ikke fuldtallig. Der er plads til endnu en paa den ledige stol.

— Hvem venter De?

— Jeg venter Jos, svarte Krag.

— Den forsvundne! ropte kjøbenhavneren.

— Ja, og han skulde være her nu.

I det samme slog raadhusuret halvtimeslag.

Klokken var 7½.


XL.

JOS KOMMER. rediger

Asbjørn Krag yndet den slags dramatiske overraskelser, ikke alene fordi han vilde ha en rent personlig tilfreds stillelse av sensationen, men ogsaa fordi selve overraskelsesmomentet kunde være av værdi for ham. Like over for det absolut uventede røber mennesker sig altid lettere end naar de har anledning til at tænke sig om og overveie sin stilling.

Hvis det hadde været Krags hensigt at læse av de nærværendes minespil, kunde han ikke ha fundet en bedre anledning.

I Hansted-Jensens, øine straalte et humoristisk glimt. Han var vant til sin kollegas beregnede overraskelser og forstod med ett, at Krag nu hadde løsningen i sin haand. Derigjennem fik han ogsaa en forklaring paa Kristiania detektivens tidligere likegyldighet.

Hvad den unge dame angaar, da forekom hun merkelig uberørt av Krags opsigtsvækkende meddelelse. Det var likesom hun visste det hele paa forhaand eller ante hvad der skulde komme. Hun sat urørlig og stirret ret frem for sig med et besynderlig forstenet og forgræmmet uttryk i sit smukke ansigt.

Men Suronen derimot kunde ikke skjule at han var blit grepet ay det uventede. Han saa fra den ene til den anden med denne særegne, spørgende nysgjerrighet som røbet hans usikre situation. Var det hele en dristig spøk? Skulde han le høit? Han valgte det fornuftigste. Han avventet, hvad der vilde ske. Og som et middel til at skjule sin bevægelse tændte han en cigar, lot sig omhvirvle av den blaa røk og lænte sig tilbake i sofahjørnet.

Krag bladet uanfegtet i sine papirer. Og iøvrig hendøde raadhusets dype klokkeslag uten at noget som helst indtraf.

Krag saa op. Han var fremdeles fullkommen rolig — omtrent som en ordfører, der leder et kjedelig direktionsmøte.

— Vi kan komme til at vente i nogen minutter, sa han; men efter det sidste telegram, jeg har mottat skulde jeg tro at vor ven Jos kommer til at være nogenlunde præcis. Veiret er jo fortræffelig, akkurat saadan som Jos liker det.

Denne bemerkning om veiret fik Hansted-Jensen til paany at smile.

Krag fortsatte:

— For at vi imidlertid ikke skal spilde tiden til unytte, vil jeg fremlægge en indledende forklaring. Det er vel unødvendig at gjøre opmerksom paa, at skibsreder Christensens beklagelige forsvinden staar i nær forbindelse med «Aktieselskapet 7. december».

— Jeg trodde den komedie allerede var utspilt paa varieteen i Kristiania, indskjøt kjøbenhavneren.

— Det trodde jeg ogsaa, sa Krag; men saa indtraf der noget, som fik mig til at forandre mening. Og dette «noget» indtraf her i Kjøbenhavn.

— Denne affære, fortsatte han, som jeg haaber kan bli avsluttet her iaften, indeholder en besynderlig blanding av spøk og alvor. Til at begynde med var det meningen alt spøken skulde være eneraadende, men skjæbnen vilde det anderledes, og alvoret traadte til. Heldigvis har tilfældighetene artet sig saadan, at vi har undgaat den store tragedie. Dem var planlagt. Og dermed er jeg naadd til at kunne karakterisere den forbrydelse, som var planlagt midt i spøken som en av de dristigste og uhyggeligste jeg i den senere tid har hørt om. Som vi vet forsvandt Jos for 6 dage siden —

Hansted-Jensen gapte;

— For seks dage siden, utbrøt han. Jos forsvandt jo inat klokken fem.

Krag svarte med paatagen overlegenhet:

— Vær saa venlig ikke at avbryte min fremstilling. Alt skal bli klart. Hør godt efter — og hold samtidig øie med den herre i sofaen, saa han ikke foretar noget skridt, der kan avbryte vor fredelige stemning.

Suronen sat urørlig stille. Hansted-Jensen saa paa ham og la merke til, at finnen var blit meget blek. Fra dette øieblik var kjøbenhavnerens opmerksomhet den hele tid uavbrutt fæstet paa Suronen.

Neppe hadde imidlertid Asbjørn Krag paany gjenoptat sin fremstilling, før der lød en haard banken paa døren.

— Der er han, sa Krag. Samtidig gjorde han et tegn til Hansted-Jensen.

Det var virkelig Jos, som traadte ind i værelset.

Men ikke den Jos, som man hadde ventet — den forranglede og mishandlede Jos. Det var skibsreder Johs. P. Christensen, saaledes som man var vant til at se ham, naar han traadte ut av sin automobil — med den skindforede automobilkappe tilbakeslaat, med de vældige hansker og skindluen under armen og med de brede øienbryn og det let graanende hvalrosskjeg dugget av vinterveiret.

Han blev staaende fremme paa gulvet og nikket kort.

— Godaften, sa han.

Saa vendte han sig mot sin chauffør og en tjener, som hadde fulgt med ham op.

  Gaa ind paa mit rum med bagagen, sa, han — og

bli der.

De to funktionærer gik.

Kommer jeg for sent? spurte Jos

— Nei, svarte Krag, jeg er netop begyndt, og jeg har en ledig stol til Dem her.

Jos saa sig om. Saa nærmet han sig nogen skridt frem mot Suronen og sa:

— Tak for sidst!

Suronen reiste sig langsomt op.

— Hvor meget har De ødelagt for mig her nede? spurte Jos videre.

Han fik intet svar. Men i stedet kastet Hansted-Jensen sig ind mot Suronen og grep ham over armene.

En gjenstand faldt paa gulvet med en klingende lyd. Det var Suronens revolver. Kjøbenhavneren sparket til den og trykket finnen ned mot sofaen.

Hansted-Jensen saa spørgende paa Krag.

— Jeg tror ikke det blir nødvendig med haandjern, bemerket Krag rolig; han sitter saa godt derinde i sofahjørnet, hvor jeg har placert ham. De har forresten skuffet mig nu, Suronen, tilla ham, idet han vendte sig mot den likbleke finne; jeg trodde virkelig De hadde mere aandsnærværelse end som saa. Hvad ventet De at kunne utrette med den revolver? Slippe ut? De hadde allikevel blit stanset nede i trapperne.

Suronen strøk sig med haanden over panden.

— Jeg har intet at tale med Dem om, sa han omsider. Saa pekte han paa Jos og fortsatte:

— Men den herre blir nødt til at underhandle med mig. Alle disse forklaringer av politiet er unødvendige.

— Jeg gir ingen forklaring, sa Krag, jeg rekonstruerer saken. Og av denne min fremstilling vil det avhænge hvor De kommer til at underhandle videre med den herre, paa politistationen eller her. Tillater De saa at jeg fortsætter? Kast et blik paa min danske kollega. Han er sikkert ikke til at spøke med længer.

Jos svarte ikke.

— Tillat mig blot et spørsmaal til skibsreder Christensen, sa Hansted-Jensen. Av Deres utseende at dømme kommer De langveis fra. Men der skulde dog ikke være saa lang vei fra Dragonstræde til Paladshotellet.

— Dragonstræde? mumlet Jos uforstaaende.

— De var dog i Dragonstræde klokken 5 idagmorges?

Krag grep ind.

— Ved den tid befandt Jos sig endnu mange, mange mil fra Kjøbenhavn, sa han.


XLI.

ASBJØRN KRAG FORKLARER. rediger

Jos hængte sin frak av sig og puttet sine hansker og sin lue ned i frakkelommerne. Han strøk fugtigheten av skjegget og gjorde en bevægelse inde i sine klær som om han samlet sine muskler. Saa tok han plads paa den ledige stol ved bordet. Der var ikke megen spøk at se hos ham i dette øieblik, men hans tætte kraftige skikkelse uttrykte