Fridtjof Nansen (1932)/På Ishavet

PÅ ISHAVET

Professor i zoologi R. Collett gav den vordende zoolog det råd å følge en selfanger op i ishavet, — han visste jo Nansen var en dvktig skytter og idrettsmann, — og der få sin første skole som descriptiv naturforsker, gjøre observasjoner og nedtegnelser over vind og vær, sjø og is og dyreliv. Forsynt med alskens utstyr og instruksjoner for sitt videnskapelige arbeide installerer han sig ombord i «Viking», en stor ny selskute fra Arendal, kaptein Krefting. «Viking» stod ut sundet forbi Torungene nettop da solen rant, den 11. mars 1882. Han så vemodig innover øene og oddene og åsene som gyllet i solstrålene — — —

Første våren han ikke skulde få plaske om mellem holmene og skjærene og ta imot trekkfuglene, ikke høre århanen buldre og gjøken lokke i den store skogen.

Det var som det blødde der inne i bringen.

Men foran lokket et nytt enda større eventyr: havet — og så langt der nord isverdenen.[1] Og havet tok mot ham. Det trådte sitt orgels pedaler med velde. Et præludium verdig Fridtjof Nansens inntreden i isens verden.

I svv døgns forrykende storm Vasker de i vei over det veldige Nordhav. Et vrak, mennezkeforlatt, rvker de forbi. Sjøene velter som berg over skuten, de seilte så storråen sprang.

Nansen som aldri blev sjøsterk led sjøsvkens kvaler i 5 døgn, da gav den sig, og med spenning skynder han sig på dekk da der blev ropt: Is forut! Alt var svart natt. Da skjøt noget stort hvitt ut av mørket, drivende hvitt på det ravnsvarte havet. Og der kommer flere og glir forbi med skvulpende sjø over sig. Andre tørner mot skuten, reises på ende, hives til side eller brytes ned under den sterke baug. Det braker og skaker så en ma klore sig fast for ikke a bli hivd over ende. Langt i nord blev han var en selsom lvsning, sterkest nede ved himmelranden, hemmelighetsfullt og spøkelsesaktig, som et gjenskinn av en fjern brann, — det er islyset, gjenskinnet fra tåkeluften over ismarkene. Og duren av møtet mellem isflak og hav fyller luften langt til havs og langt inn i isen.


Fossen bryter inn.
Tegning av Nansen.

Ishavsnaturens faktorer er få, men sterke: — isen, havet, himmelen; likesom dyrelivet er artsfattig, men myriader innenfor arten. Ishavets natur med sin fåstrengede, men mektige stemning, hugtar nanB følsomme natursans, — særlig lysets spill i luft, is og sjø. Se «Blant Sel og Bjørn» s. 98: «er nordhimmelen et strålebad av farver, snart lys av gjenskinnet fra isen, snart mørkere over åpent vann, snart rød av solgløden, snart mere gul, hvor det røde blander sig med snelyset. Nogen lave purpurskyer med gullkant. r^siere op blekt grønt over i rummets bleke l)1a. Rundt om driver de hvite flakene pa den blanke mørke vannflaten. Nær ved har de former og farver, snart over i grønt ned gjennem vannet, snart over i blått i kanter og kløfter; på nogen steder ultra marine i de dype hulene som sjøen nar ett inn under kossene.»

«De er så uvirkelige, så sarte og rene disse farvene. Men innover er den endeløse nvite vidden av drivende is — og utenfor den endeløse mørke havflaten.»

«En enkelt ismåke ror frem med lette vingeslag gjennem det store lyse rummet, en blåmåke svever langt borte, en hører den langtrukne vemodige fløitetonen. Et stort Bvart Belnocle dukker lydløst op på den blanke havflaten, glaner med runde øine på skuten, så rettes snuten til værs, og det glir like lydløst under igjen.»

«Det er ensomhetens store strøk. Alt menneskeverk blir borte som skibsråken i isen.»

Her innenfor drivisens kant i nordost for Jan Mayen samler selen sig til yngleplassene. Polarstrømmen som går sør langs østkysten av Grønland sender en arm østover. Denne fører drivisen ut i en odde nordost for Jan Mayen, og «Odden» kaller selfangerne den. I havet mellem Jan Mayen og Spitsbergen går den varme atlanterhavsstrøm fra Norges Kyst inn som en hvirvel nordenfor «odden» og danner «Nordbukta». Inne i kjernen av odden er det selen helst søker inn for å yngle. Men plassen for odde og bukt kan veksle sterkt fra år til år. Det gjelder å komme til mens ungene nar ulldrakten på, da går de nødig i vannet og kan Klubbes ned i tusenvis. De voksne må helst skvtes. Det gjelder å skyte dem sten død med en gang, går en av dem i sjøen, går de andre ekter. Skinnet med spekket flåes av, resten er til føde for bjørn og fugl, håkjerring og spekkhugger.


Angrep av en klapmytsshan.
Tegning av Nansen.

I ukevis for «Viking» om uten å finne inn til ungfangsten, storm og orkan fikk de prøve, en sann dødsdans mellem isflak og bølger. Krefting var en vågehals til å seile.

Men en slik dag da skuten hivde og krenget under stormkast og isstøt, så mastetoppene skrev lange buer, blev selv Krefting forskrekket, da han så Nansen komme entrende ned fra tønnen.

Søndagen 26. mars meldes: en seiler i le! Det var den berømte «Vega», som for 3 år siden hadde ført Nordenskiold gjennem Nordostpassasjen. Nu var den på selfangst. Den tok sig godt ut der den lå med den høie smekre riggen ruvende mørk mot den overskydde himmel, hvor månen brøt frem.

Lenge stod Nansen og så på det berømte skibet.

I boken «Blant Sel og Bjørn» (1924) hvor han beretter om møtet med «Vega», røber han ikke hvad han tenkte og drømte. Men 7 år efter Vikingferden stod Nansen i svenska selskapet for antropologi og geografi og mottok av kong Oscar Vegamedaljen, da Grønlandsferden var utført.

2. mai et glimt av Spitsbergen, 25 mai er de opunder Island med en kort landgang.

Endelig efter 5 uker blir det fangst. Og nu bærer det løs natt og dag. Videnskapsmannen forvandles til selskytter. Det er liv for ham. Det viser sig snart at ingen ifører en sikrere og rappere rifle enn han. Han blir snart betrodd å være fører og skytter på en av de største fangstbåtene, fangstopgavene fra dag til dag viser at Nansens båt er en av de beste og ofte den beste. Det gav respekt.

Han imponerer dem med sine idrettsferdigheter og sine krefter. En dag de morer sig med å prøve krefter, vipper han alle 61 mann op i revkrok så de triller bortover dekket. Og så vilde kapteinen friste. De la sig ned på ryggen med høire siden inn til hinannen, med benene hver sin vei, høire arm huket godt fast i den annens ditto, så op med høire ben, hugger fatt i den annen, og som et nøste triller kapteinen bort ekter dekket. Mannskapet skoggerlo. Men kapteinen vilde friste igjen, og nu vilde han ha bedre tid på sig. Endelig var han klar, benene op. Men nu var han blitt merkelig tung. Nansen brøt på, men den annen vilde ikke over. Nansen brøt verre, bente kneet hans helt ned mot hodet; men rundt fikk nan ham ikke. Mann* skapet lo vilt. Men nu begynte kapteinen å skrike og be for sig at Nansen skulde slippe. — Kapteinen hadde stukket venstre foten inn i en ringbolt i dekket, og hadde tenkt å få lurt sin motpart pa den måten. Men han greide det ikke, Nansens uhyrlige krefter holdt på å splitte ham op, til stor jubel kor alle de andre overvunne naturligvis.

Den lærde fyren med alle de rare greiene sine, glass og instrumenter, og hover som hang langs skibssiden og kom op med alskens svineri i, som han satt og rotet med i dagevis under mikroskopet, han var samtidig den beste selskytter og båtfører, den uvørneste ishavsgast.

Gastene likte ham godt. Han satt i folkelugaren hos dem til langt p2 natt og pratet med dem. Dette toktet i 1882 stod alltid siden i disse ishavsgasters minne med en egen glans. Det var den gang de var med pa «Nansenturen».

Sist i juni frøs de fast og drev med isen inn mot Grønland, og siden sørover langs Grønland til de den 17 juli slapp løs og drog hjem. Hele den tiden be* tydde stort tap for rederiet, men for Nansen en herlig tid. Nu fikk han mette sin lyst på isbjørn. I sin dagbok, og siden i Norsk Idrettsblad 1883 og i «Blant Sel og Bjørn» (1924) har han gitt livfulle skildringer av disse bjørnejakter.

Der ropes fra tønnen: «Bjørn i le!» Om morgenen i køien roper en i øret på nam: «Nå får dere tørne ut, for nå har vi bjørn ut med skuteveggen.» En kveld han sitter i tønnen og maler den grøn* landske jøkelkyst, roper vakten: «Nei 8e på bjønn da!» Der stod den under baugen. Så bar det bardunen ned så det sved i nevene, inn efter børsen. Men bjørnen var vekk. Han fikk fantord av kapteinen: «Deilig gutt å ha i tønna, som ikke ser bjønn enda den sitter under baugen!» Men fire dager efter tok han sin monn igjen. På den siste bjørnejakten.

Tre mann efter en svær bjørn som hinket unda. Nansen var som vanlig mer lettklædd enn de andre, i turnsko, ulltrøie og uten jakke. En bred klare går de andre utenom, men Nansen setter til med et sprang, men kanten brister og Nansen stuper i, svømmer over, hiver børsen op, den glir tilsjøs, han henter den inn ved dukning, hiver den lenger inn, svømmer hen til en lavere kant, raskt eftersyn av rifle og patroner, og så ivei, omkring et iskoss, der står bamsen, den tverrkaster sig, får skuddet i baken og setter tilsjøss og svømmer vekk dypt nede i sjøen. Nansen vil over klaren for 2 ta imot bjørnen der; midt i klaren ligger to små flak.

Dryge hopp. Han daler ned på det ene, såvidt det


Fra Gardermoen.
Løchen. Nansen. Bjerke. Gjerdrum.



Nansen og Krefting.


Ravna. Sverdrup. Kristiansen. Balto.
Nansen. Dietrichson.



Balto. Kristiansen. Sverdrup. Nansen. Dietrichson.

bar, han vakler for å la balanse, da dukker bjørnen op

ved det andre flak, hiver sig brølende op på det, i næste øieblikk gjelder det ham. Men han var den for snar, skuddet brenner ned gjennem brystet på den, Nansen triver den i ørene før den synker, og holder den oppe til hjelpen kommer.


« – – jeg stod og vippet for åfå bøssen —». Tegning av Nansen.

Kapteinen jaget ham hjem lor a skifte, han var jo utvilsomt vat. Men i nærheten av Viking får han se to riflekarer som er ute efter 3 bjørner. De skaskjøt den ene, og den satte ivei; da blev det Nansens tur, nan satte efter den og felte den. Så var det den næste. Det blev kappløp, som Vikingkarene siden gjerne be rettet om. De tungklædde karene blev snart efter, så var bjørnen og Nansen alene. Den ene sprang for livet, og den annen for æren. Det gikk over flak og råker og klarer, var disse for brede til 2 hoppes, så stupte han i og svømte over. Slik gikk det en fjerding og to fjerdinger; da milen nærmet sig ende, begynte bjørnens fart å saktne. Nansen vinner inn på den og feller den med to skudd.

Der stod han med en død bjørn, en rifle uten patroner og en pennekniv som eneste våben. Med den gav han sig til å flå, og var næsten ferdig da Oluf kom efter. Så drog de hjemover, slepende på skinnet med spekket i, en tung bør. Da kom en ambassade fra kapteinen med øl og mat, det smakte vidunderlig. Det var den siste jakt.

«Ja det var gutt efter bjønn,» sa en av mannskappene siden. «Han var såmen like mye under vannet som over vannet, Nansen osså, når'n flau etter bjønn. Je se det han kom tel å ølegge helsa så på den måten, — men han bare pekte på ullklæa sine han: «Jeg fryser ikke jeg,» sa'n.

Den 26. juli steg Norge av havet. «De norske fjell, helst når de stiger slik over havet, er vel skjønnere enn alle andre.»

Og så en dag tok ankeret bunn i Arendals havn. Vikings første og Nansens første ishavsferd var endt.

Vikingene satte Arendal på ende den kvelden. Da politimesteren, Krefting, og Nansen ut på kvelden kom fra klubben, var gastene iferd med å hive byens konstabler på sjøen, fordi de karene ikke som politiet i Tønsberg og Sandefjord hadde vett nok til å gi ilandslopne ishavsgaster litt friere Bpillerum. Mens vi stod der og «akkederte», forteller Nansen, sier Peter Holmestranding til politimesteren: «Du politimester, jeg skal si dig noe jeg. Jeg så Nansen fly etter en isbjønn der oppe i Ishavet. Han flau fort, men neimen om han flau så fort som politikonstablene dine. Vi så bare atterennen og sveivene på dem ettersom de forsvant op gjennem gata!»

Så gir Nansen gastene sine denne vakre avskjeds* attest:

«Så godmodige og snilde de er på bunnen disse norske sjøguttene av rette slaget. Har en levet med dem både i storm og slit og maksvœr, da vet en der er varme hjertelaget under, traUstere, mer offervillig kamerat finner en ikke, han gir skjorten av kroppen om du trenger det og våger livet med lyst for dig, er du i nød.

Men kommer de i lag, kan villskapen ta makten, og cia kan det bære langt pa villstrå; likevel leker nu moren under, ferdig til a bryte igjennem som en lys* stråle gjennem stormskyene.»

Å skilles fra Krefting, var tungt. «Den staute, kjekke karen, en dyktig og uredd norsk sjømann og ishavsfarer, en god venn.»

Det var kanskje ikke den minste gevinst av turen med «Viking», — vennskapet med, innflytelsen fra den prektige kaptein.

Og så Ishavet selv hadde han fått inn i sinnet, med hele dragningsmakten av dets skjønnhet og villhet, av dets gåter og opgaver.

De 24 døgn langs Grønlands kyst, for de andre dødsgaten med redselen fra alle de nedskrudde selfangere, for ham prosceniet[2] foran eventyrlandet. Tindene og jøklene som ingen menneskefot hadde betrådt, lå og glitret derinne bak drivisen. «Kvelden og natten, når solen under sin runde over himmelen berørte dem og satte luft og skyer i brand bakenom, fremhevet enn mer deres ville skjønnhet.»

Lengselen og lysten efter å utforske det mektige, ukjente land bak den ugjestmilde barriere av isstrømmer og skremmende jøkler var alt ombord i «Viking» så sterk i ham at han vilde iland. Det fikk han ikke lov til.

Men hans genius[3] hade vist ham landet.

  1. F. N.: Blant Sel og Bjørn.
  2. Prosceniet — for-scene.
  3. Genius — de gamle romere trodde at en guddommelig ånd fulgte hver mann hele hans liv og bestemte hans skjebne.