Gjennom Sibir/1

FORORD

Da «Gjennem Sibirien» kom ut i 1914 skrev Fridtjof Nansen i forordet:

Det er nå snart et år siden det meste av denne bok ble skrevet under det overveldende inntrykk av de endeløse vidder der øst i Asia, som ligger og venter på menneskeheten. Det ga mot og livstro å se med egne øyne at jorden ennå har så meget rom, med muligheter for millioner nye hjem for lykkelige mennesker.

En uhyggelig motsetning danner bildet av denne verdensbrann som for hver dag rulles mer og mer grufullt opp for oss: Europa synes å være blitt for trangt for folkene, og de oppbyr all sin ypperste tenke-evne for å ødelegge hverandre.

For et uhyggelig spill av edle krefter! for et uopprettelig tap for Europas kultur! Hva kunne ikke vært nådd om all denne kraft, denne organisasjons-evne, den begeistring, den uegennyttige oppofrelse, som så storslagent utfoldes under denne krig mellom menneskene, hadde vært rettet mot å underlegge seg jorden. Der øst er det plass nok. –

Det kunne være vel å minnes Bacon’s ord om de tre slags ærgjerrighet: «Den første slags er deres, som higer etter å øke sin egen makt i sitt eget land, den er lav og utartet. Den annen slags er deres som strever etter å øke sitt lands makt og herredømme blant menneskene; den er til visse mer verdig, men ikke mindre grådig. Men hvis en søker å grunnfeste og øke menneskehetens makt og herredømme over naturen, universet, da er den ærgjerrighet – om det kan kalles så – uten tvil både sunnere og edlere enn de to andre.»

Hva utgangen av denne store verdens-kamp kan bli, er det ingen av oss som overskuer. Den kan føre til en hel omforming av livs-verdiene, og det gamle Europa må. sette opp nytt regnskap som vi ennå ikke vet hvordan kommer til se ut. Men ett vet vi: – Sibirs store skoger, den endeløse taiga med de mektige, glidende elver og de bølgende stepper ligger der urørte av kamp-larmen og venter som før på menneskene, til de er ferdig med ødeleggelsen. Det som er framholdt i denne skildring vil vel da ha sin gyldighet fremdeles.