Så var det tre brødre som også skulde avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulde Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
«God dag,» sa han, «og takk for sist!»
«God dag,» sa hun, «og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel,» sa hun; «for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre.»
«Å jo da,» sa Askeladden, «vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre.»
«Ja så,» sa prinsessen. «Ja, men dere har ikke så stor okse dere likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en mælestang.»
«Pytt!» sa Askeladden, «vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre.»
«Ja så,» sa prinsessen. «Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi,» sa hun; «for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster.»
«Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men engang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en stor elgsblakk hest. Den skulde jeg kjøre til kverna med engang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbuske og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og blev så stor at jeg kløv til himmels op igjennem den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunde ikke komme ned igjen; men jomfru Marie rente mig ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av ’n.»
«Det løgst du!» sa prinsessen, «far min har aldri vært skurvet her i verden.»
