Gjennom Sibir/12

FRA SUMARÓKOVA TIL JENISEISK

Kl. 10 fm. lettet vi anker og sto videre søretter fra denne livlige markeds-plassen, hvor nå den ene ostjak-båten etter den andre la ut fra land. Snart ville hele flåten dra mot sine skoger og overlate byen til å ture kjøpmannens halvårs-fest etter farens død. Står selve festen på høyde med prøven kvelden før, må den bli livlig. – Nå gjaldt det om hvor tidlig vi kunne nå strykene. Meget av dagen var gått; men motoren arbeidde bra, det var stille solskinns-vær, og vi gjorde god framgang.

De ås-ryggene som vi lengre nord hadde sett inne i landet øst for Jenisei, når her fram til elva; og sør for Sumarókova går de også over på vestsiden og følger langs elva søretter, og landet der stiger derfor bratt opp til en uvant høyde. Østsiden er her meget lavere og flatere; men også på den siden strekker en ås-rygg seg sørover litt inne i landet og kommer fram til elva lengre sør, hvor denne gjør en tverrsving. Her blir igjen den venstre bredd lav, da ås-ryggen fra Sumarókova sørover går videre i sørlig retning inn i landet og strekker seg vel over mot fjellene ved strykene sønnenfor.

Såvidt jeg kunne se på avstand, består disse å§r-rygger for en del av løst materiale. På mange steder langs sidene var det store sandras; og små bekker hadde gravd ut dype renner eller små daler med friske ras nedover skråningene. Og det var bare sand og leir å øyne overalt. Men dette er vel helst utenpå, og rimeligvis ville en finne fast fjell, hvis en kom langt nok inn i dem.

Vi kom forbi Podkámennaja Tunguska (d. e. Tunguska nedenfor bergene), hvor gull-landet begynner. Langs denne elv innover mot fjellene øst i landet og sørover på østsiden av Jenisei er de rikeste gull-strøk i denne del av Sibir. Etter hva Vostrotin, som selv har gull-gruver, fortalte, ble det først funnet gull nær Angará i 1838, og også lenger nord i førtiårene. Det går et sagn om at de første gull-korn ble funnet av innfødte i kråsen på en tiur. – Det ble snart tilstrømning av folk som kom for å vaske gull langs alle elvene. Først kom de fra Ural og så også fra Petersburg og Russland. I et distrikt skal det være virket ut 20 000 pud (320 000 kg.), i et annet 18 000 (288 000 kg.). Det er tilsammen 38 000 pud (608 000 kg.) gull i de to rikeste Jenisei-distrikter. Innpå halvparten av dette ble tatt i et lite strøk langs to små elver på nord- og sørsiden av vann-skillet mellom Pit-elva og Podkámennaja Tunguska.

Det hadde både sine fordeler og sine ulemper alt dette gullet for dette strøket. For landsbyene langs Jenisei i det strøk hvor gullet fantes i fjellene var det selvsagt en stor inntekts-kilde all den avsetning de fikk til gull-vaskerne; mange av innbyggerne ble også selv gullgruve-eiere og rike folk, og det syntes da også på mange av disse landsbyene søretter. Men prisen både på arbeids-kraft og på produkter steg, og det var alt annet enn til gagn for landsbyene langs elva nordenfor gullstrøket, i Turukhánsk distrikt, hvor de fikk liten eller ingen inntekt av gull-gruvene, bare fordyrelsen av alt som de trengte, mens lite av det de kunne levere fikk høyere priser, det skulle da være at de kunne selge fisken med noe mere fordel. Det kan vel derfor tenkes at denne fordyrelse ved gull-vaskingen har gjort sitt til nedgangen i den nordlige del av Turukhánsk distrikt.

Vi begynte å nærme oss strykene nå, men det led alt mot kvelden. Det var vakre skogkledde øyer oppetter elva. Breddene så ut som en velstelt park med en blanding av lauvtrær, mest bjørk og de forskjellige nåletrær, og med så ren en skogbunn at det var som en uvilkårlig så etter parkens grusganger der inne langs stranda under trærne. – Så begynte det faste fjell i stranda på vestsiden, og så også på østsiden av elva, leirskifer i skrånende lag, her og der med hvite årer. Det var bratte vannslitte fjellsider med skog oppetter, aldeles som langs en elv der hjemme i Norge; og midt i elva ovenfor lå det en høy, bratt bergøy, Monastirskij (klosterøya).

Åsene på begge sider elva må være fast berg. De har en temmelig jevn høyde og synes å ligge i omtrent samme nivå som åsene av delvis løst materiale lenger nord. Åsene på østsiden er ganske flate ovenpå og synes å vise et bestemt nivå, som elva har skåret sin renne ned i. – Strømmen ble sterkere etter som vi kom opp mot strykene forbi Monastirskij, som lå midt i løpet.

Og så åpnet kløfta seg, og den veldige vann-masse kom glidende blank nedover bakken mot oss. Et mektig syn! Det skummet av stryket forbi oddene, men ellers overalt blankt av farten, med hvirvler her og der, og strømøyne av vann som skjøt opp. Båten skalv i strømmen som den arbeidde seg fram under de skogkranste stupene.

Vi brukte bakevjene langs stranda mest mulig; men kommet forbi Monastirskij måtte vi tvers over stryket til den lille øya på den andre siden. Det bar på skrå over en veldig strømmende vann-masse. – Det tok alt på å mørkne. Over oss tunge, truende skyer som hang over de høye, svarte skogsidene, og så denne uimotståelige glidende vann-massen under oss. En følte å være mektige krefter i voll. På den andre siden av den lille øya i løpet gled vi inn i roligere vann i en bakevje; men snart var vi midt ute i strømmen igjen, til vi kom inn under land helt på den andre siden av elva.

Kvelden ble stadig mørkere med de dypblå skyer over vesthimlen og med gløtt av solnedgangen imellom. Vannmassene strømmet stadig mektige og mørke forbi under oss. Det hele hadde en egen dyster velde. – Lengre oppe smalnet kløfta, som elva brøt seg vei gjennom, og strykene ble påny mere rivende. Vi måtte pine oss fram langs stranda. – Forbi dette sted kom vi igjen inn i roligere vann og kunne gå et lengre stykke, til vi ved sju-tiden ankret for natten ved enden av en liten sand-øy. – Inne fra stranda i øst for oss lyste et bål. Det måtte vel være noen fiskere som lå der.

Mens vi gikk opp den siste delen av strykene, før vi kom til denne øya, så vi mange hytter inne på landet. Fiskerne ligger i dem om vinteren for å fange støren under isen på de dype stedene i stryket, hvor det kan være over 60 meter dypt. Støren holder til der en stor del av vinteren.

Onsdag 17. sept. Tidlig neste morgen gikk vi videre opp strykene. Løpet var her merket med røde og hvite koster og større sjømerker oppetter; for det var vanskelig seilas med mange grunner og steiner.

Vostrotin forteller om hvordan de bruker den strenge vinterkulden her til å ta steiner og banker bort fra elvebunnen. I den tykke isen på elva om vinteren graver de en vid fordypning; de må passe på ikke å gå så dypt at vannet bryter igjennom. Under den avskavede isen fryser det nytt lag til neste dag, og ved nå daglig å skave passende meget is av, og la ny is dannes på undersiden og på sidene, kan de komme dypere og dypere ned gjennom vannet, like til bunnen, og danner på den vis en sjakt ned igjennom, omgitt av tykke og tette vegger av is, hvori de kan arbeide bekvemt og tørt og ta opp de steiner og banker fra bunnen som de måtte ønske. Det synes en god måte å utnytte den ublide natur til sin fordel på.

Vostrotin forteller også at de bruker en noe lignende måte til å søke etter gull i elveleier og i vått lende. I elva kan de jo på den vis lett komme ned til bunnen og ta prøver av lagene ned igjennom under elva, for å se om de er gullførende. I det våte grunn på siden av elvene gjør de det gjerne på det vis, at om vinteren når alt er frosset, gjør de opp en varme på overflaten, som så smelter en del av underlaget. Det smeltede tar de vekk, gjør opp ny varme, som så igjen smelter en del av underlaget, og slik holder de på ned igjennom, til de kommer så dypt de ønsker. Ved å gjøre en rekke slike huller ved siden av hverandre til passende dybde, kan en med letthet få et snitt over en elvedal fra den ene siden til den annen og over elva, for å se om der er gull-førende lag i noen dybde.

Det var en høstaktig morgen, med regndusk og kald vind, men utover dagen klarnet det og solen brøt seg igjennom idag også. – Denne dagen var det det merkelige i vente, at vi skulle nå den første forbindelse med verden. Vi kunne regne ut at vi måtte komme til Vórogovo om ettermiddagen, og der var det telegraf-stasjon. Ventet det noe telegram der? – Ovenfor strykene ble elvesidene igjen lavere og dannet av løse lag, mest sand som før, og landet synes igjen å være nokså flatt.

Om ettermiddagen kom vi forbi en båt full av fiskegarn. I båten var det noen kvinner og en mann satt atter og styrte, mens det inne på stranda gikk en mann og en hund og trakk båten i en lang line mot strømmen. De hadde vært ute og prøvd fisket og var på hjemveien. – Lenger fram steg det blå røyk opp fra en rad med telt, som sto inne i noe høyt pilekjerr nær den flate sand-stranda, hvor det lå båter og det var hengt opp lange rekker med garn på tørk. Det hele så ut som en vill indianer-leir tatt ut av Coopers romaner, og vi kunne bare vente å se Hjortedreper med langrifla, og de kjente indianer-høvdinger med ørnefjær i det svarte håret komme ut gjennom pile-kjerret på stranda foran vigvammene. Men isteden så vi bare fredelige russere sitte der og og dovne seg i solen, mens båten, som ble trukket av mannen og hunden, nådde fram til dem.

Langt borte så jeg alt de hvite murene og kupler av kirken i Vórogovo, høyt over slettelandet og skogen. Hustakene av landsbyen kunne jeg også se i kikkerten. – Det gjaldt nå å gjøre seg klar med de telegrammer som skulle sendes; for vi hadde ikke tid til å bie lenge. Vi måtte videre for å nå Jeniseisk innen den 21.

Så endelig ved fire-tiden ankret vi og kom i land. Hovedveien fra stranda opp til byen gikk, som vanlig i sibirske landsbyer, opp over et berg av bare ku-gjødsel, som år etter år er feid ut over elvebakken fra byens gater, til den har fylt opp en stor del av stranda. Gatene selv var også for meste delen bare gjødsel, som en synker dypt ned i så snart en trår utenfor plankene som er lagt langs sidene av gatene til å gå på. Især er de slemme når det har regnet og de er oppbløtte som i dag. – Så langt som til å gjødsle jorden sin er den sibirske bonde ennå ikke nådd. Han tror at jorden tar skade av gjødsel. Og så langt som til å bygge fjøs hvor en får samlet gjødselen er han jo heller ikke kommet. Derfor går kuene mest løse i gatene.

Straks vi kom opp denne bakken traff Vostrotin selvsagt en kjenning, en kjøpmann, som hilste strålende på ham som en gammel venn. Han hadde et kraftig ansikt med lysebrunt skjegg, aldeles som en norsk bonde. Jeg hørte siden at han var en av Vostrotins politiske ånds-frender, som hadde støttet hans valg. Han viste veien, drev kuene av gang-plankene for oss, og vi kom til den vesle telegraf-stasjonen som også var posthus og sparebank.

En telegrafist i uniform møtte opp ved skranken. Det var ingen telegrammer til oss! og så fikk en vel trøste seg med det gamle at «ingen tidender er gode tidender», for det slemme pleier alltid å finne en fort nok. Men de kunne ikke ta imot telegrammer her, skrevet med våre alminnelige latinske bokstaver. De kunne bare klare de russiske. Altså var det umulig å få sendt et telegram hjem til Norge eller til noe annet sted utenfor Russland. Men til ingeniør Wourtzel kunne jeg jo, med mine gode venners hjelp, telegrafere på russisk og få sagt at jeg håpet å nå Krasnojarsk innen den 25§. september, og så kunne Vostrotin telegrafere til sin bror i Jeniseisk og be ham derfra sende et telegram på et vesteuropeisk språk hjem til mine barn og si at jeg ennå var i live, og be dem telegrafere til Jeniseisk straks.

Til å vareta telegraferingen var det fire mann som selvsagt alle var i uniform i dette uniformenes land. Men det var nok ikke så meget å telegrafere, lot det til; det skulle være kommet ett telegram på de to siste ukene, og så meget kunne vel fire mann klare. Det var nesten ennå verre enn den norske telegrafstasjon på Spitsbergen i vinter-månedene, da den norske stat, etter hva jeg hørte der, tjente mer på å selge bikkje-hvalper av stasjonens slede-hunder enn på å telegrafere. Vostrotin hadde også noen telegrammer å sende, og Loris-Melikov også, og de fikk mer å gjøre enn på mange måneder disse fire telegraf-mennene nå.

Etter at vi hadde fått greidd med dette, måtte Vostrotin selvsagt til sin venn kjøpmannen og kjøpe en del matvarer. Han tok seg alltid omhyggelig av vårt kjøkken og betraktet seg selv som vår vert i dette sitt land; og en god vert var han sannelig også. – Inne i kjøpmannens butikk traff jeg en drukken tungus, som med sin gulere hudfarge skilte seg fra de innfødte vi hittil hadde truffet. Han var tatovert i ansiktet. En halvmåneformet figur strakte seg fra de ytre øyenkrokene nedover hvert kinn. Det synes ellers å være en alminnelig form hos tungusene; Middendorff avbilder flere lignende tatoveringer. Det var ellers merkelig at vi ingen tunguser hadde truffet på hele reisen, enda det er nok av dem i disse strøk; men forklaringen er at tungusene er forholdsvis velstående og har rein som må passes; de holder derfor til inne i skogene, og driver ikke fiske ved elvene som de fattigere Jenisei-ostjaker, som bare har sine hunder, koner og barn, og få eiendeler, som de flytter om med.

Men vi måtte se å komme ombord igjen. Nede på stranda hadde en kjøpmann imens funnet Loris-Melikov, og hadde spurt ham hvorfor vi var inne og handlet hos den stakkaren, den andre kjøpmannen, som ingenting hadde uten hva han hadde stjålet fra ham. Han var den største mann der på stedet, sa han, og vi skulle ha kommet til ham. Det var den samme mann som snakket om de forviste i Sumarókova, og om at sønnen hans var plyndret av dem i kortspill. Vostrotin fortalte siden at han hadde nylig slått seg ned der på stedet, og han var konservativ mens den annen var frisinnet. Før vi reiste kom han roende ut til «Omul» for å gjøre oss en foræring av en tørret fisk.

Mens vi ventet på folkene våre, som også var gått i land for å sende telegrammer, kunne vi sitte her på dekket og se på livet inne på stranda, hvor det litt etter litt hadde samlet seg en del menn, kvinner og barn for å se på oss og båten vår, som jo var litt av en begivenhet i dette sikkerlig ikke altfor avvekslende liv. Det er tekkelige, troverdige typer mange av dem, og ikke få lyse, så for så vidt kunne det godt ha vært ved en dampskips-brygge inne i en fjordbygd i Norge.

Men der kommer sannelig den yngste uniformerte telegrafisten, og han har tid til å gå ut nå, da han har våre telegrammer. Men det har kanskje ikke større hast med dem enn med så meget annet i dette landet, og dessuten så kan vel de tre andre også klare noe. Han slår seg sammen med noen piker som står der, og muntrer seg med dem. Så kommer en fyr til med en niste-skreppe og kjele. Det blir ivrig overlegging. De drar ned til en av båtene som ligger der; sakene bringes ut, og den gjøres klar. Det er greitt nok at de skal ut på tur for kvelden, og natten med kan hende. De ler, og er så lyse og blide, så de skal nok ha det moro. Nå er de ferdige og legger fra land, og det bærer avsted med telegrafisten ved styre-åra, og telegraf-stasjonen og våre telegrammer vil bare ha tre mann.

Så kom folkene våre tilbake, vi lettet anker og dro videre så ved halvseks-tiden. Vi holdt det gående lenge utover kvelden i det vakre måneskinnet og det gode været for å komme lengst mulig, inntil vi ankret kl. 10.

Natten var ganske stille og vidunderlig skjønn. Et rom så stort og blått, vannet blankt som et blått speil, gjengir elvebredden med de store bjerkene. I øst for oss løfter den svarte skogen seg opp den bratte åsen for å strekke seg inn over de uendelige vidder. Den svømmer bort i det disete månelyset. En kjenner den ubrutte stillhet der inne i denne store skog-verden, hvor månen skinner dempet på skogbunnen, trærne kaster dype skygger. Hvor underlig det er at disse uendelige skog-vidder med deres elver og innfødte aldri hadde den draging for barne-fantasien som Amerikas urskoger med deres rødhuder. Navn som Jeniséi, Léna Angará, Tungúska, Baikál med deres ostjaker, tunguser, jakuter hadde aldri den klang for guttefantasien som Hudson-elva, Delaware og de store sjøer med deres Mohikanere, Delaware-indianere og Sioux-indianere. Er det bare fordi Sibirs skoger har savnet sin Cooper? Livet her kan da visst være like fantasifullt; og det lever ennå.

Men likesom de store skoger med deres rødhuder langs Hudson- og Delaware-elva forlengst er forsvunnet, og oppdyrkede marker uten skjønnhet og med temmelig prosaiske farmere er kommet isteden, således vil også denne skog og disse innfødte forsvinne. Om hundre, ja om femti år, er sikkert skogene borte, og de omflakkende jegere med sine telt og sin pelsjakt er ikke mere. Det hele er blitt et trivielt flatt land med dyrkede marker, lik de nordtyske sletter, men med rom for millioner av mennesker. Da vil vel også månen lyse som nå ned på Jeniseis stille strømmende flate, men denne store stillhet er borte. – Det er alt kommet et liv av et nytt slag i denne stillheten. Langt borte i skogenes ødemarker der i øst arbeides det i gruvene, for å finne dette allmektige metall av godt og ondt som har brakt så mange mennesker lykke, men kanskje ennå flere ødeleggelse.

Det er kaldt på dekket i natt. Seilene er stivfrosne og rimlagte for første gang på reisen. Det er høsten som kommer. Over elva i sør lyser det hvitt av en banke elve-tåke under månen. Det er å frykte at den kommer tykk til i morgen tidlig igjen.

Torsdag 18. sept. Tåka kom ikke, men regn isteden. Klokka 6 om morgenen bar det videre gjennom så omtrent det samme flate, skogkledde landet som før, nordenfor Sumarókova, bare at høyden av landet skifter litt mere, med ganske lave hvelvede ås-rygger. Langs stranda ses det også flere og flere gressmarker, hvor det ligger høy i stakker.

Vi begynner så smått å komme sørover mot de åkerdyrkende strøk nå, men det synes meg som det også langt nordover måtte være ypperlige betingelser for, om ikke nettopp åkerbruk, så fedrift. Det er herlig dyp muldjord, og hvis skogen ble ryddet og landet ble lagt under plogen, måtte en kunne få god avling; foruten gresset trives nå rotfruktene godt nok langt nordover, og iallfall måtte nå landbruk av den slags som vi har i våre fjell-daler kunne drives med stor fordel her, så sant de bare fikk ryddet landet; men se der ligger vel vanskeligheten mest. Skogen har ingen verdi, eller så liten at det ikke lønner seg å hugge den for tømmerets skyld. Som forholdene nå er, er den og blir den en fiende som må overvinnes for å skaffe gressmark og plass til oppdyrking. Det er så meget arbeid med å få den ned og få røttene vekk at det kan ha sin vanskelighet å få det til å lønne seg for den som gjør det, om enn alltid etterslekten får nytte av det. Og særlig blir det vanskelig der hvor klimaet ikke er så gunstig at en kan så korn og med en gang få utbytte av det.

Skogen tilhører staten, og det er ingen vanskelighet med å få overlatt det en kan trenge til oppdyrking eller til rydding. Men en kan jo ikke vente at nybyggerne skal søke nord til disse strøkene, når de, iallfall til for få år siden, kunne få så nær sagt hva de ønsket av den fruktbare jord lenger sør i det åpne gress- og steppe-landet, hvor det bare var å pløye, og jorden ga rik grøde under den mildere himmel. Men turen kommer nok til disse strøkene også, og særlig vil vel her fedriften og meieridriften komme til å blomstre. – For et rikt land, og for store muligheter i fremtiden!

Det er fullstendig høst blitt med ett, fra det sommerlige vær vi hadde før – regnrusk og kald vind. De store bjørker har alt mistet lauvet og spriker med nakne grener opp mot den regntunge høstluften. Men vi er da bare såvidt forbi midten av september. Det er vel bortimot en måned tidligere enn hjemme, og vi er på 60° n. br. eller samme breddegrad som Oslo.

Der vi lå til ankers om kvelden ved Jartsevo, fikk vi deilige tyttebær ombord, og så heggebær, som blir alminnelig spist her i Sibir. Ellers fins her meget ville bær, molter i mengde – men vi har ingen sett – bringebær, blåbær, jordbær. Ville rips og solbær skal finnes tilmed langt nord; helt nordenfor Kuréika hørte jeg tale om dem, men så dem ikke.

Fredag 19. sept. Vi driver hardere og hardere på nå. Idag tidlig begynte de å gå ved halvfem-tiden. Det gjelder å nytte tiden, skal vi ha håp om å nå Jeniseisk søndag.

Fra vel 60° n. br. og søretter har vi nå en bratt skogkledd ås av fast berg langs østsiden av elva, mens vestsiden er ganske lav og består av løse lag. På den lave vestre bredden ligger også landsbyene. – Det er underlig at her igjen treffer vi altså denne merkelige forskjell på høyre og venstre side av elva. Det er ikke til å komme fra at det skyldes jordrotasjonen, selv om her også det kommer til at det virkelig må være forskjell i lagenes geologiske bygning i samme nivåer på begge sider av elva. Langs høyre (østre) side begynner fjell-landet å stige opp østover, mens landet på den vestre siden er flatt sand-land med lave, lang-grunne strender. – Jeg forklarer meg det slik som at elva har flyttet seg østover mot høyre over sand-slettene til den støtte på fjellet, og så fløt den langs det til den ned imot strykene ble nødt til å bryte seg vei tvers igjennom og bøye av mot høyre, etter at den først hadde dannet en utvidning med mange øyer. Selv om det kan se ut som at Jenisei i dette strøk følger en forkastnings-linje i fjell-lagene, hvor grunnen på vestsiden er sunket ned til et lavere nivå, mens fjell-grunnen er blitt stående igjen som en «horst» på østsiden, så kan det altså skyldes jord-rotasjonens avbøyende virkning at elva nettopp er kommet til å finne denne forkastnings-linje, idet den er blitt stanset av den under flyttingen østover.

Lenger sør, i strøket ved landsbyen Sergjeeva, er landet igjen ganske flatt og lavt som lenger nord, og det var ingen ås-rygg å se på noen side her fra elva.

Vi er nå virkelig begynt å komme inn i det korndyrkende land, som brer seg over umåtelige strekninger sørover, like inn i Mongolia. Men over alt er det landsby- eller mir-systemet, hvor folk bor sammen i disse små kommunene (mirene), og eier jorden i fellesskap, og markene som hver især skal dyrke fordeles med kortere eller lengre mellomrom mellom landsbyens beboere, hvilket nok ofte ikke går av uten atskillig krangel og uenighet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette system må hindre enhver høyere utvikling av åkerbruket; for det er da vel greitt, at når en mann selv eier sin jord og vet at den skal bli hans for levetiden og også bli hans barns, så har han en ganske annen lyst til å rydde og dyrke opp og utvikle jorden, enn når den tilhører en kommune, hvor han får tildelt sin teig, eller rettere sine mange spredte små-teiger, for noen år eller selv om det var for mange.

Men slik som det altså har vært, og ennå mestendels er, med dette landsby- eller mir-systemet, så er det vel ikke til å undres på at det sibirske landbruk ennå står på et barnlig standpunkt. Bare dette med ku-gjødselen, som også her i det korndyrkende landet ligger i hauger og danner likesom festnings-voller ut mot elva foran hver eneste landsby. Det er som det gjelder å verge seg med disse vollene mot kultur og fremskritt, som jo kan komme med ferdslen nedetter elva.

Ellers har det nok sin grunn også dette at de ikke bruker gjødsel. Det er så meget plass her og så få folk at det ennå kan være nok av ny jord å få, eller jord som har ligget brakk i lang tid, og som ikke trenger gjødsel. Bøndene pløyer opp det ubrukte gress-landet, sår korn og får rik avling de første årene. Men når det så etter noen tid, en fire-fem år eller mer, begynner å gi mindre avling, lar de det stykke ligge og pløyer opp et nytt, hvor de går fram på samme vis. Det er rovdrift, men som sagt, det er ennå jord nok, og hvorfor skulle de så ikke drive på dette vis, mener de vel, den er jo lettvint og billig.

Det er betegnende at i regjeringens håndbok for kolonistene omtales at det foruten såkorn og frø til kjøkken-have også er gress-frø å få på opplags-stedene for landbruksredskaper, som er opprettet for kolonistene på mange steder i Sibir. Det utheves særlig sterkt at gress-såing er meget viktig overalt, og i steppe-strøkene er den tilmed nødvendig; der er det nemlig ikke tenkelig at jorden kan forbedres ved gjødsling, fordi gjødslen brukes til brensel, og det må derfor innføres et fornuftig vekselbruk med gress-såing, for å løse av kornet når jorden blir for mager. Men hvordan det forholder seg med gjødslen andre steder i Sibir, nevnes ikke.

Som før nevnt bygger de ikke låver for høyet; men hva verre er, de bygger heller ikke fjøs for kuene. Det er bare en innhegnet gårds-plass, som kuene samles i for natten, og over den har de gjerne satt op tak for å beskytte dem mot regnet. Sidene er ofte åpne, men om vinteren blir det slått opp bord for å ta av for den verste vinden og snøføyka. Men det er så omtrent samme temperatur inne som ute, og båser for kuene er det heller ikke. Når en nå tenker på at temperaturen om vinteren kan være nede i en 40°, kanskje 50° kulde, så synes det jo ikke å være en rimelig måte å holde kuer på. Tenk bare hvor meget overflødig fór de må tygge i seg for å holde varmen, og hvor lite melk de kan gi. Jeg spurte hvordan de nå foret kuene på det viset, når de ikke hadde båser, så at hver ku fikk passe. Å, sa de, det var ingen sak. De bare kastet inn til dem, og så kan hver ku spise så meget den vil. Det ble sagt meg at de regnet alminnelig at hestene spiste ½ pud (8 kilo) høy om dagen, og om vinteren mere enn ett pud (16 kilo), og en ku spiste så omtrent det samme, iallfall ikke mindre.

Det forteller også noe om forholdene her i landet at alle bord og planker skjæres med hånd. Selv Jeniseisk, med bortimot 12 000 mennesker og vel 1 000 trehus, har ikke en sag, men alt skjæres også der med håndkraft. Tenk hva det daglig må trenges bare av bord til alskens slag i slik en treby, og for et spill av menneske-kraft. Derimot har Krasnojarsk, med opp imot 80 000 innbyggere, som også for en stor del er tre-by, virkelig et par sager, men selv der skjæres ennå meget med hånden. Jeg mente at da måtte vel arbeids-kraften være usedvanlig billig her. Men nei, det var den ikke. Tvert om, den er høy, opp til noen rubel om dagen. Det er gull-gravingen skyld i, at alle priser er gått opp, og ikke minst arbeids-hjelpen. – Hva kunne ikke bare en lokomobil, fyrt med ved og sagflis, og en skarve sirkel-sag utrette for vidundere i slikt et land.

Ellers må det nok innrømmes at det gjøres meget for å utvikle dette landet nå, og i de siste årene er det i mange måter blitt meget bedre.

Ved halvti-tiden om kvelden ankret vi ved Nasimovo, hvor det er telegraf-stasjon. Vi gikk iland for å spørre etter telegram. – Etter en del leten i måneskinnet langs etter landsbyens lange hovedgate fant vi endelig en gammel rik gullgruveeiers fordums hus i en hage innenfor en stor plankeport, en riktig herskaps-port, praktfullt forsiret med løver på de solide firkantede port-stolpene. Etter en stunds banken ble det åpnet for oss. Det var virkelig telegram til Vostrotin, altså det første vi fikk; men sende telegram kunne jeg ennå ikke; for heller ikke her klarte de alminnelige latinske bokstaver. Med andre ord, det er ikke mulig å få telegrafert utenfor Russlands grenser; det kan vel ha sine fordeler foruten å ha sitt eget språk også å ha sine egne bokstaver som ingen andre skjønner, men sannelig om det er lettvint, når en nå engang skal være en del av denne lille verden.

Vi skulle også ha noe brød; for det var nok ikke mere igjen ombord. Vi måtte dra på oppdager-ferd for å finne noe. Men hele byen sov, bare hundene var desto våknere og holdt en hunde-musikk hvor vi kom fram, som litt etter litt forplantet seg til hele byen. Hos den første kjøpmann vi forsøkte måtte vi banke i lang tid på porten, før det endelig kom en mann og åpnet så vi kom inn i gårds-rommet. Han fikk så fatt i kjøpmannen, som måtte tørne ut av sin varme seng. Dessverre kunne han ikke skaffe oss noe brød; hans kone hadde vært syk, og det var ikke bakt brød på lang tid. – Så måtte vi langs hele byen igjen til den andre enden og prøve en ny kjøpmann, mens bikkjene holdt ennå verre musikk. Vi fant porten i måneskinnet, en stor praktfull port; for han eide nok gullgruver, mannen her. Den samme banken og den samme venten. Endelig fikk vi også her fatt i kjøpmannen; men dessverre, brød fantes det ikke. Kona var bortreist, så vidt jeg skjønte. Enda et tredje sted ble det prøvd; da det ikke gikk bedre der, ga vi opp og dro ombord igjen; men mannskapet ville ha brød og dro igjen i land for å ransake byen; også de vendte tomhendte tilbake.

Fra skog-kanten sønnenfor byen hørte vi trekkspill og kvinnelatter. Det var nok ungdommen som holdt til der. Nede ved stranda hørte vi pludder av noen gutter som plasket i vannet og lekte i måneskinnet i den sene natt, mens de andre sov.

Lørdag 20. sept Jeg våknet ved seks-tiden i dag tidlig ved at skuta krenget over til min side og noen av Loris-Melikovs flasker tumlet ned fulgt av et kart. Hva i all verden var det? – Sjøgang kunne det da ikke være her, og vi ble jo liggende over på siden? Det kjentes som vi lå stille. – Jeg våknet helt, vi måtte jo stå på grunn! riktig – nå hørte jeg det gikk full fart akterover med maskinen, og jeg så tilmed vår trivelige kaptein, som hadde sovet på sitt grønne øre, klemme den runde magen sin mellom døren og bordet her for å komme opp på dekk.

Ved å lempe akterover noen dunker med folkenes innkjøpte, nå snart råtne fisk, og så stikke fra forut med lange stenger, kom vi snart av igjen, og det var ikke mange minuttene vi mistet. Det var første gangen de hadde vært på grunn i de fire årene han hadde vært her ombord, sa kapteinen. Men det var nå ikke formedelst noen hans fortjeneste; for tross de fire år kjente han ennå ikke løpet og grunnene i denne elva. – Det var gått til på det vis at losen skulle tenne en sigarett, og da det var vind, måtte han snu seg om for å rive av fyrstikken, og imens rente skuta inn på sandbanken på landsiden.

Om formiddagen stoppet vi litt ved Kholmogórovo for å få det brød til mannskapet som ikke var til å oppdrive i Nasimovo. Her fikk vi også stør og frisk kaviar. Så kom det en båt opp på siden med vann-meloner fra Minusinsk-distriktet. Vi kommer nok sørover mot fruktbarere strøk nå, kan en merke.

Vi så dem ta støren opp av en flytende fiske-brønn, hvor de holdes gående, ofte mange dager. De er store trekasser med sprinkler lik dem vi bruker i Norge, og de ligger forankret ute i elva. En mann fisket opp med en svær kjeks, snart en fisk, snart en annen, undersøkte dem, og ville han ikke ha dem, slapp han dem igjen uten å ense de store hullene i dem etter kjeksen. Slik holdt han på, til han fant den rette størrelsen. Så ble størene bundet sammen med hale og hode og båret opp for å veies, og så ombord hvor de ble lagt på dekket og levde der ennå dagen etter. – De er tålmodige dyr, og de blir behandlet som død fisk. Meget liv synes det nå ikke å være i dem heller da, selv når de går i elva; men det som er, er altså seigt og holder lenge ved. – Vostrotin forteller at de fra Jeniseisk ofte sender stør til sine venner helt i Minusinsk. De stopper fuktig mos eller drev i gjelle-hullene, og fisken kan leve opp til en uke, sa han. Det er som håkjerringene på Is-havet, som jeg har sett ligge på isen og være levende etter mange dager, selv om de er blitt skåret opp.

Merkelig så meget de får ut av denne fisken, først er det da kaviaren, så kjøttet, som anses for en delikatesse, både ferskt og saltet og tørret. Det er meget gult fett på den, og slik tørret stør er fetere enn den feteste røkelaks. Så er det rygg-strengen, som kan spises rå, men som også tørres, skjæres opp i små stykker som store gryn, og brukes meget i innbakte fiskekaker, med fisk inni og brød-deig utenom, den nasjonalrett som vi fikk i Sumarókova; og de er merkelig gode disse store gryn, som sveller i kokingen og ligner store sagogryn.

Det ble travelhet ombord nå med å ta vare på all den nye fisken. Den ble skåret opp, renset, vasket og stelt, og så saltet, det som da ikke skulle brukes ferskt. Men ellers hadde folkene også et nokså trist arbeid nå. All den selden de hadde kjøpt ved Levinski Pesók nord for Dudinka, hadde råtnet for dem, og måtte kastes. Det var kapteinen som først hadde kjøpt den til salting, men skjønte ikke behandlingen, og da den begynte å bli bedervet hadde han solgt alt sammen til folkene, som gjerne ville ha den, og saltet den omigjen. Men nå var den helt ødelagt. De måtte vaske den og gå igjennom hele slumpen, men det endte med at mesteparten ble kastet overbord som ubrukelig selv for dem. Som det er vel kjent, liker ikke russerne å salte fisken meget, og deres saltede fisk er gjerne mer eller mindre sur, og visst ofte alt annet enn sund mat.

Høstværet er igjen forsvunnet og det er deilig solskinn og mildt. Jeg kan sitte på dekket og skrive, mens elve-bredden glir forbi i sin gylne prakt. Det er sannelig ikke det kalde Sibir jeg har lest om, dette, og nå er det altså etter midten av september.

Vi holdt det gående langt utover kvelden for å kunne nå Jeniseisk så tidlig som mulig neste dagen. Det er mørkt overskyet; men månen står bakom, og vi kan skimte elveflaten forover og finne veien, mens skogen står svart på begge sider. Vår gode los er like ivrig etter å komme fram som vi. Det var ved halvelleve-tiden at vi til slutt måtte ankre; men nå hadde vi bare 60 verst igjen til Jeniseisk, og selv om strømmen er stri her, så kan vi være sikre på å nå fram ut på dagen i morgen.

Søndag 21. sept. I grålysningen var vi på farten igjen opp mot strømmen. Landet var flatt, men vi så åser innover på østre siden av elva. – Endelig nærmet vi oss da den store by, og ved ett-tiden kunne vi se tårn langt borte, og etter hvert som vi kom nærmere steg mange hvite kirkers kupler og spir høyt over elveflaten og sletta, grønne og strålende av gull. Hvor mange kirker vet jeg ikke, men jeg så da vel minst 12 eller 13. Byen ellers er mest lave trehus med noen få høyere hvite murhus imellom.

Men nå så vi i kikkerten. at det var mange mennesker på promenaden langs stranda og nede ved bryggene. Var det bare søndagsfolk som var ute og spaserte? Men det var jo helt svart? Skulle det være oss de ventet på? Visste de vi kom? Jeg fikk med ett mistanke til Vostrotin, kanskje hadde han vært ute og telegrafert; han syntes så ivrig med kikkerten. – Den vesle «Omul» arbeidde seg iherdig og ustanselig opp mot strømmen, som renner med en tre knops fart her, og ved halvtre-tiden gled vi endelig inn til den lekteren som lå til ankers ut for den grunne stranda og dannet brygge.

Det var svart av mennesker oppe på promenaden og på lekteren, og stor mottagelse med borgermester med kjede om halsen, og isprovnik i full uniform, og skolens rektor også i uniform, og andre honoratiores i spissen. Det var velkomsttaler på russisk og på tysk, og presentasjoner og alt det som var så uvant og så uventet for oss som kom der nord fra. Vi fikk helt følelsen av at vi hadde gjort en stor og viktig reise.

Så ble vi satt opp i en vogn og ført til et praktfullt stort murhus, et helt palass, som tilhørte Vostrotins svigerinne, enkefru Anastasia Alexejevna Kitmanova, som tok hjertelig imot oss med ekte sibirsk gjestfrihet. Det var sannelig en overgang å komme til disse store saler fra «Omul»s lille kahytt.