Fram over Polhavet I/7
den 9. september kom i tønnen, så jeg at isen var slaknet ut fra land nordover, og jeg kunde forfølge en råk som kunde føre oss op i åpent vann nordenfor. Jeg gav straks ordre til å få dampen op. Barometeret var jo unektelig lavt – lavere enn vi hadde sett det før på turen – og vinden kom i stive byger fra land; den jog innover slettene og hvirvlet sand og støv op i skyer. Sverdrup mente det var sikrest å ligge hvor vi lå; men det var for harmelig ikke å nytte denne ypperlige leilighet; solskinnet var så vakkert, og himmelen så så smilende og tillitvekkende ut. Jeg lot sette seil, og snart bar det nordover gjennem isen, for damp og alle de kluter vi kunde få på skuten. Nu skulde Kapp Tsjeljuskin til pers. Aldri hadde «Fram» gjort slik fart; vi logget over 8 mil; det var som hun skjønte hvad det nu gjaldt. Om ikke lenge var vi gjennem isen og hadde åpent vann langs landet, så langt øiet rakk. Odde efter odde fór vi forbi, nye fjorder og øer fant vi på veien, og snart mente jeg i storkikkerten å kunne skimte noen fjell langt nord; det måtte være i nærheten av selve Kapp Tsjeljuskin.
Det land vi seilte langsmed nordefter var ganske lavt, tildels likt det jeg hadde vært inne på dagen i forveien. Innenfor den lave kysten såes på avstand høiere, men neppe særlig høie, fjell eller fjellkjeder. Noen av dem syntes å bestå av horisontalt liggende sedimentære skifere; de var flate oventil, med bratte sider. Fjellene inne i landet var alle snedekte og hvite. På ett sted så det ut som om hele fjellstrekningen var dekket av en utstrakt is- eller snemark, som hvelvet sig ned over fjellsidene; i randen av denne flate kunde jeg se bergknauser stikke frem; men innpå var den uplettet hvit. Til å være nysne forekom denne flate mig vel sammenhengende og jevn; den lignet mer en virkelig bre.
Om kvelden nærmet vi oss nordenden av landet; men strømmen, som vi før om dagen hadde hatt med, var nu mot, og det var som om vi aldri skulde komme forbi en ø som lå utenfor stranden nordenfor oss. Inne i landet her lå den fjellhøiden som jeg alt tidligere på dagen hadde fått i kikkerten.[1] Den var flat ovenpå, med de samme bratte sider som før er omtalt. Jeg anslo høiden til 1 000 eller 15 000 fot. I havet utenfor så vi flere nye øer, hvorav den nærmeste var nokså stor.[2] Noen øer hadde vi også sett utenfor oss tidligere på dagen.[3]
Endelig, endelig nærmet det øieblikk sig da vi skulde nå forbi det punkt som så lenge hadde spøkt i hodet på oss, – den annen av de største vanskeligheter jeg hadde fryktet for på denne ferd. Jeg satt oppe i tønnen om kvelden og så nordover. Landet var lavt og øde. Ute bak havet var solen for lenge siden gått ned, kveldshimmelen drømte i gullgult. Det var så ensomt og stilt her oppe høit over vannet. En eneste stjerne var synlig; den stod nettop over Kapp Tsjeljuskin og blinket klar og vemodig fra den bleke himmel. Efter hvert som vi kom frem og fikk odden mere østlig, gikk den med; stadig stod den ovenover. Jeg måtte sitte og se og se på den. Den hadde som en egen dragning og gav slik fred. Var det min stjerne, var det hjemmets åsynje som fulgte og smilte til mig nu? – – Mange tanker tok den mens «Fram» i nattens dystre vemod arbeidet sig forbi den gamle verdens nordligste punkt.
På morgensiden var vi utfor det vi mente var selve den nordligste odde. Vi stod da opunder land, og nettop ved vaktskiftet, på slaget 4, gikk flaggene til topps, og våre tre siste karduser sendte en dundrende salutt ut over sjøen. I det samme spratt solen. Da brøt vår poetiske doktor ut i følgende stemningsfulle linjer:
«Flaggene heises, salutten går,
solen rinner, og klokken slår.»
Idet solen rant sprakk Tsjeljuskin-trollet, som så lenge hadde heksebundet våre sinn. Nu lå veien åpen for oss ut fra vinterstengsel på denne kyst og like frem til vårt mål, drivisen nord for de Nysibiriske Øer. Alle mann blev purret ut, en bolle punsj med frukt og cigarer blev servert i salongen, som var festlig oplyst. Ved en slik anledning måtte der selvfølgelig en særlig høistemt skåltale til. Jeg grep glasset, og talen lød således: «Ja, skål da, gutter, og til lykke med Tsjeljuskin!» Så blev det spilt på orgel, mens jeg på ny gikk i tønnen for å kaste et siste blikk på landet. Den fjellhøide jeg hadde sett om kvelden viste sig nu å ligge på den vestlige side av halvøen. Lengere øst strakte en annen lavere og mere avrundet bergrygg sig sydover. Dette måtte være en som Nordenskiöld omtaler; utenfor der måtte efter hans beskrivelse selve nordpynten ligge; og nu var vi rett ut for Kong Oscars Bukt. Men jeg lette forgjeves i kikkerten efter Nordenskiölds varde. Jeg hadde den største lyst til å gå i land, men syntes ikke vi hadde tid. Bukten, som var isfri under «Vega»s besøk, var nu helt lukket av landfast vinter-is.
Ved Tsjeljuskins nordøstlige hjørne måtte vi om formiddagen stanse for drivisen, som syntes å nå helt til land foran oss. Efter den mørke luft å dømme så det ut til å være åpnere farvann igjen på den annen side av en ø vi hadde forut. Efter å ha vært i land og forvisset oss om at noen sund eller fjorder som gikk innenfor denne øen var helt lukket av fast is, gikk vi om kvelden på og brøt oss vei igjennem på utsiden av øen. Om natten drog vi så for damp og seil langs landet sydover. Det gikk strykende, og flere ganger under de stive vindbygene var farten oppe i 9 mil. Vi møtte en del is nu og da; men den gikk vi med letthet gjennem.
På morgensiden (11. september) fikk vi høit land forut og måtte forandre kursen til rettvisende øst, som vi holdt hele dagen. Da jeg kom på dekk om formiddagen, så jeg et deilig fjell-land innenfor oss, med høie topper og daler imellem. Det var første gang på hele reisen fra Vardø; og efter det ensformige lavland vi nu så lenge hadde fart langs, var det forfriskende igjen å se slike fjell. Med en bratt styrtning sluttet de mot øst, derfra strakte en ganske flat slette sig videre østover. Utover dagen tapte vi landet helt av sikte, og merkelig nok fikk vi ikke se det igjen, heller ikke Paulus- og Petrus-øene, enda vår kurs ifølge kartene skulde bære midt over dem.
«Tirsdag den 12. september. Idagmorges ved sekstiden blev jeg vekket av Hendriksen med underretning om at der lå «flere hvalrosser på et flak like ved oss». – «Å død og pine!» Jeg sprang op og var i klærne i en fart. Det var en vakker morgen med deilig stille vær; en kunde høre det skoggre henover den blanke vannflaten fra hvalrossene, som lå i en haug på et flak et stykke innenfor oss; bak dem blinket blå fjell i solen. – Endelig var harpunene slipt, børser og patroner ferdige, og Hendriksen, Juell og jeg drog avsted. Det syntes å være et lite vinddrag fra syd, og vi rodde inn nordenom dyrene for å komme i le av dem. Av og til lettet vaktmannen på hodet, men så oss knapt, og vi ség på. Snart var vi så nær at vi måtte ro forsiktig. Juell skåtet frem, mens Hendriksen gjorde sig klar forut med harpunen, og jeg bak ham med børsen. Så snart vaktmannen lettet hodet, stanset årene, og vi stod urørlige; så dalte hodet igjen, og nye åretak drev oss frem. Kropp ved kropp lå de stuvet sammen på et lite flak, voksne og unger om hverandre. Noen svære kjøttkolosser. Av og til viftet en av damene sig med en sveiv, frem og tilbake over kjøttmassen – hun lå på ryggen eller siden; så blev alt stilt igjen. «Å jøje mig, der er mye kjøttmat,» sa Juell, som var kokk. Varsommere og varsommere ség vi innpå; mens jeg satt ferdig med børsen, tok Hendriksen godt tak om harpun-skaftet. I det samme båten støtte mot flaket, reiste han sig, og avsted for harpunen, men traff for høit, skrenset på den seige hud og hoppet bortover ryggene. Nu blev der liv. En 10– 12 svære fæle hoder reiste sig med en gang mot oss, kjøttbergene vendte rundt med en fart som var uforståelig, og kom vaggende med opreiste hoder og dumpe brøl ut mot flak-kanten hvor vi lå. Det var unektelig et imponerende syn. Jeg kastet børsen til kinnet og brente løs på et av de største hodene. Det gav et søkk i det, dyret ravet, men stupte forover i vannet. Så en kule i hodet på nok en; den sank også sammen, men fikk så vidt veltet sig ut. Og så bar det i vannet med hele flokken så vannspruten stod om oss. Alt var skjedd på et par sekunder. Men snart kom de op igjen, rundt om båten, det ene hode sværere og styggere enn det annet, og ungene tett ved siden. De stod på ende i vannet, brølte og rautet så luften skalv, kastet sig forover mot oss, til sidene, og så på ende igjen, og nye brøl fylte luften. Veltet sig rundt og forsvant med et plask; så op igjen. Det kokte og fosset i vannet langt utover; det var som den før så tause isverden med ett slag var blitt kokende raseri. Hvert øieblikk kunde en vente en hvalrosstann eller to inn gjennem båten, eller å kjenne sig løftet og slengt rundt – noe slikt var da det minste som måtte hende efter så meget ståhei. Men bulderet varte, og ingenting hendte. Jeg utsøkte mig igjen mine ofre; de brølte og gryntet som de andre, men blodet rant fra munn og nese. En kule til, og den ene ség overende og fløt i vannet, så en kule i den annen, og den gjorde det samme. Hendriksen var nu ferdig med harpunene og satte dem begge fast. Enda én blev skutt; vi hadde ikke flere harpuner og måtte hugge en selhakke i hodet på den for å holde den oppe; men taket glapp, og den sank uten at vi kunde berge den. Mens vi bukserte byttet til et isflak, kretset hvalrossene om oss ennu en stund; men vi kunde ingenting gjøre, da vi ikke hadde midler til å berge dem, om vi skjøt fler. – Snart kom skuten til og tok våre dyr ombord, og vi drog videre langs kysten. Vi så meget hvalross i farvannet her. Enda to til skjøt vi om eftermiddagen, og vi kunde tatt mange flere, hadde vi villet ofre tid på det.
Mot en sterk strøm fortsatte vi nu veien langs kysten sydover forbi munningen av Kjatanga. Denne østre del av Taimyr-halvøen er et forholdsvis høit fjell-land, men med et lavere sletteland foran ytterst ute ved sjøen, tilsynelatende det samme lavland som vi hadde sett strekke sig langs kysten omtrent hele veien. Da sjøen så temmelig åpen og isfri ut, gjorde vi flere ganger forsøk på å korte veien ved å forlate kysten og sette rett over mot Oleneks munning; men hver gang tvang en tett iskant oss tilbake inn i råken.
Den 14. september var vi ut for landet mellem Kjatanga og Anabara. Det var også et nokså høit fjell-land, med lav kyst foran. Denne kysten minte ikke lite om Jæren i Norge. Sjøen var uhyggelig grunn; om natten blev det til slutt bare 7 meter vann, og vi måtte gå tilbake et stykke. Vi hadde isen like utenfor oss; men der var allikevel tilstrekkelig landråk til å komme østover. Dagen efter fikk vi «godt åpent vann, men grunt, stadig 12 – 13 meter. Det var hel dønning fra øst, så der måtte altså være åpent hav østover, som vi jo hadde ventet. Det var klart, at Lena alt begynte å gjøre sig gjeldende med sine varme vannmasser. Vannet var her mere brunt og røpet tilblanding av mudret elvevann. Saltgehalten var også sunket betydelig».
«Å gå inn til Olenek» – skriver jeg i min dagbok for denne dag (15. september) – «er det ingen mening i nu, så sent; selv om ikke sandgrunnene var, vilde det koste for megen tid, muligens et år, og dessuten er det jo slett ikke sikkert at «Fram» overhodet flyter op dit; det kunde også bli en kjedelig historie å få henne på grunn i dette farvann. Men, men – hundene hadde vært gode å ha. Hadde der så sant vært et par dager til å løpe på, skulde vi vel ha klart det; men et år er for meget å tape; vi drar på østover, like mot de Nysibiriske Øer; nu er leiligheten god og utsiktene for alvor lyse.
Isen her volder mig ikke lite hodebrudd. Hvorfor i all verden er den ikke sopt nordover av den strøm som jeg mener setter mot nordfra denne kysten, og som vi da også har fått føle? Og så er denne isen så svær og tykk; den ser ut til å være flere år gammel. Kommer den østenfra, eller ligger den kanskje og maler rundt her i sjøen mellem Lenas «nordgående strøm» og Taimyr-halvøen? Kan ikke si det ennu; men iallfall er den forskjellig fra den tynne årsgamle is vi har møtt hittil, i Kara-havet og vest for Tsjeljuskin.»
«Lørdag den 16. september. Holder nordøstlig kurs (misvisende) gjennem åpent vann og nokså langt nord, men ser ingen is, og luften er mørk nordover. Mildt vær, og vannet forholdsvis varmt, helt oppe i + 20 C. Strømmen har vi imot; vi er stadig betydelig vestenfor vårt bestikk. Vi så flere ærfuglflokker i løpet av dagen. Skulde vi ha land nordenfor oss, og skulde det være det som holder på isen?»
Den følgende dag møtte vi is og måtte holde noe sydover for å gå klar av den, og jeg begynte å få frykt for at vi ikke skulde komme så langt som jeg hadde håpet. Men i mine optegnelser for dagen efter (mandag 18. september) heter det: «En ypperlig dag. Har satt kurs nordover, vest for Bjelkovøen. Åpen sjø, god vind fra vest, god fremgang. Været klart; ut på eftermiddagen fikk vi også litt solskinn. Klokken 12 1/4 blev kursen forandret til N. t. O. (mv.). Nu er det altså der skal begynnes for alvor. Nu skal det stå sin prøve, om forutsetningene for hele planen er riktig, om vi når et stykke nord her og finner nordgående strøm. Hittil er alt gått bedre enn jeg hadde ventet det. Vi er på 75 1/2° n. br., og enda åpent vann og mørk himmel mot nord og vest. – På kveldsiden fikk vi is-lyse forut og på styrbord baug. Ved syvtiden mente jeg også å kunne se is, som imidlertid høinet sig så regelmessig at det mere lignet land; men det var for mørkt til at en kunde se tydelig. Det syntes å måtte være Bjelkov-øen, og en stor lyse vi hadde lenger øst måtte være gjenskinnet fra selve den snedekte Kotelnoi. Egentlig hadde jeg jo hatt lyst til å gå inn her, dels for å se litt av dette interessante landet, dels også for å undersøke de depoter som jeg visste var oprettet for oss her ved baron Tolls vennlige omsorg; men tiden var for knapp, og nordefter så havet ut til å ligge åpent. Utsiktene syntes gode, og det var med eiendommelige følelser vi bar nordover, stadig nordover, i åpen sjø. Hvad vil morgendagen bringe? Skuffelser, eller håp? Går alt godt, skulde vi da komme under Sannikovs land, det som ennu ingen fot har betrådt. – En selsom stemning ved å seile slik i svarte natten inn i en ukjent verden, over er åpent hav med dønning, som ingen skute, ingen båt har vugget på. Det er som vi var hundrer av mil sørpå. Også luften er jo så mild til å være i midten av september på disse bredder.»
«Tirsdag den 19. september. Dette er den skjønneste seilas jeg har oplevet. Mot nord, stadig mot nord, for god vind, alt det seil og damp vil trekke – åpent hav, mil efter mil, vakt efter vakt, gjennem ukjente strøk – og sjøen næsten mere og mere isfri. Hvor lenge vil det vare? – Under min vandring op og ned på broen glir øiet stadig mot nord, stirrer og stirrer, inn i fremtiden. Men alltid samme mørke himmel forut, med varsel om åpent farvann. Nu står planen sin svenneprøve. Det er som lykken hadde vendt sig med oss, like siden 6. september. Alt vi ser er «bare rent vann», som Hendriksen svarte fra tønnen, da jeg praiet op til ham. Som han senere på formiddagen stod ved roret, mens jeg gikk op og ned på broen, sa han med ett: «Nu vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot polen i klart vann. Nei, de tror ikke vi er kommet så langt.» Og det er visst sant; jeg hadde heller ikke trodd det, om noen hadde sagt mig det for to uker siden. Og likefullt er det bare hvad alle mine overlegninger og slutninger førte mig til; her måtte jo være åpent vann et godt stykke nordover. Men sjelden slår ens planer så godt til. På ingen kant øines is-lyse, selv ikke nu i kveld. Land så vi intet av hele dagen; men om morgenen og formiddagen hadde vi tåke og usiktbart vær, så vi tilmed gikk med halv fart, da vi mente å kunne vente land. Nu er vi snart på 77° n. br.; men hvor lenge skal det vare? Jeg har hele tiden sagt jeg skulde være glad ved å nå 78°; men Sverdrup er mindre nøisom, han mener flere og åtti, ja 85 – han prater halvt for alvor om det isfrie polarhav, som han en gang har lest om, og som han ofte kommer tilbake til, enda jeg alltid ler av ham.
Jeg må næsten spørre mig selv om dette ikke er drøm; men en må ha litt motgang for å skjønne på medgangen. Så var det på Grønlands-ferden, så er det vel her og.
«Dort ward der Traum zur Wirklichkeit.
Hier wird die Wirklichkeit zum Traum.»
Næsten intet liv å øine her. I dag en alke eller teist, og senere en måke langt borte. Da jeg nu i kveld hentet op en pøs sjøvann, opdaget jeg sterk morild – varme og stjerner så en mest kunde tro sig i syden.»
«Onsdag den 20. september. Der veltet hele drømmetoget! Nettop som jeg i formiddag kl. 11 satt og så på kartet og tenkte at nu var mitt beger snart fullt, 78-graden var snart nådd, så luffet det til og jeg sprang ut. Forut lå iskanten bred og tett og lyste op i skodden. Som med ett slag var den kastet tvers for oss. Jeg hadde stor lyst til å gå østover for å se om det muligens skulde være land i den retning; men det så ut til at isen strakte sig mere sydlig der, og vi kunde rimeligvis nå høiere bredder vestenfor. Solen brøt nettop nu et øieblikk frem, så vi fikk en observasjon; den satte oss på omtrent 77° 44’ n. br.»
Vi holdt nu langs iskanten nordvestover. Jeg undredes på om vi kanskje kunde ha land innenfor oss, da der var påfallende mange fugler av forskjellig slags. En flokk snepper eller vadefugler kom oss i møte, fulgte en stund og toget så sydover. Sannsynligvis var de på trekk fra et eller annet land nordenfor. Vi kunde dog ikke se noe for skodden som stadig holdt sig over isen. Også senere så vi flokker av små snepper, som kunde tyde på land i nærheten. Næste dag blev det klarere; men land øinet vi ikke. Vi var da et godt stykke nordenfor det punkt hvor baron Toll har lagt sydkysten av Sannikovs land, men omtrent på samme lengde. Det er vel en liten ø; iallfall kan den ikke strekke sig langt nordover.
21. september var det igjen tett skodde; og da vi nådde nord i bunnen av en bukt i isen og ikke kunde komme videre, bestemte jeg mig for å vente her på klarvær for å se om der var noenlunde fremkomst lenger nordover. Jeg mente nu vi var på omtrent 78½°. Flere ganger den dagen prøvde vi å ta loddskudd, men rakk ikke bunnen med 400 meter line.
«Fredag den 22. september. Påny strålende solblankt vær og hvit blendende is nordover. Før lå vi stille for skodde og kunde ingen vei gå; nu har vi det siktbart og vet like lite hvorhen. Det ser ut til at vi er ved nordenden av den åpne sjø. Vestenfor oss synes det som om iskanten strekker sig sydover igjen. Nordenfor oss er isen tett og hvit, bare en liten klare eller en vannpytt hist og her, og himmelen hvitblå i brynet overalt. Fra øst var det vi kom; men der har vi jo i grunnen sett lite, og i mangel av noe bedre er det vel likest å gå litt den vei for å se om der ikke skulde være åpninger i isen. Var det bare tid, vilde jeg helst dra avsted østover like til Sannikovs Ø eller helst til Bennett Land, for å se hvordan forholdene er der; men det er for sent nu. Snart fryser sjøen, og da kunde en lett bli innestengt på et sted hvor en ikke hadde lyst til å være. Tidligere polar-ekspedisjoner har jo visstnok ansett det som en nødvendighet å holde sig i nærheten av en kyst. Det er det jeg nettop vil undgå, da det er drift i isen jeg søker, og er redd for å bli stanset av kystene. – Her synes det derfor i grunnen ganske bra å overgi sig, og da jeg snart fant at iskanten østover vilde tvinge oss syd igjen, vendte vi og la foreløbig fast til et stort iskoss. – Her er åpent vann omkring, bare enkelte store flak hist og her; men det står for mig som dette blir vår havn for godt.
Stor lusekrig idag. Hvor vi har fått de fripassasjerene fra aner jeg ikke. Vi farer omkring med den store dampslangen, overalt hvor vi kan tenke oss muligheten av at der finnes fiender, på madrasser, sofaputer og alt slikt. Alle klærne stappes i en tønne; den lukkes tett til; så dampslangen nedi der og full steam på. Det suser og bruser derinne, tyter litt ut hist og her i sprekkene, og vi synes at nu må dyrene ha det godt og varmt. Isj – så revner tønnen, dampen står ut av alle ender, og med ett springer lokket langt bortover dekket med en voldsom eksplosjon. Det er en uhyggelig fiende; men jeg har det håp at der er ryddet ordentlig op iblandt dem. – Juell gjorde det bekjente eksperiment: satte en lus på en plankeende og vilde ha henne til å gå mot nord. Men hun rørte sig ikke. Så tok han en spekk-krok
og banket på henne for å få henne til å gå; men hun stod bare og
vrikket på hodet, sta og stivkjeftet. «Drep'a du,» sa Bentsen. «Så tok jeg en hakapik og slo'a i hue med,» fortalte Juell.»
«Lørdag den 23. september. Vi ligger stille ved samme flak, og idag har vi kullsjau. En hyggelig motsetning: alt svart og fælt ombord, fra mennesker til bikkjer, rundt omkring alt hvitt og lyst i glitrende solskinnsvær. – Det er som der kommer litt mere is slengende nu.»
«Søndag den 24. september. Kullsjau som igår. Skodde om morgenen, men klarvær utover dagen. Da det lettet, opdaget vi med ett at vi var tett omsluttet av temmelig svær is på alle kanter, og mellem flakene ligger det sørpe-is som snart bærer sin mann. I nord er det ennu en større klare, men den strekker sig ikke langt. I syd kan vi fremdeles fra tønnen øine sjøen over isen i kikkerten. Det ser ut som om vi nu sitter her. Nu vel, du får være velkommen da, is. – En død trakt dette; ikke liv å øine på noen kant, bare en enkelt snadd i vannet, og på flaket ved siden av oss et bjørnespor som er noen dager gammelt. Vi forsøkte igjen å lodde, men fremdeles ingen bunn. Underlig at her skulde være så dypt.»
Huff, en mørkere oplevelse enn en kullsjau ombord kan vanskelig tenkes. Det er sørgelig at den kullen skal være så nyttig og likevel så svart. Hvad det gjelder om er visstnok bare å heise kullene op fra skibsrummet og fylle dem i kullbaksene. Men alle mann må være med på det, og allting blir tilrakket. Noen står nede på kullhaugen i rummet og fyller pøsene, noen heiser op – og det er især Jacobsen god til, med sine svære never drar han op pøs efter pøs alene, som det skulde være fyrstikkesker –, og så resten av oss att og fram mellem storluken og halvdekket med pøsene og styrter kullene i baksene, og til slutt Amundsen svart og fæl der nede for å stuve. Kullstøvet fyker ut over hele dekket, så det ser ut som en kullbinge, hundene trekker sig svarte og pjuskete bort i krokene, og vi selv – ja, det er ikke det vakreste antrekk vi går i på slike dager. Det eneste oplivende kan være ansiktene våre: mørk teint, tatovering med svarte streker på kryss og tvers, hvite tanngarer og øine lysende ut av mørket. Kommer vi ned, og setter hånden på den hvite veggen, klistrer vi straks en svart plakat der med fem sprikende fingrer på. Dørene har en rikdom av den slags minner; sætet i sofaene må helst vendes med vrangsiden op, da de ellers får altfor varige merker å bære efter en annen og fyldigere del av kroppen; og duken – ja heldigvis, slikt noe har vi ikke. Kort sagt, en kullsjau er en oplevelse så mørk og trist som det kan tenkes i disse lyse omgivelser. Det er enda godt at vi ennu har nok av vaskevann; det kan vi finne i hver pytt her ute på flakene; så der er da håp om at vi én gang kan bli rene igjen; – og så blir vel kanskje dette siste gangen vi har slik sjau her ombord.
«Mandag den 25. september. Fastere og fastere. Vakkert stille vær, 7 graders kulde i natt; vinteren begynner å komme. Hadde besøk av en bjørn, som imidlertid fjernet sig igjen før noen fikk skutt på den.»