Candide
VOLTAIRE
CANDIDE
PÅ NORSK VED
CHARLES KENT
Oslo 1930
FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO.
(W. NYGAARD)
Printed in Norway
--
DET MALLINGSKE BOGTRYKKERI
FORORD
Voltaires romaner og noveller
setter sig ikke som
nutidens
til formål å
gi en livsskildring
som illuderer ved sin realisme, griper ved sin intensitet, eller
belærer ved sin sjelelige innsikt. I Voltaires og hans
åndsfrenders fortellinger fra det 18. århundre, har
begivenhetene kun til hensikt å anskueliggjøre astrakte idéer. De er agitasjonsskrifter, og deres form
er bestemt herav; de er lette, pikante, morsomme
ting som kildrer sansene og setter tankene i bevegelse. Av skriftene i denne genre når ingen op mot
Voltaire’s. „Aldri,“ sier Lanson, „har nogen så behendig anskueliggjort tanker, læresetninger og stridsspørsmål. For å representere de moralske tendenser
som Voltaire forsvarer eller bekjemper, risser han
med lett hånd op konturer av mennesker — personer
med hvilken karakter som helst og av de forskjelligste livsstillinger og raser. Og hver av dem har
fått sitt lille trekk som særmerker ham, — treffende,
nøiaktig, uforglemmelig.“
„Candide“ er representativ for denne litteratur. Den kan stå som typen for den franske „filosofiske“ roman i det 18. århundre. Den uttrykker også en viktig side av Voltaires filosofi og av hans århundres ånd.
Voltaires filosofi er ikke dyptsøkende. Han borer ikke ned i den menneskelige fornuft efter et a priori han kan bygge på. Han nøier sig med å ta samvittigheten og friheten og rettferdighetsfølelsen som givne, som noget Gud har nedlagt i menneskesinnet. Det lønner sig ikke å prøve å begrunne disse makter ved vår erkjennelses hjelp; det eneste det gjelder om, er å praktisere disse „instinkter.“
Men for en slik praksis er der, efter Voltaires mening, fremfor alt én stor hindring: den åpenbarte religion, og særlig den katolske. Mot religionen kjempet han hele sitt liv, og ikke minst mot forsynstroen. Nettop denne tro, som tilsynelatende trøster mennesket for dets ulykker, er i virkeligheten den falskeste og skadeligste av alle, mener Voltaire, og han forfølger den utrettelig, både hvor den optrer i filosofien, som hos Leibnitz, eller hos religiøse forkynnere som Bossuet. Forsynstroens frukt er optimismen, den anskuelse at verden overveiende er god; men denne anskuelse fører til resignasjon overfor det onde, og dens oprinnelse må søkes i bløtaktighet og slapphet. Hvad det gjelder er å skrike op om det onde i verden, å bringe menneskene til å oprøres over det og finne botemidler mot det. Istedenfor å resonnere over det ondes vesen, oprinnelse og nødvendighet — hvad der er et metafysisk spørsmål — lærer Candide til slutt å arbeide i all beskjedenhet i sin egen lille private have. Dermed skaper han både sin egen og sine nærmestes lykke.
Derimot blander han sig ikke i politikken. Voltaire var ikke demokrat; skjønt han alltid arbeidet for folkets beste, trodde han ikke at det kunde nytte å gi politisk makt til det store folk. Dertil var det altfor nedverdiget av århundrelang undertrykkelse. Han ventet reformene fra oven, fra det „oplyste enevelde“, fra den offentlige samvittighet han selv var med å vekke.
Det var imidlertid ikke hans retningslinjer som blev de bestemmende for den franske reformbevegelse i annen halvdel av det 18. århundre. Det var en ganske annen anskuelse, nemlig den rousseauanske, som blev den ledende. Det store folk, som Voltaire ved en anledning hadde kalt „denne flokk av hjorter i en grandseigneurs dyrepark,“ var ifølge Rousseau de eneste moralske og verdifulle mennesker. Bare de var i stand til å føle medlidenhet, og medlidenhet var for Rousseau kronen på alle dyder, og moralens egentlige grunnvoll. De som eide noget, de rike, var derimot å sammenligne med „glupende ulver, som når de en gang har smakt menneskekjøtt, ikke vil smake annen mat, og siden bare vil fortære mennesker“.
Årsaken til alle samfundsonder var ifølge Rousseau innførelsen av privat eiendom. Derved hadde mennesket syndet mot naturen. Derved var likheten forsvunnet fra verden. „Det var blitt nødvendig å arbeide, og de uhyre skoger var forvandlet til smilende marker, som måtte vandes med sved av mennesket hos hvem slaveri og elendighet snart såes opstå og vokse sammen med markens grøde.“ Fliden, som ifølge Voltaire er vårt beste botemiddel mot det onde, er for Rousseau elendighetens ophav. Dyden, som for Voltaire var et kulturprodukt, er for Rousseau den kulturløses privilegium. Samfundet, som Voltaire vilde forbedre ved å forandre de herskendes sinnelag, kunde ifølge Rousseau forbedres ved å forandre dets institusjoner: last og villfarelse er fremmede for menneskets konstitusjon, de podes inn i den utenfra, fra samfundet og dets organer.
Det var den lære som førte til den franske revolusjon, og som virker med til å fremkalle revolusjoner den dag idag.
Når den historiske utvikling ikke kom til å følge Voltaires linje, ligger skylden dog for en del i Voltaires egen filosofi. Ved å undergrave forsynstroen så radikalt som han gjorde, tok han grunnlaget vekk for den moral han preket. Ti for den store flokk av mennesker var en moral uten håp om belønning, død og virkningsløs. Rousseaus lære lovet derimot sine tilhengere en rik belønning, som riktignok var enda mere utopisk enn den forsynstroen lovet det moralske menneske, men som hadde den store fordel at den tilfalt én uten nogen krav om forutgående moralsk anspennelse, blott som lønn for sentimental „menneskevennlighet“, for vilje til å omstyrte det bestående — og for absolutt uvillighet til å anerkjenne anderledestenkendes rett til å ha en mening.
CANDIDE
ELLER
OPTIMISMEN
Oversatt fra tysk efter dr. Ralphs
originalmanuskript, med de til-
legg som fantes i doktorens
lommer da han døde
i Minden i det
Herrens år
1759
INNHOLD