Fram over Polhavet 2/7
LAND I SIKTE! rediger
som vi næsten hadde ophørt å tro på: land, land! Efter snart to år ser vi atter noe høine sig over denne evige hvite linje der ute i synsranden. Denne hvite linje som årtusener på årtusener har bredt sig over dette hav, og som i årtusener fremover skal bre sig på samme vis — nu drar vi bort fra den, og der er ikke hendt annet enn at et fint spor efter en liten karavane er trukket tversover den endeløse flate, og for lenge siden forsvunnet igjen. Nu begynner et nytt liv for oss — for isen er og blir alltid det evig samme.
Har det spøkt lenge i våre drømmer, dette land, så kommer det også som et drømmesyn, et eventyrland. Drivende hvitt hvelver det sig over synsranden der ute, lik fjerne skyer som en er redd for skal forsvinne i næste øieblikk. Det underligste ved det hele er at vi lenge har sett landet uten å vite av det. Vi har tatt det for skybanker, ja jeg har flere ganger undersøkt det med kikkert der oppe fra «Lengselsleiren», i den tro at det kunde være snebreer; men jeg kom alltid til at det bare måtte være skyer, siden jeg ingen svart flekk kunde opdage, og det dessuten syntes å skifte form — noe som vel skyldtes tåke, som stadig vilde legge sig over det. Men alltid kom det igjen på samme sted med sin merkelige regelmessige hvelving.
Isen var styggere og mer opbrutt igår enn næsten noen gang, så det var et slit å arbeide sig frem — hele fjellrygger av skrugarer, med dype daler og kløfter imellem; men i godt humør drev vi på, og frem kom vi så noenlunde. Ved råker hvor overgangen var mindre lett var vi ikke sene om å kjøre kjelker og kajakker i vannet, og det tok ikke
lang tid å komme over på den vis. Efter et riktig fælt stykke kunde
En solhøide ved sommertid. Fot. 1895.
En solhøide ved sommertid. Fot. 1895.
Det meteorologiske observatorium.
Det meteorologiske observatorium.
vi stundom få litt flater, og da gikk det som en dans gjennem vanndammer og væte. Mens jeg en gang igår eftermiddag var forut og tok ut vei, gikk Johansen op på et koss og så utover isen. Han sa han så en underlig sort stripe over horisonten; men det var vel kanskje bare en sky, mente han, og jeg aktet ikke mere på det. Da jeg noe senere var oppe på et koss for å se på isen fremover, blev jeg var den samme svarte stripen; den gikk på skrå opover fra horisonten, i randen av en hvit skybanke som jeg mente det var. Jo lenger jeg så på denne stripen og denne skybanken, dess mistenkeligere forekom de mig, inntil jeg måtte ned efter kikkerten. Ikke før hadde jeg fått rettet den på dette sorte, så slo det ned som et lyn at det måtte være land, og det ikke langt unda! En stor snebre, som svarte berget stakk frem av! Det varte ikke lenge før også Johansen hadde kikkerten for øie, og overbeviste sig om at vi nu virkelig hadde landet for oss. Det kom en vill glede over oss begge. Snart så jeg også en lignende hvit hvelving litt lenger øst; den var betydelig høiere og større enn den første; men der var ikke en sort flekk å øine på den. Slik skulde altså landet se ut som vi kom til. Jeg har drømt mig det på mange måter, dels med høie tinder og glitrende fonner, men aldri sånn. Det var ikke smilende dette, men derfor like kjært — og i grunnen kunde vi vel ikke vente oss det annet enn slik bredekt, med all den sneen som faller her.
Så reiste vi telt og holdt en dugelig gledesfest med lapskaus laget av pemmikan, opskåret tørret bjørne- og selkjøtt, opskåret bjørnetunge og poteter (det var for næstsiste gang vi hadde poteter; vi hadde lenge spart på dem for å holde denne festen). Efter lapskausen dessert av vril-food, smør, og brødsmuler stekt i bjørnefett, og så et stykke sjokolade til avslutning.»
Vi syntes det var så nær, dette landet, at vi mente det kunde ikke gå lange tiden innen vi nådde det, iallfall ikke lenger enn til næste kveld, ja Johansen var viss på at det måtte bli før. Og så skulde det ta tretten dager ennu, med samme ensformige slit i denne drivis dag efter dag. Den 25. juli sier jeg: «Da vi stanset i tåken igår kveld, hadde vi en anelse om at vi måtte være dradd godt inn på landet. Da vi tørnet ut idag, var det blankt solskinn, og det første Johansen gjorde, da han var ute efter vann for mig til koking, var naturligvis å renne op på nærmeste koss og se på landet. Jo, der lå det like forut, og han mener sikkert vi må nå det innen kvelden.» Den dag opdaget jeg også et nytt land i vest for oss (S 60° V mv.). Det var en regelmessig skjoldformet hvelving lik det annet land; den hevet sig lavt over horisonten, og så ut til å være langt unda.[1]
Vi drog på over råker og stygg-is det vi orket; men ikke kom vi langt om dagen, og det var ikke stort det monnet mot land. I virkeligheten var det ingen forskjell å se på det, om vi enn søkte å innbille oss at det stadig steg høiere. Lørdag den 27. juli synes jeg å ha fått litt mistanke om at vi i virkeligheten drev fra det. Det heter: «Vinden begynte fra SSV (mv.) just som vi drog avsted igår, og øket utover dagen. På luften var det lett å se at den satte isen av land, og dannet landråk, særlig på østsiden av det. Da jeg var oppe på et koss igår kveld, fikk jeg se en sort stripe i horisonten under landet; kikkerten måtte igjen frem, og ganske riktig: der var en iskant eller brekant som strakte sig hele veien vestover, og der var tydeligvis en bred råk foran, å dømme efter den mørke skoddebanke som lå over den. Det syntes som den ikke kunde være langt unda, og blir isen noenlunde, mener jeg vi må kunne nå den idag. I natt fortsatte vinden, men nu er det stilnet av, og det er solskinnsvær ute. — Vi forsøker på alle mulige måter å få et godt natteleie med vår nye pose av ulltepper; vi har prøvd å ligge på bare isen, på skiene, og på bare isen igjen; men hårdt er det, og riktig godt blir det vel aldri. Litt koldt kan det vel også være når man er våt; mens dess større pris vil vi sette på en god og varm seng, når den først kommer.»
«Tirsdag den 30. juli. Det går utrolig smått fremover, men inn på landet haler vi oss da.[2] Alle slags hindringer skal da også komme i veien, nu er jeg blitt så dårlig i korsryggen (hexenschuss?) at igår var det bare med opbydelse av all min viljekraft at jeg kunde slepe mig frem; på litt vanskelige steder måtte Johansen hjelpe mig med kjelken. Det begynte iforgårs, og han måtte da på slutten av marsjen gå foran og ta ut vei i mitt sted. Igår var det adskillig verre. Hvordan det er idag vet jeg ikke før jeg begynner å gå; men jeg er glad så lenge jeg kan slepe mig frem. Vi måtte stanse og slå leir for regn igår morges ved tretiden, efter bare å ha gått i ni timer; det rakk å gjøre oss våte før vi fant en leirplass og kom oss inn i teltet. Her har vi nu ligget et helt døgn, mens regnet har silet ned, og tørrere er vi ikke blitt. Under oss står det vanndammer, og posen er søkkvåt på undersiden. Nu er vinden slått om til vest, og det er blitt ophold, så vi har kokt grøt, spist frokost, og akter å dra på igjen. Men kommer det atter regn, får vi nok stanse på ny; å bli gjennemvåt vil vi ikke utsette oss for når vi ikke har noe tørt ombytte. Det er alt annet enn hyggelig som det er: å ligge her med våte ben og med føtter som er som to istapper, og ikke eie en tørr tråd å ha på dem. — Voksne rosenmåker såes enkeltvis fire ganger igår, og da Johansen var ute og hentet vann idag morges, så han to.»[3]
«Lørdag den 31. juli. Isen er så oprevet og vanskelig å komme frem i som den vel kan bli, både med ujevnheter og råker. Ved den uophørlige skuring og skruing av kantene mot hverandre males den op, og vannet blir fullt av småstykker og sørpe; ferje over i kajakkene er uråd, og så er det da å lete lenge og vel, kanskje finner en en skrøpelig overgang til slutt, eller en blir nødt til å lage en ved å skyve småflakene op på siden av hverandre, eller vi må ferje kjelkene over på et lite flak — alt dette koster meget tid og arbeide for hver eneste råk, og fremkomsten blir sen. — Dårlig i ryggen fremdeles. Johansen måtte gå foran igår også, og kveld og morgen må han klæ av og på benene mine, for jeg er ikke kar om å gjøre det selv. Han er rørende opofrende, tar sig av mig som om jeg var en liten unge, og alt han tror kan lette mig blir gjort stilltiende, uten jeg vet om det. Stakkar, han må slite dobbelt nu, og så vet han kanskje ikke hvordan dette skal ende. Idag kjenner jeg mig forresten ikke lite bedre, og forhåpentlig er jeg nu snart bra.»
«Torsdag den 1. august. Is med flere hindringer enn her — mon det kan gis? Ellers hadde vi til en forandring et strålende vakkert vær igår, med solskinn; men det ser ut som om den sydlige vind vi har hatt har satt oss en god del lengere fra land igjen. Langt østover er vi også kommet, så vi ser ikke lenger det vestligste landet med de sorte bergnabbene, som vi først blev opmerksom på. Det ser ut som rosenmåkene må holde til i land her; vi ser dem daglig. — En ting fryder jeg mig dog over: jeg er omtrent helt bra i ryggen, så den skal ikke sinke fremkomsten lengere; men jeg har fått en liten idé om hvad det vilde si hvis en av oss skulde bli syk for alvor; jeg er stygt redd for vår skjebne da vilde være beseglet.»
«Fredag den 2. august. Det er som alt legger sig i veien for oss, så vi aldri skal komme klar av denne drivisen. Nu er jeg god i ryggen igjen; isen igår var også mere fremkommelig enn før, så vi næsten fikk en god dagsmarsj. Men så har til gjengjeld vind og strøm satt oss fra landet, så vi er lenger unda igjen. Og mot de to fiender vil en kamp være forgjeves, er jeg bange for. Vi er drevet langt av i sydøst, vi har fått nordpynten av landet omtrent rv. vest for oss, og vi er på omtrent 81° 36’. Mitt eneste håp er nu at denne drift østover bort fra land må stanse, eller også forandre retning, så den fører oss nærmere igjen. Slemt er det også at det har lagt sig ny-is over alle råkene, så det mest ikke er råd å bruke kajakkene i dem. Skal det bli verre med dette, kan det bli ille. Imidlertid har vi ikke annet å gjøre enn å dra på det vi orker. Skal det like fullt bære av og ut i drivisen med oss igjen, så — ja så — — — »
«Lørdag den 3. august. — — — De siste dager har vi ingen annen mat hatt til hundene enn de ismåker og havhester vi har kunnet skyte, og det har vært et par om dagen. Igår fikk hundene bare et lite stykke spekk hver.»
«Søndag den 4. august. Mest utarmende er disse fortvilede råkene, hvor vi ofte må gå flere hundre meter over bare snesørpen eller fra isklump til isklump, og trekke kjelkene efter oss, med stadig fare for at de skal kantre i vannet. Johansen var på god vei igår; men som alltid hittil klarte det sig dog. Hundene faller i og får sig bad på bad, i ett vekk.»
«Mandag den 5. august. Styggere is enn igår har vi aldri hatt; men et stykke grov vi oss frem like fullt, og to gledelige begivenheter hadde vi: den første var at Johansen ikke blev ett op av en bjørn, og den annen at vi fikk se det åpne vann under brekanten i land.
Vi drog avsted omtrent klokken 7 igår morges og kom i en is som overgikk sig selv i stygghet. Det var som en jutul hadde kastet de sværeste isblokker sammen hulter til bulter, strødd dyp bløtsne innimellem, med vann under, så en sank i til opover låret. Dype vanndammer var det også uavlatelig mellem blokkene. Det var å slite sig frem over berg og dal, op og ned over blokk efter blokk og rygg efter rygg med svære kløfter innimellem, ikke en flate så stor at en kunde få reist telt på den engang — og slik holdt det ved fremigjennem. For å gjøre det toppmålt var det skodde så vi knapt så hundre alen frem for oss. Endelig nådde vi en råk hvor vi måtte sette over i kajakkene. Efter å ha rensket op råk-kanten for ny-is og isklumper hadde jeg nettop fått min kjelke frem, og stod og holdt på den for at den ikke skulde gli ut i vannet, da jeg hørte leven bak mig, og Johansen, som nettop hadde vendt sig om for å trekke sin kjelke frem på siden av min,[4] ropte: «Ta børsa!» Jeg vendte mig om og ser en svær bjørn kaste sig over ham — det bar overende på ryggen. Jeg grep efter børsen, som lå i hylsteret på fordekket; men i det samme rauset kajakken i vannet. Min første innskytelse var å kaste mig ut efter den og skyte derfra; men jeg innså i samme nu det risikable ved det, og tok til å dra den op på den høie kanten igjen, det forteste jeg vant. Men med sin last var den et tungt løft. Jeg lå på kne, drog og slet og kavet langsefter dekket for å nå børsen; å se mig om efter hvad der foregikk der bak hadde jeg ikke tid til. Da hørte jeg Johansen rolig si: «Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.» Ja skynde mig, ja! Til slutt nådde jeg børsekolben, trakk ut, hivde mig rundt, sittende på enden, og i farten spente jeg hanen for haglløpet. Men der stod bjørnen bare et par alen fra mig, i ferd med å «lappsalve» min hund «Kaifas». Der var ingen tid å spille med å spenne den andre hanen — den fikk hele haglsørpen bak øret og stupte død mellem oss.
Bjørnen må ha sneket sig efter i våre spor, som en katt, og dekket av isstykkene lurt sig inn på oss mens vi holdt på å renske op råkkanten og vendte ryggen til. På slagene kunde vi se hvorledes den hadde krøpet på buken over en rygg like bak oss, og frem i skjul av en haug tett ved Johansens kajakk. Da Johansen uten å tenke på noe og uten å se sig om kom tilbake og bukket sig ned for å ta trekklinen, fikk han i det samme skimtet av et dyr som lå sammenkrøpet ved bakenden av kajakken. Han trodde det var «Suggen», og før han fikk tid til riktig å se at det var så stort, var det over ham og gav ham en dask under høire øret så det hetnet, og dermed bar det på ryggen med ham. Han søkte å verge sig som best han kunde med bare nevene; med den ene hånd fikk han tak i strupen på bjørnen, og det taket slapp han ikke, men klemte til i raggen alt han orket. Nettop som bjørnen lettet på leppene og gjorde tegn til å ville bite ham i hodet, var det han sa hine gylne ord om at jeg burde skynde mig; men uavlatelig skottet dyret bort på mig; det spekulerte nok på hvad jeg hadde det så travelt med; men så fikk det øie på hundene og vendte sig mot dem. Da slapp Johansen grepet fortere enn svint og fikk vridd sig unda, mens bjørnen gav «Suggen» en dask så han hylte i villen sky, aldeles som når han får bank av oss. Så fikk «Kaifas» en klask over snuten. Imens var Johansen kommet på benene, og da skuddet falt, hadde han nettop fatt i børsen sin, som stakk op av kajakkhullet. Den eneste skade som blev voldt var at bjørnen skrapte litt skitt av Johansens høire kinn, så han går med en hvit stripe nu, og så hadde den gitt ham et lite rift inne i den ene hånden. «Kaifas» hadde også fått en flenge over nesen.
Straks bjørnen var falt fikk vi se to til titte op bak noen koss et stykke unda. Det var ungene, som vel skulde se hvordan det gikk med fangsten for moren. To store unger. Jeg mente det var lite verd å ofre tid og patroner på dem nu vi hadde mer enn kjøtt nok; men Johansen fremholdt at ungbjørnkjøtt var betydelig delikatere enn gammelt; han skulde bare skyte én, sa han, og drog efter; men de tok flukten. En stund senere kom de tilbake, og vi kunde høre dem brøle efter moren på langt hold. Johansen sendte den ene en kule, men holdet var drygt, og han skadeskjøt den bare. Med noen forferdelige brøl styrtet de igjen avsted; og Johansen efter. Han opgav det straks, da han så det bar for langt. Mens vi holdt på å lemme op moren, kom de tilbake igjen på den andre siden av råken, og hele tiden vi var der hadde vi dem nu gående omkring oss; de brølte og rautet aldeles som kuer, var oppe på alle de høieste koss rundt om og stod der og så bortover mot oss. Da vi hadde foret hundene godt og rikelig av vår fangst, og hadde spist en del rått kjøtt selv, og dernæst stuvet det opskårne kjøtt av begge lårene i våre kajakker, satte vi endelig over råken og drog videre.
Isen var og blev dårlig, med noen forskrekkelige råker fulle av bare tettpakkede isklumper. Enkelte steder var det et helt hav av slik styggedom. Innimellem alt dette rot støtte vi på et usedvanlig tykt gammelt flak med høie hauger på og sjøer imellem. Fra en av disse haugene var det jeg i kikkerten fikk øie på det åpne vann ved foten av brekanten, og nu kan vi ikke ha langt igjen. Men isen så uhyggelig ut fremigjennem, og hvert stykke kan snart bli langt i slikt lende.
Alt imens vi drog hørte vi stadig den sårede bjørn raute bak oss; den fylte hele denne tause isverden med sin bitre klage over menneskets grusomhet. Det var en ynk å høre på, og hadde vi hatt tid til det, hadde vi gått tilbake og ofret en kule på den. Vi så ungene dra avsted dit moren lå, og tenkte vi nu var kvitt dem; men snart hørte vi dem igjen, og selv her hvor vi slo leir var de ikke langt unda. De har vel fulgt oss på slagene, efter å ha vært borte og sett på mor sin, stakkars dyr.»
«Onsdag den 7. august. Endelig er vi da under land, endelig ligger drivisen med all dens slit og møie bak oss, og foran har vi åpent vann, forhåpentlig helt frem. Igår var dagen. Da vi krøp ut av teltet i forgårs kveld, syntes vi begge at vi måtte være kommet brekanten nærmere enn vi noen gang hadde vært. Med friskt mot og et svakt håp om å nå frem i løpet av dagen drog vi derfor avsted. At det nu skulde være slutt på livet i drivisen torde vi likevel ikke riktig tro på enda. Efter fem måneders omflakken i den og efter så mange skuffelser var vi altfor beredt på nye nederlag. Vi syntes dog isen så ut til å være bedre fremover. Men langt hadde vi ikke gått før vi støtte på brede råker fulle av sørpe og stygt ulende; det var like galt som noensinne. Efter et par råker blev imidlertid isen noe bedre igjen, og vi fikk enkelte sletter. Da vi hadde gått et stykke fremover dem, var det iøinefallende hvor meget nærmere vi var brekanten; den kunde umulig være langt unda. Nu kom det fart i oss. Ivrige spente vi oss igjen for kjelkene, og frem bar det gjennem dypsne og vann, over hauger og skrugarer. Alt gikk som en dans, og lite brydde vi oss om at vi sank i til langt over skinnleggene, så både de og komagene rant fulle av vann, og det skvalpet op og ned i støvleskaftene for hvert skritt, som i en pumpe. Hvad gjorde det oss nu, når vi bare kom frem, frem! Så nådde vi sletter, over dem gikk det fortere og fortere fremigjennem. Vi vasset gjennem dammene så vassføiken stod om oss. Nærmere og nærmere kom vi, og på den mørke vannhimmelen foran oss, som stadig steg høiere, kunde vi se hvor vi drog inn på det åpne vann. Ikke en gang bjørn enset vi nu. Det så ut til å være nok av dem; bjørnespor, både gamle og nye, gikk på kryss og tvers; ja der hadde vært en og tittet på teltet vårt mens vi sov — på de friske slagene kunde vi se hvorledes den hadde krysset sig op under vinden i le av oss. Vi hadde ikke bruk for noen bjørn, nu hadde vi mat nok. Snart kunde vi se det åpne vann under breveggen, og nu blev skrittene enda lengere. Som jeg skrevet på, måtte jeg tenke på de titusens tog gjennem Asia, da Xenofons krigere efter års kamp mot overmakten endelig fra et fjell så havet og ropte: «Thalatta, thalatta!» Kan hende dette hav var likeså kjærkomment for oss, efter våre måneder i den endeløse hvite drivis.
Endelig stod jeg ved iskanten, og foran mig lå den mørke havflate med hvite svømmende flak, langt borte steg breveggen stupbratt op av vannet — over det hele en dyster tåkebelysning. For et veld av glede som fylte sjelen ved dette syn! Nu lå alle sorger bak oss, og foran lå vannveien like hjem, til lys og glede. Jeg svinget med hatten til Johansen, som kom et stykke efter, han svinget sin til svar og brølte hurra. En slik begivenhet måtte feires med noe — og vi fikk en bit sjokolade hver.
Mens vi stod og så på vannet, dukket et selhode stort og stille op like foran oss; det forsvant; men snart kom der flere. Så underlig trygt det var å se all denne maten — når vi vilde, kunde vi jo ha en av dem. Nu gjaldt det å rigge kajakkene til for sjøen. Best vilde det naturligvis være å ro enkeltvis; men det var ikke lett når vi skulde ha de svære lange kjelkene oppe på dekket; og å legge dem igjen våget jeg ikke, vi kunde ennu få god bruk for dem. Inntil videre var det derfor ikke annet å gjøre enn å surre kajakkene godt sammen ved siden av hverandre som vanlig, stive dem av med ski under stroppene, og så sette kjelkene tversover, en foran og en bak.
Trist var det at vi nu ikke lenger kunde føre våre to siste hunder
Fot. juli 1895.
Fot. juli 1895.
med. Vi vilde knapt få mere bruk for dem, og da å belemre det trange dekksrummet med dem vilde volde for meget bry. Å skilles fra dem gjorde oss begge vondt; vi var blitt glad i disse siste overlevende. Stakkars «Suggen», han var så rørende og snild, og «Kaifas», hvor stolt og prektig han hadde gått på til det siste. Tro og utholdende hadde de slitt for oss under hele ferden, og nu, da bedre dager med overflod på fersk mat kunde komme, skulde de si livet farvel. Slakte dem på samme vis som de andre kunde vi ikke; vi ofret en patron på hver — Johansen skjøt min hund bak et koss, og jeg hans; — det var et tungt hverv.
Så var vi ferdig og satte av. En sann lyst å la kajakkene danse henover vannet og høre småbølgene skvulpe mot sidene; på to år hadde vi ikke sett en slik vannflate fremfor oss. Vi hadde ikke rodd langt før vi fant at vinden var så god at vi måtte nytte den, og rigget så seil op på flåten. Makelig gled vi inn mot det land vi så lenge hadde stundet mot. Hvilken overgang efter å ha slitt sig frem tomme for tomme og fot for fot i den ulendte is! Skodden hadde dekket landet for oss en stund, men nu blev den splittet igjen, og isveggen hevet sig like foran. I det samme brøt solen igjennem, og en skjønnere morgen kan jeg neppe minnes å ha oplevet. Snart var vi under breen, og måtte ta seilet ned for å ro vestover langs isveggen; den var sine 50 til 60 fot høi og gjorde enhver landgang umulig.
Det så ut som der måtte være meget liten bevegelse i breen; vannet hadde tært sig dypt inn under den ved foten, og ingen lyd av ras eller sprekkdannelse var å høre, slik som det gjerne er ved store breer. Den var også ganske jevn ovenpå, og ingen sprekker kunde jeg se. Opefter hele veggen så man år-lagene i breen; de var ualmindelig tydelige.
Snart opdaget vi at tidevanns-strømmen nu satte vestover langs veggen med stor fart, og med den bar det raskt avsted. Men å finne en plass for teltet var ikke lett, og vi blev til slutt nødt til å slå oss ned på et drivende flak. Herlig var det dog å legge sig til ro med bevisstheten om at en ikke skulde våkne til slitet i drivisen.
Som vi tørnet ut idag ser jeg at isen har stuvet sig tett omkring oss, og ennu vet jeg ikke hvordan vi kommer ut herfra og bort i det åpne vann vestenfor oss.»
- ↑ Det viste sig senere at det måtte være Kronprins Rudolfs Land.
- ↑ I virkeligheten var vi nok nu lenger fra det enn før.
- ↑ Av denne merkelige fugl så vi nu daglig flere og flere jo lenger det led.
- ↑ Som regel satte vi over råkene på den vis at vi trakk kajakkene med kjelker oppå siden av hverandre, bandt dem sammen, stivet dem av ved å stikke skiene tversover dem under stroppene, så de blev stødige, og så kjørte vi dem i vannet som de var, med kjelkene bundet under. Gikk så uti, tok hundene efter, og satte over, for å trekke dem op igjen på den andre siden.