Fram over Polhavet I/12
vært en usedvanlig skittmåned. Drevet oss tilbake istedenfor frem – og den som var så god ifjor. Nei, en kan ikke stole på årstidene heller i dette fortvilede hav. Nå alt kommer til alt, blir kanskje ikke vinteren et hår bedre enn sommeren – –.»
«Søndag den 2. desember. Sverdrup har vært syk i flere dager, de siste dager til køis, hvor han fremdeles befinner sig. Forhåpentlig er det ikke noe alvorlig; selv mener han at det ikke har noe på sig; men like fullt er det alt annet enn hyggelig. Stakkars gutt, han lever ikke på annet enn havresuppe. Det er mavekatarr, som han rimeligvis har fått ved avkjøling på isen; jeg er redd han har vært litt uforsiktig i den retning. Nu er han ellers i bedring, så det gir sig vel snart; men det er et varsko om ikke å være for trygg. – Jeg var en lengere spasertur langs råken i formiddag; den er til dels ganske bred, og strekker sig et godt stykke østover. Når en har gått en stund på den nyfrosne råk-isen, hvor en kan spasere lett og behagelig som på en optrådt vei, og så kommer op på de gamle snedekte flakene igjen, får en først merke til gagns hvad det vil si å gå uten ski. Om jeg ikke har vært det minste varm før, så begynner jeg straks å svette bare jeg har gått et lite stykke over dem. Men hvad skal en gjøre? Ski kan en ikke bruke; det er så mørkt at en har vondt nok for å famle sig frem på bare bena, og enda stuper en i koll rett som det er, eller daler ned mellem noen svære isklumper.
Jeg leser nu de forskjellige engelske beretninger om ekspedisjonene fra Franklin-perioden og søkingen efter ham, og jeg må medgi jeg blir tatt av beundring for de menn og den sum av arbeide som der blev ydet. Den engelske nasjon har sandelig grunn til å være stolt av dem. Jeg husker jeg leste disse beretninger som gutt, og alle barnefantasiens strenger blev satt i svingning av lengselen efter den natur og de scener som rullet sig op for en. Nu leser jeg dem som mann, efter selv å ha prøvd litt, uten lenger å lokkes av gjøglesyner, og nu bøier jeg mig i beundring. Det har vært stål i de karene – en Parry, en Franklin, en James Ross, en Richardson, en M'Clure, ikke minst en M'Clintock, og så alle de andre! Hvor godt var ikke deres utrustning uttenkt og innrettet med de midler som stod til deres rådighet. Sandelig, der er ikke noe nytt under solen. Det meste av det jeg selv var stolt av og trodde var nytt, finner jeg igjen der; M'Clintock har brukt det for 40 år siden. Det var ikke deres skyld at de var født i et land hvor bruken av ski ikke er kjent, og hvor det knapt finnes sne hele vinteren. Og allikevel, enda de måtte samle all sin erfaring om sne og sneferder under sine ophold der oppe, enda de var uten ski og måtte stampe sig frem med smalmeiede sleder, ofte over ujevn snedekt drivis, – for avstander de har tilbakelagt, for strabaser de har utholdt! Ingen overgår dem. Neppe noen når dem. Det skulde da være russerne på Sibiria-kysten; men de hadde den store fordel å høre hjemme i et land hvor sne ikke er ualmindelig.»
«Fredag den 14. desember. Igår holdt vi stor fest for «Fram» som skuten med den høieste bredde (vi var i forgårs på 82° 30' n. br.).
Menyen til middag var: Avkokt makrell, persillesmør; svinekoteletter og franske erter; norske markjordbær med ris og melk; kronemaltekstrakt. Derefter kaffe. Til kvelds ferskt brød og rosinkake o. s. v. Senere på kvelden stor konsert. Konfekt og syltede pærer. Men glanspunktet kom da en rykende varm og duftende kirsebær-bolle blev båret inn og skjenket omkring. I et ypperlig humør var vi alt før; men den satte unektelig en merkbar ekstrakulør på hele selskapet. Den største gåte for de fleste var hvor ingrediensene til denne interessante bolle var kommet fra. Så kom talene. Først en lang og høitidelig en for «Fram», som nu hadde vist hvad hun duger til: «Der var mange vise menn som ristet på hodet da vi drog, og sendte oss uhellvarslende avskjedshilsener. Men hoderistingen vilde vel vært mindre, og advarslene lempeligere, om de kunde ha sett oss nu mens vi i ro og mak driver over de nordligste bredder som skib ennu har nådd. Og «Fram» er ikke alene den nordligste skute på kloden nu, men hun har allerede gjennemfart store ukjente strøk, mange grader nord for det som hittil er nådd i dette hav på denne side polen. Og forhåpentlig stanser hun ikke her; bak fremtidens tåker ligger ennu mange seirer gjemt, som vil demre frem en efter en når tiden kommer. Men derom vil vi ikke tale nu, vi vil være glad over det vi virkelig har nådd. Allerede nu tror jeg det løfte som ligger i Bjørnsons hilsen til oss og «Fram», da hun løp av stapelen, er gått i opfyllelse, og at vi med ham kunde tilrope henne et:
«Hurra for skibet og for færden!
Der endnu aldrig kjøl har flydt,
der endnu aldrig navn har lydt,
du roper Norges over verden.»
Der må komme en egen følelse hos oss, næsten noe av en skam følelse, når vi sammenligner våre forgjengeres, de tidligere ekspedisjoners, slit og savn og ofte utrolige lidelser med den makelige måte hvorpå vi driver gjennem ukjente strekninger av vår jord, større enn det er falt i de fleste foregående polarfareres lodd – om i noens – å gjennemreise på én gang. Sandelig, vi har all grunn til å være tilfreds med «Fram» og med vår ferd hittil. Jeg tror vi blir istand til å bringe Norge noe tilbake for den tro, den tillit, de penger hun ofret på oss. Men la oss ikke derfor glemme våre forgjengere; la oss beundre dem for hvad de kjempet og led, la oss huske at det alene er gjennem deres arbeide, gjennem alt hvad de nådde, at veien blev jevnet for denne ferd. Takket være deres samlede erfaringer har menneskeheten nu vunnet så langt at den med noenlunde hell kan opta kampen mot den fiende som hittil var den farligste og seigeste i de arktiske egne, drivisen, og det ved det simple middel å gå med den og ikke mot den, å la sig favne av den, ikke mot sin vilje, men med sin vilje, og forberede sig derpå. I denne skuten har vi søkt å samle fruktene av alle forgjengernes erfaringer. Det tok år å få det alt samlet; men som det blev her ombord mente jeg vi kunde møte alle skjebnens omskiftelser i de ukjente farvann. Jeg tror vi har vært heldige. Jeg tror vi alle er av den mening at der ikke kan tenkes den vanskelighet eller hindring foran oss som vi ikke skulde kunne overvinne med de midler vi har her ombord, for til slutt, sunde og friske og med godt utbytte, å nå hjem til Norge. Og så vil vi drikke en skål for «Fram».»
Så omtrent lød det. Derefter fulgte musikknummere og optreden av smeden Lars som solodanser, til almindelig jubel. Lars forsikret oss at kom han så sant tilbake en gang, og på fest igjen, slik som da vi reiste fra Kristiania og Bergen, så skulde leggene nok få spenne i det de kunde. Så kom en skål til – for dem som satt der hjemme og ventet år efter år, som ikke visste hvor de skulde la tanken søke oss, som lyttet og lyttet, og ikke fikk noe svar, men like fullt hadde tro på oss og på ferden, dem som lot oss dra ut, dem som ofret mest. – Festen fortsatte under musikk og stadig munterhet utover kvelden, og det gjorde ikke noe skår i stemningen da vår prektige læge kom med cigarer, en vare som begynner å stå i meget høi kurs her oppe – den blir sørgelig sjelden. Den eneste skygge i vår tilværelse er at Sverdrup ikke er helt frisk av sin mavekatarr ennu. Han må holde diét, og det er han svært lite skikket til, stakkars fyr; han må spise hvetebrød, melk, rå bjørnebiff og havregrynsgrøt, men har dessuten lyst på alt mulig annet, fra kake til syltetøi og frukt. Men han går da oppe nu, og har alt vært en tur ute igjen.»
«Lørdag den 22. desember. Samme vind fra sydøst. Det er blitt til en ordentlig storm; det durer og klaprer i riggen oppe over hodene våre, en ren nytelse å høre på – det bærer sikkert med fart nordover. Stikker en nesen utenom teltdøren oppe på dekket, hviner det om ørene på en, sneen pisker en i ansiktet, på få minutter er hele figuren hvit. Og kommer en bort i sne-observatoriet, eller ikke så langt engang, kan en ikke skimte «Fram» lenger. Det er snaut nok en kan holde øinene åpne uten å få dem fulle av sne. Jeg undres på om vi ikke skulde ha kommet forbi 83-graden nu? – I natt omkring halv ett fikk skuten plutselig et sterkt trykk, så allting skranglet ombord; jeg kunde lenge kjenne det ristet under mig der jeg lå i køien. Til slutt hørte jeg også during og skuring av skruingen. Jeg bad vaktmannen lye efter hvor det var, og ha et øie med flaket vi ligger i, om det skulde sprekke, og noen av greiene våre komme i fare. Han mente han kunde høre skruing både forut og akterut, men det var ikke lett å skjelne det fra duringen av stormen i riggen. Idag middag omtrent klokken halv ett fikk «Fram» igjen en voldsom dunk, enda sterkere enn inatt. Også noe senere ristet det; det har vel vært skruing akterut; men vi kunde ikke høre noe for stormen. Merkelig med denne skruingen; – en skulde tro den snarest måtte skyldes denne vinden; men den kommer allikevel temmelig regelmessig, skjønt det ikke er springflod ennu, ja da den begynte for noen dager siden, var det nærmest nippflod. Foruten igår og inatt hadde vi skruing torsdag formiddag klokken halv ti og halv tolv. Den var så sterk at Peder, som holdt på ved loddehullet, sprang op flere ganger; han trodde isen vilde sprekke under ham. Det er rart med det: nu vi har vært i ro så lenge, blir en næsten nervøs når «Fram» får disse dunkene, og en kjenner alt riste som under sterkt jordskjelv.»
«Søndag den 23. desember. Samme vind. Og den blåser like frisk, oppe i 13 og 14 m. Det fyker og ryker ute, så en ingen vei ser, og mørkt er det. På dekket akterut ligger dype snefonner om ratt og relinger. En har virkelig inntrykket av en vinter langt nordpå når en kommer op nu. Med grøssing og en lun følelse av at det er godt ikke å skulle ferdes ute i slikt vær dukker en inn gjennem teltdøren og ned i sin lugar for å krype i sin varme køi – – Men snart kommer vel vår tur til å ta det op, både dag og natt, i slikt vær også, enten vi vil eller ikke. I formiddag kom Pettersen, som har hatt vakten med hundene denne uken, ned i salongen og bad om ikke en vilde følge ham på isen med en børse; der var visst bjørn. Peder og jeg gikk. Men der var ingenting å opdage; hundene sluttet å gjø da vi kom, og begynte å leke med hverandre. Men Pettersen hadde rett – et «rysligt oväder» var det. Det var mest så en mistet pusten når en satte ansiktet mot vinden, og snestøvet gjøv i nese og munn. Skuten øinet en ikke, bare en kom få skritt bort, så det var ikke rådelig å fjerne sig langt; og stumpe gjorde en over alle de skavler og koss som fantes, snart red en oppe på en skavlkant, snart stupte en ned i et hull.»
«Torsdag den 27. desember. Igjen jul, og så langt fra hjemmet. Hvor trist og grått det er! Og like fullt er jeg ikke tungsindig. Jeg er snarere glad; det er som jeg venter på noe stort som ligger gjemt i fremtiden. Efter lange tider av uvisshet øiner jeg enden på den mørke natt. Ingen tvil lenger om at alt skal lykkes, ingen tvil lenger om at ferden ikke var forgjeves og tiden ikke bortkastet, at vi ikke skal skuffe forhåpningene. En opdagers lodd er kanskje hård og hans liv fullt av skuffelser, det sier jo alle; men så er det også fullt av skjønne stunder, stunder da han øiner manneviljens og mannetroens seier, da han skimter lykkens og fredens havn.
Dette er den annen jul dypt i nattens ensomhet, i dødens rike; lenger nord og dypere inne enn noen forhen har vært. Det er noe selsomt ved tanken. Og så er det altså siste jul ombord i «Fram». Det er næsten vemodig å tenke på – hun er som et hjem en har fått kjær; kanskje skal kameratene tilbringe enda en jul her, kanskje flere, uten oss som drar fra dem midt i ensomheten. Den har gått stilt og hyggelig, denne julen, og alle ser ut til å trives vel. Det bidrog sikkerlig ikke minst til gleden at vinden bragte oss 83-graden i julegave. Lykken var denne gang varigere enn jeg hadde ventet; vinden holdt sig fremdeles frisk mandag og tirsdag; men litt efter litt løiet den av og gikk over til nordøst. Igår og idag er det blitt nordvest.
Julekvelden blev naturligvis helligholdt med stor spisning. Der var en imponerende opdekking av julebakst: Fattigmannsbakkels, hjortetakk, honningkake, makroner, søsterkake, og hvad det nu alt var, foruten konfekt og slikt. Og så hadde Blessing og jeg arbeidet i vårt ansikts sved om dagen og frembragt den opsiktvekkende «Polar-Champagne 83-graden», som i det minste vi to mente å ha full grunn til å være stolt av, et produkt laget av polaregnenes edle drue, molten. De andre lot sig den også smake, og det var ikke få skåler som blev utbragt i denne edle saft. En mengde illustrerte verker var lagt frem; der var musikk og historier og sanger og munterhet.
Juledagen bragte naturligvis en fin middag. Om kvelden spilte Mogstad fiolin, og Pettersen blev så elektrisert at han både danset og sang for oss. Han røper et virkelig betydelig talent som komiker, den mann, og har avgjort anlegg for balletten. Det er forbausende for en allsidighet han mer og mer åpenbarer. Det blev stort ball; Scott-Hansen og jeg måtte være damer. – –
For hver dag som gikk med rykende vind fra SO og siden OSO og O, var vi blitt mer og mer nysgjerrige på hvor langt vi var kommet; men det var stadig overskyet og stadig snefokk, så vi ingen observasjoner kunde få. Vi var på det rene med at vi måtte være kommet et godt skubb nordover, men hvor langt forbi 83° kunde jo ingen vite. Da blev det plutselig ropt på Scott-Hansen juledags eftermiddag at nu så en stjerner der oppe. Alles forventning var spent. Da han kom ned, hadde han imidlertid bare fått én stjerne; men den var da så vidt nær meridianen at han fikk ut at vi iallfall var nordenfor 83° 20' n. br., og den meddelelse blev mottatt med jubel. Om vi ikke ennu var på den nordligste bredde som mennesker hadde nådd, så var vi i hvert fall ikke langt fra det. Dette var jo mer enn vi hadde ventet, og stemningen steg til høidepunktet.
I eftermiddag fikk skuten en kraftig støt så det ristet i alt; men der var ingen skruing å høre oppe. En sprekk om babord er klemt hårdt sammen igjen.»
«Fredag den 28. desember. Jeg var ute en tur i formiddag for å se på sprekken om babord, som nu har åpnet sig til en råk. Naturligvis fulgte alle hundene med, og jeg hadde ikke gått langt før jeg så en mørk skikkelse forsvinne. Det var «Pan» som ramlet utfor den høie bratte iskanten og gikk i vannet. Han rotet og karet forgjeves for å komme op igjen; rundt om var det bare snesørpe som ikke bar; men enda var det knapt en lyd å høre, bare svak knistring nu og da. Jeg la mig utover kanten for å nå i ham; men det var for høit, og jeg var nær gått på hodet efter; det var ikke annet enn løse is-stykker og sne alt jeg tok i. Så ropte jeg på en selhakke; men før den kom, hadde «Pan» kavet sig op selv. Nu sprang han av alle krefter frem og tilbake på flaket for å holde varmen, fulgt av de andre hundene, som gjødde høit og lekte med ham aldeles som om de vilde legge sin glede for dagen. Da han falt uti, sprang de til, så på mig og knistret; de hadde tydelig vondt av ham og vilde ha mig til å hjelpe. De sa ingenting, trippet bare frem og tilbake langs kanten helt til han var kommet op. I et annet øieblikk er de kanskje enige om å rive ham ihjel; slik er nu en gang vi skapninger. «Pan» kom på tørk i salongen for hele eftermiddagen.
Litt før halv ti nu i kveld fikk skuten en veldig støt. Jeg gikk ut, men kunde ingen skruing høre. Vinden durte ellers slik i riggen at det ikke var lett å skjelne noen ting. Halv elleve kom igjen noen støt; av og til senere var også uro å merke, og henimot halv tolv blev støtene sterkere. Det var klart at det skrudde et eller annet sted omkring oss, og jeg tok nettop på mig for å gå ut da Mogstad kom og meldte at det var en høi fæl skrugar forut. Vi gikk ut med løkt. 56 skritt fra baugen strakte en veldig skrugar sig langs råken. Der var nettop en voldsom skruing. Det raslet og durte og knistret hele veien bortefter; så minket det litt og kom i regelmessige sett som efter en bestemt takt; tok så på å dure jevnt igjen. Det så ut til å være mest nyere råk-is som hadde dannet gåren; men der var også adskillige svære is-stykker i den. Den marsjerte langsomt, men sikkert fremover mot skuten; isen brotnet under den et godt stykke innover og blev litt efter litt trådt under av gåren. Flaket omkring oss er også sprukket nærmere skuten, så den klumpen vi nu ligger i begynner å minke. Jeg vilde nødig ha den skrugaren inn under nesen på «Fram»; den kunde snart brekke noe i stykker. Det er vel ikke stor utsikt til at den når så langt; men for sikkerhets skyld har jeg gitt ordre til vaktmannen at han må holde utkikk med den, og hvis den skulde komme eller isen skulde sprekke under oss, da skal han purre mig. Sannsynligvis stanser det nu snart, da det vel har holdt på i flere timer. Nu, et kvart før 1 inatt, gav det igjen noen voldsomme støt i «Fram», og gjennem tutingen i riggen kan jeg høre skrueduren utefra her jeg ligger i køien.»
«Onsdag den 2. januar 1895. Aldri har jeg noe nyttår hatt så underlig en følelse som denne gang. Det kan ikke slå feil at året vil bringe betydningsfulle ting, kanskje bli et av de merkeligste i mitt liv, enten det nu fører til seier eller til undergang. Årene kommer og går og rinner en forbi her oppe i denne is-verden, og en kjenner dem ikke; vi vet ikke mere hvad disse år har bragt menneskeheten enn hvad de kommende bærer i sitt skjød. I denne tause natur skjer intet; alt er hyllet i mørke, ikke annet å se enn tindrende stjerner, uendelig langt der ute i den kolde natt, og så de flagrende nordlys. Det er så vidt en kan skimte «Fram», som hun med sin mørke rigg rager op fra det dunkle øde mot lysvrimlen; i dette endeløse dødens rike forsvinner hun som en usynlig prikk. Men under hennes dekk er det et lunt og kjært hjem for tretten mann, som ikke skremmes av dette rikes majestet. Der nede pulserer livet fritt, mens det utenfor i natten ikke er annet enn død og taushet, bare nu og da med lange mellemrum avbrutt av en voldsom skruing, trekninger i isens veldige kjempelegeme. Det lyder uhyggelig truende i den store stillhet; en føler det som demoniske krefter er nær, jotner og rimturser, – det kan komme til kamp hvad øieblikk som helst; men en skjelver ikke for den.
Jeg må ofte tenke på Shakespeares Viola, som satt «i bleke tungsinn lik tålmod på et marmormonument». Kan ikke vi være dette tålmod i marmor, som vi sitter her på isen og lar årene rulle forbi og venter på tiden? Jeg kunde ha lyst til å gjøre et slikt monument. Det skulde være en ensom mann i lodden ulveskinnshyre – helt tilrimet sitter han på en ishaug og stirrer ut i mørket over disse uendelige tunge ismasser, venter på lyset og på våren.
Det har ikke vært noen skruing å merke efter klokken i natt til lørdag og like til vi plutselig fikk den igjen igår kveld. Først hørte jeg det ramlet noe der ute, og at det falt sne ned fra riggen på telttaket. Jeg tenkte at det lød som det kunde være skruing, og i det samme fikk «Fram» en støt så voldsom som hun ikke har fått siden ifjor vinter. Jeg rugget frem og tilbake her på kassen hvor jeg satt og leste. Det blev ved å riste og ramle, og jeg gikk ut. I vest og nordvest var det sterk dur av skruing, som holdt ved jevnt utover et par timer. Det er vel isen som også vil bringe oss sin nyttårshilsen.
Nyttårskvelden tilbragte vi koselig med piper og cigaretter ved en moltebolle; det er unødig å si at der var overflod på kaker og slikt. Vi talte om gammelt og nytt og om kommende dager; lyttet til orgelspill og fele. Så kom midnatt. Blessing hentet frem en flaske ekte linje-akkevitt fra sitt som det synes uuttømmelige lager, og i denne norske drikk drakk vi gamleåret ut og det nye inn. Det var jo mange tanker som kunde trenge sig inn på en ved dette årsskifte, det annet ombord i «Fram», vel også det siste vi alle skulde være sammen; så var det ikke mer enn rimelig at der blev bragt en takk til hver især for all hyggen og for godt kameratskap – neppe noen av oss hadde vel tenkt at tiden skulde gått så godt her oppe. Så ønsket Sverdrup at den ferd Johansen og jeg gikk til i kommende år måtte lykkes og i alle henseender ha hell med sig. Dernæst kom en skål for det kommende år for dem som blev igjen i «Fram»: Det traff sig så at vi just nu ved årsskiftet lå på skillet til en helt ny verden; den vind vi hørte suse i riggen over våre hoder, den drev oss ikke alene inn i ukjente egne, men også op over høiere. bredder enn noen menneskelig fot hittil har betrådt. Vi følte at i det år som nu demret vilde ekspedisjonens tyngdepunkt ligge, da vilde det største utbytte bli nådd. Måtte året bli et godt år for dem som blev ombord i «Fram», måtte «Fram» stevne frem, sin opgave voksen, som den hittil hadde gjort, så var det ingen som var i tvil om at de som bodde under hennes dekk klarte sin opgave.
Nyttårsdagen kom med samme vind, samme stjerner og samme mørke som før. Ikke en gang ved middagstid kan en se noen demring i syd. Igår trodde jeg å kunne spore noe slikt; det strakte sig som en svak lysning opover himmelen; men det var vel gulhvitt og nådde for høit op, så jeg kom til det resultat at det snarere var nordlys. Idag så også himmelen lysere ut på samme kant; men det kan neppe være annet enn det nordlys-slør som strekker sig rundt hele himmelen, litt over tåkebanken i horisonten, og som er sterkest på den kant. Nøiaktig lignende lysninger kan vi til andre tider se på andre kanter av horisonten. Luften var, især igår, nokså klar; men horisonten er jo alltid noe tåket eller disig. Inatt hadde vi et sjeldent sterkt nordlys; slyngende lysbånd snodde sig i rappe buktninger over sydhimmelen med stråler helt op til zenit; og gjennem zenit gikk en stund et bånd med en prektig kronedannelse – det var som måneskinn bortover isen. Himmelen har tendt sine bluss for det nye år, en alvelett lysdans i natten. Ofte synes jeg denne motsetning er som et billede på nordboen selv: I denne tunge tause natur og all denne stivnende kulde en slik dans av knitrende, springende lysstråler – – er det ikke hans sprettende springdanser, hans ville fjellslåtter, nordlysblinkene i hans sjel, åsgårdsreien av åndskraft dypt inne bak ishammen? Der er demrende liv i den sovende natt, når det bare kunde nå utover isviddene, utover verden.
Så kom da 1895.
«Turn, Fortune, turn thy wheel, and lower the proud;
turn thy wild wheel thro’ sunshine, storm, and cloud;
thy wheel and thee we neither love nor hate.
Smile and we smile, the lords of many lands;
frown and we smile, the lords of our own hands;
for man is man and master of his fate.»
«Torsdag den 3. januar. En urolig dag, et omskiftende liv tross all ensformighet. Igår bare fremtidsplaner, og idag – hvor lett kunde en ikke sittet på isen uten tak over hodet! Klokken halv fem imorges begynte det å skru i råken akter, og klokken fem i råken om babord. Omtrent klokken 8 våknet jeg og hørte det knake og knitre i isen, som ved begynnelsen av en skruing. Så en svak risting i «Fram», og jeg hørte duren utenfor. Da jeg kom ut, blev jeg ikke lite forundret ved å finne en stor skrugar langs hele babords råk, neppe tredve skritt fra «Fram», og sprekker var der slått helt inntil atten skritt fra oss. Alt løst som lå på isen på den siden blev berget ombord; plankene og bordene som i sommer hadde båret meteorologhuset og skjermene for det, blev hugget ut av isen, for vi har ikke råd til å miste noe trevirke; men linen med håven i, som stod ute i loddehullet, var begravet av skruingen. Da jeg vel var kommet ombord en stund før middag, begynte det med ett å skru igjen. Jeg gikk ut for å se på det; det var igjen i råken om babord det duret, det var sterkt trykk på, og skrugaren kom langsomt nærmere. Sverdrup gikk litt senere op, men kom ikke lenge efter ned og sa, at skrugaren kom hurtig, og noen mann måtte komme op og hjelpe til å frakte sleden med loddegreiene våre omkring til styrbords side av «Fram»; for isen var sprukket like ved den. – Hm, skulde en få den skrugaren over sig før «Fram» ennu var brutt løs av isen, kunde det bli uhyggelig nok. Hun fikk ennu mer slagside til babord enn hun hadde før.
Om eftermiddagen blev det gjort forskjellige forberedelser til å forlate skuten, om galt skulde hende. Alle kjelker blev satt klar på dekket, kajakker blev gjort klare, femogtyve kasser hundekjeks blev satt på isen om styrbord, nitten kasser brød blev bragt på dekket forut, fire blikkanner på tilsammen to hundre liter blev fylt med petroleum og satt på dekk. Dessuten er ti mindre blikkdunker tidligere blitt fylt med hundre liter snowflake, og det står jo også adskillig gassolje på dekket; – så det er brensel nok gjort ferdig.
Best som vi satt ved kveldsbordet, hørte vi igjen denne samme velkjente knaking og knistring i isen, det kom nærmere og nærmere, og til slutt hørte vi det knake under oss der vi satt. Jeg sprang op. Det skrudde i råken et stykke unda, omtrent tvers om styrbord. Jeg gikk igjen ned og fortsatte kveldsmaten. Peder, som hadde gått en tur på isen, kom litt efter ned og fortalte leende, som han pleier, at det var nok ikke rart det knaket, isen hadde sprukket ikke en kjelkelengde fra hundekjeks-kassene, og sprekken fortsatte aktenom «Fram». Jeg gikk ut og fant at sprekken var ikke liten. Kjeks-kassene blev nu flyttet litt forover for å være mere i sikkerhet. Vi fant også flere mindre sprekker i isen omkring skuten. Så gikk jeg ned og fikk en pipe og en hyggelig passiar inne hos Sverdrup.
Da vi hadde sittet en god stund, begynte det igjen å knake og skru. Jeg syntes ikke det var mere rabalder enn vanlig, men spurte allikevel ut i salongen dem som satt og spilte halma, om det var noen på dekk, hvis ikke fikk én være så snild å gå op og se hvor det skrudde. Jeg hørte hurtige trin der oppe, Nordahl kom ned og meldte det var om babord, og at det nok var best en mann holdt sig på dekket. Peder og jeg sprang op, flere kom efter. Idet jeg rauset nedover leideren, ropte Peder over hodet på mig: «Vi må få hundene ut, se, der er vann!» Det var ikke for tidlig vi kom; vannet flommet innover og stod alt høit op i hundehusene. Peder vasset ut i til knes og støtte dørene op; de fleste av hundene stormet ut og hoppet i vannet så vassføiken stod om dem, mens andre var krøpet forskremte helt inn i de innerste krokene og måtte hales frem, enda de stod i vann til langt op på benene der inne. Stakkars dyr, det måtte være trist å stå innesperret i et slikt rum mens vannet stadig steg under dem; men enda holdt de ikke mer leven enn de pleier.
Da hundene var berget, gikk jeg rundt «Fram» for å se hvad som mer var hendt. Isen var sprukket langs henne forut ved baugen om styrbord; fra denne sprekk var det vannet hadde strømmet akterover langs babords side, som var blitt tynget ned under vekten av skrugaren, der stadig rykket innpå. Sprekken var gått midt under smie-avlen, som derved var kommet i fare, og på en kjelke blev den ført bortover mot «Storkosset», som vi hadde på styrbords låring. Samme vei blev pemmikanen, ialt elleve kasser, hundekjekskassene og nitten kasser brød ført. Så nu har vi et helt depot der borte, forhåpentlig i god sikkerhet, for jeg skulde tro isen er så tykk der at den vanskelig skal bli brukket op. Nu var det med ett kommet liv i guttene, alle var de med. Vi bragte enda fire blikkanner petroleum dit. Så blev det hentet forskjellig op fra rummet og satt ferdig på dekket: en og tyve kasser brød, full forsyning av pemmikan, mel, sjokolade, smør, vril-food, supper o. s. v. – beregnet til alt i alt å være tilstrekkelig for to hundre dager. Enn videre blev telter, kokeapparater og annet slikt gjort ferdig, så nu er alt klart der oppe, og vi kan sove trygt; men det er også blitt over midnatt før vi sluttet. Jeg tror visstnok det hele er blind alarm, og at vi ikke får bruk for disse greiene, iallfall ikke nu; men like fullt er det jo ens plikt å ha alt i orden, om det utenkelige skulde komme. Vaktmannen har nu også fått pålegg om å passe hundene på isen og å være aktpågivende om der skulde bli dannet sprekker under kassene våre, eller det skulde begynne skruing på ny. Skulde noe hende, måtte der straks purres ut; det er bedre å purre for tidlig enn for sent.
Mens jeg sitter her og skriver, hører jeg det knaker og knitrer der ute igjen, så der er nok press på isen stadig. – Alle mann er i den beste stemning; det synes næsten som det er litt behagelig avveksling i ensformigheten dette. – Nei, klokken er halv to, jeg vil krype til køis, jeg er trett, og gud vet når en kan bli purret ut.»
«Fredag den 4. januar. Isen holdt sig rolig i natt; men i hele dag har der med visse mellemrum vært knistring og setting i den; nu ikveld, fra klokken ni og utover, har den hatt flere rier med skruing. En stund setter den på så smått med bestemte mellemrum, så tar den et raus med ordentlig during, så setter den litt igjen, og så durer det på ny. Imidlertid tårner skrugaren sig op høiere og høiere og marsjerer like inn på livet av oss, smått når det skruer i sett, og raskere når det durer på. En kan da stå og se hvorledes det bærer frem, og nu klokken ett i natt er det ikke mange fot, knapt fem fot, igjen til kanten av sneskavlen om babord, og derfra til skuten er det vel ikke mere enn ti fot, så skrugaren har ikke langt igjen nu før den når oss. Isen sprekker unda for unda, og isklumpen vi ligger i blir mindre og mindre, både om babord og styrbord; flere sprekker går like inn til «Fram». Imens synker isen om babord under skrugaren, og «Fram» får mer og mer helling den vei, nytt vann trenger op over ny-isen, som hadde lagt sig på det vann som kom igår. Det er en sen død dette; langsomt, men sikkert kommer den svinegaren rykkende frem, og det ser ut som den hadde den største lyst til å gå over rekkene våre. Kommer «Fram» bare skikkelig løs av den svære isen hun nu sitter fastfrosset i, så greier hun sig nok, det er jeg aldri bange for, om så gåren blir noe stygg; men det vil vel kanskje bli et basketak før hun blir brutt løs, om det ikke skjer nu straks.
Jeg har gått og sett på skrugaren, hvorledes den rykker frem, sikkert, i tak; sett på sprekkene, hvorledes de dannes og utvider sig rundt skuten; hørt på hvordan det knaker og spraker i isen under føttene; og jeg har ikke hatt synderlig lyst til å gå til køis før jeg så «Fram» helt løs. Nu mens jeg sitter her, hører jeg det setter igjen og durer og skruer der ute, og stadig vet jeg den gåren siger nærmere. Det er en merkelig skruing også, som aldri vil holde op, – jeg synes ikke der er noe mer å gjøre, alt er nu bragt i stand til å gå fra borde, om det skulde trenges, idag er klær og fottøi tatt frem og lagt ferdig i sekker til hver mann.
Klokken er over ett, og jeg tror det fornuftigste vilde være å legge sig til å sove. Vaktmennene har ordre til å vekke mig straks skrugaren når «Fram». Det er et hell at vi nettop har fått månen, så vi kan se noe av all vederstyggeligheten. I forgårs kom den første gang over horisonten, igår lyste den litt, og idag har vi den hele døgnet rundt, – en heldig tingenes orden. Nei, klokken er straks to, nu vil jeg sove. Det skruer sterkere igjen der ute, hører jeg.»
«Lørdag den 5. januar. Jeg sov trygt, bare våknet en gang inatt og hørte det skure og skrue og riste til jeg sovnet igjen og blev vekket halv seks imorges av Sverdrup med den beskjed at nu hadde skrugaren nådd «Fram» og kom settende nokså sterkt på, jevnhøi med rekkene. En skulde ikke lenge være i tvil om det; for ikke før åpnet jeg øinene, før jeg hørte dunderen der ute av isen, det var som dommedag var kommet. Jeg skvatt op. Det var ikke annet for enn å purre alle mann, og begynne å frakte alt vi ennu hadde igjen av proviant og slikt på isen, og dernæst å legge alle skinnklær og annen utrustning ferdig på dekk, så det kunde kastes over bord i en fart. Dermed gikk dagen, mens isen holdt sig rolig. Til sist blev motorbåten, som hang i davidene om babord, låret og slept bortover mot «Storkosset». Så om kvelden klokken åtte, da vi trodde det hadde gitt sig, begynte det igjen å dundre løs, og nu verre enn før. Jeg sprang op. Sne- og ismassene veltet sig høit over rekken midtskibs og innover teltet. Peder, som også kom til, grep en spade og sprang forover utenpå teltet til forkant av halvdekket og stod midt oppå ishaugen og spadde, da jeg kom efter for å se hvordan det så ut. Jeg så mere enn jeg ønsket; det var håpløst å kjempe mot den fiende med spaden; jeg ropte Peder tilbake, og sa vi fikk se til å berge alt på isen. Ikke før hadde jeg ropt ut til ham før det satte på igjen enda voldsommere; og «han tok både mæg og spa'n og kasta f. ... i vold», sa Peder, og lo så det klukket i ham. Jeg sprang tilbake inn på dekket; på veien møtte jeg Mogstad, som også kom settende med spade; han blev sendt tilbake. Da jeg sprang forover under teltet for å nå nedgangen, så jeg hvordan telt-taket buktet sig ned over hodet på mig under vekten av ismassene som blev veket inn over det, og i rekke og skanseklædning braket det, så jeg hvert øieblikk ventet å se isen bryte innigjennem og sperre gangen. Da jeg kom ned, ropte jeg alle mann på dekk; men når de gikk op, sa jeg, måtte de ikke gå ut døren om babord, men gjennem bestikklugaren og ut om styrbord. Først måtte alle sekker bringes op fra salongen, og derefter skulde vi ta dem som lå på dekket. Jeg var nemlig redd for at hvis døren om babord ikke blev holdt lukket, kunde isen, om den med ett skulde sprenge rekker og telt, bryte inn over dekket, inn gjennem døren, fylle gangen og rause ned over trappen og så sperre oss inne som mus i en felle. Visstnok var maskinopgangen gjort klar for det tilfelle; men det var et trangt hull å komme op igjennem med svære sekker, og ingen kunde vite hvor lenge det hullet vilde holde sig åpent, når isen først kom for alvor. Jeg sprang igjen op for å slippe hundene ut; de var innesperret i «Castle-garden», et innelukke på dekket langs rekken om babord. De hylte jammerlig under det truede telt, hvis snemasser vilde styrte ned og begrave dem i samme øieblikk seilduken gav svikt. Stengslet hugg jeg over med en kniv, rev grinden op, og ut fór de fleste det forteste de vant gjennem lenselemmen om styrbord. Imens begynte karene å slepe sekkene op. Det var unødvendig å be dem skynde sig; det gjorde isen, som dundret mot skibssiden så en måtte tro at alt vilde gi efter. Det var et forvirret hurlumhei i stummende mørke; for som toppunkt på alt hadde styrmannen i farten fått slukket løktene. Jeg måtte igjen ned for å få noe på benene; finnskoene mine hang på tørk i byssen. Da jeg kom der, tok isen i på det verste, og det smalt i halvdekksbjelkene over hodet på mig, så jeg mest tenkte at nu kom det rausende ned alt sammen. Snart var salongen og lugarene tomme for sekker, og dekket med, og vi gikk i gang med å frakte det bortover isen. Det buldret og braket mot skibssiden, så en mest ikke fikk ørenslyd; men vårt arbeide gikk raskt og godt, og ikke tok det lang tid før alt var i sikkerhet.
Mens vi holdt på å lange sekker og dra avsted med alt, hadde endelig skruingen stanset, og det blev rolig igjen. Men for et syn! «Fram»s babords side var helt begravet under ishaugen; en så bare teltet rage op av den. Hadde motorbåten hengt i davidene, som den gjorde for et par timer siden, hadde den neppe undgått sin skjebne; davidene var nu helt innesluttet av isen og sneen. Underlig med den båten: vann og ild har ikke kunnet gjøre ende på den; nu har heller ikke isen greid det, den ligger der borte på flaket med bunnen i været; et beveget liv har den ført under stadig uhell – undres på hvad der næste gang skal hende den.
Det var en livlig scene da det var på det verste, og vi mente det gjaldt om å få sekkene op fra salongen snarest mulig. Sverdrup hadde villet nytte tiden og ta sig et bad i byssen; han stod just i baljen uten klær, da han hørte mig rope alle mann på dekk ute i gangen. Dette var noe som ikke hadde hendt før, han skjønte det måtte være noe alvorlig på ferde, og så til å pille på sig klærne i en fart. Amundsen hadde nok også fått et inntrykk av at der var noe i veien. Han forteller han var den første som kom op med sekken sin; han hadde ikke forstått, eller hadde i forfjamselsen glemt, ordren om å gå ut gjennem styrbords dør, han rotet sig ut om babord og stupte i mørket ut over halvdekkskanten. Nu, det gjorde ikke noe, sa han, for det var han vant til; men da han fikk samlet sig igjen efter fallet og lå der på ryggen, torde han ikke reise sig op, for han syntes teltet og alt sammen kom ned over hodet på ham, og det var slik larm som om «Fram»s siste time var kommet. Da gikk det endelig op for ham hvorfor de skulde gå ut gjennem styrbords dør og ikke gjennem babords. Alt som kunde tenkes å komme til nytte blev rafset med. Styrmannen blev sett dragende avsted med en svær klæssekk og en diger bunt kopper knyttet fast utenpå sekken. Senere på kvelden spankulerte han omkring med forskjellige gjenstander, som votter, kniver, kopper, bundet fast utenpå klærne; de dinglet så det skranglet lang vei.
Om kvelden begynte alle karene å spise op sine beholdninger av kaker, konfekt og slikt, røke tobakk, og nyte tilværelsen i lange sterke drag. De mente nok det var usikkert hvor lenge de kunde ha en slik stund ombord i «Fram», og da var det best å nytte tiden. Vi bor nu på feltfot i en tom rede. Alle mann sover i full hyre, med de første fornødenheter ved siden av sig eller bundet til kroppen. Jeg har satt dagbøker og journaler ferdige i blikkasser der på gulvet, så jeg har bare å bukke mig og ta dem i det øieblikk jeg springer ut. Gangen om styrbord, som vi hittil har brukt som bibliotek og derfor holdt lukket, har vi nu brutt åpen igjen for alle tilfelles skyld, og alle dørene står oppe hele tiden, for at vi kan være sikre på å komme ut, selv om noe skulde gi sig; så skal da ikke skruingen få stengt dørene for oss ved å klemme dørpostene sammen. Men en sterk skute er det, det er visst. Det er en voldsom skrugar vi har om babord, og det er dugelig is det skrur i. Skuten krenger mer enn noensinne, henimot 7°. Men efter den siste trykken hun fikk, reiste hun sig litt igjen; da blev hun sikkert brutt løs av isen, og så har hun begynt å lette sig, og all fare er sikkerlig over. Det hele blir vel bare «viel Geschrei und wenig Wolle».
«Søndag den 6. januar. En rolig dag, ingen skruing her omkring efter igår kveld. De fleste av karene sov godt ut i formiddag. I eftermiddag har alle mann vært fullt optatt med å grave «Fram» frem av ishaugen igjen, og nu har vi fått rekkene noenlunde synlige helt akterut til halvdekket. Men det var en ordentlig haug som hadde veltet sig inn over teltet! Den var høiere enn andre vevlingen i fokkevantet og fulle seks fot over rekken. Det er ufattelig at teltet holdt. – I eftermiddag tok Scott-Hansen en meridianobservasjon, og den gav 83° 34’ n. br. Hurra, det går bra nordover, tretten minutter siden i mandags, og den nordligste bredde mennesker har nådd er nu overskredet. Selvfølgelig stor fest idag i den anledning. I går kveld sprang vi med sekkene for livet, i kveld drikker vi punsj og fester – det er skjebnens omskiftelser. Kanskje er det bare kanonade for vår høie bredde isen har holdt i disse dagene; da må det sandelig innrømmes at den har gjort sitt beste for å hedre oss. Nu vel, la den klemme på, bare vi kommer nordover, – nu holder nok «Fram»; hun har lettet sig vel en fot forut og vel en halv fot akterut; dessuten er hun gått litt akterover. Vi kan ikke opdage noe som har gitt sig, ikke en gang en støtte i rekken. Imidlertid sover. alle mann også inatt i full hyre, ferdige til å springe på isen.»
«Mandag den 7. januar. Det skrudde litt av og til utover dagen, men det var bare korte skubb, så var alt stilt igjen. Isen er altså ikke kommet til ro, og vi har kanskje mere å vente fra vår kamerat om babord, som jeg gjerne byttet for bedre naboskap. Det ser ellers ut som skruingen nu, efterat denne sydøstlige vinden er kommet, har forandret retning og holder sig til skrugarene for og akter, som går tvers på vinden, mens krabaten om babord, som omtrent følger vindretningen, har vært noenlunde rolig. Gravningsarbeidet fortsettes også idag; vi vil iallfall få overkanten av rekkene skikkelig frem over ishaugen. Den er unektelig imponerende å se på nu i måneskinnet, og en kan ikke, hvor sterk en så føler sig, la være å få respekt for en motstander som rår over slike krefter. Det er sandelig ingen søt rambukk å stå for. Men «Fram» står, hun; det var nu heller ikke noen annen skute som hadde klart det angrep. På mindre enn en time bygger denne isen op en mur på siden av oss og over oss som vi vel kunde arbeide i en måned på å føre vekk, og enda ikke bli ferdige med. Der er noe jutulaktig i slikt. En føler sig som små dverger i kamp med rimturser; en må berge sig med list og knep for å slippe løs av denne kjempeneven, som sjelden slipper hvad den en gang har fått tak om. Og «Fram» er farkosten, den sinnrike, som dvergene har tømret med all sin kløkt for å opta jutulkampen. Ombord i denne farkosten arbeider de flittig som maur, mens jutulen bare finner det umaken verd å vende og vri litt på kroppen sin en gang imellem. Men hver gang han vrir på sig, ser det ut som nøtteskallet skulde knuses, begraves, forsvinne; men så sinnrikt har dvergene laget sitt nøtteskall at det stadig flyter ovenpå og snor sig ut av favntaket. Gamle sagn om troll og jutuler, om Tors basketak i Jotunheimen, da fjell ramlet ned, da berghamrer blev slynget avsted, daler fyltes med stenurer, alt slikt faller en i tankene når en ser ut over disse veldige massene som bukter sig bortover i måneskinnet, skrugar i skrugar. Og da jeg her idag så karene stå på ishaugen og hakke og spa for å få litt av den bort, da syntes jeg de var mindre enn dverger, mindre enn maur – – Men enda mauren ikke drar mer enn en gran-nål ad gangen, bygger den dog en tue i tidens løp, og bor der godt og lunt i le for storm og vinter.
Om det så hadde vært uttenkt av all verdens ondskap, kunde ikke isen gjort et styggere angrep på «Fram» enn dette siste. Flaket er
kommet inn på oss fra babord, 2–3 m. tykt, har skjøvet sig op på
Et parti halma i Scott-Hansens lugar. (Fotografi 13. februar 1895.)
Et parti halma i Scott-Hansens lugar. (Fotografi 13. februar 1895.)
I maskinist-lugaren. (Fotografi 12. februar 1895.)
I maskinist-lugaren. (Fotografi 12. februar 1895.)
Hvem kommer først?
Hvem kommer først?
den 9 m. tykke isen vi ligger i, og brutt den under sig. Derved blev «Fram» trykket ned sammen med isen, og dette andre flaket red høit inn mot henne og tok henne midt på livet mens hun ennu satt fastfrosset. En verre klem kunde hun, så vidt jeg kan skjønne, vanskelig ha fått, og det var ikke underlig at det knaket i henne; men hun stod det over, blev brutt løs og lettet sig uten mén. Si så at det er av liten betydning hvad form skuten har! Hadde «Fram» ikke hatt sin, hadde vi ikke sittet her nu. Og ikke en dråpe vann å merke i henne noensteds. Merkelig nok har ikke isen gitt oss noen slik trykk siden. Var det kanskje «dautaket» dens vi fikk lørdag? Det er ikke godt å vite; men det var iallfall kraftig nok til å være det. I formiddag gikk Sverdrup og jeg en tur på isen rundt omkring; et stykke fra oss var der ingen spor å opdage efter ny skruing, isen er jevn og ubrukket, som den alltid har vært. Skruingen har holdt sig i et lite strøk som strekker sig fra øst til vest, og «Fram» har ligget akkurat på det verste punktet.
I eftermiddag har Scott-Hansen regnet fullstendig ut observasjonen for igår; den gir 83° 34,2' n. br. og 102° 51' ø. l. Vi har altså drevet nord- og vestover, ja endog 15 kvartmil vest og bare 13,5 nord siden nyttårskvelden, mens det for det meste har vært sydvestlig vind. Det synes som om isen har mer bestemt kurs nordvestover enn noensinne, og da er det jo ikke så underlig om det skruer litt når vinden vil sette isen tvers på kursen. For resten trenger vi vel neppe noen særlig forklaring på skruingen; vi er tydeligvis igjen kommet op i slikt et skruras, med sprekker og råker og skrugarer, som vi var oppe i første vinteren, og hvor skruingen holder sig en stund. Vi har hele tiden funnet flere slike strøk på isen rundt omkring oss, selv når den har vært på det roligste.»
Den næste dag, 8. januar, skrudde det flere ganger, og én gang, mens Mogstad og jeg stod nede i rummet og arbeidet på kjelker, begynte det å knake i skuten både over oss og under oss. Det samme gjentok sig flere ganger senere, men så blev det rolig inn imellem igjen. Jeg var ofte på isen for å- høre på skruingen og se hvordan det artet sig; men det blev bare med knaking og knistring under føttene og i skrugaren ved siden av oss. «Er det bare for å minne oss om at vi ikke bør bli altfor trygge? Det kan vel kanskje trenges. I virkeligheten er det som å bo på en rykende vulkan. Utbruddet kan komme hvert øieblikk, det utbrudd som vil besegle vår skjebne. Enten bærer det da ovenpå, eller det bærer under. Og hvad står det om? Enten «Fram» skal komme hjem, og ferden skal lykkes helt, eller vi skal miste henne og nøie oss med det vi har gjort, og så kanskje på hjemturen undersøke en del av Franz Josefs Land. Det er jo det hele. Men vi vilde nødig miste denne skuten; det vilde være et trist syn å se henne forsvinne. Imens arbeider en del, med Sverdrup i spissen, på å grave unda skrugaren om babord, og der er alt gjort et dypt innhakk i den. Mogstad og jeg er gått i gang med å lage i stand kjelker og få dem fullt ferdig til bruk, slik som jeg vil ha dem, enten det nu kommer til å bære nordover eller sydover.
Idag er Liv to år. Hun er stor jente nu. Undres på om jeg skulde kunne kjenne henne igjen; jeg vilde vel knapt finne et kjent trekk. Der er stor fest, all slags rariteter får hun – og det går nok mange tanker nordover; men de vet ikke hvor de skal lete efter oss, vet ikke at vi driver her på de høieste bredder, i den dypeste polarnatt noen har oplevet, og halvt nedskrudd av isen.»
I de følgende dager blev isen stadig roligere. Natt til den 9. januar knistret og skrudde det ennu så smått i den; men så stilnet det helt av. Imens fortsatte en del mann med arbeidet på ishaugen, og litt efter litt kunde en se at den minket. Mogstad og jeg drev som før på med vårt i skibsrummet. I disse dager gjorde jeg også en del forsøk på å fotografere «Fram» fra forskjellige sider i måneskinnet. Jeg eksponerte gjerne et par timer. Utfallet var over forventning godt; men da toppen av skrugaren nu var blitt gravet vekk, gir ikke disse fotografier et fullstendig inntrykk av skruingen og hvorledes den hadde veltet sig inn over «Fram». Så var det også å rydde op i vårt depot på det store flaket borte i «Storkosset» på styrbords låring. Alle soveposer, komager, finnsko, ulveskinnstøi m. m. blev pakket inn i breifokken og lagt i en haug lengst vest. Provianten blev samlet i seks forskjellige hauger rundt omkring; riflene og haglbørsene blev pakket inn i båtseil og fordelt på tre av disse haugene. To kasser med Scott-Hansens og mine instrumenter og en pøs med riflepatroner blev satt under et båtseil. Smieavlen og smieverktøiet stod for sig. Oppe på «Storkosset» lå en haug kjelker og ski. Alle kajakkene lå på rad med bunnen i været og med kokeapparater, lamper o. a. inni. Sakene blev spredt ut over slik for at vi ikke skulde miste for meget, om det tykke flaket mot formodning plutselig skulde sprekke. Vi visste hvor vi hadde hver ting; det kunde blåse og fyke så meget det vilde, vi skulde like fullt finne det alt igjen i snehaugene.
Efter hvert som dagene gikk, begynte alle mann å bli optatt med forberedelsene til vår sledeferd igjen. Tirsdag den 15. januar sier jeg: «I kveld gav lægen et kursus i bandasjelegging og reparering av brukne lemmer for Johansen og mig. Jeg lå på bordet og fikk en gipsbandasje lagt på leggen, mens hele mannskapet så på. Det kom uvilkårlig mindre hyggelige tanker over en. En slik historie under ferden i en førti eller femti graders kulde vilde ikke bli behagelig, for ikke å tale om at det kunde bli livet om å gjøre for begge – skjønt gud vet, en kunde vel kanskje greie det også.»
Utover i januar begynte vi ved middagstid å kunne se en svak demring av dagen, – den dag ved hvis frembrudd vi skulde dra avsted. Den 18. januar kunde jeg «spore antydning til demring allerede klokken 9 om morgenen, og ved middag var det tilmed som der var litt lysning av den; men at den allerede om en måned skulde ha vokset sig stor nok til reise- dagslys, synes næsten utrolig, og dog må det være så. Februar anser jo visstnok alle erfarne som altfor tidlig og altfor kold til å reise i; neppe noen av dem vil bruke mars engang. Men det får nu ikke hjelpe; vi har ingen tid å gi bort, så sant vi skal nå frem før sommeren kommer med umulig føre; kulden er jeg ikke redd, den skal vi nok hytte oss for.
Jeg lager nu i stand kopier av dagbøker, observasjonsjournaler, fotografier m. m., som skal være med på turen. Mogstad holder på i rummet med tynne meier av lønn til å legge under nysølv-skoningen på kjelkemeiene. Jacobsen har begynt å surre sammen en ny kjelke. Pettersen er nede i maskinen i ferd med å smi spiker til kjelkebeslagene, som Mogstad skal legge på. Imens har noen av de andre bygget en stor smie ute på isen av sne og is-stykker, og der skal Sverdrup og jeg imorgen til med å bake og bøie meiene med tjære og stearin over en stor varme som vi gjør op på smieavlen. Vi håper å få i stand en såpass temperatur at dette viktige arbeide kan skje forsvarlig og godt tross kulden ute. Amundsen holder på med møllen, som igjen er kommet i ulage – tannhjulene er for meget slitt. Han mener at han skal få den i orden; men ellers er det nok et surt arbeide å ligge der oppe ved løkteskinn på toppen av møllen og bore i det hårde stålet og støpejernet, midt i vinden og i flere og førti graders kulde, som vi har hatt nu om dagene. Jeg stod og så på løkteskinnet deroppe idag: snart hørte jeg borvinnen gå – en kunde høre det var i hårdt stål det blev boret – og snart hørte jeg en som slo i nevene. Det verste er at en ikke kan ha votter ved slikt arbeide, en må bruke de bare never, skal det bli til noe, og da er det ikke lenge før en har frosset dem av sig; men det skal gå, sier han, han vil ikke gi sig før. Det er en tru kar i alt han tar på sig, og jeg trøster ham med at det er ikke mange som har ligget og arbeidet i slik kulde på toppen av en mølle nordenfor tre og åtti grader før ham; på mange ekspedisjoner har de skydd arbeide ute når temperaturen blev så lav. «Ja så,» sier han; «jeg holdt på det jeg, at de hadde vært bedre enn vi på de andre ekspedisjonene; jeg trodde vi hadde vært for meget inne.» Jeg hadde ingen betenkelighet ved å rive ham ut av den villfarelsen; jeg vet han gjør det han kan like fullt.
Det er i grunnen en merkelig tid dette; for mig er det likesom jeg forberedte mig til en sommer-utflukt, som om våren alt var kommet – og dog er det vel ennu midtvinters, og karakteren av den sommerutflukten kan bli så temmelig blandet. Isen holder sig rolig, det knaker bare i den og i «Fram» av kulden.
Jeg har i disse dager lest om igjen Payers beretning om sledeferden nordover gjennem Austria Sund. Den skal ikke virke opmuntrende nettop. Det land som han skildrer som et dødens rike, hvor han mener at han og hans folk ubarmhjertig måtte omkomme, hvis de ikke hadde funnet skuten igjen, det er det vi anser som vår redning; dit er det vi håper å nå frem når vår siste proviant er opbrukt. Det kan synes lettsindig; men jeg kan ikke forstå at det er det. Jeg kan ikke forstå annet enn at et land som allerede i april vrimler av bjørn, alker og teist, og hvor selen på den tid ligger på isen, må være et «Kanaan, flytende av melk og honning» for to mennesker med gode rifler og sikkert øie; det må ha mat nok å yde, ikke alene for øieblikkets trang, men også forsyning for reisen videre mot Spitsbergen. Stundom kan vel den tanken komme at det kanskje like fullt kunde bli vondt nok om maten når den hardest trengtes. Men det er bare forbigående. En får minnes Carlyles ord: «A man shall and must be valiant, he must march forward, and quit himself like a man – trusting imperturbably in the appointment and choice of the upper Powers.»[1] Vel har ikke jeg noen «upper powers» – de var visst bra å ha i et slikt tilfelle – men likevel bærer det nu avsted. Fire uker, eller litt mer, går fort, og så farvel til dette lune rede som har vært vårt hjem i et og et halvt år, og ut i mørket og kulden, inn i det enda mer ukjente.
Mørkt er det ute,
fare vi må
frem over duggvåte fjell,
ride gjennem rimtursers land;
begge vi berges,
eller begge tar
den meget mektige turs.»
Den 23. januar sier jeg, at «demringen var vokset så meget at der var en synbar lysning av den på isen, og for første gang iår så jeg rødme av solen lavest nede i demringen». – Der blev loddet nu før jeg skulde dra fra skuten; det var 3450 m. – Og så laget jeg ski nede i rummet; det gjaldt å få dem glatte, seige og lette, noe en riktig, kunde komme frem på; «godt skal de bli innsatt med tjære, stearin og talg, og fart blir det i dem».
«Tirsdag den 29. januar. Bredde igår 83° 30’. (Vi hadde for noen dager siden hatt 83° 40’, men var igjen drevet sydover.) Lysningen tiltar jevnt; jeg synes næsten det er hel dag ved middag nu. Jeg tror jeg skulde kunne lese titelen i en bok ute, når den var litt stor og tydelig. Hver morgen må jeg en tur ut og hilse den gryende dag, før jeg dukker ned til mitt arbeide med ski og utrustning nedi rummet. Det er en underlig følelse jeg går omkring med nu; jeg kan ikke helt gjøre mig rede for den. Er det kanskje en seiersglede på bunnen av sjelen? En følelse av at alle ens drømmer står ferdige til å springe ut og bli til virkelighet med den stigende sol som stevner nordpå over de is-lukte vann? – Men som jeg stuller og steller i disse kjente omgivelser, kommer det stundom et pust av vemod; det er som å ta avskjed med en kjær venn og et hjem som lenge gav et livende tak. Med ett slag skal det og kameratene for alltid legges bak en; en skal ikke mer sette foten på dette tilsnedde dekket, ikke oftere krype inn under telt-taket, ikke høre latteren klinge i denne kjente salong, aldri mer sitte her i vennelaget. Og så kommer jeg i tanker om, at jeg ikke blir med når «Fram» endelig igjen sprenger is-lenkene og vender stevnen mot Norge.
De hundre ganger går øiet op til kartet som henger der på veggen. For hver gang stryker et koldt pust over en – veien som skal gåes synes så lang, og hindringene som stanser blir kanskje store; men så kommer atter trygghetsfølelsen: det må gå, det kan ikke annet, alt er for omhyggelig forberedt til at det skulde kunne slå feil; – og imens suser sydosten henover oss deroppe, og vi driver stadig nordover, nærmere målet. – Kommer jeg op, trer jeg gjennem teltdøren ut i natten med det funklende stjernehvelv og de flammende nordlys, da viker det hele, og som alltid må jeg stanse i denne helligdom, det mørke, dype, stille rum, naturens uendelige tempelhall, som sjelen søker ut i for å finne sitt ophav. – Du strevende maur, hvad gjør det så til slutt om du når frem med din gran-nål eller ikke! Alt svinner jo i evighetens hav, i det store Nirvana. «Og vårt navn glemmes med tiden, og ingen ihukommer våre gjerninger, og vårt liv farer forbi som spor av en sky og spres som en tåke der er fordrevet av solens stråler og tynget av dens hete. Ti vår tid er en skygge som farer forbi, og vårt endeligt trekker ikke foten tilbake; ti det er beseglet, og ingen vender tilbake.»
Snart skal vi ferdes der ute på viddene, vi to alene, omsluttet av dette store, da enda mer øde, enda mer stille.»
«Onsdag den 30. januar. Dagens merkelige begivenhet er at møllen igjen går for første gang efter den lange hvile. Tross kulden og mørket har Amundsen fått tannhjulene istand der oppe, og nu går hun så lunt og jevnt som guttaperka.»
Vi hadde nu stadig nordostvind, og det bar igjen nordefter med oss. Søndag den 3. februar var vi på 83° 43'. Tiden nærmet sig mer og mer mot opbruddet, og forberedelsene gikk med iver. Kjelkene blev efterhånden ferdige, og jeg gjorde forsøk med dem under forskjellige omstendigheter. Jeg har fortalt at der blev gjort løse lønnemeier til å legge under de faste meier med deres nysølvbeslag. Hensikten hermed var dels å gjøre kjelkene og særlig meiene sterkere, så de kunde være mindre utsatt for å brekkes av de mange støt de sannsynligvis vilde få under begynnelsen av ferden, da lasten blev tung; senere, når lasten minket, kunde vi med letthet fjerne disse undermeiene, om vi ønsket det. Der var også en annen hensikt med dem. Jeg hadde en mistanke om at ved den lave temperatur vi hadde om vinteren, og på den tørre fokk-sne som da dekket isflatene, vilde metall gli tråere enn glatt tre. Den 8. februar var en av kjelkene ferdig med undermeier. Og den var påfallende lettere å trekke enn en lignende kjelke som gled på selve nysølvbeslaget, enda begge hadde nøiaktig samme last. Forskjellen var så stor at vi fant «det var minst en halv gang til så tungt å trekke på nysølv-skoning som på de tjærete lønnemeier». Våre nye askekjelker var nu på lag ferdige og veide uten undermeier 15 kilo. «Alle mann er i arbeide. Sverdrup syr sekker eller madrasser til å legge på kjelkene som underlag («krabber») for kajakkene; de får en form som svarer til kajakkbunnen. Johansen med en eller to mann fyller dem med pemmikan, som må varmes, bankes og knas, for å lage sig og danne en god seng for våre dyrebare farkoster. Når så disse firkantede flate sekkene bæres ut i kulden, fryser de stive som sten og holder godt formen. Blessing sitter oppe i arbeidslugaren og kopierer de fotografier som jeg ennu ikke har fått avtrykk av. Scott-Hansen arbeider kart over vår rute hittil og skriver av sine observasjoner til oss – o. s. v., o. s. v. Kort sagt, det er knapt en mann ombord som ikke får føle at opbruddets tid nærmer sig; – det skulde da være i byssen; der går ennu alt sin uforstyrrede gang under Lars's regimente. Bredden for igår var 83° 32,1' n. og 102° 28' ø. l., altså sydover igjen; men skitt i det, hvad gjør et par mil mere eller et par mil mindre for oss?»
«Søndag den 10. februar. I dag var der så meget lys av dagen at jeg klokken ett kunde lese «Verdens Gang» noenlunde godt når jeg vendte avisen mot demringen; men snudde jeg den mot månen, som stod lavt i nord, gikk det ikke. Før middag tok jeg en liten kjøretur med «Gulen», «Susine» (to av hvalpene) og «Kaifas». «Gulen» har aldri vært i selen før; men allikevel gikk det ganske bra. Litt uforstående var den visstnok i begynnelsen; men den kom sig snart, og jeg tror det skal bli en god hund når den blir ordentlig innkjørt. «Susine», som fikk litt driving i høst, opførte sig rent som en gammel sledehund. Føret er hårdt og godt for hundene å trekke på; de får lett fotfeste, og det er ikke synderlig skarpt for føttene; men videre glatt er det ikke; denne fokk-sneen er trå. Isen er jevn og lett fremkommelig, og jeg tenker vi får gode dagsreiser, – når alt kommer til alt, når vi kanskje frem før enn tenkt. At det er en lang reise kan jeg dog ikke nekte, og fullstendigere har vel neppe noen brent sine skib bak sig. Om vi vilde vende tilbake, har vi jo ingenting å vende tilbake til, ikke engang en naken kyst. Skibet blir umulig å finne, og foran ligger det store ukjente. Det er bare én vei, og det er frem, tvers igjennem, enten det er land eller hav, slett eller ulendt, is og vann eller bare is. Og jeg kan ikke skjønne annet enn vi må komme frem. Selv om det verste skulde møte oss: land og opskrudd is.»
«Onsdag den 13. februar. Krabbene av pemmikan og tørret leverpostei er nu ferdige, kajakkene får et ypperlig underlag, og så kjøttfulle krabber har vel vanskelig noen sett. Under hver kajakk ligger der tre av dem; de er tilpasset efter kjelken, og har, som nevnt, på oversiden form efter kajakkens bunn. De veier fra femti til seksti kilo hver. Omtrent ett og et halvt kilo går fra i vekt for hver av sekkene, og tilsammen blir kjøttmaten i disse tre krabber 160 kilo (pemmikan og tørret leverpostei). – Vi hadde fått gjort hver vår lette sovepose av renkalv-skinn og prøvde å ligge ute og sove i dem inatt; men både Johansen og jeg fant det vel koldt, uaktet vi bare hadde ÷ 37°. Kan hende vi hadde for lite tøi under ulveskinnsdrakten; vi vil prøve med litt mer under inatt.»
«Lørdag den 16. februar. Det går fremdeles fremover med utrustningen; men ennu er adskillige småting igjen, som tar sin tid, og jeg vet ikke om vi blir ferdig til å dra avsted på onsdag (20. februar), som egentlig var min bestemmelse. Dagen er så lys nu at vi forsåvidt nok kunde reise; men kanskje får vi ennu vente en eller to dager. Tre kjelkeseil er nu ferdigsydd av letteste bomullstøi; de er omtrent 2,20 m. brede og 1,30 m. høie. De kan brukes på de enkelte kjelker, men er også innrettet slik at to kan lisses sammen og brukes som et seil for to sammensurrede kjelker, og det tror jeg skal komme til å trekke godt. De veier omtrent 0,6 kilo hver. Dessuten har vi nu det meste av provianten ferdigstuvet i sekker.»
- ↑ En mann skal og må være tapper, han må gå på og vise sig som en mann – i uryggelig tillit til at de høiere makter har valgt ham og satt ham på hans post