Fram over Polhavet I/2
Det var høsten 1884 jeg tilfeldigvis i norsk «Morgenbladet» så
en artikkel av professor Mohn,[1] om at der på Grønlands
sydvestkyst var funnet noen gjenstander som måtte stamme fra
«Jeannette»; han antok de måtte være drevet på et isflak tvers over
polarhavet. Det slo mig straks at der var veien gitt. Kunde et isflak drive
tvers igjennem det ukjente, måtte en slik drift også kunne anvendes i
forskningens tjeneste – og planen var lagt. Der gikk dog flere år
innen jeg endelig 18. februar 1890, efter hjemkomsten fra
Grønlandsferden, fremla den i et foredrag for Det norske geografiske selskap.
Da dette foredrag har avgjørende betydning for denne ekspedisjons
historie, skal jeg gjengi de vesentligste trekk av det.[2]
Efter en kort omtale av de forskjellige tidligere polarferder sier jeg: «Resultatet av de mange forsøk må forekomme en noe trøstesløst. Det synes tydelig nok å fremgå, at det ikke er mulig å seile til polen; overalt har isen vært en uovervinnelig hindring, som har stanset de fremtrengende på «terskelen til de ukjente egne».
Å trekke båter over denne ujevne drivis, som dessuten er i stadig bevegelse under innflytelse av strøm og vind, er en like så stor vanskelighet. Isen legger sådanne hindringer i veien for fremkomsten, at enhver som har forsøkt det sikkert ikke vil tvile på at det på den måte vil være noe nær en umulighet å komme frem med den utrustning og den proviant som vil være nødvendig.»
En sikker vei hadde det vært, mente jeg, om man hadde kunnet komme frem over land. I det tilfelle skulde vi kunne ha nådd polen «på en sommer med norske skiløpere». Men noe slikt land kjenner vi neppe. Grønland mente jeg ikke strakte sig stort lenger enn det nordligste kjente punkt på dets vestkyst. «At Franz Josefs Land skulde nå til polen, er ikke meget sannsynlig; efter alt vi kan forstå, danner det en øgruppe, hvor dype sund adskiller de forskjellige øer, og det synes ikke rimelig at der finnes noe større sammenhengende land.»
«Mange mener muligens at man bør vente med undersøkelser av vanskelige strøk som polaregnene, inntil man opnår å skaffe sig nye transportmidler. Jeg har hørt antyde at man en vakker dag kommer til å gå til polen i ballong, og da er det bare spilt arbeide å forsøke å nå frem før den dag kommer. Det behøver neppe påvises at dette er et uholdbart resonnement. Om det nu virkelig kan tenkes at man i en nærmere eller fjernere fremtid vil komme til å realisere denne ofte fremsatte idé å fare til polen i luftskib, så vil en sådan ferd, hvor interessant den enn i visse henseender kan være, langtfra kunne bringe det videnskapelige utbytte som ekspedisjoner utført på den her antydede måte. Et større videnskapelig utbytte i de forskjellige retninger vil alene kunne vinnes ved stadige iakttagelser under et lengere ophold i disse egne, mens iakttagelser under en ballong-ekspedisjon ikke vil kunne undgå å bli av flyktig natur.
Vi må således forsøke om der ikke skulde være andre veier, og det tror jeg der er. Jeg tror, at dersom vi gir akt på de krefter som finnes i naturen selv, og forsøker å arbeide med og ikke mot dem, da vil vi finne den sikreste og letteste måten å komme frem til polen på. Det nytter ikke å arbeide mot strømmen, slik som de foregående ekspedisjoner har gjort; vi får se om der ikke er en strøm som vi kan arbeide med. «Jeannette»-ekspedisjonen er den eneste som efter min mening har vært inne på den riktige vei, selv om det var mot vidende og vilje.
«Jeannette» drev 2 år i isen fra Wrangels Ø til de Nysibiriske Øer. Tre år efter skibets undergang nord for disse blev der på drivisen i nærheten av Julianehåb på Grønlands sydlige vestkyst funnet en del gjenstander, som efter utvilsomme kjennemerker må stamme fra det sunkne fartøi, og som hadde vært innefrosset i isen. Blandt disse mange gjenstander, som først blev funnet av eskimoer og derpå blev samlet av kolonibestyrer Lytzen i Julianehåb, og som denne har gitt en
følgende: 1) En proviantliste med De Longs, «Jeannette»s chefs, egenhendige underskrift; 2) en skreven fortegnelse over «Jeannette»s båter; 3) et par oljebukser merket «Louis Noros», navnet på en av «Jeannette»s matroser, som blev reddet; 4) en lueskygge, hvorpå der ifølge Lytzens opgivende står skrevet F. C. Lindemann. Navnet på en av dem, som likeledes blev reddet fra «Jeannette»s mannskap, var F. C. Nindemann. Her foreligger muligens enten en trykkfeil eller en feillesning fra Lytzens side.
Da det ryktedes at disse gjenstander var blitt funnet, var man meget skeptisk i Amerika, og der blev endog i amerikanske aviser reist tvil om deres ekthet. De her meddelte kjensgjerninger kan dog neppe lyve, og det må derfor kunne slåes fast, at et isflak med gjenstander fra «Jeannette» har drevet fra det sted hvor denne sank, til Julianehåb.
Hvilken vei er nu dette isflak kommet frem til Grønlands vestkyst?
Professor Mohn har allerede i november 1884 i et foredrag i «Videnskabs-Selskabet i Christiania» påvist antageligheten av at det ikke kan være kommet noen annen vei enn over polen.
Gjennem Smiths Sund kan det umulig være kommet, da strømmen derfra går ned på vestsiden av Baffinsbukten, så det vilde vært ført til Baffinsland eller Labrador og ikke til Grønlands vestkyst, hvor strømmen går i nordlig retning og er en fortsettelse av den Grønlandske Polarstrøm, som kommer ned langs Grønlands østkyst, bøier rundt Kapp Farvel og op langs vestkysten.
Kun med denne strøm kan isflaket være kommet.
Men spørsmålet blir nu: hvilken vei har det så tatt for å kunne nå frem til Grønlands østkyst fra de Nysibiriske Øer?
Det lot sig tenke at det har drevet langs Sibirias nordkyst sønnenom Franz Josefs Land, op gjennem sundet mellem dette og Spitsbergen eller endog sønnenom dette land, og kan derefter være kommet inn i Polarstrømmen, som fører ned langs Grønland. Betrakter man imidlertid strømforholdene på disse kanter, såvidt de nu kjennes, vil man finne at dette er ytterst usannsynlig, for ikke å si umulig.»
Efter å ha påvist, hvorledes dette fremgår av «Tegetthoff»s drift og av forholdene forøvrig, fortsetter jeg:
«Distansen fra de Nysibiriske Øer til den 80de breddegrad ved Grønlands østkyst utgjør 1360 kvartmil, og fra det sistnevnte sted til Julianehåb 1540 kvartmil, tilsammen en avstand av 2900 kvartmil. Driften har tatt omtrent 11 00 døgn, hvilket gir en fart av 2,6 kvartmil i døgnet. Den tid hvori de funne rester har drevet efter å være kommet på den 80de breddegrad, inntil de nådde Julianehåb, kan noenlunde
lett beregnes, da strømmen langs Grønlands østkyst er ganske
behøvet henimot 400 dager for å drive denne strekning; der blir da tilbake ca. 700 døgn som den lengste tid de kan ha brukt fra de Nysibiriske Øer til den 80de breddegrad. Antar man at de har gått den korteste vei, d. v. s. over polen, gir dette en hastighet av ca. 2 kvartmil i døgnet. Hvis derimot veien har gått sønnenom Franz Josefs Land og sønnenom Spitsbergen, må drivgodset ha drevet med langt større fart. To kvartmil i døgnet vil imidlertid på en merkelig måte stemme overens med den drift-hastighet «Jeannette» hadde på slutten av sin tur – fra 1. januar til 12. juni 1881. I denne tid drev den nemlig med en gjennemsnittlig hastighet av over 2 kvartmil i døgnet. Tar man imidlertid gjennemsnittshastigheten for hele «Jeannette»s drift, da blir denne bare 1 kvartmil i døgnet.
Men er der da ikke andre beviser for at der går en strøm over Nordpolen fra Beringshavet på den ene side til Atlanterhavet på den annen?
Jo, der er.
Dr. Rink har ved Godthåb av en grønlender fått et merkelig trestykke; det blev funnet på kysten blandt rekved (drivtømmer). Det er et kastetre, som eskimoene benytter til å kaste sine fuglepiler med, men er aldeles ulikt de kastetrær eskimoene på Grønlands vestkyst bruker. Dr. Rink antok at det muligens skrev sig fra eskimoer på Grønlands østkyst.»
Ved senere undersøkelser viste det sig imidlertid at det måtte stamme fra Alaskas kyst i nærheten av Bering-stredet, da det er det eneste sted hvor kastetrær av lignende form anvendes; ja der er innfelt kinesiske glassperler i det, nettop slike som Alaska-eskimoen tiltusker sig fra de asiatiske folk og smykker sine kastetrær med.
«Det synes således som vi med sikkerhet må kunne påstå, at dette stykke tre er drevet fra Alaskas vestkyst over til Grønland av en strøm som vi ennu ikke kjenner i hele dens utstrekning, men som må antas å gå meget nær Nordpolen eller ensteds mellem denne og Franz Josefs Land.
Der er imidlertid enda flere beviser for at en sådan strøm eksisterer. I Grønland vokser der som bekjent ikke trær, som kan brukes til å arbeide båter, sleder eller andre redskaper av. Den rekved som kommer ned med Polarstrømmen langs Grønlands østkyst og op langs vest kysten, er derfor en livsbetingelse for den grønlandske eskimo. Men hvor kommer dette tømmer fra?
Her ledes vi atter over til landene hinsides polen. Jeg har selv hatt anledning til å undersøke store masser av rekved på vestkysten såvel som på østkysten av Grønland; jeg har også funnet stykker drivende 1 havet utenfor østkysten. Likesom tidligere reisende er jeg kommet til den overbevisning, at den aller største del av rekveden på Grønland må være kommet fra Sibiria, en mindre del muligens også fra Amerika; for man finner deriblandt furu, sibirisk lerketre, og andre nordiske tresorter, som neppe kan være kommet annensteds fra. Interessant i så måte er de fund som blev gjort på Grønlands østkyst av den annen tyske nordpols-ekspedisjon. Av 25 stykker rekved hørte 17 til det sibiriske lerketre, 5 til en nordisk furuart (sannsynligvis picea abovata), 2 til en art older (alnus incana), og 1 til en poppelart (populus tremula? ɔ: almindelig asp), hvilket altsammen er tresorter som forekommer i Sibiria.
I tillegg til disse iakttagelser fra Grønland kan det nevnes, at «Jeannette»-ekspedisjonen på nordsiden av de Nysibiriske Øer i den sterkt nordgående strøm ofte fant sibirisk rekved (furu og bjerk) mellem isflakene.
Der kommer årlig så store masser av sådan rekved til Grønlands kyster, at man efter min mening tvinges til å anta at den drives dit av en konstant strøm, så meget mer som den gjennemgående gjør inntrykk av ikke å ha ligget meget lenge i sjøen, i ethvert fall ikke uten å ha vært innefrosset i is.» – –
«Det er like urimelig å anta at denne rekved kommer drivende sønnenom Franz Josefs Land og Spitsbergen som at isflaket med sakene fra «Jeannette» er drevet denne vei. Som bevis mot en slik antagelse kan det også nevnes at sibirisk rekved er funnet nordenfor Spitsbergen i den sterkt sydgående strøm som Parry forgjeves kjempet mot.
Det kan videre nevnes at den tyske botaniker Grisebach har påvist det sannsynlige i at den grønlandske flora omfatter en rekke sibiriske vekst-former som vanskelig kan være innvandret på annen måte enn ved hjelp av en sådan strøm; frøet må være ført dit av strømmen.
På drivisen i Danmark-stredet (mellem Island og Grønland) har jeg gjort iakttagelser som muligens kan tyde på at også denne is fra først av har en sibirisk oprinnelse. Jeg har nemlig funnet mengder av mudder på den, som synes å kunne stamme fra sibiriske eller kanskje nordamerikanske elver. Det kan dog tenkes at det skriver sig fra bre-elver som kommer frem under isen i det nordlige Grønland eller i andre ukjente polarland, og dette bevis er derfor mindre avgjørende enn de jeg har nevnt tidligere.
Sammenfatter man alt dette, så må man åpenbart komme til den slutning, at der går en strøm ensteds mellem polen og Franz Josefs Land fra det sibiriske østhav mot den grønlandske kyst.
At så må være tilfellet kan vi også resonnere oss til på annen vis. Betrakter vi nemlig Polarstrømmen – den brede strøm som kommer ned fra de ukjente polaregne mellem Spitsbergen og Grønland – og tenker på de umåtelige vannmasser den fører med sig, da må det synes selvinnlysende at de ikke kan komme fra et begrenset lite basseng, men at de nødvendigvis må samles langveis fra, så meget mer som polarhavet, såvidt vi kjenner det, er påfallende grunt overalt nordenfor Europas, Asias og Amerikas kyster. Polarstrømmen får visstnok tilvekst fra den arm av «Golfstrømmen» som trenger op på vestsiden av Spitsbergen, men hovedmassen av sin vannforsyning henter den lenger nordfra.
Det er sannsynlig at Polarstrømmen likesom suger vannet med sig helt fra Sibirias kyster og Bering-stredet. Det vann som den tar, erstattes så tildels gjennem den tidligere omtalte varme strøm som trenger gjennem Bering-stredet, og den gren av «Golfstrømmen» som nordenfor Norge bøier østover mot Novaja Semlja, og hvorav sikkert nok en stor del fortsetter veien på nordsiden av dette land inn i det sibiriske ishav. Det er sannsynlig at en strøm som kommer sydfra iallfall for en del må ta denne retning. Jord-rotasjonen søker jo på den nordlige halvkule å tvinge en nordgående strøm, det være sig av luft eller vann, i østlig retning; på grunn av jordrotasjonen må også en sydgående strøm som Polarstrømmen tvinges vestover (mot Grønlands østkyst).
Men selv om disse strømmer som går inn i polarbassenget, ikke fantes, så mener jeg at der allikevel på annen måte strømmer så meget vann til dette, at en polarstrøm måtte dannes. Det er da først og fremst de nordeuropéiske, sibiriske og nordamerikanske elver som munner ut i Ishavet, som bringer dette vann. Nedslags-distriktet for disse elver er meget betydelig: en stor del av Nordeuropa, omtrent hele det nordlige Asia eller Sibiria ned til Altai-bergene og Baikal, og den vesentligste del av Alaska og britisk Nordamerika. Tilsammen blir dette ingen ubetydelig del av jorden, og disse lands nedbør er i en sum ganske stor. At Ishavet selv skulde avgi vanndamp av noen betydning for denne nedbør, er ikke tenkelig. Det er jo for en vesentlig del dekket av is, hvorfra fordampningen er liten, og hvor der er åpent vann hindrer den forholdsvis lave temperatur fordampning av betydning. Den fuktighet som danner den her nevnte nedbør må således for en ganske vesentlig del komme annensteds fra, mest fra Atlanterhavet og Stillehavet. Den vannmengde som Ishavet derved får i tilvekst, må være ganske betraktelig. Enn større betydning har denne tilvekst av den grunn, at polarbassenget er forholdsvis lite, og at det er meget grunt; de største dybder man kjenner, beløper sig til en 60–80 favner.
Men der er enda en annen faktor som må bidra til å øke vannmassen i polarbassenget, det er dettes egen nedbør. Allerede Weyprecht har pekt på at den varme fuktige luft fra syd, som tiltrekkes ved det regelmessige lave lufttrykk i polaregnene, sannsynligvis må avgi så megen nedbør at Polarhavets vannmasser må vokse. At polarbassenget får en sterk tilførsel av ferskvann må man direkte slutte av den lave saltholdighet i Polarstrømmens vann.
Efter det som her er fremsatt, synes det altså å måtte ansees som sikkert at havet omkring polen mottar en ikke ubetydelig tilførsel av vann, dels ferskvann, som nettop antydet, dels saltvann gjennem flere havstrømmer, som tidligere nevnt. Ifølge likevektsloven blir det da en nødvendighet at denne vannmengden skaffer sig et utløp, således som det skjer gjennem den grønlandske polarstrøm.
Men kan man nu videre finne grunner for at strømmen nettop går i denne retning?
Ser man på dybdeforholdene, finner man en avgjørende grunn for at hovedutløpet må være i havet mellem Spitsbergen og Grønland. Dette er overalt, såvidt vi kjenner det, meget dypt, mens det sønnenfor Spitsbergen og Franz Josefs Land er påfallende grunt. Gjennem Bering-stredet går der som nevnt en strøm nordover, og Smiths Sund og sundene mellem øene nordenfor Amerika, hvor strømmen visstnok går sydover, er altfor små og trange til å kunne komme i betraktning ved vannmasser som dem det her er tale om. Der blir altså intet annet tilbake å anta, enn at vannmassene må ut den vei Polarstrømmen kommer. – – »
«Ser man på vind- og lufttrykksforholdene over polarhavet, forsåvidt de er kjent, så synes det å fremgå at de må forårsake en strøm over polen i den antydede retning. Fra havet på sydsiden av Spitsbergen og Franz Josefs Land strekker der sig inn i det sibiriske ishav et belte med lavt lufttrykk (minimumsbelte). Ifølge velkjente lover må vindene på nordsiden av dette belte fortrinsvis blåse i retning fra øst mot vest, og vil altså fremkalle en vestgående strøm, som vil gå over polen mot Grønlandshavet, nettop således som tidligere påvist. Hvilken side man enn betrakter dette spørsmål fra, så må man – uansett de spesielle avgjørende beviser man har – også ad resonnementets vei komme til den slutning, at der går en strøm over eller meget nær polen til havet mellem Grønland og Spitsbergen. Med dette for øie forekommer det mig å måtte ligge like for hånden å søke inn i denne strøm på den side av polen hvor den går nordover, og la strømmen hjelpe sig til å nå inn i de strøk som alle de som tidligere arbeidet mot strømmen forgjeves søkte å nå.»
«Min plan er i korthet følgende: Jeg akter å la bygge et fartøi, så lite og så sterkt som mulig; det skal nettop være stort nok til å rumme kullforsyning og proviant for 12 mann i 5 år. Et fartøi på omkring 170 tonn (brutto) vil antagelig være tilstrekkelig. Det skal ha en maskin så sterk at det kan gjøre 6 mils fart, men dessuten skal det også ha full seilrigg.
Det viktigste ved dette fartøi er, at det bygges efter et sådant prinsipp at det kan tåle isens trykk. Det må gjøres så skrått i sidene at isen, når den skruer sammen, ikke får fast tak på det, således som tilfellet var med «Jeannette» og andre fartøier som har ført arktiske ekspedisjoner, men isteden løfter det i været. Der vil neppe trenges noen stor forandring i konstruksjonen; tross sin aldeles bakvendte form holdt «Jeannette» ut i is-pressingene i henimot 2 år. At et skib lett kan gis en sådan form som her antydet, kan ingen være i tvil om som har sett et fartøi under is-pressing. Fartøiet bør også være lite; da er det lettere å manøvrere i is, det løftes lettere under pressingene, likesom det også er lettere å gjøre sterkt. Det må selvfølgelig bygges av utsøkte materialer. Et skib av form og størrelse som her antydet vil ikke bli noe godt og makelig sjøfartøi, men det er av mindre betydning i isfylte farvann som dem det her blir tale om. Visstnok må jo skibet gå en lang vei gjennem åpent hav, før det kommer så langt, men så galt at man ikke kan komme frem med det, blir det da ikke, selv om sjøsyke passasjerer kommer til å ofre en del til havets guder.
Har man først et sådant fartøi med en besetning av 10, høist 12 kraftige og forøvrig vel utsøkte menn, og en utrustning for 5 år, som i alle henseender er så god som man med vår tids midler ser sig i stand til å skaffe den – da mener jeg foretagendet er vel betrygget. Med dette fartøi søker vi op gjennem Bering-stredet og vestover langs Sibirias nordkyst mot de Nysibiriske Øer[3] så tidlig på sommeren som isforholdene tillater.
Når vi er kommet til de Nysibiriske Øer, gjelder det å nytte tiden på beste måten til å undersøke strøm- og isforholdene her, og så avvente det heldigste øieblikk for å komme lengst frem i isfritt vann, hvilket antagelig må være i august eller begynnelsen av september, om man skal dømme efter de amerikanske hvalfangeres beretning om isforholdene nordenfor Bering-stredet.
Er den rette tid kommet, pløier vi oss inn i isen nordefter så langt vi rekker. At vi på den vis skulde kunne komme nordenfor de nordligste av de Nysibiriske Øer, tør man bl. a. slutte fra «Jeannette»-ekspedisjonen. De Long noterer i sin dagbok mens ekspedisjonen drev i isen nordenfor Bennett-øen, at de der så mørk «vannhimmel» – det vil si himmel som viser mørkt gjenskinn av åpent vann – på alle kanter omkring sig; der må følgelig iallfall til en viss grad ha vært fremkommelig for et sterkt isfartøi. Dernæst må det erindres at hele ekspedisjonen reiste i båter, til dels i åpent vann, like fra Bennett-øen til den sibiriske kyst, hvor som bekjent den største del av dem led en sørgelig død. Nordenskiöld gikk ikke lenger nord enn til de sydligste av de nevnte øer (i slutten av august), men her var overalt farvannet åpent.
Der er altså sannsynlighet for at vi vil være i stand til å trenge op forbi de Nysibiriske Øer, og er vi kommet så langt, er vi også midt inne i den strøm som «Jeannette» var utsatt for; det gjelder da bare å ramme sig nordover, til man står fast.
Så velger man sitt sted og fortøier fartøiet godt mellem hensiktsmessige isflak, og lar så isen skru sig sammen om det så meget den lyster – jo mer, dess bedre; skibet vil kunne løftes derved og vil komme til å sitte sikkert og fast. At skibet skulde krenges over under denne pressing er til en viss grad mulig, men vil dog neppe bli av noen betydning. – – Fra nu av sørger strømmen for befordringen, mens skibet fra å være et transportmiddel går over til å bli ens kvarter, og man får rikelig tid til å gjøre videnskapelige iakttagelser.
På denne måte vil ekspedisjonen, efter hvad jeg tidligere har påvist, sannsynligvis drive over polen og frem til havet mellem Grønland og Spitsbergen. Her vil vi, når vi kommer ned på den 80de breddegrad, eller endog tidligere såfremt det er sommer, ha utsikt til å kunne få skibet løs, og vil da kunne seile hjem. Skulde det imidlertid bli ødelagt før den tid – hvad der jo er en mulighet for, skjønt den synes mig å være meget liten når skibet er bygget på den før antydede vis – så vil ekspedisjonen dog ikke være mislykket, for hjemveien må like fullt gå med strømmen over polen frem til Norskehavet; der er nok av is å drive på, og den fart har vi prøvd før. Hadde «Jeannette»-ekspedisjonen hatt nok proviant, og var den blitt på sitt isflak hvor den efterlot de saker som blev funnet, vilde sikkert nok utfallet blitt et annet enn det blev. Fartøiet kan ikke under is-pressing synke hurtigere, enn at der blir god tid til å flytte med hele vår utrustning og proviant over på et sterkt isflak, som vi allerede på forhånd har utvalgt oss for dette tilfelle. Her slår vi op de telter vi har tatt med for et slikt tilfelles skyld. For å bevare vår proviant og øvrige utrustning, samler vi den ikke på ett sted, men fordeler den utover isen og legger den på treflåter som vi har bygget på denne av bord og tømmer. Herved vil det undgåes, at noe av utrustningen synker, om isflaket skulde briste midt under den; på denne måten tapte «Hansa»-mennene, som i over et halvt år drev langs Grønlands østkyst, en del av sine saker.
For at en sådan ferd skal lykkes, trenges bare to ting: gode klær og meget mat, og det kan vi, som nevnt, sørge for å ha. Vi vil således på vårt isflak kunne opholde oss like trygt som i vårt fartøi og komme like godt frem til Grønlandshavet. Når vi er kommet hit, blir det bare den forskjell at vi istedenfor å reise med skibet må gå i våre båter, som dog like sikkert kan føre oss frem til nærmeste havn.
Det synes mig således at der er overveiende sannsynlighet for, at en sådan ferd må lykkes. Mange vil dog sikkert innvende: «I alle strømmer er der bakevjer og sidestrømmer; sett nu, at dere kommer inn i en sådan, ja muligens støter på et ukjent land oppe ved polen og blir liggende fast der, hvordan vil dere så greie dere?» Hertil vil jeg bare svare, hvad bakevjen angår, at en sådan måtte vi engang komme ut av igjen, likeså sikkert som vi kom derinn, og vi har proviant for 5 år. Og hvad den annen mulighet angår, vilde en slik begivenhet hilses med glede; for ikke lett kunde der finnes en plett på vår jord av større videnskapelig interesse. Vi vil på det nyopdagede land samle så mange iakttagelser som mulig. Skulde vi ikke kunne komme i drift med skibet igjen, og det led med tiden, blev det ikke annet for enn å forlate det og med båtene og den nødvendige utrustning søke ut i nærmeste strøm for å komme i drift på den før antydede måten.
Hvor lenge skal vi nu anta at en slik reise kan vare? Som vi tidligere har sett, kan de saker som er funnet efter «Jeannette»-ekspedisjonen i høiden ha brukt 2 år for å drive ned på den 80de breddegrad, hvor vi altså med noenlunde sikkerhet må kunne regne med å komme løs; dette vil svare til en fart av henimot 2 kvartmil i døgnet.
Det må derfor antas ikke å være noen urimelig beregning, om man venter å kunne nå frem i løpet av 2 år; mulig er det jo også at skibet kan komme løs på høiere bredder enn her forutsatt. Proviant for 5 år må derfor antas å være rummelig beregnet.
Men er nu ikke vinterkulden i disse egne så sterk at et ophold der vil være umulig? Dette er der ingen sannsynlighet for, ja vi kan en dog med temmelig høi grad av sikkerhet si, at det ved selve polen ikke er så koldt om vinteren som f. eks. i det nordlige Sibiria, som jo er et bebodd land, eller på den nordlige del av Grønlands vestkyst, som også er bebodd. Meteorologer har regnet, at middeltemperaturen ved polen i januar er omkring ÷36°C, mens den f. eks. i Jakutsk er ÷42°C. og i Werchojansk ÷48°C. Man må erindre at polen sannsynligvis er dekket av hav, hvorfra utstrålingen er betydelig mindre enn fra store landmasser, som Nordasias sletter. Egnen om polen har således efter all sannsynlighet et havklima med forholdsvis milde vintrer, men så til gjengjeld kolde somrer.
Kulden i disse egne kan altså ikke være noen direkte hindring. En vanskelighet, som mange tidligere ekspedisjoner har hatt å kjempe med, og som heller ikke her kan oversees, er imidlertid skjørbuken. Under et lengere ophold i et så koldt klima vil denne sykdom unektelig gjerne innfinne sig, hvis man ikke har anledning til å få frisk proviant. Jeg tror dog det med sikkerhet kan antas at de allsidige og kraftige næringsmidler som nu står til rådighet i form av hermetiske preparater o. l. av forskjellig slags, og det kjennskap vi nu har til de stoffer som er nødvendige for legemet, vil kunne sette oss i stand til å holde en sådan fare borte. Fullstendig mangel på fersk proviant tror jeg dessuten ikke der vil være i de farvann vi kommer til; isbjørn og sel kan vi sikkert nok gjøre regning på å finne langt nord, om ikke like til polen. Nevnes kan det også at havet sikkert nok inneholder masser av smådyr, som må kunne tjene til føde i nødsfall.
Det vil sees at hvilke vanskeligheter man enn opstiller som mulige, så er de dog ikke større enn at de ved omhyggelig utrustning, ved et heldig valg av ekspedisjonens medlemmer, og ved en planmessig ledelse må kunne overvinnes, og gode resultater opnåes. Vi må kunne regne på at vi kommer ut i havet mellem Grønland og Spitsbergen likeså sikkert som vi kan komme inn i «Jeannette»-strømmen ved de Nysibiriske Øer.
Men om nu denne «Jeannette»-strøm ikke går rett over polen, om den f. eks. går mellem denne og Franz Josefs Land som tidligere antydet, hvad gjør ekspedisjonen da, om den vil nå jordens akse? Ja, her kan planens Achilleshæl synes å være; for føres fartøiet forbi polen på mer enn en grads avstand, da kan det synes ytterst uklokt eller usikkert å forlate det midt i strømmen for med sleder over ujevn havis, som også er i drift, å tilbakelegge en så lang vei. Om man nådde frem til polen, vilde det være uvisst nok om man kunde finne skibet igjen når man vendte tilbake .... Jeg mener dog at dette er av liten betydning; det er ikke for å søke det matematiske punkt som danner jordaksens nordlige endepunkt, at vi er dradd ut; ti å nå dette punkt har i og for sig kun ringe verd; men det er for å anstille undersøkelser i den store ukjente del av jorden som omgir polen, og disse undersøkelser vil ha omtrent like stor videnskapelig betydning, enten ferden går over selve polpunktet eller et stykke fra det.»
I dette foredrag hadde jeg fremlagt de viktigste data hvorpå min plan var grunnlagt; men i de år som fulgte, fortsatte jeg å studere forholdene i de nordlige farvann, og fikk stadig nye beviser for at min antagelse av en drift tvers over Polhavet måtte være riktig. I et foredrag, holdt i «Det norske geografiske selskap» den 28. september 1892, omtalte jeg noen av disse.[4] Jeg fremhevet her at allerede ved å betrakte drivisens tykkelse og mektighet i havene på begge sider av polen måtte det forhold slå en, at mens isen på den sibiriske side nord for den sibiriske kyst er forholdsvis tynn (den is hvori «Jeannette» drev var gjennemsnittlig ikke mere enn 7– 10 fot tykk), så er den is som på den annen side kommer drivende nordfra i havet mellem Grønland og Spitsbergen, påfallende svær, og dette uaktet havet nordenfor Sibiria hører til de koldeste strøk på jorden. Dette kunde, mente jeg, bare forklares ved at isen er i stadig drift fra Sibiria-kysten over polarbassenget mot Grønlands østkyst og Spitsbergen og får under denne drift gjennem det ukjente og kolde hav tid til å opnå sin svære tykkelse, dels ved frysning, dels ved den stadige sammenstuvning under skruingene.
I mitt tidligere foredrag hadde jeg nevnt at også det mudder som var funnet på denne drivis tydet på sibirisk oprinnelse (s. 19). Prøver av slikt mudder, som jeg hadde samlet under Grønlandsferden, blev undersøkt nærmere, og det viste sig at det vanskelig kunde stamme fra andre steder enn Sibiria. Dette gjaldt de mineralske bestanddeler, og enda mer utpreget de diatoméer som fantes i prøvene. Denne diatomé-flora var fullstendig lik den som fantes i en prøve tatt under Vega-ferden på et isflak nær Bering-stredet, og ulik alle andre. Dette pekte tydelig på en åpen forbindelse mellem havene østenfor Grønland og nordenfor Asia. «Gjennem denne åpne forbindelse» – fortsatte jeg mitt foredrag – «blir altså drivis årlig ført tversover det ukjente polarhav. På denne samme is må også en ekspedisjon kunne føres den samme vei.»
Da denne plan blev fremsatt, fikk den visstnok tilslutning fra enkelte hold, særlig her hjemme; således blev den sterkt støttet av professor Mohn. Men som ventelig kunde være, møtte den mest motstand, især utenfor landet, og mange polar-reisende og arktiske autoriteter erklærte mer eller mindre åpent at det var den rene galskap. Året før vi drog ut, i november 1892, fremla jeg den i et foredrag for det geografiske selskap i London, hvor Englands betydeligste polar-reisende var tilstede. Efter foredraget opstod en diskusjon,[5] som tydelig viser i hvor sterk strid jeg stod med de almindelig anerkjente meninger om forholdene i det indre av polarhavet, om is-navigasjon, og om de måter en polar-ekspedisjon bør foretas på. Den fremragende polarforsker, admiral Sir Leopold M’Clintock, åpnet diskusjonen med den bemerkning: «Jeg tror jeg kan si at dette er den dristigste plan som «The Royal Geographical Society» noensinne er blitt gjort bekjent med.»
Han innrømmet at kjensgjerningene talte for riktigheten av mine teorier, men hadde stor tvil om planen lot sig realisere. Særlig mente han at farene for å bli knust i isen var for store, og som de fleste andre trodde han ikke der var noen sannsynlighet for at man vilde få se «Fram» igjen, når den først hadde overgitt sig til den ubarmhjertige polar-is. Han sluttet med å si: «Jeg ønsker doktoren fullstendig og snart hell. Men det vil være en stor lettelse for hans mange venner i England, når han vender tilbake, og især for dem som har oplevet noen av de farer som til alle tider er uadskillelige fra is-navigasjon, selv i egne som ikke ligger fullt så langt nord.»
Admiral Sir George Nares sa: «Den anerkjente grunnsetning for heldig navigering i arktiske is-trakter er at det er absolutt nødvendig å holde sig tett til en kystlinje, og jo lenger vi kommer bort fra civilisasjonen, dess ønskeligere er det å sikre sig en noenlunde sikker retrettlinje. Med fullstendig forakt herfor er det herskende prinsipp i hans ferd, at skibet frivillig skal føres inn i pakk-isen.» Lederen blir tvunget til å drive hjelpeløs omkring, og skibet vil aldri være fri for den fare å bli knust i is-skruingen. Når en først er innefrosset i polar-isen, har skibets form ingen betydning. Der finnes ingen beretning om at et skib innefrosset i denne pakk-isen noensinne har løst sig fra den.» – Hvad den antagelige drift av polar-isen angikk, erklærte Nares sig i det vesentlige enig med mig.
Sir Allen Young sa blandt annet: «Dr. Nansen antar at den hvite flekk rundt jordaksen er et basseng av vann eller is; jeg tror den største fare å overvinne vil være land på næsten alle kanter av Nordpolen. – Sakene fra «Jeannette» kan ha drevet gjennem trange sund, for så endelig å komme dit hvor de blev funnet. Jeg tror det vil være ytterst farlig for et skib å drive en slik vei, hvor det kunde støte an mot land og bli holdt fast i årevis.» Han trodde ikke skibets form hadde synderlig betydning; «for når et skib først er utsatt for alvorlig skruing, er spørsmålet det, om der er noen dønning eller bevegelse i isen som kan løfte skuten. Hvis der ingen dønning er, må isen knuse henne, hvad hun så er bygget av».
Et par autoriteter uttalte sig dog også for min plan. Det var den arktiske reisende, admiral Sir E. Inglefield, og chefen for Englands hydrografiske anstalt, kaptein Wharton.
I en skrivelse til det geografiske selskap i London sa admiral Sir George Richards i anledning av mitt foredrag: «Jeg beklager å måtte tale mistrøstig om denne plan; men jeg finner at enhver som kan optre med autoritet bør tale rent ut når så meget står på spill.» Han mente at der var et stadig utsig av vann fra polaregnene og kunde «ikke finne noen grunn til å tro at der går en strøm mot nord over polen fra de Nysibiriske Øer, således som Dr. Nansen håper og tror». – – «Det er min mening at når en virkelig er innenfor hvad man kunde kalle den indre cirkel, la oss si omkring 78° bredde, så er der liten strøm av noen slags som vilde ha innflytelse på et skib i den tette is en der må vente.» – – «Innenfor den indre cirkel undslipper sannsynligvis ikke meget av isen; den blir eldre og sværere for hvert år, og blokerer efter all sannsynlighet fullstendig navigasjonen av skibet. Dette er den is som drev til Nares’s vinterkvarter ved nordenden av Smiths Sund på omtrent 82° 30’ n. br., – dette er den is som Markham kjempet mot på sin sledereise, og som ingen menneskelig makt kan stå sig mot.» «Jeannette»-fundene tilla han «ingen virkelig betydning».
I en lignende skrivelse til det geografiske selskap sier den berømte botaniker, Sir Joseph Hooker: «Dr. Nansens plan skiller sig vidt fra alle som hittil er utført i praksis med det mål å gjøre opdagelser i polaregnene, og den krever den mest inngående prøvelse både av den grunn, og fordi den innebærer de største farer.» – – – «Fra min treårs erfaring i de antarktiske egne tror jeg ikke at et skib, hvordan det så er bygget, kan motstå ødeleggelsen lenge, hvis det utsettes for isens bevegelser i polaregnene. Et skib så sterkt bygget som «Fram» vil uten tvil motstå store trykk i den åpne ispakke, men ingen som helst skruing eller gjentatte skruinger og enda mindre støtet av pakkisen, hvis skibet med eller ved den blev drevet mot land. «Fram»s linjer kunde bli nyttige, så lenge hun lå på rett kjøl eller i is som ikke har noen stor høide over vannlinjen; men mellem flak og isfjell, eller når hun fikk trykk langsefter, vilde de ikke være av minste betydning.» – Bortsett fra muligheten av skjørbuk, som man ikke har noe sikkert middel imot, vil deltagerne lide så meget at de efter all sannsynlighet ikke kan klare det. «Jeg holder ikke opnåelsen av dr. Nansens mål for umulig ved de midler som står til hans rådighet; men jeg mener i sannhet at et sådant foretagendes hell ikke rettferdiggjør, at verdifulle liv settes i fare for å opnå det.»
General Greely i Amerika, lederen av den bekjente, ulykkelige ekspedisjon (1881–84), skrev en artikkel i det amerikanske tidsskrift «The Forum» (august 1891), hvori det bl. a. heter: «Det slår mig som næsten utrolig at den plan dr. Nansen har utkastet skulde få opmuntring eller understøttelse. Den synes mig å være basert på falske forestillinger om de fysiske forhold i polaregnene og, om den forsøkes, å love golde resultater, bortsett fra lidelse og død blandt deltagerne.» – – – «Det er tvilsomt om noen hydrograf for alvor vilde diskutere hans teori om polarstrømmene, eller om noen arktisk reisende vilde slutte sig til hele projektet. Der gis kanskje et dusin menn, hvis arktiske erfaringer så stor at en virkelig støtte av planen fra endog en respektabel minoritet av dem vilde berettige den til aktelse eller tiltro. Disse menn er admiralene M’Clintock, Richards, Collinson og Nares, samt kaptein Markham i den engelske flåte, Sir Allen Young og Leigh-Smith i England, Koldewey i Tyskland, Payer i Østerrike, Nordenskiöld i Sverige, og Melville i vårt eget land. Jeg betenker mig ikke på å påstå at ikke to av disse tror på muligheten av Nansens første tanke – å bygge et skib i stand til å holde ut eller å navigeres i den svære arktiske is, som han har til hensikt å føre sitt skib inn i. Den annen tanke er enda mere hasardiøs, den forutsetter en drift av mere enn 2000 kvartmil i rett linje gjennem en ukjent region, og under denne drift, som vil vare to eller flere år, sies det, vil ekspedisjonen bare ta båter med sig, bo på et isflak og leve der, mens de driver over.»
Derefter går general Greely over til å bevise det falske i alle mine forutsetninger for planen. Om sakene fra «Jeannette» sier han like ut at han ikke tror på dem.
Polen selv kunde vi ikke komme nær på lang avstand fordi vi «vet næsten like så sikkert som vi hadde sett det, at der i disse ukjente egne er et utstrakt land, som er vuggen for de flat-toppede isfjell eller den paleokrystiske is».
«Med hensyn til det uovervinnelige skib,» sier han, «så er det visselig en høist ønskelig ting for dr. Nansen.» Han mener imidlertid det ikke kan bygges. «Dr. Nansen synes å tro at spørsmålet om å bygge efter sådanne linjer, som vilde gi skibet den største motstandsevne mot isens trykk, ikke er fullt og tilfredsstillende løst, skjønt hundre tusen av dollars har vært anvendt i dette øiemed av sel- og hvalkompanier i Skottland og New Foundland.» – – «Enhver arktisk reisende med erfaring er enig i Melvilles utsagn, at selv om et skib var bygget av hel ved, kunde det ikke tåle trykket av den svære polar-is.» Han slutter sin artikkel med den bemerkning at «arktiske opdagelsesreiser har nok av dumdristighet og farer i sine lovlige og anerkjente metoder, om de ikke også skal bære byrden av dr. Nansens ulogiske plan til selvødeleggelse».
En av de få som med sin videnskapelige autoritet offentlig gav planen tilslutning, var professor Supan, den velkjente redaktør av «Petermanns Mitteilungen». I en artikkel i dette tidsskrift (i 1891) talte han ikke alene varmt for den, men støttet den endog med nye synsmåter.
Den bekjente skotske naturforsker John Murray hadde ved flere leiligheter uttalt sig for planens riktighet, og den senere president i det geografiske selskap i London, Sir Clements Markham, som ikke var til stede ved den ovenfor omtalte diskusjon der, uttalte offentlig sin tro på ekspedisjonens heldige utfall.
- ↑ «Morgenbladet» for søndag 30. november 1884.
- ↑ Foredraget er trykt i «Naturen» for mars 1890. I denne bok er der foretatt endel forkortelser og sproglige endringer.
- ↑ Når jeg oprindelig tenkte å gå gjennem Bering-stredet, var det fordi jeg mente å kunne nå de Nysibiriske Øer sikrest og tidligst på året fra den side. Ved nærmere undersøkelse fant jeg at dette var tvilsomt, og bestemte mig da for den kortere vei gjennem Kara-havet og nordenom Kapp Tsjeljuskin.
- ↑ Se selskapets årbok III 1892, s. 91 ff.
- ↑ Såvel foredraget som diskusjonen er trykt i «The Geographical Journal», London 1893, s. 1 – 32.