længere signal. Netop i det psykologiske øieblik grep han hørerøret og svarte: Hallo!

Der han stod hadde han utsigt til skrivemaskinen og kunde læse det paabegyndte brev. Der var bare skrevet et par linjer. Det var stilet til Orientselskapets bestyrelse og begyndte saaledes:

«Henholdende mig til samtale med Deres advokat Annebye, har jeg herved den ære at bekræfte at —

Længer var ikke den skrivende kommet.

— Er det hr. grossereren selv jeg taler med? spurte en dansk stemme i telefonen.

— Ja, svarte Krag.

— Det er portieren, sa stemmen; jeg har netop talt med Nordisk Reisebyraa. Det er i orden. Billettene er avbestilt.

— Godt, svarte Krag — begge billettene?

— Ja, naturligvis, svarte portieren let forbauset — det var jo saa, ikke? Begge billettene til Haparanda?

— Det er godt, sa Krag og la telefonen ned.

Begge billettene avbestilt? Hadde Jos ogsaa tænkt at reise? Eller var der tale om Suronens billetter?

Pludselig aabnedes filtdøren, og Aino traadte hurtig ind i værelset.


XXIX.

FABRIKANT MARX FRA STRASSBURG. rediger

Aino gav et litet utrop fra sig og støttet sig forskrækket mot filtdøren, som langsomt faldt tilbake i sit leie. Gud skelov, tænkte Krag, saa kan ikke han derinde høre os. Frøken Aino var saa forbauset over den fremmede mands tilstedeværelse at hun i de første øieblikke slet ikke kunde samle sig til noget spørsmaal. Krag fik rikelig tid til at betragte hende.

Hun var som sedvanlig klædd i en fordringsløs mørk dragt; men den bluse hun nu hadde paa, blev holdt sammen i brystet av et diamantsmykke, og hendes frisyre, som iøvrig klædte hende fortræffelig, lot ane, at hun hadde været i hænderne paa disse uforlignelige kjøbenhavnske haarkunstnerinder, som har lært sin elegante kunst i de smaa berømte gater omkring Opera-avenyen.

— Hun er meget nervøs, tænkte Krag; bare hun nu ikke styrter ind til sin chef.

Men kunde det være mulig at hendes oprørte sindstilstand alene hadde sin grund i at hun traf et fremmed menneske herinde? Hun var virkelig meget oprørt. Hendes ansigt, hendes forskræmte øine røbet fortvilelse; Gud vet om hun ikke ogsaa hadde graatt?

— Jeg søker hr. Christensen, sa Krag rolig; tør jeg be Dem bringe ham mit kort, frøken?

Han tok sin lommebok op og begyndte at gjennemsøke den for at finde et visitkort. Han holdt sine øine fra hende og vilde gi hende tid til at samle sig.

— Er De danske? spurte hun.

— Nei, svarte han, jeg er egentlig fransk. Det vil si, jeg er lothringer. Men jeg har været her i Danmark i det sidste aar. Jeg har desværre glemt mine visitkort. Mit navn er Marx, frøken, tør jeg be Dem melde mig, fabrikant Marx fra Strassburg.

— Hvorfor staar De der? spurte hun og pekte. Hun saa ut som om hun vilde kræve ham til regnskap i en sak av yderste vigtighet. Hun støttet sig med ryggen mot den grønne paneldør og klemte sin høire haand mot dørvrideren. Krag blev mer og mer overbevist om at det ikke var hans uventede nærvær alene, som hadde ophidset hende saa sterkt. Han syntes han fik raad til selv at vise sig litt konsternert. Han trak sig derfor nogen skridt tilbake. Og idet han søkte at efterligne en utlændings besværlige, hakkende tone, svarte han:

— Jeg har ventet her i nogen minutter, min frøken; her var ingen til stede. Jeg har tillatt mig at betragte kunstverkerne paa væggene. Hvorfor jeg har staat netop der vet jeg ikke. Men jeg kan fortælle min frøken at jeg har været i dette rum før, det er nogen maaneder siden. Netop i denne stol sat da en av mine venner, en mand som nu er langt borte. Meget langt borte. Jeg forutsætter, min frøken, at jeg taler med hr. Christensens privatsekretær. Det var i et rent forretningsanliggende jeg søker Deres chef, og jeg skal ikke opta hans tid længe.

Aino gled bort fra døren og gik hen til skrivebordet. Det var tydelig at Krags venlige og beherskede væsen hadde beroliget hende noget. Hun forsøkte at anta en tone av kold høflighet, men Krag merket at det faldt hende vanskelig. Ak, der er hændt noget derindenfor, tænkte han og husket de heftige utrop han hadde hørt: Aldrig, aldrig, aldrig!

— Kjender De hr. Christensen? spurte hun.

Krag smilte.

— Hvem kjender ikke hr. Christensen? sa han — jeg mener inden forretningsverdenen — hvem kjender ikke disse store norske forretningsmænd? Og Johs. P. Christensen er dog en av de smukkeste navn. Jeg har noget at foreslaa ham.

— Men kjender De ham virkelig? spurte hun utaalmodig, kjender De ham personlig?

— Ikke personlig, frøken — det maa jeg tilstaa.

— Kjender han Dem saa?

— Det tør jeg ikke smigre mig med.

— Men hvorfor kommer De da her paa denne tid? Hr. Christensen tar slet ikke imot. Sa ikke portieren det?

— Portieren? spurte Krag med en klædelig uvidenhet; jeg har slet ikke talt med portieren. Jeg saa hr. Christensens navn i avisen, og da jeg har en udmerket forretning at foreslaa ham —

Frøken Aino blev mer og mer sikker og avvisende.

— Hr. Christensen tar slet ikke imot, sa hun.

— Han hviler maaske? spurte Krag.

— Nei, svarte hun; men han er optat, han er optat i en vigtig konferanse. Han har uttrykkelig anmodet om ikke at bli forstyrret.

Krag slog skjøterne i sin store prangende figurfrakke til side, gjorde sig det uten videre magelig i en av de store stoler, strøk velbehagelig sit silkeskjeg og sa:

— Det haster slet ikke, min frøken, jeg kan saa godt vente. Hils hr. Christensen og si at jeg venter mer end gjerne til det behager ham at være ledig. Har frøken været i teatret for nylig?

Aino gjorde en bevægelse av ubehag.

— Deres navn, sa hun — jeg skal melde Dem, Men jeg kan bare gjenta at De ikke blir mottat. Jeg vil ogsaa meddele hr. Christensen at De synes at være meget paatrængende.

Krag bukket.

— Marx, sa han, det er let at huske. Det er et berømt navn, jeg maa bare beklage at jeg ikke hører til den berømte familie.

Men netop som Aino skulde gaa ind for at melde ham, lød der en raslen ved klapdøren. Aino blev staaende stille ved skrivebordet Krag, som hele tiden opmerksomt betragtet hende, undredes i sit stille sind hvem som var mest nysgjerrig, hun eller han. Nu kommer Jos, tænkte detektiven. Det vilde more ham at se om Jos kunde kjende ham igjen.

Den grønne filtdør blev hurtig slaat op, og en herre traadte raskt ind i værelset. Han opdaget øieblikkelig Krag og blev staaende som fastnaglet, mens filtdøren lydløst gled ind i sine fuger. Krag reiste sig. Han reiste sig pludselig ved synet av den indtrædende. Detektiven blev saa forbauset ved at se dette menneske at han reiste sig ikke saa meget av høflighet som fordi han rent instinktmæssig vilde indta forsvarsstilling. Den indtrædende var ikke Jos.

Det var Suronen.

Suronen var klædd i selskapsdragt. Hans mørkgraa soupékappe var kastet løst over skulderen, og ned fra hans hals hang et langt, hvitt silkeskjerf. Chapeau-claque skjødesløst lagt tilbake paa skolten. Den tykke, smørgule javastok i dandyform under armen. Han saa flot ut. Næsten som en kabaretsanger. Han besvarte knapt Krags hilsen, men saa til gjengjæld strengt spørgende paa Aino.

— Denne herre vil absolut tale med hr. Christensen, forklarte Aino. Han vil slet ikke gaa før han har talt med hr. Christensen. Den herre er utlænding, Marx, heter han. Fra Strassburg.

— Har De da ikke sagt at hr. Christensen er optat? spurte Suronen.

— Jo, men saa vil han vente, sier han.

— Min herre, sa Krag, De taler med en dame, hvorfor tar De ikke Deres hat av?

Det gav et sæt i Suronen. Hadde han anvendt monocle vilde han sikkert ha rettet den ind for at virke overlegen. I stedet for puttet han den ene haand i lommen og begyndte at manøvrere stokken med den anden.

— Syng, sa Krag — eller rettere han sa paa sit gebrokne: Sing, sing!

— Hvadbehager? spurte Suronen.

— Sing, min herre, fortsatte Krag ufortrødent, jeg har i min besiddelse det bestemte indtryk at De vil synge. Saaledes staar alle de store kunstnere, naar de skal singe sine sange. Men ach, de er aldrig fornøielige. Jeg synes ikke de er fornøielige, hverken de store kunstnere eller deres sange. Og hvorfor smider altid de store kunstnere her i verden? Jeg har den idé i min fantasi at jeg vil engagere alle nordens store kunstnere til at synge sange for Stomatol og Odol, ti saaledes smiler de store kunstnere.

—Er De gal? spurte Suronen forbløffet. Hvordan pokker er han kommet herind?

— Han stod der henne ved telefonen, forklarte Aino.

Suronen gjorde et pludselig slag hen mot skrivebordet, rettet ut med sin haand det halvskrevne brevark som hang bøiet over skrivemaskinrullen, og læste det skrevne.

— Naa, det var jo ingenting, mumlet han halvhøit.

Han gik tilbake igjen til Krag.

— Hvad vil De? spurte han.

— Jeg vil tale med den Christensen. Jeg har en glimrende idé.

— Men De hører jo at hr. Christensen ikke er til at faa i tale. Han mottar ingen. De maa gaa nu. Her springer saa mange folk ind med dumme projekter og forslag. Hr. Christensen har ganske andre ting at tænke paa.

— «Dumme idé», hermet Krag med voldsom forbitrelse, De kan slet ikke bedømme min «dumme idé». Det er en ganske glimrende idé, min herre; vi kan tjene mange penger hr. Christensen og jeg, milliaaner! Har jeg gjort min forstaaelse?

Suronen stod og støttet sig paa sin stok og betragtet den anden granskende. Han gjorde et hovedkast hen mot telefonen.

— Hvad hadde De derhenne at bestille? spurte han.

Krag søkte at lægge en moralsk bevæget forargelse i sin stemme.

— Tror De jeg har været nysgjerrig? spurte han. Nei, min herre, disse mennesker fra norden lægger altid falske betydninger paa hæderlige mennesker. Jeg har været i dette rum før engang, for nogen maaneder siden. En god ven av mig sat netop i den stol derhenne og var død med en revolverkule i hjertet. Det var en ven fra Argentina, en meget god ven, og jeg vilde da se den stol igjen. Det var det hele. Jeg kan fortælle Dem at dette værelse er meget tragisk. Her hænder altid noget uhyggelig i dette værelse.

Suronen spurte:

— Vil De nu gaa. Eller skal jeg kalde paa hovmesteren for at faa Dem kastet ut?

Krag slog sig teatralsk for sit bryst og ropte:

— Jeg ønsker ikke at være fornærmet av Dem. De kan ikke fornærme mig, som staar med hatten paa i en dames værelse. Jeg kan møte Dem et andet sted, saa skal jeg pynte Deres hvite skjortebryst.

Suronen gik imot ham, men Krag strakte haanden frem.

— Rør ikke ved mit skjeg, ropte Krag, ti det er en dødsfornærmelse.

I det samme ilte Aino frem og klynget sig til Suronens arm.

— Andreas, sa hun indtrængende og bedende, Andreas, la ham gaa.

Det var dette Krag vilde høre.


XXX.

UT AV MØRKET. rediger

Det var tydelig at Suronen alene med den yderste vanskelighet kunde betvinge sin lyst til at kaste den generende fremmede ut. Og merkelig nok lot det til at Asbjørn Krag med hensigt vilde drive hans raseri frem.

Han gjentok flere ganger:

—De er ingen gentleman, sa han. Her kommer jeg for at foreslaa hr. Christensen en fin lille forretning. Og saa blir jeg mottat paa denne maate. Det er uhørt, min herre.

Aino holdt fremdeles fast paa Suronen, som gjorde milde anstrengelser for at slite sig løs.

— Hvilke referanser har De? spurte han.

Men da satte Krag sig i positur, og idet han indbilsk strøk sit skjeg, utbrød han: