VII.

MALERENS VASKEREGNING. rediger

Detektiven fortsatte:

— Jeg roper igjen til ham: Hvor pokker blir De av? Det er ikke dernede. Det er her i fjerde etage. Han svarer bare dernede fra: Vent, jeg kommer.

Jeg venter kanske et minut.

Da blir det klart for mig, mine herrer, at han ikke er alene dernede. Han staar og taler med nogen utenfor elevatordøren. Jeg kan høre en hviskende samtale. Derefter rasler det igjen i elevatordøren, og elevatoren sættes paany i bevægelse. Jeg blir selvfølgelig i høieste grad forbauset, da jeg paa tavlens røde signaler ser at elevatoren ikke stiger, men bevæger sig nedad og stanser paa bunden av trappeschakten. Nuvel, jeg kunde jo ikke foretage mig noget og maatte vente. Elevatordøren blev atter aapnet dernede. Litt efter hørte jeg at nogen bevæget sig over vestibulens marmorfliser, og at ytterdøren blev revet op og igjenlukket. Men omtrent samtidig gav det et knæk i elevatoren, som derefter langsomt steg op gjennem etagerne. Nu kommer han, tænkte jeg, og der foresvævet mig noget om at han bare hadde været nede for at hente noget som han hadde glemt.

Elevatorvognen kom ogsaa ganske rigtig helt op til min plads. Men døren blev ikke aapnet. Jeg maatte selv aapne døren, mine herrer — og inde i elevatoren fandtes ikke en levende sjæl. Den var tom.

Det maa tilgives den mest aandsnærværende at han kommer noget ut av likevegten ved en slik ganske vist bagatelmæssig, men dog uforstaaelig hændelse. Efter et øiebliks overlægning forstod jeg jo, at der maatte være skedd noget efterat Ødegaard hadde steget ind i elevatoren, og at dette «noget» hadde faat ham til at gaa ned igjen. Uten at vente længer steg jeg ind i elevatoren og lot mig glide ned. Jeg holdt godt øie med etagerne eftersom jeg passerte, men der var intet usedvanlig at merke. Trappelyset brændte fremdeles.

I det samme jeg traadte ut paa gaten blev jeg opmerksom paa, at den ene av automobilene var kjørt bort; jeg kunde høre larmen av den bak nærmeste hjørne. Ødegaards bil holdt stille, og chaufføren sat paa sin plads.

Jeg spurte chaufføren efter hans passager.

— Ja, hvad pokker gik der av ham? sa chaufføren — han fo’r bort med den anden bil.

— Gav han ingen besked?

— Ikke et levende kvæk. Han bare skyndte sig ind i bilen og kjørte bort i en forfærdelig hast.

— Hvem kjørte ham?

— Det var en chauffør som kom ut fra bygningen. Ødegaard gik alene ind, men kom ut sammen med chaufføren.

Efter denne oplysning var det jo ikke vanskelig at forstaa at Ødegaard maatte ha truffet chaufføren, da han stanset elevatoren ved anden etage. Den fremmede chauffør hadde naturligvis staat og ventet paa ham her og git ham signal til at stanse.

Jeg bad Ødegaards chauffør om at vente og gik tilfots opover trapperne. Der fandtes paa trappetrinene pletter av sneslaps. Altsaa hadde den fremmede chauffør spasert op over og trukket sneslapset med fra gaten. Sporene efter hans trin gik ikke længer end til anden etages avsats. Men jeg fandt ogsaa noget andet her, mine herrer. Det er jo saa, at de to mænd, som hittil er blit borte, begge forinden har mottat et brev i en lysblaa konvolut.

— Ja, svarte doktoren.

— Ødegaard fortalte mig netop dette i telefonen.

— Saavidt jeg forstod ham skulde herrerne være i besiddelse av en av disse konvolutter.

— Jeg har den, sa dr. Ovesen og rakte over til detektiven den konvolut, som han hadde fundet paa gulvteppet i Grand Hotels vestibule.

Krag glattet den ut og saa nærmere paa den.

— Ganske rigtig, mumlet han, det stemmer. Det er samme slags.

— De vil da vel ikke paastaa . . utbrød dr. Ovesen forskræmt.

— Jo, netop, svarte Krag, idet han trak en konvolut op av lommen. Denne er ogsaa lysblaa.

— Denne konvolut, fortsatte han, fandt jeg paa trappe avsatsen. Som De ser bærer den en ganske enkel paaskrift: «Forfatteren hr. Ejvind Ødegaard». Intet mer. Ingen adresse. Man visste hvor han skulde træffes.

— Den ulykkelige! ropte doktoren og slog hænderne sammen; nu er det virkelig paa tide at gaa til politiet.

Asbjørn Krag svarte ikke noget paa dette. Han sat længe i taushet og betragtet de to konvolutter. Saa sa han lavmælt og halvt aandsfraværende som om han talte med sig selv:

— Almindelig brunt kopiblæk. Jeg tror det er av det hollandske merke Kalypso. Dette (han viste paa den ene konvolut) har allerede fæstnet sig i farven og størknet. Det er skrevet for flere timer siden. Det kan jo ogsaa stemme, for det er brevet til von Brakel. Men brevet til Ødegaard derimot er skrevet forholdsvis for ganske nylig. Blækket er endnu helt lyst i tonen. Jeg tør med usvikelig sikkerhet paastaa at denne skrift ikke kan være over to timer gammel. Naa, dermed har vi jo intet spor.

— Det forekommer mig at være ganske intetsigende, sa dr. Ovesen. Det vilde være et bedre spor hvis vi fik vite hvad der stod i de famøse breve.

—De tar feil, fortsatte detektiven. Selv om vi ikke vet hvad der staar i brevene, har vi et godt spor endda. Vi har bevis for at den hemmelighetsfulde avsender av brevene har været vidende om at Ødegaard agtet at avlægge et besøk hos mig. Hvor kan han ha faat det at vite? Av Dem, mine herrer?

— Vi visste det ikke selv, buset dr. Ovesen ut — rent bortset fra at Deres antydning indeholder en insinuation som, —

Krag slog beroligende ut med haanden.

— Ingen overilelse, mine herrer. Jeg regner kun med de foreliggende omstændigheter. Ja, egentlig sitter jeg her og smaasnakker høit med mig selv; jeg tænker altid bedre paa den maate. Altsaa gaar vi ut fra at han har faat vite det fra det øieblik Ødegaard sitter i bladet og telefonerer. Den hemmelighetsfulde avsender av de blaa billetter maa enten ha en forbindelse i bladet eller paa telefonstationen. Hvis da ikke . . . hvis da ikke . . .

Krag blev med et umaadelig eftertænksom og holdt i lang tid inde med sin enetale. Saa fortsatte han igjen, idet han likesom rykket til:

— Enten har chaufføren hat en falsk nøkkel til min gatedør, eller ogsaa har gatedøren staat aapen. Det hænder iblandt. Han er naadd op i anden etage ved Ødegaards ankomst. Her er han blit staaende. Kanske er han ogsaa blit skræmt av lyset i trappen.

— Ødegaard maa jo ha kjendt ham, eftersom han lot elevatoren stoppe, bemerket dr. Ovesen.

— Ingenlunde, svarte Krag. Tænk om manden har staat der i trappen og signalisert med den blaa konvolut — skulde ikke det være nok til at faa ham til at stoppe. Der var ogsaa noget av hidsig forventning og spænding i dette «vent!» som han ropte op til mig. Men nu kommer det besynderlige, det ufattelige. Saa snart han læste hvad der stod i brevet, rendte han avgaarde. Akkurat som de andre. Pludselig, besindelsesløst. Gav ingen besked. Fulgte med chaufføren. Blev borte. Sporløst. Akkurat som de andre.

Under sit snak fortsatte Krag med at plukke von Brakels istykkerrevne papirbiter op fra gulvet.

En av disse papirbiter syntes pludselig at interessere ham. Han viste den til doktoren.

— Det er jo en regning, sa han — et stykke av en ganske almindelig vaskeregning. Se engang. Kan De finde at det er noget andet?

Doktoren saa paa papiret.

— Det er et stykke av en vaskeregning, sa han.

Krag læste:

— Snipper, kraver, skjorter, lommetørklær — høist interessant.

— Finder De? spurte doktoren ironisk.

— En ganske almindelig vaskeregning, gjentok Krag, og nu kunde det høres paa hans stemme at han var langt borte i sin tankegang.


VIII.

ADVOKAT DAVIDSEN. rediger

— Tru aa det feilte’n?

— Ja, aa feilte det’n, tru?

Disse opvakte replikker veksledes mellem to av Hotel Continentals piccoloer den 5. december klokken halv syv om