Men i alle tilfælde har underhandlingene gaat meget let fra haanden. Klokken 12 idag skulde den præliminære overenskomst være undertegnet. Efter avtale møtte jeg paa hotellet med papirene. Men skibsreder Christensen har ikke vist sig. Og det er grunden til at vi har anmodet om Deres bistand. Den norske underhandler har, uten at gi os et ord til forklaring, blit borte. Det er i virkeligheten ganske foruroligende. Allerede av det jeg har fortalt Dem vil De jo forstaa at hr. Christensen skulde ha særdeles tvingende grunde til at utebli. Naar jeg tar alle hensyn i betragtning, helder jeg som sagt til den anskuelse, at der inat maa være tilstøtt vor ven en ulykke. Der stod altfor rike interesser paa spil til at nogen anden forklaring kan gives. Og rent tilfældig har jeg mottat en oplysning, som støtter denne min antagelse.


XXXIV.

RØDE CONSTANCE. rediger

— Hvad gjælder denne oplysning? spurte politimanden, idet han tok sin notisbok op av lommen — jeg vil gjerne gjøre enkelte notater for ikke senere at ta feil.

— Denne oplysning gjælder hr. skibsrederens forhold igaar aftes, svarte høiesteretssakføreren. Det er vel unødvendig at minde Dem om at saken maa behandles med den dypeste diskretion. Dette ikke alene av hensyn til os, men særlig av hensyn til skibsreder Christensen selv. Jeg vil forutskikke den bemerkning, at med det kjendskap vi har til hr. Christensen, forekommer hans optræden igaar aftes os fuldstændig utrolig og uforstaaelig. Alle de oplysninger vi har indhentet om hr. Christensen samstemmer i, at en saadan optræden av ham aldeles ikke kunde tænkes. De forstaar saaledes, at allerede dette gjør det hele mystisk.

Politimanden bøiet sig fremover og spurte lavmælt:

— Mener De at hr. Christensen var, ja, hvad skal jeg si, var — jo rent ut sagt var fuld igaar aftes?

Høiesteretssakføreren blev straks overordentlig høitidelig.

— Det er netop dette som vi umulig kan tro, sa han. Vi maa tvertimot tænke os at hr. Christensen har hat et eller andet sygdomsanfald. Man hører jo ofte om mennesker, som av en bestemt aarsak, for eksempel paa grund av overanstrengelse, kommer i en tilstand av mer eller mindre utilregnelighet, taper hukommelsen eller blir uten bevissthet om det nærværende. Vi søker en forklaring til hr. Christensens optræden i et saadant pludselig tilfælde. Han forlot igaar aftes klokken 6 Paladshotellet uten at noget særlig kunde merkes paa ham. Men allerede klokken 10 saaes han i Wivels restaurant i en tilstand, som nærmere kan karakteriseres ved at han spiste champagne med ske av en flat tallerken.

Politimanden bøiet sig over sin notisbok.

— Jeg ber Dem, sa høiesteretssakføreren, nedskriv ikke disse kjedelige ting. Jeg tror, som sagt, at skibsrederen har handlet i et anfald av uforskyldt utilregnelighet. Han var i selskap med en person av noget tvilsomt rygte, en forhenværende cirkusbryter kaldet «Sterke Oliver», Gudene maa vite, hvor han har truffet denne person.

— I cafe «Alhambra», svarte politimanden.

— Hvadbehager? Hvorledes kan De vite dette?

— Fordi det er mig bekjendt, at «Sterke Oliver» altid holder til der, svarte politimanden.

— Naa, saaledes. Altsaa i «Alhambra». Det er formodentlig en «snask»?

— En frygtelig snask.

Politimanden lot fremdeles som om han interessert gjorde sine notater.

I virkeligheten gjennemlæste han bare, hvad han allerede tidligere om formiddagen hadde nedsikrevet i sin notisbok. Han kjendte Jos' færd meget nøiagtigere end høieste retssakføreren ante.

Der stod bl. a.:

Kl. 6 forlot J. hotellet.

Kl. 6 1/4 — 7. Flere absinter paa «Dagmar»

Kl. 7 — 8. Østers med engelsk porter paa Fiskehuset.

Kl. 8 1/2. Tilfældig møte med en dame utenfor «Bernina». Bil til «Alhambra».

Kl. 8 1/2 — 9 1/2. Lang række whiskyer. Kammeratslig samvær med forskjellige personer. Desuten brorskaal med «Sterke Oliver». Invitation til Wivel.

Kl. 10. Høi stemning paa Wivel.

Saa langt kunde politimandens private notater følge høiesteretssakførerens beretning. Hr. Annebye fortsatte.

— Det er os videre bekjendt, jeg vil ikke si hvorledes, men det er os som sagt bekjendt, at skibsrederen senere har latt sig se paa et sted som heter «Trocadero», hvor han til gjesternes almindelige forundring skal ha, opført en besynderlig stepdans.

Politimanden læste i sin bok:

KL 11. Vild kæfert paa «Trocadero». Flom av champagne. Constance.

Der stod alene Constance. Men dette ensomme navns tilstedeværelse fik en forklaring ved høiesteretssagførerens fortsatte oplysninger:

Han sa:

— Fra «Trocadero» er skibsrederen kjørt bort med en dame, kaldet Constance. Vi har vore oplysninger fra ganske sikker kilde, fra en herre som tilfældigvis var tilstede i lokalet. Da skibsrederen drog bort med Constance, var han i en temmelig utilregnelig tilstand. Hvad er det nu hun kaldes denne Constance, «Røde Constance» eller gule eller hvad?

— «Røde Constance»,

Advokaten lænte sig makelig tilbake i sin stol, saa op i taket og strøk skjegget. I en tone, hvis likegyldighet røpet fuldkommen bekjendtskap baade med «Røde Constance» og alt hvad der var i hendes nærhet, bemerket han:

— Jovisst, det er jo et slikt romannavn, som man stadig træffer i politinotiserne. Jeg mindes fra min egen tid foran skranken — — — Men det hører ikke hit. Jeg vil gjerne præcisere at jeg naturligvis ikke ser bornert paa folks lyst til at more sig, og særlig hvad utlændingene angaar er jeg tilbøielig til at tro at de gjerne slaar litt til skaglerne her i Kjøbenhavn. Det maa de ha lov til. For mig kunde den norske skibsreder gjerne ha narret sig baade med den røde, den blaa og den gule Constance — ja, med hele spektret. Men hvad som for mig er avgjørende i denne sak er dette, at vor ven var i en fuldkommen utilregnelig tilstand, la os si at han var beruset, døddrukken, javel, men alt hvad vi har hørt om hr. Christensen gjør det utrolig at noget saadant kunde ske. Det er sandsynlig, at han allerede da han gik ut fra Paladshotellet klokken 6 ikke har hat sine sanser i behold. Det er ikke en sedvanlig solderisthistorie vi nu taler om, jeg er fuldt og fast overbevist om, at det er historien om et ulykkelig menneske som i et anfald av pludselig vildelse har forlatt sine store og ansvarsfulde forretninger, og som nu irrer hjælpeløs rundt og som tiltrænger hjælp. Hvis der ikke —

— Hvis? spurte politimanden.

— Hvis der da ikke allerede er skedd en ganske uoprettelig ulykke.

Advokaten saa alvorlig hen paa politimanden.

— Hr. Christensen hadde mange penger paa sig, sa han, usedvanlig mange penger.

— Hvad regner man i denne tid for usedvanlig mange penger? spurte Hansted-Jensen,

— Ti tusen er mange penger, svarte advokaten; men hvad der er over femti tusen er usedvanlig mange penger.

— Indrømmet. Men hvordan vet De, spurte politimanden, at hr. Christensen hadde usedvanlig mange penger paa sig? Gjennem banken?

— Det vil jeg ikke svare paa, men jeg vet det. Han forlot Constance klokken 3. Jeg har min viden fra samme tilfældiger men paalitelige kilde.

— Klokken 3, mumlet politimanden forundret — det visste jeg ikke.

Advokaten smilte.

— Politiet kan vel heller ikke være alvitende, sa han. Constance bebor en villa i Frederiksberg. Efter hvad jeg har hørt skal hun ha en elegant leilighet med temmelig dyrebart utstyr, endog kunstsaker av høi værdi findes hos hende. Desuten har hun en utstrakt bekjendtskapskreds, og i hendes salong er der ofte muntre selskaper.

— Meget mulig, sa politimanden — vi kan jo umulig blande os op i den private selskabelighet.

 — Netop i nat skal «Røde Constance» ha hat et slikt

muntert selskap. Hr. Christensen var ikke alene derute.

Der var flere damer og flere herrer. Der blev danset. Men som sagt klokken 3 forlot hr. Christensen selskapet.

 — Har nogen set ham gaa? spurte politimanden.
 — Nei, men han blev borte ved den tid, og da man

skulde se efter hans tøi var det ogsaa borte. Jeg ber Dem lægge merke til, min herre, hvad det vil si, at en halvt eller helt bevisstløs mand befinder sig alene om natten i dette usikre strøk og med en formue i kontanter i lommen.

— Kan jeg træffe det menneske, som har git Dem disse oplysninger? spurte Hansted-Jensen,

— Det er ikke nødvendig, svarte advokaten; De kan jo selv gaa dit, hvor De kan faa nærmere enkeltheter at vite. Men vær endelig opmerksom paa, at jeg har henvendt mig til Dem ene og alene for at gi Dem anledning til at hjælpe et menneske, som sikkert er ulykkelig stillet.

Advokaten reiste sig og rakte haanden frem til farvel.

Politimanden tænkte:

— Det er ham som har talt med Constance.


XXXV.

DEN HJÆLPSOMME NORDMAND. rediger

Noget senere samme eftermiddag sat Hansted-Jensen ved baren i «Trocadero» og nød i stilnet en cocktail. Han hadde sat sig op paa en av taburettene helt inde ved væggen og førte en lavmælt samtale med en av damerne. Der var ganske faa gjester i etablissementet, der blev spart paa lyset, og lokalet henlaa i halvmørke. De indre gemakker, som kunde skimtes gjennem en grøn portiere, var bare mørke og tomme slukter, hvorfra ingen lyd hørtes. Hele etablissementet med de mange tomme stoler og de symetrisk ordnede høibente taburetter, frembød et trist billede paa den absolute meningsløshet. Det hele saa ut som en halvmørk og menneskefattig ryttergang i et cirkus nogen timer før forestillingen. Alt herinde var indstillet paa en sen og hurtig aftentimes halløi, hvorunder musik-spektakel, vinlystighet, øredøvende snak og en flimrende tobakluft kunde camouflere taapeligheten, men nu virket den hele opstilling ubarmhjertig meningsløs. De to-tre mennesker, som sat her, var endnu under behagelig indflydelse av en slørende bakrus, som tilgav alt og endog oversaa damernes morgentrætte gjesp. Klokken var fem paa eftermiddagen; men endnu var det jo længe til virksomheten begyndte, endnu hadde lokalet denne morgensure duft av glasvask og utlufting, somt stiller sig absolut fiendsk med enhver