.jpg)
Det var en gang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunde ha vært et lite slott. «Her skal det bli godt å få hvile ut,» sa han ved sig selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved stod en gammel mann med grått hår og skjegg og hogg ved. «God kveld, far,» sa ferdesmannen; «kan jeg få lånt hus i natt?»
«Jeg er ikke far i huset,» sa gamlingen; «gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!»
Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.
«God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?» sa ferdesmannen.
«Jeg er ikke far i huset,» sa den gamle; «men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua.»
Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var enda meget eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, næsten som et lite barn.
«God kveld, far, vil I låne mig hus i natt?» sa mannen.
«Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken,» sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.
Så gikk ferdesmannen til han som satt i benken, og han holdt på og skulde få sig en pipe tobakk; men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han næsten ikke kunde holde på pipa.
«God kveld, far,» sa ferdesmannen igjen. «Kan jeg få lånt hus i natt?»
«Jeg er ikke far i huset,» svarte den gamle sammenkrøpne kallen; «men snakk til far min, som ligger i senga.»
Ferdesmannen gikk til senga, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øine.
«God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?» sa ferdesmannen.
«Jeg er ikke far i huset; men snakke til far min, som ligger i vogga,» sa kallen med de store øinene.
Ja, ferdesmannen gikk til vogga; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spebarn, og han kunde ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellem.
«God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?» sa mannen.
Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen blev ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, «men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.»
Ferdesmannen glante opover veggene, og til sist fikk han øie på hornet også; men da han så efter han som hang i det, var han ikke anderledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.
Da blev han så fælen at han skrek høit: «God kveld, far! Vil I låne mig hus i natt?» Det pep oppe i hornet som en liten talgtit, og det var ikke mer enn så han kunde skjønne at det skulde være det samme som: «Ja, barnet mitt!»
Og nu kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og med brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-felder, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.
