Det var en gang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene vilde ikke ta sig noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den vilde faren at guttene skulde hogge i, og se å få betalt unda noe på gjelden.
Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulde ut og hogge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hogge på en skjeggete gran, kom det et stort, digert troll til ham. «Dersom du hogger i min skog, skal jeg drepe dig!» sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksa og la hjem igjen det beste han kunde. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt han fra å hogge da han var ung, mente han.
Dagen efter skulde den andre sønnen avsted, og da gikk det nettop like ens. Da han vel hadde hogget noen hogg i grana, kom trollet til han med og sa: «Dersom du hogger i min skog, skal jeg drepe dig!» Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksa og tok til sprangs likesom broren, og vel så fort. Da han kom hjem igjen, blev faren
Tredje dagen vilde Askeladden i vei.
«Ja du!» sa de to eldste, «du skal vel klare det, du, som aldri har vært utom stuedøra!»
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men bad bare om å få dugelig niste med sig. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for å breste litt til ham; det fikk han i skreppa, og la av gårde.
Da han hadde hogget en liten stund, kom trollet til ham og sa: «Dersom du hogger i min skog, skal jeg drepe dig!»
Men gutten var ikke sein; han sprang bort i skogen efter osten og krystet den så mysa skvatt. «Tier du ikke still,» skrek han til trollet, «skal jeg klemme dig, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!»
«Nei kjære, spar mig,» sa trollet, «jeg skal hjelpe dig å hogge.»
Ja, på det vilkår sparte da gutten ham, og trollet var dyktig til å hogge, så de fikk felt og avhogget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden, sa trollet: «Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til mig enn til dig.»
Ja, gutten blev med, og da de kom hjem til trollet, skulde han gjøre op varme på peisen, mens gutten skulde gå etter vann til grautgryta; men det stod to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.
Så sa gutten: «Det er ikke verdt å ta med sig disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.»
«Nei kjære vene,» sa trollet, «jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du op varme, skal jeg gå etter vann.»
Da han kom tilbake med vannet, kokte de op en dugelig stor grautgryte.
«Det er det samme,» sa gutten, «vil du som jeg, skal vi kapp-ete.»
«Å ja!» svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulde stå sig i.
Ja, de satte sig til bords; men gutten stjal sig til å ta skinnskreppa og knyte foran sig, og så øste han mer i skreppa enn han åt sjøl. Da skreppa var full, tok han op tollekniven sin og rispet en flenge i skreppa. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. «Nei, nå orker jeg ikke mer,» sa han.
«Du skal ete!» svarte gutten; «jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hol på magen, så eter du så mye du vil.»
«Men det gjør vel gruelig vondt?» spurte trollet.
«Å, ikke noe å tale om,» svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunde han alltid få betalt unda noe på gjelden.
