Fridtjof Nansen (1932)/Siste dager og død
Like til sitt siste leveår syntes Nansen merkelig urørt av alder og slit. Et halvt år før hans død, da jeg sist så ham, var hans skikkelse og vesen ennu preget av styrke og liv. I vuggegave hadde han fått en prektig kropp og en rikt utrustet hjerne; en allsidig og kraftig trening av begge hadde gitt ham en sjelden harmonisk utvikling, av legemlige og åndelige evner og egenskaper, — av styrke, intelligens, vilje og karakter.
Hans hjerne var til det siste så grofrisk og rik på idéer og tiltak at han kunde trengt en Metusalems sum av år. Så måtte tiden nyttes så meget sterkere innenfor den begrensede sum av år som er et menneske beskåret.
I en alder hvor de flestes kraft har fått et stillere tempo, tar han på sig en rekke hverv, som Herakles' berømte tolv blir småting mot. Dette i tillegg til alt han hadde før, har sikkert også overskredet grensen selv for hans kjempekrefter. I tillegg til selve arbeidsbyrden kommer påkjenningen på et følsomt sinn av all den lidelse han stod overfor, og allermest når han måtte stå hjelpeløs overfor den, og overfor all den dårskap, hat og grusomhet som ofte var lidelsens ophav. Han slet sig op. Unte sig ikke hvil nok og heller ikke regelmessig mosjon, bare en spasertur på nogen få minutter i sin urskog av en park, i selskap med de tre jakthunder og de store brandete kattene. Når han i de senere år en sjelden gang fikk revet sig løs og kom tilfjells, glemte han sine år og manglende trening og kunde by sig anstrengelser som neppe var hvil for et slitt hjerte.
Om den siste skitur tilfjells, skriver Worm-Müller, at Nansen var trettere enn ellers. Han som ellers pleide være langt forut, blev nu igjen sålenge at hans ledsager gikk tilbake; nede i lien stod Nansen stille ved en bjerk, støttet til staven. Han sa ikke noget, men der var et resignert uttrykk i hans ansikt. Det var på nyåret 1930, i februar blev han syk av blodårebetendelse i foten, en blodpropp i lungen hadde nær tatt hans liv.
Han kom sig, og begynte så smått med sitt arbeide igjen. Den 13. mai satt han ved 13-tiden efter teen ute på verandaen, nøt solværet og synet av blomstrende trær nede i haven, talte med fru Odd. Med ett falt hans hode ned på brystet, hun sprang til og løftet hodet op. Han var død.
Ombord i Fram skrev han i sin dagbok om døden:
«Kommer en dag stor og stille, åpner Nirvanas veldige port, og du skylles over av evighetens hav.»
Var det hans ønske at slik skulde den komme, den store, stille død, så opfyltes det nu.
Tirsdag den 13. mai kl. 12.45 1930 døde Fridtjof
Nansen.
Budskapet om hans død kom som et uventet lynslag. Skjønt man visste han hadde vœrt alvorlig syk, var man likevel uforberedt. Det var ikke til å tro at han var borte. Oen sterkeste, den uundvœrlige.
Sjelden eller aldri har en landesorg vœrt i den grad en kjœrlighetens sorg. Og mere enn en landesorg. En verden i sorg.
Den 17. mai, nasjonaldagen, blev hans bålferdsdag.
Den dagen skulde Nansen ha holdt festtalen i Oslo,
som han gjorde det for 25 år siden, med alle sinn spent
vendt mot det kommende, «mot det lys det melkehvite
hvor en stjerne frem vil bryte», for å bruke et
Wergelands ord.
Tegning av Nansen.
Æresvakten.
Advokat Alex. Nansen, maleren Erik Werenskiold, kaptein Otto Sverdrup, generalmajor O. C. Dietrichson,
prof. Bj. HellandeHansen, pvof. S. Torup, inspektør Olaf Sars, Phillip Noel Baker.
Bålferden 17. mai 1930.
Han talte i 1905 til det største folketog landet har sett, «en manende optakt til 7. juni».
Nasjonaldagen 1930 fikk sin vigsel, ikke fra hans tale, men fra hans liv i sum, Nansens saga, et stort lysende kapitel i Norges. Det lå opslått i oss den dag, en saga med billeder på, som aldri vil blekne — —
Vi minnes den gamle nordmannen i Australia, som imellem kom ned i nordmannslaget, han satt og så på billedveggen, øinene gled fra billed til billed, til de nådde Nansens, der blev de lenge, så sa han: «Når vi andre dør, blir vi borte og er glemt, men han der, han kan aldri dø, for han vil minnes så lenge der finnes mennesker på jorden.» Fra en fjern krok av verden hadde han fulgt med og vurdert. Han så klarere kanskje, nettop ved avstanden, det som raker op.
For oss her hjemme skal der avstand i tid til for å se hvad dimensjoner det fjell hadde som vi levde like innpå. Slik kom hans død på oss at vi må rygge tilbake, i trangen til å få oversyn. Den fjerninnstilling øiet har overfor den mann som er ferdig med livet, den hadde vi ikke her, han var midt i livets strøm, midt iblandt oss.
Ute på trappen til Universitetets midtbygning,
mellem søilene, stod kisten, dekket av Norges flagg.
Et menneskehav på minst 100 000 fylte universitetsplassen og tilstøtende gater og plasser. Det var gripende å se den tause defilering av barnetoget fra alle Oslos skoler forbi katafalken, — all musikk og hurraer forstummer, flagg og faner senkes, øinene søker og fastholdes ved den flaggdekte båre, skrittene blir kortere og stillere.
Precis kl. 13 drønner et tungt kanonskudd fra Akershus, det innvarsler to minutters stillhet, hver lyd forstummer, biler oz trikker stanser, alle spaserende stanser, alle hatter tas av, hodene bøies, — bare fuglesangen fra Studenterlunden og kurrende duer høres gjennem stillneten.
Filharmoniskes orkester innledet høitideligheten med Griegs sørgemarsj, derpå fulgte de tre officielle talere.
Statsministeren, den siste av talerne, avsluttet sin tale med Anders Hovdens vakre dikt:
Mitt land! Eg gjev med hugheilt mot,
alt det som heiter mitt:
min sveitte og mitt friske blod,
sjå det er alting ditt.
5o sælt eingong for sliten mann
å sova i din jord.
Gud evig signe Norigs land!
Det er mitt siste ord.
Så blev stillheten brutt av Ja, vi elsker dette landet, — sunget av hele folkehavet, et gripende øieblikk.
Under tonene av andanten i Halvorsens norske rapsodi over melodien: «Jeg lagde mig så sildig», — blev båren satt på vognen med de fire svarte hester. Et uendelig tog fulgte med til Nansens siste hvilested.