Til min hustru av Nordahl Grieg

Bomber falt rundt huset.
Blåblek lyste løkten
gjennom nattemørket
i hotellets gang,
mens jeg famlet mot deg
for å be deg komme.
Sakte fra det fjerne
hørte jeg du sang.
Ikke for å trosse,
ikke for å glemme,
snarere i tanker,
kanskje litt distré,
lyttet du til noe
i ditt eget indre,
og i ubevissthet
nynnet du om det.
Det var hjemlandstoner.
Alt som du bar med deg,
veldet frem som livets
glae sterke mot,
slik som grønne sevjer
stiger mot et lys‐slør
over treets krone,
selsomt, fra dets rot.
Du var måkevinger
over hvite holmer,
lyng som flammet skumvåt
langs et bekkefar,
fuglefløyt om våren,
vinterskogens stillhet.
Du var for mitt hjerte
kilden, ren og klar.