Dagen efter. (Thorsda 12te Juli 88).

Klokken er toll om middan, det er klart solskin me rén høj knall-blaa luft, fjoren ligger solbeskinnet utover, mørk blaa me en hvit sejler paa her og der.

Op og ned vandrer jei bestandi deroppe mellem det hvite huse og det graa veskure og stirrer forvillet utover mot pynten derute tilhøjre — stirrer og stirrer, som venter jei hvert øjeblik aa faa se den hvite sjægten skyte frem om pynten, me henne i. Jei vét jo at hun ikke kommer, gud vét om jei i det hele tat faar se henne mer — men jei lissom venter det allikevel; alle mine nerver sitrer, hver enkelt liten muskel hele kroppen over dirrer, og jei gaar der og syns at noe, noe! maa der ske... noe! naa! strax! enten at hun kommer, eller noe andet, men noe, noe ialfall! — aah for dette kan jo ikke vare ve...

— Nej, ingen ting... ingen ting... aahhh! — jei vrier mine hænder og ser mei fortvilet omkring...

Borte ve den andre pynten, den derute tilvenstre, ser jei ennu Gaarder i sin pram — han ror roli ut aa fiske han! — Et stille had stiger op i mei mens jei staar der og ser efter ham — et had til ham og til hele denne glae rolie sommerdag!... Strax utenfor der hvor han ror kommer en jagt sejlende fredeli inn mot lann... en stor sort jagt me gamle graa lappete sommersejl — naa løper den op i vinnen, sejlene skjevrer, den gaar over stag, fokken slaar bakk, storsejle ramler over, og jagten ligger et øjeblik stille og lissom betænker sei — men krænger saa pludseli over for et stærkere vinnstøtt, og sætter munter afsted igjen, me hvitt for bouen, bortover det mørkeblaa vann...

Gaarder er forsvunnet bak odden, og mit had me ham... Stakkars fyr, hva mon han føler og tænker ve aa bo herute sammen me mei gale mann...? — paa mange dage har jei ikke talt til ham, jei har ingenting mer aa si ham, ingenting mer aa si til noen, uten til henne... og hun er her ikke — aah, hvor jei sitrer og bævrer hele kroppen over og like inn til mit inderste indre! ... aah! noe, noe! maa der ske!... det maa! — jei holler ikke ut aa gaa her slik mere.

Jei tørrer sveden a pannen og gaar inn i den store blaamalte stuen. Derinne er det litt kjøliere — solen bare titter paaskraa inn litt, borte ve vinduerne. Jei sætter mei ned paa en træstol ve siden a det røbrune klaffebore mitt i stuen, tar den gamle fedtede bogen som ligger der — «Sørøveren fra St. Domingo» — slaar op i den paa maafaa, og blir sittende der foroverbøjet me en albu paa hvert knæ og bogen foran mei i begge hænder, og læser nervøst nedover; forfærdeli nervøst — for i næste sekunn maa jei jo gjøre noe andet syns jei... jei kan jo ikke sitte her og læse — hun er her jo ikke...

Men hun som jei læser om, sørøverens datter, en dejli lady, skapt til elskov, dame og tøs paa én gang, ong pike og moden kvinne, passion i alt hva hun gjør — det er jo henne, Vera!... Bare det at den tosken som skriver om henne kjenner ikke noe større til henne... Mere! mere for en svarte fan! jei vil se mer! — og rasende kyler jei bogen bortover gulve og springer op og farer aldeles forvillet frem og tilbake i den blaamalte stuen, og vet ikke hva, hva!... Inntil jei pludseli rafser bogen op fra gulve og lar mei falle ned paa stolen igjen og læser nervøst videre...

... Naa sætter hun ill paa skibe — aah hvor jei ser ansikte hennes, me øjnene lysende under det mørke viltre pannehaar! — jei stirrer og stirrer paa hennes ansikt og glemmer aa læse videre, bare ser skibe brænne, og hennes ansikt innimellem røk og flammer — Vera! Vera! hvor jei elsker dei og ingen ingen anden ting i verden!...

Pludseli skvætter jeg til som ve et slag paa hjernen, og et sekunn staar alting stille inni mei —: det er jo henne som plystrer?!...

— Ja! vist er det henne! — En umaadeli jubel stiger op i mei, og op farer jei, storskjælvende over hele kroppen, og styrter ut a døren, ut paa trappen — og der kommer hun virkeli, lys blaa me gul straahat, gaaende rask nedover den grønne bakken i solskinne ovenfor huse — de store sorte øjne ler imot mei under hatten.

Jei tar trappen i ét hop og springer henne imøte vanvittig a glæde, griper begge hennes hænder som hun rækker frem imot mei, og kan knapt hviske det frem, for bryste er like ve aa sprænges:

— Tak Vera for De kom — hva er jei uten Dem!...

Og hun ser mei dybt inn i øjnene og trykker mine hænder uten aa si noe — og haann i haann, øjne i øjne gaar vi sammen nedover den grønne solbeskinnete bakken og inn i skyggen under huse. Der slænger hun sei ned i græsse ve siden a trappen i sittende stilling, hvilende paa den ene haannen, og jei ve siden af — og mens hun ser me de store lysende øjnene sine dypt inn i mine, sier hun langsomt og alvorli:

— Du!... naa vet jei én ting:

Mine øjne hænger forventningsfult ve hennes dejlie levende ansikt — saa om litt kommer det videre, langsomt, og me et stort underli smil:

— Jei er mest gla i dei! men — jei gifter mei me ham.

«Gifter dei me ham,» gjentar jei mekanisk og ser henne gla inn i ansikte — jei føler det som at det kommer jo ikke mei ve naa; hun sitter jo allikevel her i græsse ve siden a mei og er gla i mei...

— Ja, sier hun — jei gifter mei med ham; for — det er det letvinteste.

— Det letvinteste?

— Ja! skjønner du ikke det?

— Nei.

— Saa faar jei forklare dei det da. Men en anden gang, ikke naa. For naa vil vi ha det hyggeli, ikke sant? — vi vil ikke kaste bort tiden me aa snakke om det naa!... han er jo derhjemme endda, og jei maa snart hjem igjen til ham...

— Nei ikke la os kaste bort tiden! sier jei sagte og rækker haannen ut efter hennes; og hun gir mei den og jei blir sittende der me den kjære dejlie haannen i min og se henne inn i øjnene, lykkeli, uten aa si noe...

— og insekternes bløte summen, og den lette sus fra skoven deroppe, og bølgeskvulpen dernede fra strannen — alle disse sagte smaa lyd som en stille sommerdag har, de flyter sammen inn i den sommervarme luft omkring os og lissom fortætter den, saa det føles som vi sitter ganske alene for os sell, lunt inni den, kjærtegnet a den...

— Du er mest gla i mei?! sier jei sagte, me øjnene i hennes — og jei ser at hun er det, og det rinner mei som vellysti afsinn ned gjennem alle lemmer... Mest gla i mei?! sier jei igjen — gud hvor jei ikke forstaar det...

— Ja, mest gla i dei af alle mennesker paa joren, hvisker hun sagte tilbake, og hennes øjne blir veke og lissom slukner og flyter ut, over i mine — og al kraft viger fra mei og jei synker om me hode i hennes fang, haannen hennes presset haart inn mot kinne mit, og ønsker mei bare at gid jei kunne flyte sammen me henne for bestandi og dø og bli borte som en del af henne, aah bare en bitte liten del af henne — en bitte liten del af hennes dejlige legeme...

— Tak, tak for at du er til! hvisker jei sagte ned i hennes fang mens hun klapper mei kjærli nedover kinne — forstaar du at dette er for stort for mei!... du er ikke bare til her paa joren saa jei kan se dei, du sitter her hos mei og er gla i mei og klapper mei me dine dejlie hænder... aa gud, aa gud — kjære velsignede dei hvor er dette muli!

— og jei klemmer krampagti hode mit inn mot hennes legeme og vét ikke andet enn at hver fiber i mei er hennes, hver fiber i mei hører henne til...

Hun sitter der litt og blir ve aa klappe mei — men tar saa om hode mit me begge sine hænder og venner mit ansikt op mot sit, saa jei ser inn i de store fugtie øjnene hennes.

— Du! sier hun — her tør vi ikke bli sittende, Jensine kan komme ut naarsomhelst... kom la os gaa opover, der har vi jo skoven... og saa har jei nærmere hjem og kan bli længer — vil du?

— Jei vil det som du vil og ingen anden ting i verden, kjære velsignede dei...

— Min egen gut er du! sier hun ømt og klemmer hode mit tæt op mot bryste sit og kysser mei paa munnen.

Saa rejser vi os og gaar ut a skyggen under huse, op den grønne solbeskinnete bakken, og ut gjennem ledde deroppe. Da vi er kommen op for den bratte stenete vejslyngning omkring foten af den skovbegrodde bjergknaus som behersker husene og bugten, saa vi er gjemt bak den, stanser vi uvilkaarli begge to og ser hverandre dypt inn i øjnene — og pludseli slaar jei armene om henne og kryster henne inntil mei, og bedækker hennes ansikt og hals me masser a smaa korte brænnende kyss. Og hun lar det villi ske, bare trykker sei optil mei saa vore legemer berøres fra øverst til nederst — og vellysten rinner mei ned gjennem alle lemmer og jei begraver mit ansigt i hennes hals mens det gaar.

Men saa da det er forbi, gripes jei igjen a denne forfærdelie tørst efter henne som jei ikke har naadd — aah! om jei tore kaste henne overenne og rive klæerne a henne og kysse hennes nøkne legeme fra øverst til nederst, overalt, overalt! — inntil hun krympet sei i vellyst og ble fra sei sell og fantaserte og bare hvisket mit navn mens hun klemte mei inntil sei — aah! om jei tore, og det kunne ske!

— og jei klamrer mei fortvilet optil henne der jei staar, me ansikte gjemt ve hennes hals, og føler det som at da ville jei dø! — dø af vellyst mens det gik for henne og for mei paa én gang...

Men jei tør ikke noe saant — hun liker ikke det; det vét jei jo... hun er for sunn og frisk...

Og jei føler mei saa liten og elendi jei syke mann, mot henne som er sunnheden sell — nej! nej! ikke saa meget ville jei be om! nei, bare affalle fra hennes legeme... aah! faa spise og drikke det ut a henne — det ville være vellyst nok for mei!... Men nej! nej! det ville jo hun syns var væmmeli og ikke gott — — gud, jei er gal!... Aahh, denne forfærdelie sygdom: at vellysten tar mei før det ennu er begynt, saa jei aldri kan faa henne me!... saa det alltid bare blir en rasende utilfredsstillet tørst efter henne... Aah, mon den ennu kan læges den sygdommen, som før, for mange aar siden — ve at jei fik være hos henne hver nat?... gud vét! gud vét!...

Og pludseli ser jei fortvilet op paa henne og sier me bævrende stemme:

— Vera! faar jei være hos Dem om natten?

Hun ser hvor jei har det ont, og klapper mei igjen nedover kinne:

— Ja! ja! sier hun trøstende — men ikke naa mens han er herute; det kan jei ikke. Du maa vente til han er rejst — han rejser snart inn til byn igjen.

Me ét blir alt haap borte for mei, og jei ser me bedrøvete øjne op paa henne og sier stille;

— Og naar De saa er blit gift me ham, og han ikke rejser bort mer?...

— Saa vil jei allikevel være gla i dei!

— Men saa faar jei ikke være hos dei om natten, og saa blir jei ikke bra!... Aa Vera, gi mei de otte nætterne, vil De? — otte nætter i rad!... faa lov til aa forsøke som De hade loft mei før han kom?...

— Det blir vanskeli, sier hun og ser hen for sei — men vi skal se naar han er rejst!

— Tak!

— og jei tar haannen hennes og vi gaar videre opover, forbi noen husmans-hytter, og op en bakke gjennem skoven, uten aa si noe.

— Er De gla i mei endda? spør jei trist, da vi er mitt oppi bakken.

— Ja, sier hun bløtt og trykker mei i haannen, mens hun ser mei bedrøvet inn i øjnene.

— Hvorfor er det letvintest at Di gifter Dem me ham? spør jei pludseli.

— Jo fordi... jo skjønner Di ikke det — ja nej, det kan jei ikke si Dem.

— Aajo? ber jei bønli.

— Nej! nej! sier hun nervøst — jei kan ikke si det!... jei generer mei saa for Dem.

— For mei?!... Di?!

— Ja, jei generer mei for Dem. Men gusjelov at man kan skrive — jei skal skrive det til Dem!

— Vil Di gjøre det snart? — aa gjør det! tænk hvor jei kommer til aa vente paa det!... aa snart? vil Di? — og jei trykker hennes haann og ber me øjnene.

— Saa snart jei kan. Men jei maa jo tænke mei om, hvordan jei skal skrive det, og det er saa vanskeli for mei aa tænke naa om dagen — du maa gi mei tid!

— Ja kjære, kjære — jei lægger armen om live hennes og læner hode mot hennes skulder — kjære, ikke gjør det før Di har lyst! tænk ikke paa mei!...

— Hvor Di er snil, sier hun og klapper mei paa kinne, og noen taarer rinner stille nedover ansikte mit —: Snil? jei? gud, at jei kan være noe for henne!...

Men saa pludseli staar det hele klart for mei igjen, og jei ser fortvilet op paa henne og sier:

— Men naar Di naa gifter Dem, saa er det jo forbi me mei i ethvert fall!

—Nej! sier hun energisk — hvorfor det?! — hvorfor kan det ikke bli da saan som det er naa?... syns Di ikke det er hyggeli naa naar jei er her?

— Jo, naar Di er her! Men det er jo saa sjelden Di kan være hos mei, og hele den andre tiden gaar jei jo bare fortvilet omkring og skjælver og er vanvitti fordi Di ikke er der — og kan ingenting gjøre. Om ikke andet saa bare af rent økonomiske grunne er det forbi me mei naar Di gifter Dem me ham; for jei kan jo ikke arbejde uten Dem, og naar Di saa kommer da, en liten stunn en enkelt gang — saa kan jei jo ikke bruke den stunnen til aa arbejde...

— Det er sant! sier hun stille hen for sei.

— Forstaar Di altsaa at jei er fortapt?

— Ja! ja! sier hun nervøst og stanser og ser paa mei — hva skal jei gjøre?!

— Vera! sier jei og griper begge hennes hænder, og ser henne intrængende inn i øjnene — gi mei, aa gi mei de otte nætterne jei ber om! la mei faa lov aa gjøre det forsøke Di hadde loft mei før han kom?...

Hun betænker sei litt — saa sier hun:

— Jei kan ikke svare dei paa det naa — jei skal se naar han er rejst.

Vi er kommen op til den store gule gaaren oppe paa højden. Stille gaar vi der ve siden a hverandre i solskinne, tværsover den svære gaars-plass, og videre bortover jore til skoven paa den anden side. Der lukker jei op grinnen og lar henne passere, og skynner mei saa nervøst fort hen ve siden a henne igjen — gud, snart skal vi altsaa skilles!...

Mitt nedi den bratte bakken som styrter solbeskinnet ned gjennem skoven, paa det samme sted hvor jei møtte henne den dagen jei skulle dræpes, stanser hun og sier:

— Naa maa du ikke følle mei længer!

En rædsel faller over mei, jei føler det igjen som at naa faar jei aldri se henne mer — og jei slynger armene omkring henne og kysser henne og klamrer mei inntil henne, og kysser og kysser henne igjen, inntil hun tilslut sier:

— Saa! saa du! naa maa jei gaa! og skyver mei lempeli fra sei.

Jei staar der fortapt me hennes haann i min:

— Aah! sier jei fortvilet — Di vét ikke hvordan jei har det naar Di er borte!... aa gud, si om jei faar se Dem igjen?... og naar?

Hun blir staaende og se paa mei, lissom raavill, me store fugtie øjne.

— Nej! nej! sier hun saa og tar mei om halsen — du maa ikke se saa fordrøvet ut! jei kan ikke holle det ut aa se paa de fordrøvete øjnene dine!... Hør naa! — og hun klapper mei bløtt nedover kinne mens hun taler —: kom iaften klokken elve nede ve badehuse, saa skal jei være der og vi skal gaa sammen i skoven.

— Men han da? spør jei nervøst.

— Jei gaar fra ham og de andre!

— Aa tak! tak! hvisker jei gla og slaar igjen armene om henne og kysser henne som gal hele ansikte over — inntil hun lempeli vrier sei løs. «Nej du! naa maa jei gaa!» sier hun — og gaar saa fort nedover den bratte solbeskinnete bakken gjennem skoven.

Jei blir staaende der og se efter henne... Gud, den gangen hennes, hvor vidunderli vellysti! — aah, at jei ikke kan følle henne og være bestandi der hvor hun er!...

Pludseli venner hun sei dernede i bakken og stanser:

— Jei vil ikke Di skal staa og se efter mei! roper hun op.

— Ajo, faa lov?

— Nei! værsgo venn dei om og gaa!

— Adjø! adjø! roper jei ned til henne — og venner mei saa og gaar nervøst fort opover uten aa se mei tilbake. Og igjen har den tat mei denne underlie nervøse dirren i alle nerver og muskler, som aldri lar mei ha fre naar hun ikke er der...