4.1 ETABLERINGEN AV NASJONAL EKSTREMISME SOM FAGFELT

Nasjonal ekstremisme har blitt brukt som en fellesbetegnelse på ulike ekstreme miljøer og grupper. Fellestrekkene har vært at de har rekruttert blant nordmenn i Norge, og at målet har vært å endre eller påvirke forhold i Norge, ofte av lokal karakter. Utviklingen av fagfeltet nasjonal ekstremisme har vært en lang prosess, som ble utløst av Lund-kommisjonens granskning og kritikk av tjenesten, fremlagt for Stortinget i 1996. Fagområdet fikk sin avgrensning gjennom prosessene som fulgte av Danielsen-utvalgets innstilling i 1999 og Ot.prp. 29 (2000-2001).

I prosessen som ledet til omorganisering og endring fra Politiets overvåkingstjeneste (POT) til PST høsten 2002, ga Justisdepartementet overordnede føringer for organiseringen. Departementet la til grunn at den nye organisasjonsmodellen måtte være åpen, fleksibel og gi muligheter for adhocorganisering i prosjekter m.v. Organiseringen under avdelingsnivåer ble overlatt til overvåkingssjefen under hensyntagen til departementets prinsipper og skisserte forutsetninger.

Vinteren 2002 ble det besluttet å skille ut fagfeltene kontraterror og kontraekstremisme som egne enheter, benevnt som avsnitt under operativ avdeling. Daværende funksjonsbeskrivelse for avsnitt for kontraekstremisme var: «Forestå innsamling, bearbeiding og foreta operativ analyse av informasjon for å kartlegge, identifisere og beskrive personer knyttet til militante, voldelige og/eller ekstreme miljøer.» Funksjonsbeskrivelsen til avsnitt for kontraterror var: «Forestå innsamling, bearbeiding og analyse av informasjon for å kartlegge, identifisere og beskrive terrortrusselen i Norge. Vurdere og bearbeide opplysninger om terrorvirksomhet i inn- og utland».

Fortolkningen og ordbruken i funksjonsbeskrivelsen mellom avsnittene kontraterror og kontraekstremisme samsvarer med Ot.prp. nr. 29 (2000-2001), som i pkt. 7.1.5 angir: «[...] dette betyr at POT følger aktiviteten til ekstremistiske grupper i Norge som kan mistenkes for å planlegge politisk motiverte voldshandlinger, selv om potensielle handlinger ikke vil være alvorlige nok eller av en slik art at en vil karakterisere disse som «terrorisme».» I Ot.prp. 29 diskuteres det deretter hvorvidt oppgaven skal ligge til POT. Det konkluderes imidlertid med at ansvaret legges til POT, med begrunnelse i at organisasjonen er fortrolig med bruk av hemmelighold, at tjenesten har den påkrevde erfaring og et godt utbygd internasjonalt nettverk.

Arbeidet med å forebygge høyreekstrem virksomhet var PSTs hovedprioritet frem til høsten 2001. Etter terroraksjonene i USA i september blir ekstrem islamisme tjenestens hovedprioritet og ansvaret plassert i seksjon for kontraterror. Et skjerpet trusselbilde knyttet til ekstrem islamisme ut over 2000-tallet, sammen med et synkende aktivitetsnivå blant nasjonale ekstreme grupper førte etter hvert til en omprioritering av ressursene fra kontraekstremisme til kontraterror. Kontraekstremismeseksjonens arbeid rettet mot ulike nasjonale ekstreme miljøer og grupper har derfor vært tilført mindre ressurser de senere årene. I tillegg har det vårt en markert økning i antall registrerte trusler mot myndighetspersoner mot slutten av 2000-tallet. Dette er trusler som er blitt fulgt opp av ekstremismeseksjonen, og som har lagt økt beslag på seksjonens ressurser.

4.2 SOLOTERRORISME

Soloterrorisme brukes i PST som en benevnelse på enkeltpersoner som med terrorforsett forbereder og eventuelt gjennomfører en terrorhandling uten at det foreligger et forbund. Gjerningspersonen kan altså få bistand, motivasjon og støtte fra andre, men han/hun er alene om handlingen. Soloterrorisme er ikke knyttet til noen ideologi eller formål, det særegne er metoden.

Soloterrorisme er ikke et nytt fenomen. Begrepet er kjent fra både anarkistiske og høyreekstreme miljøer, der det har blitt oppfordret til å gjennomføre aksjoner på egen hånd. I tillegg har det de siste årene vært flere tilfeller både i Norge og i andre europeiske land, der enkeltpersoner knyttet til ekstrem islamistisk ideologi har utført alvorlige voldshandlinger, uten å være del av noen gruppe eller større nettverk. Denne utviklingen bidro til at PST i 2010 utarbeidet en grunnlagsvurdering av hvilke trusler soloterrorister kan representere mot Norge og norske interesser. I tillegg utarbeidet PST forslag til lovendringer for bedre å kunne imøtegå denne trusselen.

PST har ved ulike anledninger pekt på de utfordringer som soloterrorisme som fenomen representerer. Hovedutfordringen er at sikkerhetstjenestene mangler de tradisjonelle inngangene som kontakt og kommunikasjon mellom medlemmer av en gruppe gir, for å avdekke intensjonen til en person. En annen utfordring er at et systematisk arbeid for å fange opp soloterrorister vil føre til at mange personer vil bli utsatt for urettmessig overvåkning. Det er i utgangspunktet svært vanskelig å skille mellom ekstremister som kun verbalt gir uttrykk for ytterliggående holdninger og ekstremister som på egen hånd faktisk søker å utføre et angrep.

4.3 TRUSSELSCENARIOER OG VURDERINGER AV ISLAMFIENDTLIGE MILJØER

Det foreligger ingen trusselvurderinger som knytter islamfiendtlige miljøer til noe scenario som ligner på det som ble gjennomført 22. juli. Islamfiendtlige miljøer har heller ikke vært vurdert å representere noen terrortrussel i andre europeiske land. Slike miljøer er primært antatt å utgjøre et ordensproblem i forbindelse med demonstrasjoner og markeringer.

PST har ved ulike anledninger referert til islamfiendtlighet som et nytt utviklingstrekk innenfor nasjonale ekstreme miljøer. PSTs interne diskusjon om islamfiendtlige miljøer startet i det alt vesentlige i forbindelse med arbeidet med rapporten «Høyreekstreme og voldelige autonome miljøer i Norge», som ble oversendt til Justisdepartementet i juni 2010. En hovedkonklusjon i rapporten er at høyreekstreme og autonome (venstreekstreme) miljøer ikke var forventet å utgjøre en alvorlig trussel mot det norske samfunnet de nærmeste årene.

Samtidig pekes det på hvordan innvandring, kulturell fremmedgjøring og økonomisk usikkerhet har skapt økt oppslutning om islamfiendtlige miljøer i Europa.

Konklusjonene fra denne rapporten ble fulgt opp høsten 2010. Samlet ga dette tilstrekkelig grunnlag for å ta islamfiendtlighet inn som en av de mest relevante utviklingstrekk innenfor nasjonal ekstremisme i Norge. Ingenting i grunnlagsmaterialet indikerte imidlertid en trusselaktør av Anders Behring Breiviks karakter. I den åpne trusselvurderingen for 2011 skrev PST følgende:

«Det har i den siste tiden vokst frem enkelte islamfiendtlige grupper i Norge. Utviklingen av slike grupper må sees i sammenheng med en generelt økt oppslutning om fremmed- og innvandringsfiendtlige organisasjoner i flere europeiske land. Gruppene virker å ha et større rekrutteringsgrunnlag enn høyreekstreme miljøer, blant annet fordi medlemmene i utgangspunktet ikke assosieres med tradisjonelle høyreekstreme symboler og holdninger. Selv om de islamfiendtlige gruppene ønsker å fremstå med kulturell og etnisk bredde, har de en distinkt fremmedfiendtlig ideologi i bunn for sin virksomhet. I enkelte europeiske land representerer slike grupper et voksende voldsproblem, med flere tusen aktivister.

Personer tilknyttet de islamfiendtlige gruppene i Norge er først og fremst synlige på ulike sosiale medier. I 2011 forventer vi at deres virksomhet kan bidra til å styre den offentlige debatten i retning av økt fremmedfiendtlighet. Dette kan føre til økt polarisering innad i og mellom ekstreme miljøer i Norge. Økt aktivisme blant norske islamfiendtlige organisasjoner kan imidlertid også øke bruken av vold i slike miljøer, spesielt i tilknytning til demonstrasjoner og markeringer.»