I Norge har befolkningen generelt rikelig tilgang på mat og i utgangspunktet gode muligheter for å kunne ha et sunt og variert kosthold. Det er likevel fremdeles mye som gjenstår før kostholdet i alle deler av befolkningen møter anbefalingene for ernæring. Kostholdet til både unge og voksne inneholder fortsatt for mye fett, særlig mettet fett, for mye salt og sukker. Inntaket av kostfiber er lavere enn anbefalt hos de fleste. Disse svakhetene i kostholdet medvirker til utvikling av hjerte- og karsykdommer, kreft, overvekt, diabetes type-2, forstoppelse, tannråte og jernmangel.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har vurdert at omkring 10-15 % av tapte leveår i Europa kan tilskrives dårlig ernæring. Det foreligger overbevisende dokumentasjon om sammenhengen mellom inntak av en rekke matvarer og helse. Epidemiologiske studier tyder på at økt inntakt av frukt og grønnsaker vil kunne minske forekomsten av hjertesykdom og flere kreftsykdommer med 15-20 % og at regelmessig inntak av grove fullkornsprodukter kan redusere risikoen for hjertesykdom og diabetes type-2 med 20-30 %. Økt inntak av fisk og fiskefett minsker risikoen for hjerte- og karsykdom. For de som ikke spiser fisk er det anslått at risikoen for å dø av hjerteinfarkt kan minske med en fjerdedel dersom de begynner å spise fisk. Det finnes også god dokumentasjon for at et minsket saltinntak reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom og høyt blodtrykk.

Sentrale momenter for en sunnhetsmerkeordning er at den omfatter kostfaktorer som gjenspeiler hovedutfordringene i Norge og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller i kostholdet. Dette innebærer at merket må kunne anvendes på et bredt spekter av produkter som har betydning for kostholdet og merkeordningen må kunne stimulere til produktutvikling med henblikk på mindre fett, mindre mettet fett/transfett, mindre sukker og salt og mer fiber. Det er viktig at merkeordningen bidrar til å hjelpe forbrukeren til å velge blant de sunnere alternativene innenfor viktige matvaregrupper i kostholdet. En sunnhetsmerkeordning bør primært ikke omfatte energitette og/eller næringsfattige matvarer.

Kostholdet varierer med kjønn, alder, etnisk bakgrunn og sosioøkonomiske faktorer som inntekt og utdanning. Generelt er det slik at grupper med høyere sosioøkonomisk status har et helsemessig gunstigere kosthold enn de med lavere sosioøkonomisk status.

Melk, meieriprodukter, kjøtt og kjøttvarer bidrar med en rekke viktige næringsstoffer, men de er også de største kildene til fett og mettet fett i kostholdet. Over halvparten av de mettede fettsyrene kommer fra meieri- og kjøttprodukter. De bidrar også med mesteparten av transfettsyrene. Med en dreining i forbruket av kjøtt- og meieriprodukter til magrere varianter, vil både totalt fettinntak og andel mettet fett gå ned. Økt forbruk av fisk og sjømat vil også påvirke kostens fettinnhold i gunstig retning. Fiskefett har et mye lavere innhold av mettet fett og et mye høyere innhold av flerumettet fett enn fett fra melk og kjøtt. Siden kjøttforbruket er omtrent dobbelt så høyt som fiskeforbruket kan de fleste med fordel bytte ut en del kjøtt med fisk både til middag og som pålegg. Bruken av spisefett har også stor innflytelse på kostens fettinnhold og fettsammensetning. Myk margarin, flytende margarin og matoljer har et høyt innhold av umettet fett. Kostens innhold av transfettsyrer er i dag på anbefalt nivå etter at transfettsyrene ble fjernet fra husholdningsmargarinen.

Fiberinnholdet i norsk kosthold er vesentlig lavere enn anbefalt. I tråd med Nordiske næringsstoffanbefalinger fra 2004 anbefaler myndighetene at økningen bør skje i form av naturlig fiberrike matvarer, dvs grove kornprodukter, poteter, grønnsaker og frukt. Kornvarer er den viktigste kilden til kostfiber. Næringsmiddelbedriftenes Landsforening har utviklet merket Brødskala’n som viser andel sammalt mel og hele korn i brødvarer. Betegnelsen «grovt» som brukes i merket, er i tråd med myndighetenes kostråd om grovt brød. Merket brukes av stadig flere produsenter. Inntaket av frukt, og særlig grønnsaker, er lavere enn anbefalt i store deler av befolkningen. Forbruket kan med fordel dobles.

Inntaket av sukker er mye høyere enn anbefalt, særlig blant barn og unge. Saft, brus og godteri er de største kildene til sukkeret. Saltinntaket bør halveres fra 10 til 5 gram per person per dag. Ettersom omtrent tre fjerdedeler av saltet anslås å komme fra bearbeidede matvarer, har industriens tilsetning av salt i produkter, betydelig innflytelse på befolkningens saltinntak.

En merkeordning skal bidra til endringer i tråd med hovedutfordringene i de generelle kostanbefalingene. Kostanbefalingene til befolkningen generelt og til personer med type 2-diabetes eller med høy risiko for å utvikle diabetes, hjerte- og karsykdommer eller overvekt, er i hovedsak like. En merkeordning som støtter kostrådene vil derfor også være til hjelp ved forebygging eller behandling av personer med disse typene helseproblemer.

Det er ikke så store endringer som skal til for å nå helsemyndighetenes anbefalinger for sammensetning av et sunt kosthold. I vedlegg 1 vises en oversikt over hvor mye kostholdet bør forandres for å nå anbefalt nivå for fett, mettet fett, sukker, salt, kostfiber og frukt og grønnsaker med utgangspunkt i gjennomsnittskostholdet i befolkningen. Som eksempel bør en gjennomsnittperson som har et energiinntak på 10 MJ per dag, redusere inntaket av mettet fett med 10 g per dag. Dette kan oppnås ved for eksempel å bytte ut helfet ost med halvfet ost på 2 brødskiver og velge 2 dl ekstra lett lettmelk fremfor helmelk om dagen.

Flere undersøkelser viser at folk kjenner til og har tillit til kostrådene som helsemyndighetene gir og at forbrukerne er mer opptatt av matvarer enn næringsstoffer i tilknytning til sunnhet og helse. Internasjonalt poengterer man også betydningen av matvarebaserte råd i kommunikasjonsarbeidet.