Jacob Dybwads Forlag (s. 153-164).

TIURLEIK



Mai 1916.

Solen sank over åsene, da Johan jeger og jeg dro fra Ørnelund, inne på Ankerskogene i Smålenene. Vi rodde sør-over vannet, og tok veien opp mot haugen nær Trettern, hvor vi ville friste kvell-spillet.

Vi nådde fram just som solen gikk ned. Haugen hadde jevnt hall mot vest, med måtelig stor gran-skog. De hadde hogd der i fjor; der lå topp og kvist, og det var ikke lett å få greie på hvor tiuren hadde leiken sin; det måtte helst være oppe nær ryggen. Vi fikk sette oss over stupet på østkanten; der måtte vi høre innslag, både her fra åsen, og fra skogen unner oss østover.

Vi fant en lun plass med vid utsikt, hvor vi satt godt dekket, med ryggen opp mot hver vår gran-legg.

Himlen glødet enda i nordvest; men det skumret, og langsomt kom natten sigende over skogen. Det var ikke slik vinn som i går kvell, bare et sus gjennom tre-toppene nå og da.

Måltrosten hadde det travelt, slo om fra den ene leksa til den andre, snart dens høye, muntre kvitter og småprat, så lange spottende strofer — er det om alt den så av menneskenes styggedom der sørpå? — og så igjen skalv dype brysttoner gjennom skogens tungsinn. Rødstrupen hjalp til så langt han rakk, og det var mest som en kappestrid mellom de to; men måltrosten vinner. Innimellom kom en av de andre sangerne til . . .

Så stilnet det av, bare en forsinket stubb, som var blitt sittende igjen i en strupe, trillet nå og da gjennom skog-freden . . .

Himlens svake purpur i øst mørknet, den tung-blå skygge av jorden trakk seg høyere og høyere opp over hvelvet. —

Det duftet moll, og vår, og gran av skogen — —

En enkelt blek stjerne skalv fryktsomt høyt deroppe. — — Men skyggene nede mellom trærne ble tettere, en kunne ikke lenger skjelne bladene bortetter skog-bunnen.

Åsene østover fløt sammen til en mørk masse. — Et enkelt vinn-blaff fór klagende gjennom stillheten.

Nå skulle rugda ha trukket — men ikke en pist, ikke en knort å høre . . .

Skumringen tetnet. — For en høytid denne nattens komme over jorden — etter hver dag — og likevel alltid ny. Men nåtids-sjelen har ikke tid til å lytte til skogen og natten . . .

Men se der kommer den, troll-fuglen, svart og stor, sigende gjennom skumringen over tre-toppene en steds der ute fra. — Så stor den ruver, — det er som selve skogens ånn i den rake, susende flukt, med den strakte halsen og de strittende hals-fjærene. — Og det bærer bent mot målet, like opp hit mot åskammen. Der ble den borte bak trærne, og riktig — der var innslaget! Det var ingen liten fugl.

Igjen stille. Vi satt urørlige og lydde etter knepp, men hørte ikke noe. — Der kom et innslag til, noe lenger borte; og om litt enda et nedenunner åsen.

Vi satt en stunn, men hørte enda ikke et knepp; det var for langt unna. Så dro vi oss lydløst langs kammen bortetter, men stadig stille.

Hysj! — der kom noen knepp, — det kom fler. Vi dro nærmere; men det vil ikke bli til spill. Det var blitt noe vinn, den suste gjennom tre-toppene, det var ikke lett å høre. Og nær ved oss gnikket to furuer seg mot hinannen, så det låt livaktig lik en tiur som skar nebb. Innimellom hørte vi tiuren virkelig kneppe; men ikke en klunk.

Men hysj! — der hørte vi en lenger borte, det var nede i skogen unner oss, der igjen, — fortere og fortere. Der kom klunk! det var realt spill! Ut over brottet, og ned stupet slapp vi oss så lydløst vi kunne. Men snart var vi så nær, at vi fikk ta til å springe på den.

Endelig er vi nede. Det bærer utover myra, fra tuve til tuve, tre steg om gangen etter hver klunk.

Over skog-brynet rett foran står nettopp halvmånen og Jupiter og lyser mot oss, mens skogen ligger helt svart unner. Fra det mørket kommer den svake, trolske lyden, der må tiuren sitte i et tre på den andre siden av myra. Spillet går støtt.

Vi kommer nærmere og nærmere; alle nerver og muskler spent, øyet suger seg inn i mørket foran. Men hvor er den? Uråd å se mot den svarte skogen.

Rett unner månen står en ensom, liten furu i myr-kanten. Jeg skimter en stor svart klump nede ved stammen — kan det være den? Nei, den rører seg ikke. Jo! der var det sannelig noe som leet seg. Ved neste klunk ble børsa løftet og rettet inn; så klunken deretter: et langt lysglimt ut i mørket, og en smell. — Det gir et blask, og et tungt dunk i myra. Johan springer til, og letter den opp — det er en stor fugl.

Vi blir stående stilt Det er blitt temmelig mørkt; men enda er det tid. Vi hadde hørt en annen tiur spille et stykke unna, mens vi sprang på denne. Vi lyer; men nå er det helt stilt — den er vel skremt av skuddet. Vi drar opp over åsen igjen, og lyer etter den første. Der knepper den, men ikke vil den spille nå heller. Noen knepp gang etter gang, men spill blir det ikke til. Så stilner det helt. — Også tiuren roer seg på natt-kvisten. Da er det vel tid for oss med, og vi drar videre.

Enda var det et godt stykke til Nordmyrene, hvor vi skulle på morgen-spillet; først urer og våte myrer; så over en styggedal, en bekk mellom bratte bergvegger. Opp en høy, bratt ås måtte vi klyve, stykk-omtil på fire.

Endelig ned på den andre siden. Her, innunner en utoverhengende berg-vegg, hadde vi funnet godt ly forrige natten. Men nå var det snart stummende mørkt, og det var ikke lett å ta seg fram, — snart over nedfall, snart ute i vass-myr. Vi famlet oss fram, langs berg-veggen, og her var hulen.

Johan rente runt og banket på alle tørrfuruene etter tyri, til han fant en god, feit stokk. Det kunne trengs til å gjøre opp varmen med nå skogen var så rå. Imens brøt jeg ned tørr-trær, og dro i hop. Snart lyste varmen foran berg-veggen. Av granbar fikk vi tørr seng på den våte bakken, og godt og varmt ble det mellom berget og bålet. Så var kaffe-kjelen i kok, og nisten kom fram.

Vi koste oss etter den lange marsj. Johan fortalte om sine opplevelser både med tiur og elg i disse skogene.

Skinnet fra varmen lyste oppetter bergveggen og utover i skogen på stammene. Tiuren hang og staset opp på en gren på nærmeste gran-leggen. Utenom var det svart natt.

Samtalen døde bort. Johan la seg til å sove, snart hørtes hans regelmessige åndedrag. Varmen falt også av, bare et blaff nå og da når noe fet tyri fattet, og kastet flakkende lys langt ut mot gran-leggene, og opp mot de mørke tre-toppene.

Men mellom grenene seilte den halve måne . . . Alle nattens lyd var stilnet, bare en hubro tutet noen ganger langt, langt borte.

Stort, enkelt, stille — det store rom, det uforanderlige fra tidenes gry, hvor alle menneske-mål synker — .

Tankene drar på langreis — dem stanser ikke avstann eller tid — gjennom årtusener tilbake. — Skogene var større, uframkommeligere; natten enda svartere her mellom de svære trærne. —

Også da ferdedes mennesker kanskje just langs denne samme berg-veggen ved natt: — Lydløst kommer de glidende mellom granene, spenstige som stål-fjærer lik ville dyr, halvnakne, kledd i skinn; de bærer spyd og bytte. De når den samme hulen, de bryter ned kvist og tørr-trær, gjør opp varme med noen tre-stykker, som de borrer mot hina’en lik et drillborr.

Så luer snart et stort bål. De drar sammen bar og mos til å ligge på., mens kjøtt blir stekt på pinner, som de stikker i bakken ved glørne. Det gnistrer livs-mot og livslyst av dem, mens de ler og skravler som barn, og hugger i seg kjøtt-stykkene etter hvert som de blir stekt. —

De strekker seg i et ubeskrivelig velvære, og lar stråle-varmen bake de nakne lemmene — er fullkommen lykkelige uten brysomme mål, og tyngende planer — de lever jaktens liv, dens slit, og dens gleder. — Ingen sorger uten øyeblikkets, som svinner fort som de kommer.

I tidenes skiften ble menneskene fler, skogene mindre, og viltet sparsommere. Men med skogene, og viltet, og villmannslivet flyktet også lykken og livs-gleden mer og mer fra menneskene. — De som nå kommer og sitter ned ved det samme bålet, er ikke lenger de unge spenstige villdyr som strålte av mot — de er gamle, knuget unner samfunns-trykket, endeløse hensyn, bånn, sorger for seg selv og for andre, brustne håp, feilslåtte planer — alskens sut som aldri slipper taket. Livets meningsløse vemod; — den knopp som skulle sprette, har ikke saft . . . Ja, hvor er gleden i vesterlannene?

Men la det tusle steg av dyr der ute i natten, knekk en kvist, og med ett står han rak som den dirrende stål-fjær igjen, og lynsnart som villmannen hugg sitt spyd, hugger han børsa, — det gnistrer rovdyr av øynene ut i mørket . . .

Å ja, det ligger nå vel unner på flere vis . . . Enn denne krigen? Der er det også rovdyret som raser; men det er dyret i sin ødeleggelses-lyst, mens der i skogen var det driften til å skaffe livets oppholl.

Månen lister seg videre mellom granene — det er som en hører naturen trekke ånde. Kan hele vår kultur gi det som veier opp skog-nattens skjønnhet? Men evnen til å verdsette den har den vel kanskje likevel utviklet.

Noen nye stokker inn på varmen; den blusset opp igjen; og jeg la meg til for å ta en kort blunn før vi igjen skulle av sted.

Jeg skvatt opp, men klokka var enda ikke to, det var like svart natt, og månen hadde seilt vesterpå bak berg-veggen. Halv tre kunne vi vente at tiuren splllte; men det var ikke stort over et kvarters gange bort til leiken. Så vekket jeg Johan. Det begynte så smått å lysne i nordost.

Vi døyvet varmen ved å legge stokkene fra hverandre; men det var ellers ikke så farlig nå skogen var så rå. Og så dro vi nedover, over dalen, forbi vannet. I lia på den andre siden var det leiken skulle være.

Der kom en lang pipende klage i luften. Den kjente ikke Johan. Men det var nok en stor-spove som trakk? I vår-nattens stillhet, mens alt sover, bærer veien fra syden mot nordlannets sommer. Ellers ikke en låt enda. Vi tråtte varsomt, og satte ikke foten på noen kvist, — lydløst gle vi fram mellom trærne.

Det lysnet litt mer av dagen, men like stille. Vi fikk gå litt til, og så vente på at skogen våknet med de første sang-fuglene, så vi kunne vite sikkert, at vi ikke kom for tidlig inn i leiken og støkte.

Der gol gauken langt øst i, og der buldret også en orrhane på den andre kanten i sør for oss. Men tiuren hørte vi ikke. — — Så kom det første morgen-kvitter, det var nok av en rødstrupe; men der kom måltrosten også. — Nå kunne vi trygt gå videre . . .

Vi gle lenger og lenger fram; men ikke et knepp fra en tiur. Orrhanene buldret så det låt som av en gryte i foss-kok der i sør, gauken skogret og gol som en galning i kåthet ikke langt fra oss, måltrost, og rødstrupe, og all a’en morgen-fugl, sang av fulle lunger.

Ja nå var skogen våknet. — For en morgen-jubel! Det var som de alle skulle ta det igjen for regnet og vinnen i de siste dagene. Bare tiuren tidde still. Hva er det i veien med den?

Der, blask! — en svær svart fugl fór ut fra grana framfor oss. Der hadde den sittet uten å spille — og det på slik en morgen. Hva i all verden kunne det være i veien?

Vi sto knøttende still lenge. Det var fare for at denne karen som fløy, ville få de andre tiurene på leiken til å tie, de også. — — Så gle vi litt framover igjen. —

Der, endelig knepp! et stykke fram. Knepp igjen, fortere og fortere, og så klunk, helt spill! Det fortsatte nå og da, men ikke støtt.

Men hør! — der til venstre, noe lenger borte, var det også en; den spillte friskere, og støere. Best å gå på den. Det var mørkt ennå, vi måtte fare varsomt og se oss vell for, så vi ikke tro feil . . .

Snart var vi så nær, at vi måtte til å springe på den. Den andre spillte også, og vi var redd for å støkke den, mens vi sprang på denne, så var det slutt med begge. Vi hollt til venstre, for å gå klar.

Vi kom nærmere, den spillte støtt fremdeles. Jeg glante og glante opp i furua foran, jeg mente den satt oppe i baret nær toppen, men var ikke kar om å se fuglen. For hvert sprang ble det nærmere.

Nå var jeg like innpå; det var ikke rådelig å gå lenger; men alt det jeg glante opp, så jeg ingen fugl.

Jeg huket meg ned, for kanskje å få se den mot himlen. — En blask, og den farer ut. Den satt på en gren ned ved furu-leggen, helt fritt, og jeg hadde ikke sett den. Det var så en kunne sprekke av ergrelse . . . Nå hadde den stanset den andre i spillet også, det var ikke mer låt i den.

Vi sto lenge still; men det ble ikke mer av det. Så gle vi videre, kom opp på en berg-rygg, og sto lenge og lydde til alle kanter.

Men hysj! hva var det for låt? Var det mekre-gauken som trakk?

«Det er rådyra,» sa Johan, «det er døm som har vort på leiken og skremt tiuren så han inte spelte i dag tidlig.»

Jeg hørte den svake mekringen på to-tre kanter nedfor oss, det måtte være flere av dem som kalte på hverandre, men vi så ingen. Det er blitt en hel plage, disse rådyrene, her i skogene; og så er det ikke lov å skyte dem hele året. Anker klager svært, for det er ikke råd å få en skikkelig hare-jakt lenger. Ikke før slipper en hunnene, så kommer de på rådyr-fot, og så skjærer det ut; og hunnene er borte hele dagen. Så tar en et nytt kobbel; men ofte går det like ens med det.

TIURLEIK
TIURLEIK
TIURLEIK

Vi fikk dra lenger nordt for å høre om det ikke skulle være en tiur der. Det var blitt noe lysere nå; men enda var det tid.

Vi lurte oss videre og lydde. Kommet et stykke fram fikk vi høre knepp, — knepp, — knepp, knepp — og klunk, fullt spill! Vi stillte inn på, den spillte støtt; — snart måtte vi til å springe på den.

Det bar over en bred vass-myr, hvor det gjalt å se ut hva tuve en ville lanne på for hvert sprang. Men det hente nok at en ble stående i vannet til mitt på leggen, uten å kunne røre seg før neste klunk. Sluttet så fuglen mitt i spillet og betenkte seg, ble minuttene dryge, mens en sakk dypere og dypere, og det verket i bena, uten at en kunne røre en fot. Så dro den på igjen, og vi kom til slutt over myra og opp hallet på andre siden.

Der fikk vi se fuglen sitte blank på en gren et stykke fram. Hollet var langt; men det var vell åpent framover til å stille inn på nærmere, — jeg fikk skyte. Ved neste klunken small det, fuglen stupte med dunk i bakken, og Johan suste av sted og tok den.

Det var såpass lyst nå, at en kunne ikke vente mer spill, og noe sol-spill ble det ikke; for det var helt skyet i øst, og solen ville ikke bli synlig når den kom opp. — Så tok Johan og jeg på hjemveien.