Forbryteren (Tsjekhov)
| Forbryteren av , oversatt av Wikikilden |
| Novelle oversatt fra Marian Fells engelske oversettelse i Stories of Russian life. |
Framfor forhørsdommeren stod en tynn liten bonde iført stripete skjorte og lappete bukser. I tillegg til det strittende skjegget i et kopparret ansikt og øyne knapt synlige under buskete, overhengende øyenbryn, ble bondens dystre og avvisende utseende framhevet av et langt, flokete og uflidd hår som gav inntrykk av en edderkopplignende villskap. Han var barføtt.
«Denis Grigorjev», begynte dommeren, «kom nærmere og svar på spørsmålene mine. Mens banevokteren Ivan Akinvov patruljerte jernbanelinja sist syvende juli oppdaget han deg ved traseens ett hundrede og førti-første verst mens du løsnet en av mutterne som brukes til å feste skinnegangen til svillene. Her er mutteren du hadde da han arresterte deg. Stemmer dette?»
«Hva da?»
«Skjedde alt slik Akinvov forteller?»
«Ja, akkurat slik skjedde det.»
«Godt. Hva var hensikten med å løsne mutteren?»
«Hva da?»
«Slutt med å svare "hva da" og svar på spørsmålene mine; hvorfor løsnet du mutteren?»
«Om jeg ikke hadde hatt bruk for mutteren hadde jeg vel ikke løsnet den» gryntet Denis og så i taket.
«Hva trengte du den til?»
«Trengte den til? Vi lager søkker av dem.»
«Hva mener du med "vi"?»
«Vi? Folket, bøndene i Klimov. »
«Hør her, da mann, ikke spill idiot! Snakk fornuft og ikke lyv til meg om søkker!»
«Jeg har aldri løyet i mitt liv», mumlet Denis og blunket. «Hvordan er det mulig å fiske uten søkke, Deres Nåde? Om du meiter med makk eller maggot, tror du kroken ville synke til bunns om vi ikke brukte søkke? Og du forteller meg at jeg lyver», lo Denis. «Hva i helvete er hensikten med et åte som flyter på vannet! Abbor og gjedde og ål tar alltid bunnåte; bare horngjel ville tatt flytende åte, og ikke ofte heller. Uansett har vi ikke horngjel i elvene våre; de liker seg best i åpnere vann.»
«Hvorfor snakker du til meg om horngjel?»
«Hva da? Spurte du meg ikke om fisking? Alle herremennene i vårt distrikt fisker på den måten. Selv den minste gutt vet bedre enn å fiske uten søkke. Selvsagt finnes det mennesker som ikke vet noenting og som fisker uten søkke. Tosker bøyer seg ikke for lover.»
«Så du sier altså at du fjernet denne mutteren for å bruke den som søkke?»
«Hvorfor skulle jeg ellers ha tatt den? For å kaste på stikke med?»
«Men du kunne jo ha laget et lodd av et blystykke eller en kule eller en spiker eller lignende.»
«Bly vokser ikke på trær, det må kjøpes, og en spiker er ikke godt nok. De beste søkkene får du av mutre; de er tunge og det er hull i dem.»
«For en tosk han framstiller seg som, som han var født i går og akkurat hadde falt ned fra himmelen! Ser du ikke, ditt esel, hva konsekvensene av denne mutterfjerningen vil bli? Om ikke banevokteren hadde sett deg kunne et tog sporet av og alle ombord bli drept, og du ville være den ansvarlige!»
«Nei, Gud forby, Deres Nåde! Tror du vi er onde hedninger? Herren være lovet, min gode mann, vi har aldri drept noen, og ikke en gang tenkt tanken på å gjøre det! Måtte den himmelske mor bevare oss og se i nåde til oss! Hvordan kan du si noe slikt?»
Denis gliste og himlet med øynene til dommeren. «I hvor mange år har hele landsbyen løsnet mutre uten at det har skjedd en eneste ulykke? Om vi fjernet en skinne eller la en trestamme på tvers av sporet, ja da ville kanskje toget bli forstyrret, men herrejemini da, en mutter? Pøh!»
«Men kan du ikke forstå at mutteren brukes til å feste skinnene til svillene?»
«Joda, vi skjønner det så vi fjerner ikke alle; vi lar alltid noen stå igjen; vi gjør det forsiktig; vi forstår.»
Denis gjespet og korset seg over munnen.[1]
«I fjor sporet et tog av ikke langt herfra», sa dommeren, «og nå vet jeg hvorfor.»
«Hva sa du?»
«Nå – sa jeg – vet jeg hvorfor toget sporet av i fjor.»
«Ja, du har utdannelse og vet slike ting, Deres Nåde; du forstår hvoran alle ting henger sammen; men banevokteren er en bonde som ikke vet det minste; han grep meg bare i kragen og trakk meg vekk. Man burde vurdere først og trekke etterpå. Men en bonde har en bondes vett. Du bør skrive ned, Deres Nåde, at han slo meg to ganger, på kjeven og i brystet.»
«Det ble funnet enda en mutter da huset ditt ble ransaket. Hvor og når løsnet du den?»
«Mener du mutteren som lå under den lille røde kista?»
«Jeg har ingen anelse om hvor den lå, men det ble funnet en. Hvor fjernet du den fra?»
«Den var det ikke jeg som løsnet; jeg fikk den av Ignasjka, sønnen til Enøye-Simon.[2] Det vil si, nå snakker jeg om mutteren under den lille kista; den i sleden ute på gårdsplassen løsnet Mitrofan og jeg sammen.»
«Hvilken Mitrofan?»
«Mitrofan Petrov. Har du ikke hørt om ham? Det er han som knytter fiskegarn som han selger til herremennene. I den gesjeften går det med en mengde mutre. Sikkert et dusin i hvert garn.»
«Hør nå her! I lovens paragraf 1081 står at "Den som med forsett skader jernbanelinjen slik at det kan forårsake en jernbaneulykke, og som vet at en ulykke kan bli følgen" - hører du hva jeg sier? "...som vet", "skal straffes hardt." Du må ha forstått hva denne mutterløsningen kunne føre til. Straffen er forvisning og hardt arbeid.»
«Du vet selvsagt bedre enn jeg gjør. Vi vanlige mennesker lever i mørket. Hvordan kan vi vite slike ting?»
«Dette vet du, du lyver, din uvitenhet er påtatt.»
«Hvorfor skulle jeg lyve? Spør hvem som helst i landsbyen om du ikke tror meg. De fanger ikke annet enn laue uten søkke; selv sandkrypere biter sjelden på om du ikke bruker søkke.»
«Det neste blir vel at du begynner å snakke om de der horngjelene igjen!» smilte dommeren.
«Det finnes ikke horngjel i våre elver. Lar vi åtet flyte uten søkke hender det jo vi får en abbor, men ikke ofte.»
«Å, hold opp med det snakket!»
Stillheten senket seg. Denis sto først på et bein, så på det andre og stirret på bordet med den grønne filten og blunket som om det var solen han hadde foran øynene og ikke bordet. Dommeren skrev hurtig.
«Kan jeg gå?» spurte Denis etter en lang pause.
«Nei, jeg må arrestere deg og sende deg i fengsel.»
Denis stoppet å blunke, hevet sine tunge øyenbryn og så spørrende på dommeren.
«Hva da? i fengsel? Deres Nåde, det har jeg da ikke tid til! Jeg må på markedet for å kreve de tre rublene som Grigorij skylder meg for noe talg.»
«Ti stille! Ikke avbryt meg!»
«I fengsel! Om det bare hadde vært en god grunn skulle jeg selvsagt gått, men for ingenting? Hva skulle det være godt for? Ikke har jeg ranet noen; jeg har ikke en gang slåss. Dersom det er jordleien du snakker om må du ikke høre på landfogden, Deres Nåde. Spør hvem som helst av herremennene; fogden er en tyv!»
«Ti!»
«Jeg skal tie», mumlet Denis. «Det spiller ingen rolle, jeg kan sverge under ed på at fogden fifler med bøkene. Det er tre brødre i vår familie, Kusma, Grigorij og jeg.»
«Du avbryter igjen. Her, Simon!» ropte dommeren, «fjern denne mannen.»
«Vi er tre brødre i familien,» mumlet Denis mens to håndfaste rettsbetjenter geleidet ham ut av rommet. «Jeg kan ikke stilles til ansvar for min bror. Kusma vil ikke betale gjelden sin, og jeg, Denis, må lide for det! Dere kaller dere dommere! Dersom vår gamle herre, generalen, fremdeles hadde levd ville han lært dere rettferdig dømming. Dere burde være rimelige og ikke dømme så vilkårlig... Pisk om dere vil, men pisk noen som fortjener det...»
Fotnoter
redigerFakta
rediger- Russisk originaltittel: Злоумышленник
- Oversatt fra Marian Fells engelske oversettelse: The Malefactor i Stories of Russian life (1914).
Andre oversettelser
rediger- Constance Garnetts oversettelse A Malefactor på engelsk wikisource.