— Jeg kan høre at det er Deres bil, som er kjørt frem, sa Krag.

— Kjender De ogsaa den slags ting? spurte finnen smilende

— Biler er mit speciale, svarte Krag; jeg kan høre paa lyden av et bilhorn hvilket merke bilen har. De kjører en «Excelsior», kan jeg høre.

Suronen lo høit.

— Det er da pokker hvor bluffen gaar høit her iaften, sa han; jeg har for to dage siden skiftet nyt bilhorn.

Krag gjorde en haandbevægelse som skulde uttrykke beklagelse.

— Da maa jeg jo tilstaa, sa han, at jeg paa forhaand kjender Deres bil og har lagt merke til den.

— Naar?

— Idag.

— Naar idag?

Klokken 3, svarte Krag.


XXII

ET TELEGRAM FRA JOS. rediger

Klokken 3!

Asbjørn Krag fremkastet disse to ord med en særegen pludselighet. Han var en mester i den slags overraskelser. Der var ikke noget usedvanlig i hans stemme. Men det var allikevel som om ordene blev staaende og klinge i luften længe efter at de var uttalte. De fik en underlig dobbelt lyd. Intet i selve ordene eller meningen frembragte denne bestemte tydelighet. Men de blev allikevel saaledes sagt at det menneske for hvem den skjulte mening var bestemt, pludselig lyttet, desorientert, eftertænksom. Der skulde en overordentlig aandsnærværelse til for ikke at falde for et slikt pludselig projektil. Og i de øieblikke som fulgte efter, kunde ingen være skarpere optat av den angrepnes minespil og sindstilstand end Asbjørn Krag.

Ogsaa i dette tilfælde opstod der en pause mellem Krags ord og den etterfølgende replik. Krag studerte nøie finnens ansigt. Han røpet en viss forundring, og Asbjørn Krag

93
kunde vedde hvad som helst paa at der fløi overveielser

gjennem hans hode.

— Klokken 3, mumlet han, klokken 3 — la mig nu tænke efter. Nei, det kan ikke stemme. Klokken 3 var jeg i generalforsamling paa Børsen.

— Naa, saa var det senere kanske, indrømmet Krag, idet han smilte overbærende. Krag gled likesom under igjen nu. Det var ikke hans hensigt yderligere at forurolige den angrepne.

— Men hovedsaken er ialfald at De har set mig i bilen. De har kanske endog hørt mit nye automobilhorn?

— Det har jeg ogsaa. Et prægtig horn. Støtene gaar gjennem marv og ben.

— Med andre ord, fortsatte Suronen, naar De nu hører bilhornet tute der nede, saa vet De, at det er min bil. De slutter Dem ikke til det?

— Nei, jeg vet det.

Finnen lo.

Det kalder jeg virkelig skarpsindighet, sa han

— Skarpsindighet er ofte ikke anderledes, svarte Krag. Der var nogen som ropte paa ham, og detektiven forlot Reisman og Suronen. I et av vægspeilene kunde Krag se hvorledes finnen forblev uinteressert i sin samtale med Reisman, hvorimot hans blik hele tiden fulgte Krag med en egen, vaktsom opmerksomhet.

Det var spilleinspektøren som hadde kaldt paa Krag.

— Jeg er allikevel litt betænkelig over spillet, sa inspektøren, idet han trak Krag hen til et bord, hvor de kunde være uforstyrret. Og jeg la merke til at ogsaa De lot Dem rive med.

— Det var usedvanlig høit, mener De?

— Ja, det var virkelig usedvanlig høit, skjønt der ofte spilles høit her i klubben. Det har imidlertid ikke saa meget at si, for det er jo en privat forening dette her. Men jeg liker ikke Reisman iaften. Han pleier ellers være knusende juste, enten han vinder eller taper. Han paastaar at han hadde forseglet fire es. Hvad mener De om det?

— Jeg mener at enten maa Reisman være splitter pine gal eller ogsaa har han hat disse fire es. Og i saa fald hadde han vundet spillet mot Stenersens fire konger. Nu vel, gal er Reisman ikke. Og der har De min anskuelse.

— Men dette er jo forfærdelig dette her. Hvad vil han gjøre?

— Ingen ting. Han bærer sit tap. Mer kan De ikke forlange av ham. Jeg forstod forresten at det var et øieblik hvor han overveiet. Og da var det sikkert nær ved at han skulde ha protestert og ropt paa falsk. Men det taler til fordel for hans aandsnærværelse at han valgte det sikre tap og gav avkald paa det haabløse i at gjøre vrøvl. Han har spillet paa sine lukkede kort — og der er ingen vei utenom. En anden side av saken er at jeg er overbevist om at der foreligger en eller anden uregelmæssighet. Skal vi kalde det saadan?

Inspektøren fo’r sammen, det var som en kuldegysning skulde trække gjennem ham.

— Kortene har hele tiden ligget i pengeskapet? spurte Krag.

— Ja. Og ingen anden end jeg har nøklene.

— At lave falske nøkler til et gammeldags pengeskap er ingen kunst, sa Krag.

— Men seglene! Herrerne hadde jo selv forseglet kortene — og seglene var jo ubrutte.

Krag trak paa skuldrene.

— Jeg vil be Dem opbevare seglene og konvoluttene, sa han.

— Det har jeg ogsaa gjort. Her er de i denne kuvert. Alle tre segl. Vil De ha dem?

— Ja, gjerne.

— Mener De at segl ogsaa kan tages av og sættes paa igjen?

— Det hører til en dygtig falskners mindste kunst, sa Krag; jeg skal nærmere undersøke papirene, naar jeg kom mer hjem. Naar vil De ha besked? Imorgen?

— Jeg vil foretrække at faa visshet saa hurtig som mulig. Jeg blir her til klokken fire inatt. Vil De telefonere hit?

— Ja.

Nogen minutter efter stod Krag uten for paa gaten. Han hadde forinden set Billington gaa. Reisman sat i et stort selskap og lot sig hylde for sit sjeldne spil, og han hadde igjen faat en mængde champagne ind, saa han var i øieblikket ikke utilfreds med sin skjæbne. Men især var han

95
tilfreds med sin rolle. Det nye Kristiania har jo netop en

sterk hang til gascognader. Det hører med til stilen at kunne la hattefjæren vaie, selv om benene vakler. Mellem glassene regnet helten ut hvorledes han i de næste dage skulde faa tapet dækket ved nye spekulationer. Det var i den tid da alle spekulationer lykkedes, fordi alle slags papirer, selv de mest fordunklede, gik i veiret. Som bekjendt regnes alle spekulationer som lykkes, for at være dristige. Byen var altsaa i den tid ganske fuldproppet av dristige spekulanter, som ilte mellem hverandre og forlot halvtømte champagneflasker og spilte høit paa Børsen om dagen og høit i klubbene om natten og ansaa det som et indgrep i den personlige frihet at der fandtes nætter overhodet, formørkede timer, hvor papirene umulig kunde gaa dristig i veiret, men som tvertimot efter en gammel taabelig tradition hadde den bestemmelse at berede folk hvile. En stemning av dette gik flygtig gjennem Krags tanker, mens han stod utenfor paa gaten og ventet. Trods alt likte han godt Reisman, fordi Reisman i grunden hadde den fine boheme-længsel i sit hjerte og nu og da kunde være oprigtig, barnslig sørgmodig.

«Den frisindede Klub», som den het, hadde sine rum langt ute paa Drammensveien ved et av de hjørner som gik ned mot Skillebæk. Utenfor klubbens lokaler ventet Suronens «Excelsior»-bil. Krag stod skjult bak hjørnet og hørte Suronen komme ut og gi følgende besked til chaufføren: Telegrafstationen! Krag hadde i forbigaaende lagt merke til chaufføren. Han hadde ikke rødt overskjeg, og han lignet i det hele tat ikke Jonassen.

En halv times tid efter dukket Krag ind i nattevagten paa telegrafstationen. Suronen var da netop kjørt derfra.

— Jeg blir nok nødt til, sa han til nattevakten, at læse det telegram som en herre netop har indlevert.

— Naa, er det Dem, svarte nattevakten. Ja, da er det vel bare at spille tiden med at faa i stand de sedvanlige formaliteter for utlevering av telegramkopier. De kan desuten finde telegrammet paa trækpapiret derborte. Men jeg kan ikke tænke mig et telegram som har mindre interesse for Dem. Hør her:

Krag læste:

96

Paladshotellet — Kjøbenhavn.

Forsinket. Kommer den 8de om morgenen. Hold rummet.

Johs. P. Christensen.

— Det er jo en ganske almindelig bestilling av et hotelværelse, sa Krag. Nei, De har ret — dette har ingen interesse for mig.

— Og desuten har De kanske ikke lagt merke til underskriften, sa telegrafmanden. Johs. P. Christensen, det er jo den store skibsreder, ham som hele byen kalder «Jos», ikke sandt?

— Jo, det er rigtig nok; men det var vel ikke ham, som sendte telegrammet. Kjender De Jos?

— Bevares, av utseende, ja absolut. Men nu har jeg tusenvis av ganger ekspedert telegrammer for ham, men aldrig har jeg set ham indlevere noget telegram personlig. Han sender hotelgutter, kontorbud og fuldmægtiger, men aldrig nogensinde kommer han da selv.

— Det er ogsaa likegyldig, sa Krag, og De har ret i, at dette telegram ikke har nogen som helst interesse. Mens jeg sat derhenne i boksen, syntes jeg bare at manden, som indleverte telegrammet, talte med utenlandsk aksent. Det var det hele. Og man skal jo passe paa utlændinger. For øvrig har jeg selv et telegram her. Det skal ogsaa til Kjøbenhavn.

— Naa, De skal jo selv ha et værelse, sa telegrafmanden, idet han prikket ordene av. Det er nok vanskelig indunder jul. Men det gaar vel.

Da Krag gik fra telegrafstationen kunde han konstatere at han pludselig hadde faat en forbindelse mellem tilfældet Jos og Suronen.

Han maatte indrømme for sig selv at i grunden hadde han i de sidste timer hat en anelse om at der maatte foreligge en saadan forbindelse.

Men hvad skulde det hele betyde? Jos var jo allerede underveis til Kjøbenhavn. Og hvorfor hadde Suronen sendt et telegram undertegnet med Jos’ navn?

Brændpunktet var imidlertid «Excelsior»-bilen og brevet klokken 3 — dette brev som alle nu hadde glemt.

Og allikevel var det brevet klokken 3, som ene og alene hadde fanget Krags interesse. Han forstod at bak dette brev skjulte sig en hændelse som nu maatte være under hurtig utvikling.




XXIII.

UNDER BLAA HIMMEL. rediger

Krag hadde pludselig fattet en ubetvingelig interesse for de mennesker som hadde spilt med i det underlige burleskagtige optrin omkring «Aktieselskapet 7de december». Indtil nu hadde en række mennesker og situationer hvirvlet forbi ham, muntert bestraalet av det store dristige narrespil som Reisman og hans venner hadde arrangert. Endnu klokken 3 paa natten efter at ha kjørt hjem fra telegrafstationen, sat Krag i sit hjem og tænkte tilbake paa de sidste døgns begivenheter. Disse begivenheter hadde noget av et karnevals-optrins fest og farver. Først kom malerens dramatiske sortie fra Grand, hvor var det ikke indstudert med en næsten koket sans for skuespilleri. Den scenen da han gik ut av døren med utropet: Jag är ett olyckligt menniska — tilhørte jo absolut teatret. Derefter Ødegaards mystificerende forsvinden fra Krags egen elevator, hvor var ikke denne del arrangert av den moderne sensations-journalists teknisk erfarne grep! Saa det mere komiske indlæg i stykket: doktor Ovesen, den forsigtige, den spidsborgerlige, der forbauset og motstræpende spreller i den uventede sensation som en stiftsdame i en ildebrand. Og saa advokat Davidsen, rødblussende, gigantisk og brølende. Og saa ham selv, detektiven, som av stykkets instruktør hensynsløst er sat ind for at intet skal mangle i den rent ydre effekt. Saa følger det melodramatiske direktionsmøte ute paa Tyrigraven. Og gir ikke selv det gamle skumle gjestgiveri i vinterveiret den rette ramme for denne avdeling av karnevalet som er opsat i gammel Dickensk stil? Men her gir det for første gang et hørlig knæk i apparatet. Et uforutset tilfælde har blandet sig i instruktørens planer, det er den uforstaaelige episode med Jos. Men for den overfladiske betragtning er episoden alene uvæsentlig. De dristige arrangører har tumlet med saa mange detaljer at punktet Jos, selv om det i øieblikket virker noget