Gjennom Sibir/14

SIBIRS KOLONISASJON OG UTVIKLING

Det kan synes forunderlig for mange at et åkerbrukende land som Russland i 300 år har hatt Sibir med dets nær sagt uuttømmelige rikdommer og med endeløse strekninger av fruktbart land uten å gjøre mer ut av det enn det har gjort. Tar vi ikke med de i senere tid ervervede landstrekninger i Sentral-Asia, kan Sibirs og de østasiatiske provinsers folkemengde vel settes til omkring en 11 millioner. Med andre ord, det umåtelige Sibir har en folkemengde som ikke er 1½ gang den vi finner på den tynt befolkede skandinaviske halvøy, og det uaktet store strekninger, særlig i det sørlige Sibir, har livsbetingelser som er mange ganger bedre enn i største delen av Skandinavia.

En russisk forfatter som skriver om Sibir, dets store muligheter og naturrikdommer, sier at dette lands sørgelige historie bekrefter på en viss måte flere fremmede forskeres mening om Russland, at det forstår vel nok å erobre nye land, men ikke å kolonisere dem. Russerne skulle ikke ha anlegg for et fortsatt, seigt og målbevisst kultur-arbeid, menes det. Den siste påstand kan vel være tvilsom, men at Russland har vist en merkelig evne til å utvide seg, må innrømmes. Dets vekst i land-område fra begynnelsen av det russiske tsar-rikes grunnleggelse i Moskva omkring §1500 og til våre dager, har jo med unntagelse av det Britiske Rike ikke noe sidestykke i verdens-historien. I hele denne tid har det russiske rike gjennomsnittlig vokst med 142 kvadratkilometer om dagen, eller 52 000 kv.km. for hvert år, eller et land-område så stort som kongeriket Norge for hvert sjette år, uten stans, inntil det har nådd sin nåværende størrelse på 22 600 000 kv.km. Men veksten av folketallet i de erobrede provinser har gått smått like til det siste. I de 300 år som Russland har hatt Sibir, inntil slutten av forrige århundre (1896), innvandret det dit fra Russland alt i alt kan hende 3 millioner mennesker. Sammenligner vi dette med at f. eks. det vesle Norge på 25 år (1886 –1910) har sendt 366 670 utvandrere, mest til Amerika, blir det ikke meget for det veldige Russland.

Som eksempel på hvor lite heldig det russiske styre tidligere har vært med utnyttelsen av sine land, er i 1909 fra offisielt russisk hold blitt nevnt Alaska, som i sin tid ble solgt til De Forente Stater for 7 200 000 gull-rubel (21 000 000 kr.), og som bare i året 1905 skal ha innbrakt 150 000 000 dollar (564 000 000 kroner). Det nevnes også hvorledes Tsjuktsjer-halvøyas rikdommer (nær Berings-stredet) utnyttes av amerikanerne, mens russerne selv får lite godt av dem.

Grunnen til den langsomme utvikling av de store, rike land i Asia må vel for en del søkes deri at det like til den siste tid var liten forståelse i Russland av det ønskelige i å opphjelpe og kolonisere dem, ja man så tilmed på dem som konkurrenter, som ikke ønsktes opphjulpet, men helst nyttet ut slik som de nå engang var. – Til dette kom også flere andre ting. Det viktigste var kan hende at Sibir ble brukt som forbryter-koloni, et sted hvortil en også kunne forvise ubehagelige og urolige elementer som ikke var ønskelige å ha i Russland. Sibir kom derved i vanry og ble et fryktet land, hvor nå engang folk ikke gjerne frivillig søkte hen. De store avstander i disse umåtelige vidder var selvsagt også en stor hindring før det kom jernbane. Utvandrerne slet utrolig meget vondt under den langvarige reise på den vanskelige sibirske landevei, og et virksomt styre fra Petersburg, som kunne fremme landets utvikling, var så omtrent umulig. Så var det livegenskapet, som til Alexander II's regjering også gjorde utvandringen vanskelig, idet russiske bønder ikke hadde lov til å forlate sin fedrene jord.

Det er merkelig at mens Russland hadde de store ubrukte vidder liggende i Sibir, sendte det hvert år mengder av utvandrere over havet til Amerika. I de ti år 1891–1900 reiste det vel en halv million russere til De Forente Stater alene, og i de følgende sju år 1900 –1906 reiste det 485 850 russere dit bare over tyske havner.

Men i de seneste tider, ikke minst etter krigen med Japan i 1904–05, er det i Russland foregått en fullstendig forandring i synet på Sibir og dets utvikling; og man har fått øynene åpne for hva som her er forsømt og hvilken uhyre viktighet dets fremtidige utvikling har. Et stort skritt mot lysere tider for Sibir var alt regjeringens bestemmelse om at det fremtidig ikke skulle benyttes til forvisning av forbrytere; og i den senere tid, særlig etter den japanske krig, er det fra regjeringens side gjort store anstrengelser for å hjelpe opp kolonisasjonen av de asiatiske provinser. De summer som av regjeringen er anvendt for dette øyemed i årenes løp, gir et godt bilde av hvordan arbeidet har tiltatt. Mens det i tiden før 1896 bare ble anvendt omkring en million rubel eller mindre om året på denne kolonisasjon, så steg dette beløp jevnt, til det i år, for 1914, er bevilget over 30 millioner rubel for dette øyemed. Med andre ord, bare fra 1905 til nå, er dette beløp steget til mer enn det ti-dobbelte.

Innvandringen til Sibir fra Russland er steget på en noe lignende vis i senere tid. Mens det som sagt i de 300 år før 1896 var innvandret alt i alt omkring 3 millioner mennesker fra Russland, så er det i tiden fra 1896 til 1905 innvandret 1 370 000, og i tiden fra 1905 til og med 1913, altså etter den tid da kolonisasjonen av de asiatiske land ble lagt inn under landbruks-departementets ledelse, har det nedsatt seg vel 3 millioner nybyggere i Sibir. «At», heter det i den offisielle beretning, «en slik tilførsel av ny kraft allerede har hatt, og ennå mere vil få, stor betydning for Sibir, er selvsagt». Befolkningen i guvernementer som Tomsk og Jeniseisk har fordoblet seg på 10 år fra 1902 til 1912. Nye byer er vokst opp med amerikansk hastighet. Arealet av dyrket jord er på flere steder blitt økt to til tre ganger, og mengden av nye produkter som er kastet inn på markedet er delvis blitt så stor at veiene ikke lenger er tilstrekkelige for å føre dem fram.

Det er lett å forstå at det ikke har vært til hell for Sibirs utvikling gjennom tidene at det har hatt sin regjering så langt borte. Etter det russiske system er all administrasjons vidløftige tråder samlet i St. Petersburg, og de lange avstander til Sibirs forskjellige deler gjorde det, særlig før da det bare var landeveier og elver til fremkomst, umulig å ha full oversikt over forholdene der og over hva som mest trengtes. Bare posten fram og tilbake tok jo mange måneder, og selv nå går det ikke fort. Det må også være forbundet med store vanskeligheter å styre og regulere en så vidløftig kolonisasjon i så vidstrakt et land, særlig når det skal skje fra St. Petersburg, så langt borte fra de strøk hvor bosettelsen og nyrydningen foregår.

Sibir er som før sagt et rikt land, og det kan nok være vel verd å utvikle. Av mineraler har det merkelig meget. Særlig kjent er dets gull, som det stadig blir funnet mer og mer av, mest i det midtre og østre Sibir. I Jeniseisk guvernement er det funnet gull på mange steder, både i den midtre del, hvor store mengder er vunnet ut, og i den sørlige; i Irkutsk guvernement er det særlig rike gull-forekomster, og noen av dem gjelder for å være de rikeste i Sibir; i Transbaikal er mange gull-gruver i drift; i Amúrlandet er det funnet gull på mange steder langs elvene, og det er dem som påstår at det vil bli Sibirs rikeste gull-land; i Ussuri-landet er det også funnet gull, ja ved Anadyr helt nord for Kamtsjatka skal det være rike gull-forekomster. Gullet utvinnes i Sibir ennå for en stor del med meget primitive midler, ja tilmed ofte bare ved hånd-vasking, og ved en rasjonell maskindrift kunne utbyttet mange ganger økes. Etter oppgave fra 1908 skulle det ved gull-vaskingen i Sibir være beskjeftiget omkring 45 000 arbeidere, som har en årlig lønn av mellom 13 og 17 millioner rubel, og utbyttet i rent gull i Sibir, når Urál ikke regnes med, skulle være mer enn 2000 pud (32 800 kg.) om året.

Det er dessuten andre metall-rikdommer i Sibir. Av jern er det meget, men det er dårlig utnyttet. Det er også kobber, sølv og bly. Dertil kommer på sine steder edelsteiner og andre verdifulle steinsorter, mineralkilder og annet som ennå er lite nyttet. Kull er det funnet på mange steder, til dels gode kull; bare i den østlige kystprovins og på Sakhalin menes det å være nok til å forsyne hele skipsfarten på Stillehavet. Men driften av kull-gruvene er ennå i sin begynnelse i Sibir og har store muligheter. På Sakhalin er funnet rike oljekilder som påstås å kunne forsyne hele Sibir med petroleum, ja Australia med. At Sibir har endeløse skoger er oftere nevnt, og at de i virkeligheten representerer store verdier er selvsagt; vanskeligheten ligger i transporten, som på de fleste steder gjør dem ennå i øyeblikket så omtrent verdiløse. Men det er mange steder, særlig i det østlige Sibir nær Stillehavet, hvor skogene kan nyttes med fordel alt nå. At de store sibirske elver har verdifulle fiskerier har også vært nevnt, og disse kan utvikles mer.

Tross alt dette ligger Sibirs uten sammenligning største rikdom i dets umåtelige vidder av dyrkbart og delvis fruktbart land som ennå for en langt overveiende del ligger der unyttet eller dårlig nyttet. Som det med rette har vært sagt er Sibirs sanne gull dets sorte muld-jord; men en av de store vanskeligheter ved utviklingen av jordbruket har like til den siste tid ligget i kommunikasjonene. Før den sibirske bane måtte jo alt føres landeveien eller langs elvene; innførsel av tungere ting som landbruks-maskiner var så omtrent umulig, og like slemt var det at en ikke kunne skaffe seg noen større utførsel for landbrukets avkastning, og en jordbruker ble lett sittende inne med sin overflod. Også etter den sibirske bane har det sine vanskeligheter. Selv om jernbane-fraktene settes ganske lavt, så blir de likevel for høye for produkter som korn, når avstandene blir så store som fra det midtre Sibir. Derfor er det som sagt at innbyggerne, særlig i Jeniseisk og Irkutsk provinsene, ser på en sjøforbindelse gjennom Karahavet til Jeniseis munning som den store fremtids-sak som skulle bringe denne del av Sibir sin oppblomstring.

Når en tenker på hvilket uhyre arbeid som er forbundet med reguleringen av en slik mengde utvandrere hvert år, og med fordeling av brukbart land til dem alle, hvilket alt som nevnt ledes fra St. Petersburg, så er det ikke til å undres over at mangler ofte kan ha vært følelige både her og der; men det er blitt bedre for hvert år også i så måte. Bare å få undersøkt, målt opp og stykket ut det land som skulle deles ut til nybyggerne, fordrer jo en hel hær av land-målere, som det ikke alltid var mulig å skaffe; i tidligere tid hendte det derfor ofte nok at når kolonistene kom fram, så kunne det ikke skaffes dem alle land straks, men de fikk vente; og mange foreløpige undersøkere (khodoki) som kom for å velge land, måtte vende tilbake og hadde kastet bort sine penger forgjeves. Dessuten måtte det bygges veier gjennom de nye land, og det måtte jernbaner til, og mange steder måtte det sørges for opplags-steder med forråd av korn og annet, så nybyggerne ikke skulle stå på en bar bakke når de kom fram og i den første tid under sitt arbeid. Det måtte sørges for lege-hjelp og forpleining av de syke, som det lett blir mange av når folk skal reise så lange veier, ofte tett sammenstuet under alt annet enn hygienisk heldige forhold. I mange strøk var det også nødvendig å grave brønner og skaffe vann før nybyggerne kom, osv. osv.

Det er lett forståelig at i slike umåtelige land-områder var det ikke mulig, tross de ledendes beste vilje å imøtekomme alle krav fyldestgjørende. Følgen var at, særlig i tidligere år, en del av nybyggerne kom i nød og kunne ikke klare seg; etter å ha mistet alt de hadde ble de da ofte nødt til å vende tilbake til Russland. En slik hjemvendende kolonists lodd er ikke misunnelsesverdig; før han dro ut fra sitt hjemsted i Russland hadde han solgt alt hva han hadde for å skaffe seg kontanter. Så ble dette forbrukt på reisen og under forsøket på å slå seg gjennom derute, inntil han til slutt måtte vende tilbake i forkommen tilstand med to tomme hender, som tigger, – og så skal han igjen forsøke på å slå seg gjennom der hjemme, hvor han kan hende tidligere hadde vanskelig nok for å klare seg. I gjennomsnitt var det omkring 10% av utvandrerne som vendte hjem for hvert år. Men også i denne henseende synes det å ha vært en vesentlig forbedring i den siste tid, etter de offisielle beretninger å dømme. I 1911 skulle således det samlede antall av utvandrere som vendte tilbake til Russland være omkring 68 600, mens det i 1912 var omkring 32 700 og i 1913 omkring 23 000; som vi ser en sterk nedgang, og dette gjelder i alle distrikter, unntagen i Jeniseisk og Irkutsk-provinsene i 1912. Men grunnen til at det ikke da var noen minking i tallet av de tilbakevendende derfra sies å være den at såkornet ble ødelagt ved skadelig vår-regn og sen vår-frost, hvorved mange av kolonistene kom i nød.

For å sikre seg mot at de utdragende nybygger-familier skal få jord som ikke passer dem, har regjeringen alt i 1887 påbudt at året før de drar ut, skal familien sende en mann, en såkalt khodók, avsted til det strøk hvor de akter å slå seg ned, for at han kan undersøke jorden og velge ut det stykke som han mener passer. Den beste tid for å undersøke landet er våren, fra april til juni; mange forsiktige folk reiser allerede om vinteren, for å se på kolonistenes liv og se på landet, men av frykt for å få jorden opptatt av andre, særlig hvor for lite land er blitt målt opp for utdeling, velger de ofte sitt land-stykke før snøen er gått bort, og undersøkelsens verd kan da bli nokså tvilsom.

Etter de store skarer av nybyggere som er strømmet til Sibir i de senere år, var det ikke mer enn en kunne vente at det meste av den lett tilgjengelige og dyrkbare jord er blitt opptatt; men ville en stille det spørsmål hvor mange det ennå er plass til i dette land, da ville en vanskelig kunne få noe svar; for tenker en på de uendelige vidder som ennå ligger der unyttet, og hvor forsvinnende små de oppdyrkede strekninger er i forhold dertil, da er det lett å innse at for øyeblikket iallfall er tilgangen på land praktisk talt uuttømmelig. Visstnok må nybyggerne nå for en stor del søke bort fra det åpne og nesten ferdige gress-land og inn i taigaen, hvor nyrydderarbeidet er vanskeligere. Men skog-jordbunnen er god og fruktbar, og blir den først ryddet, har også dette land en stor fremtid for seg. Hvor mange millioner mennesker et veldyrket Sibir kunne romme er ikke mulig å ha noe overblikk over, men sikkert er at det ville være mange.

I de siste år merkes det en stigning i innvandringen til de østlige strøk og til Jeniseisk og Irkutsk-provinsene, og også til Turkestan. Samtidig er det en innskrenkning av innvandringen til det vestlige Sibir og til steppe-landet, som allerede har fått en ganske stor befolkning, og hvor vel det meste av den gode jord allerede er opptatt. Men ved et mere intenst åkerbruk enn det som hittil er anvendt i Sibir er det ikke tvil om at selv disse land kan romme en befolkning som vil være mangedobbelt av den nåværende.

Det er som sagt en stor oppgave det russiske folk har i å innvinne disse veldige strekninger av vår jords overflate for seg og for menneskeheten. Men betydningen av nye lands kolonisasjon for et folks fremtid kan ha to sider. Den ene er den økte maktstilling utad ved den større utvidelse, og så økingen i velstanden. Men den annen side er den svekkelse som det kan gi innad, at folket til fordel for de nye land ofte blir tappet for sine beste krefter. I et lite land som Norge, hvor vi har hatt en altfor stor utvandring gjennom mange år, er vi snart på det rene med de skadelige følger som dette har for folket innad. Men dette er mindre følelig i et stort folk som det russiske, og det kan hende at her vil forholdet stille seg annerledes. Visstnok er historiens lære den, like siden romernes og grekernes tid, at det i lengden er en nokså tvilsom fordel for et folk å ha store og utstrakte kolonier. Den styrkede maktstilling og den økte velstand, kanskje altfor høye velstand, oppveier ikke i lengden den nedgang som kommer ved at de forholdsvis gunstige livsbetingelser i koloniene lokker mange av folkets dyktige krefter ut, mens de mindre dyktige blir tilbake i landet og formerer slekten, og rasens kvalitet synker etterhånden. Dette var vel iallfall en av grunnene til det mektige romer-rikes nedgang og fall; og vi må vel også tenke oss at folk som det spanske og det portugisiske er blitt svekket på lignende vis ved sine store oversjøiske kolonier. At koloniene heller ikke har vært til fordel for det engelske folk i så måte, ved sin stadige tapping av gode krefter, er vel også mulig. Men at noe lignende skulle bli tilfelle med det russiske folk er mere tvilsomt. For det første er dets folketall så ulike meget større; så er det vel også tvilsomt om det hittil er de beste krefter som har utvandret til Sibir. Men dertil kommer, hva som kanskje er enda viktigere, at en større del av dette ikke kan ses på som et nytt land, men snarere som en østlig utvidelse av Russland selv; det er ikke en koloni, men det er et større fedreland, som ennå kan romme mange millioner av de slaviske folk på sine endeløse sletter.