen avgjørende innflytelse på filmens innhold. Felles for begge er at ingen av dem har faktisk mulighet til å fjerne filmen fra YouTube; det er det kun Tommy Myrbostad som kan gjøre.

Prinsipal materiell anførsel er at de ytringer som det her er tale om er beskyttet av ytringsfriheten slik den er fastslått i Grunnloven § 100 og EMK art. 10.

Det aksepteres at ytringene slik de fremkommer i filmen, i utgangspunktet rammes at straffeloven § 246 og § 247. Når de likevel ikke rammes av straffebestemmelsene skyldes det rettsstridsreservasjonen som etter rettspraksis innskrenker bestemmelsenes nedslagsfelt, og det forhold at det kan føres sannhetsbevis, jfr. straffeloven § 250 nr. 1. Det vises til at det er tale om en organisasjon som arbeider for å bli et politisk parti med sikte på stortingsrepresentasjon; at NorgesPatriotene selv har tatt i bruk sterke virkemidler; at Øyvind Heian faktisk ble domfelt i tingretten; at NorgesPatriotene og Heian er gitt muligheter for tilsvar og at det i stor utstekning er tale om verdivurderinger. De påstander som rammer Heian personlig må således aksepteres fordi de er relevante for vurderingen av hans rolle i NorgesPatriotene. Hovedkravet kan etter dette ikke gis medhold.

Uansett bør Grunnloven § 100, 4. ledd avskjære retten fra å gi saksøkerne medhold i begjæringen. Bestemmelsen innebærer en meget snever adgang til å drive forhåndssensur, noe det ikke er rom for i denne saken.

Saksøkernes interesse i saken må anses å kunne ivaretas gjennom muligheten for økonomisk kompensasjon, slik at sikringsgrunn uansett ikke foreligger.

Det ble lagt ned slik påstand:

Begjæringen avvises for SOS Rasisme og Anders Eikeland.
Begjæringen tas ikke til følge.
NorgesPatriotene og Øyvind Heian dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

Rettens merknader

Avvisning

Retten har kommet til saken ikke kan avvises hva gjelder SOS Rasisme og Anders Eikeland. Saksøkerne pretenderer at disse har en slikt forhold til det som er gjenstand for rettens avgjørelse at de kan gjennomføre eller bidra til å gjennomføre et eventuelt pålegg fra retten. Slik retten ser på dette må spørsmålet om tilknytningsforholdet og de momenter som der må vurderes eventuelt bli et ledd i vurderingen av om hvorvidt begjæringen skal tas til følge eller ikke, for disse sitt vedkommende.

Er hovedkravet sannsynliggjort

Slik retten ser det rammes alle de aktuelle ytringene av ordlyden i straffeloven § 246 og §247; beskyldninger om at en person er rasist og/eller nazist strider i utgangspunktet mot straffeloven § 246 og § 247. For en organisasjon er det kun § 247 som kommer til anvendelse. For de ytringene som alene rammer Heian er retten av samme oppfatning. Påstander om at han har forsøkt å skaffe seg seksuell omgang med en 14 år gammel pike, at han er domfelt for besittelse av barnepornografi og at han har lagt ut et bilde av seg selv naken på internett, rammes alle i utgangspunktet av straffeloven § 246 og § 247. Opplysningen om at han er personlig konkurs rammes ikke, heller ikke hans samboers navn og alder. (Hun er for øvrig ikke part i saken).

Hva gjelder uttrykkene nazisme og rasisme er retten av den oppfatning at det er tale om uttrykk som, selv om de kan være svært krenkende, må anses som verdivurderinger (value jugdements). Retten er ikke enig med saksøkerne i at en beskyldning om rasisme i seg selv innebærer en beskylding om brudd på straffeloven § 135 a. Begge uttrykkene blir ofte brukt på en upresise måte; særlig skjer dette i offentlige debatter hvor saklighetsnivået ikke alltid er plagsomt høyt. Uttrykken må også ses i sammenheng med det som er NorgesPatriotenes formål, slik dette er gjengitt foran. I den offentlige debatt i Norge er det ikke uvanlig at uttrykk som rasist og nazist blir brukt for å karakterisere holdninger av den karakter NorgesPatriotene og Heian gir uttrykk for. Retten vil likevel anta at det normalt må anses som mer krenkende å bli omtalt som nazist enn som rasist. Rasismebegrepet synes i den offentlige debatt å være nokså utvannet.

Når uttrykkene vurderes i forhold til straffeloven § 246 og § 247 må det også ses hen til de virkemidler NorgesPatriotene har tatt i bruk. Både verbalt og visuelt har NorgesPatriotene tatt i bruk sterke virkemidler. I såkalte flyere/løpesedler er statsråd Bjarne Håkon Hansen bl.a. beskyldt for medvirkning til massedrap. Det er også for retten opplyst at Heian er domfelt for drapstrusler rettet mot Justisministeren. NorgesPatriotene har også lagt ut bilder på internett av Anders Eikeland, hvor en pistol er plassert slik at den peker mot hans hode.

Slik retten ser det kan disse ytringene ikke rammes av straffeloven § 246 eller § 247 når en tar i betraktning den situasjon de er fremsatt i og særlig når det tas i betraktning hvilke virkemidler NorgesPatriotene og Heian selv har tatt i bruk. Dette følger av den rettstridsreservasjon – se nærmere om denne nedenfor - som er utviklet i Høyesteretts avgjørelser. Retten viser for så vidt også til prinsippet i straffeloven § 250. Slik filmen er laget kan retten heller ikke se at måten NorgesPatriotene er assosiert med Vigrid på, rammes at straffeloven § 247.

De beskyldningene som er rettet mot Heian personlig faller i en annen kategori. Det er opplyst for retten at Heian i tingretten ble domfelt for besittelse av barnepornografi og at han ble frikjent i lagmannsretten. I filmen ble det sagt at han var domfelt i tingretten. Etter det som kom frem i retten må det legges til grunn at Myrbostad var kjent med frifinnelsen før filmen ble lagt ut på YouTube. At Heian skal ha forsøkt å skaffe seg seksuell omgang med en pike på 14 år er det ikke ført bevis for. En MSN-logg (samtaleutskrift) som angivelig skulle underbygge dette ble – etter oppfordring fra retten – ikke lagt frem i rettsmøtet. Grunnen til det var at det fremsto som høyst uklart hvordan loggen var kommet de saksøkte i hende, og at en av deltakerne i samtalen angivelig skal være en person som er 14 år gammel. Heian benektet å ha hatt noe som helst med dette å gjøre. Retten kan ikke se at det, slik saken står nå, er ført sannhetsbevis for denne ytringen. Bildet av en naken person som angivelig skal være Heian, er noe mindre infamerende, men det er ikke ført bevis for at bildet er av Heian. Bildet burde uansett ikke vært benyttet i filmen.

De aktuelle ytringene må sees i forhold til ovenfor nevnte rettsstridsreservasjon. Rettstridsreservasjonen innebærer at ytringene er å anse som lovlige selv om de i utgangspunktet strider mot ordlyden i de nevnte staffebestemmelsene. Hva gjelder innholdet i denne rettsstridsreservasjon gjengis fra Oslo tingretts dom av 18.01.06 i sak nr. 05-016894PRI side 10 og 11:

Krenking av en annens ære foreligger når den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 246 eller § 247 er oppfylt. Med utgangspunkt i ordbruken, typografien, innbyrdes sammenheng og bruken av foto må utsagnene tolkes. Målet er å klarlegge hvorledes reportasjene og oppslagene måtte oppfattes av den vanlige fornuftige leser.

Dersom retten etter ovennevnte tolking har kommet frem til at utsagnene er ærekrenkende, er spørsmålet deretter om de er rettsstridige. Rettsstridsvurderingen er den samme for så vidt gjelder straff, mortifikasjon og oppreisning, jfr. Rt-1990-257, Rt-1990-636 og Rt-1994-174. Da både mortifikasjon og oppreisning vil være et inngrep i ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 nr. 1, følger det av EMK artikkel 10 nr. 2 og rettspraksis fra EMD og Høyesterett at det overordnede spørsmål er hvorvidt inngrepet i ytringsfriheten er nødvendig i et demokratisk samfunn, jfr. HR-2005-01949-A (Baneheia) avsnitt 62. I dommen avsnitt 63 heter det til nødvendighetskriteriet:

EMD har i lang tid forstått «nødvendig i et demokratisk samfunn» slik at inngrep i ytringsfriheten må begrunnes i et tvingende samfunnsmessig behov («a pressing social need»), jf. eksempelvis storkammeravgjørelsen 17. desember 2004 i sak Cumpana og Mazare mot Romania (EMD=KEY00039391) premiss 88. Inngrepet må være relevant, tilstrekkelig og forholdsmessig, jf. samme avgjørelse premiss 90. Domstolen avveier konkret beskyttelsen av ytringsfriheten mot vern av omdømmet for den som har fått en uriktig anklage rettet mot seg.

Ved bedømmelsen av om inngrep i ytringsfriheten er «nødvendig» og kan «begrunnes i tvingende samfunnsmessige behov», foretas en helhetsvurdering hvor behovet for å beskytte den krenkedes omdømme og ære avveies mot ytringsfriheten. I denne helhetsvurderingen oppstiller Høyesterett nokså presise kriterier for hva det skal ses hen til, jfr. Rt-2003-928 (Tønsberg blad) avsnitt 44:

Avgjørelsen i Rt-2002-764 og EMDs praksis viser at det ved den konkrete avveiningen må foretas en vurdering etter flere kriterier. Av disse finner jeg grunn til å fremheve graden av allmenn interesse, beskyldningens karakter, derunder om beskyldningen klassifiseres som «value judgment» eller «factual statement», om den retter seg mot offentlig person eller privatperson, samt graden av aktsomhet, derunder om og eventuelt i hvilken utstrekning media på publiseringstidspunktet hadde holdepunkter i faktum for at påstanden var sann. Generelt vil ytringen ha et sterkt vern dersom den gjelder forhold av allmenn interesse, verdivurderinger, videreformidling, offentlig person, og det foreligger sterke holdepunkter for at påstanden var sann. Motsatt: Gjelder saken beskjeden allmenn interesse, faktapåstander, egen fremsettelse, privatperson, og det foreligger svake holdepunkter for at påstanden var sann, har ytringen et mindre sterkt vern.

I den konkrete vurdering blir det også lagt vesentlig vekt på nyhetsmedias grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn, både som sentral utøver av ytringsfriheten og som den viktigste arena for andres bruk av denne frihet, jfr. HR-2005-01949-A (Baneheia) avsnitt 64. I Rt-2002-764 (Nordlandsposten) heter det:

Det inngår i pressens rolle å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter i første rekke hos representanter for samfunnsmessige institusjoner og organisasjoner, offentlige så vel som private. Den skal - som det uttrykkes i flere avgjørelser av EMD - være «a public watchdog».

Det understrekes imidlertid at utøvelse av ytringsfriheten må balanseres mot hensynet til personvernet, herunder enkeltmenneskers omdømme, som også er en anerkjent menneskerett, jf. Rt-2002-764 (Nordlandsposten) på side 773, Rt-2003-928 (Tønsberg Blad) avsnitt 39 og HR-2005-01949-A (Baneheia) avsnitt 64.

Med øye både for pressens rolle som «a public watchdog» og saksøkernes behov for vern av omdømme, forstår retten etter dette gjeldende rett slik at følgende kriterier må drøftes og veies ved vurderingen av om det foreligger «a pressing social need» for mortifikasjon av et ærekrenkende utsagn:

Artiklenes allmenne interesse
Graden av verdi- eller faktautsagn
I hvilken grad har utsagnet dekning i fakta
Referer omtalen seg til en offentlig person
Hvor grovt (infamerende) er utsagnet
Er utsagnet en videreformidling av andres uttalelser
Har journalisten opptrådt aktsomt («ethics of journalism»)
Artiklenes form og tone

Resultatet av ovennevnte helhetsvurdering kan etter dette bli at publiseringen av usanne ærekrenkende beskyldninger – der det publiserte i det minste er av allmenn interesse og det journalistiske håndverk er på et akseptabelt nivå - likevel ikke er ulovlig, jfr. mindretallets oppsummering i Rt-2003-928 (Tønsberg blad) avsnitt 57:

Når det er fremsatt en usann ærekrenkende beskyldning, er utgangspunktet klart også etter EMDs praksis under herredømme av EMK artikkel 10: Beskyldningen er ikke vernet av ytringsfriheten. Men det kan tenkes unntak. For at beskyldningen skal nyte vern under ytringsfriheten, må iallfall kreves at den reportasje som den inngår i, er av almen interesse, og dessuten at det er utvist den nødvendige aktsomhet fra avisens side.

Etter rettens syn er dette dekkende for hva som må anses som gjeldende rett. Som det fremgår legges det opp til en bred vurdering av mange momenter.

Det kan ikke være tvil om at filmen har allmenn interesse, det følger av dens tema og for så vidt av det faktum at den er sett av mange. Når det gjelder de aktuelle ytringene vil retten likevel anta at de ligger i utkanten av hva som er filmens egentlige tema. Filmens budskap ville neppe blitt særlig svekket hvis disse ytringene hadde blitt utelatt.

De ytringer det her er tale om må anses som påstander om faktiske forhold (factual statements), og det er tale om ytringer som må anses som grovt krenkende. Hva gjelder besittelse av barneporno burde det uansett ha vært opplyst at Heian ble frifunnet i lagmannsretten, se for så vidt straffeloven § 249 nr. 4 litra a.

Hva gjelder de øvrige ytringer – forsøk på å skaffe seg seksuelt samkvem med en person på 14 år og bildet som angivelig skal være av Heian - kan retten ikke se at det foreløpig er ført sannhetsbevis. Retten kan således ikke se at disse ytringene har dekning i fakta.

Det er så vidt retten kan se ikke tale om videreformidling av andres utsagn. Ytringene står på egne ben.

Slik som denne saken står finner retten at filmens innhold i denne sammenheng må vurderes ut fra en vanlig aktsomhetsstandard for journalister. Retten kan ikke se at det er holdepunkter for å legge til grunn en lavere terskel fordi Myrbostad og Eikeland er unge eller på grunn av filmens tema.

I motsatt retning trekker det at Heian må anses å være en offentlig person. Han er leder for en organisasjon som arbeider for en sak som mange anser som svært kontroversiell, og det er tatt i bruk sterke virkemidler for å fremme organisasjonens budskap. Det må også kunne legges til grunn at Heian er domfelt for trusler fremsatt mot Justisministeren. Heian har således selv søkt offentlighetens oppmerksomhet.

Slik retten ser det må det legges avgjørende vekt på at de omtale ytringene er svært infamerende og grovt krenkende, og at det neppe ville ha svekket filmens budskap hvis de hadde vært utelatt. På grunnlag av ovenstående må det anses sannsynliggjort at disse ytringene representerer overtredelser av straffeloven § 246 og § 247 i forhold til Øyvind Heian.

Hovedkravet er etter dette sannsynliggjort.

Sikringsgrunn

Som hjemmelsgrunnlag for forføyningen er angitt tvisteloven § 34-1, 2. ledd litra b, «for å avverge en skade eller en vesentlig ulempe,.....» Filmen ble lagt ut på YouTube medio april i år, og det er opplyst at den frem til medio mai var blitt sett av ca. 17 000 personer og pr. primo juni av i underkant av 35 000 personer. Det er altså allmennhetens mulighet for å se filmen som konstituerer ulempen og skaden. Retten vil sitere fra begjæringen: «I tilknytning til stevningen som ble levert i går, har Aftenposten i dag bred dekning av saken.» Slik retten forstår det hadde saksøker selv varslet Aftenposten om at stevningen ville bli levert i tingrettens ekspedisjon. I den grad saksøker ønsker å unngå oppmerksomhet rundt de omstridt ytringene finner retten det påfallende at stevningen ble innlevert i følge med en journalist fra en av landets største aviser. Så vidt retten kjenner til kommer de langt fleste prosessdokumenter til retten pr. post.

Spørsmålet er om en midlertidig forføyning, slik saksøkerne har krevd, vil stride mot Grunnloven § 100, 4. ledd. Bestemmelsen lyder slik: «Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.» Slik retten oppfatter rettstilstanden etter endringen av Grunnloven § 100 skal terskelen for å anvende midlertidig forføyning være svært høy. I forarbeidene er nevnt at skadevirkningen skal være irreversible. Som eksempler er nevnt hensynet til statens sikkerhet eller privatlivets fred. De ytringer som sannsynligvis er i strid med straffeloven § 246 og § 247 i denne saken må anses å ramme privatlivetes fred, og isolert sett være av en slik karakter at midlertidig forføyning ikke er utelukket. Slik retten forstår forarbeidene må det kunne legges til grunn at retten står overfor et tilfelle hvor en imøtekommelse av begjæringen etter loven må anses som forhåndssensur. Hvor høy terskelen er gir Rt. 2007 side 404 flg anvisninger på. De faktiske forhold i nevnte avgjørelse var på flere punkter avvikende fra vår sak, bl.a. var det spørsmål om et inngrep hadde lovhjemmel etter Grunnloven § 100, 2. ledd. Likevel må det konstateres at terskelen ble lagt svært høyt; at det etter omstendighetene kunne være fare for en persons liv ble ikke ansett som tilstrekkelig tungtveiende for å begrunne et inngrep. Inngrepet ble ansett som svært omfattende. Fra kjennelsen gjengis: «Forhåndsinngrep i ytringsfriheten ved midlertidige forføyninger etter tvangslovens § 15 må normalt ha grunnlag i vern av liv og helse for den enkelte person.»

Slik retten vurderer det er det tale om sterkt krengende ytringer i denne saken, men de kan ikke sies å være av en slik karakter at de utgjør en fare for liv eller helse for Heian. Det er etter dette i utgangspunktet tvilsomt om et slik pålegg som ønskes av NorgesPatriotene og Heian kan imøtekommes. Retten finner også å måtte se hen til den sammenheng ytringene er fremsatt i; en debatt hvor sterke synspunkter står mot hverandre og hvor til dels sterke virkemidler er tatt i bruk, ikke minst av NorgesPatriotene og Heian. I en slik sammenheng heves tålegrensen. Retten finner også å måtte legge til grunn at NorgesPatriotene og Heian selv synes bevisst å ha tiltrukket seg oppmerksomhet fra offentligheten i anledning denne saken.

Retten har etter dette kommet til at begjæringen ikke blir å ta til følge.

Retten vil bemerke at avgjørelsen ikke er tatt uten tvil. Det som særlig har budt på tvil er nettopp innholdet i de ytringer som er rettet mot Heians person.

Saksomkostninger

Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet kommer tvisteloven § 20-2 til anvendelse fordi de saksøkte har fått medhold i sin påstand. Retten har likevel kommet til at hver av partene blir å bære sine egne saksomkostninger. Dette begrunnes for det første med at avgjørelsen har budt på tvil, se om dette foran, jfr. tvistemålsloven § 20-2 nr. 3 litra a. For det andre er de fremsatte påstander angående Heian av en slik karakter at de saksøkte må kunne bebreides at det kom til sak, jfr. tvisteloven § 20-2 nr. 3 litra b.