USSÚRI-LANDET, VLADIVOSTÓK OG KHABARÓVSK

rediger

Vi er nå kommet til det viktigste land i det russiske østen. Det er Primorskaja Oblatsj, eller Kyst-provinsen, grenselandet ut mot Det japanske hav. Det strekker seg fra Koreas grense i sør, på omtrent 42¼° n. br., til kysten av Det okhotske hav i nord, på omtrent 56° n. br. Dets grense i øst er havet, og i vest innsjøen Khánka, elva Ussúri som faller i Amúr nær Khabaróvsk, og derfra går grensen i nordvestlig og nordlig retning. Landet har et flate-innhold av omtrent 580 000 kvadratkilometer, og skulle i 1911 ha 523 840 mennesker, hvorav 360 437 russere. Over halvparten av befolkningen er bosatt i den sørlige, fruktbareste del, Sør-Ussúri-landet, som har et flateinnhold av omtrent 145 000 kvadratkilometer og alt i 1908 hadde en folkemengde av 244 000. I alle disse tall er ikke medregnet garnisonene i Vladivostók og Khabaróvsk, og heller ikke de gule, mest koreanere og kinesere, som oppholder seg i provinsen som arbeidere i i sommerens løp.

Landet får i stor utstrekning sin karakter gjennom fjellkjeden Sikhotá-Alín, som strekker seg i nordøstlig retning gjennom hele landet, fra kysten ved Peter den Stores bukt i sør og til Det okhotske hav nord for Amúrs munning i nord. Det er en meget gammel, foldet fjell-kjede, hvis høyde er sterkt forringet ved erosjon i tidenes løp. Dens midlere høyde er mellom 900 og 1 200 meter, det høyeste fjell er Golaja, som når 1 500 til 1 600 meter. Selve fjell-kjeden har forholdsvis bratt skråning på østsiden mot kysten, mens den mot vest skråner langsommere mot elvene Ussúri og Amúr, som for en stor del går gjennom vide dal-sletter. Fjellene nærmer seg ingensteds snø-grensen og er overalt dekket med urskog, den endeløse taiga; men over store strekninger av det indre er denne blitt brent av de innfødte og av kinesere, bl. a. for lettere å finne hjorte- og elg-horn som er en verdifull vare i China, de brukes til å lage medisin.

Gjennomgående er altså landet et lavt bølgende fjell-land. Større lavsletter har det langs Ussúris nedre løp og langs Amúr, men disse er for en stor del temmelig myr-lendte med stillestående vann og er ofte utsatt for herjende oversvømmelser, så de er mindre skikket for åkerbruk. Jordbunnen skal for en stor del være fruktbar i dette land, men klimaet er ikke gunstig i forhold til den geografiske beliggenhet. Vladivostók som ligger på 43° 6' n. br., altså omtrent på samme breddegrad som Florens og Nizza, har en midlere års-temperatur av bare 4.6°C. Temperaturen kan om sommeren stige over 30°C. og om vinteren synke under -25°C. Års-temperaturen er altså lavere enn i Oslo. I byen Nikolájevsk ved Amúrs munning, på 53° n. br., altså litt nordligere enn Berlin og litt sørligere enn Manchester, er årets middeltemperatur omkring -2°C. Temperaturen om vinteren synker stundom til -46°C. og stiger om sommeren over 30°C. Den nordlige del av landet er lite skikket for åkerbruk, men strøkene ved Amúrs nedre løp og nær dens munning skal ha godt eng-land med stor avling av høy. Den sørlige del av kyst-provinsen har tross det forholdsvis kalde klima gode betingelser for åkerbruk; jordbunnen er til dels fruktbar; nedbøren er visstnok ikke stor, men da den også her faller mest om sommeren, er fuktighets-forholdene ganske bra. I Vladivostók er nedbøren 372 mm., i Khabaróvsk 604 mm., og mellom Sikhotá-Alín og Ussúri skal det være meget nedbør om sommeren. Derimot er det i hele strøket lite snø om vinteren på grunn av de rådende nordvestlige vinder.

Tidligere var hele landet bebodd av forskjellige stammer av tunguser, som de nåværende orotsjer og golder og andre. De oppholdt seg dels ved elvene hvor de drev fiske om sommeren, dels streifet de om i skogene på jakt etter sobel, vaskebjørn og annet vilt. Golderne i Ussúri-dalen hadde også litt åkerbruk. I strøkene nær Amúrs munning i nord lever det merkelige folk giljakene, som likeledes er fiskere og jegere, men som ikke synes å ha noe opprinnelig slektskap med de tungusiske stammer. Flere forskere, som dr. Sternberg og kaptein Arseniev, har i senere tid framholdt den mulighet at dette er et folk som i likhet med eskimoer, aleuter og andre er kommet fra nordøst fra Amerika og er beslektet med de amerikanske folk. Også her viser seg den samme merkelige blanding av stammer med helt forskjellig opprinnelse. I nærheten, på øya Sakhalín, bor også det merkelige folk ainoerne, som atskiller seg fra alle andre asiatiske innfødte, bl. a. ved sin sterke skjegg-vekst, de har langt skjegg. Man har ment at de kan være den siste rest av folke-stammer som var beslektet med papuerne og austral-negrene, og som har vært utbredt nordover langs Asias østkyst.

Det er lite vi kjenner til Ussúri-landets tidligere historie, og det meste skyldes kinesiske historie-skrivere. Omkring 300 f. Kr. bodde det en stamme, Damalu, ved kysten øst for Sikhotá-Alín, og i vest for den bodde en annen stamme, Ilou, ved Ussúri-elvas øvre løp og vestover til Sungari. Dette folk Ilou omtales også i det nordlige Mandsjuria med sikkerhet under det annet Han-dynasti i China (25–220 e. Kr.), og synes å ha vært en tungusisk stamme; de levde i en steinalder, de var jegere, og det sier at de bodde i huler i fjellene og i skogene. De hadde bue og pil og var også drevne i bruk av båter. Umiddelbart etter denne steinalder kommer jern-alderen, uten noen bronse-alder imellom. Ilou drev jakt på bjørn, elg, hjort, og de sies å ha vært farlige krigere for sine naboer. Men senere omtales også at Ilou-folket hadde fedrift og litt åkerbruk.

Så i midten av det 7. årh. grunnlas Bokhi- eller kanskje rettere Bokhai-herredømmet i det nordlige Mandsjuria. Det var en tungusisk stamme som litt etter litt underla seg hele Nord-Mandsjuria, og som bekjempet Ilou-stammen og også underla seg det sørlige Ussúri-land. Dette ble et stort og mektig rike som hadde sin blomstrings-tid kanskje i det 9. årh., da det hadde ikke mindre enn 5 hovedsteder. I denne tid synes det også å ha vokst opp blomstrende byer i det sørlige Ussúri-land, ja det menes at selve byen Nikólsk opprinnelig skulle ha vært grunnlagt på den tid. Den mengde ruiner etter små byer, veier og andre byggverket, som en ennå finner i Sør-Ussúri-landet og i området ved Ninguta i Mandsjuria, nær grensen, menes iallfall for det meste å stamme fra Bokhai-herredømmet. Men så ble dette tilintetgjort av Kidani-stammen, eller huset Liau (916–1125), og nå kom det en nedgangstid. Så ble Tsjurtsjeni-folket herre i disse strøk, og huset Liau ble i 1125 avløst av huset Tsin eller Gin (1125–1237); «Tsin» er «den gylne».

I året 1237 ble så dette dynasti tilintetgjort av mongolerne, og Ussúri-landet fristet nå en vekslende skjebne, som vi vet lite om, inntil det sørlige Ussúri-land synes å være blitt helt ødelagt under riket i Ninguta i begynnelsen av det 17. årh. og de dermed forbundne felt-tog. Folket ble delvis tatt tilfange, delvis drept og resten flyktet, og Ussúri-landet ble lagt øde. De gamle blomstrende steder forfalt og ble litt etter litt overgrodd med skog, og i den tilstand lå landet i 246 år, til det ble tatt i besittelse av russerne i 1861. I denne tid foregikk det en innvandring av dels bosittende, dels omstreifende kinesere, de såkalte manser.

Kaptein Arseniev forteller merkelige sagn om sagnfyrsten Kuan-juns herredømme i landet. De minner om at det engang var en tid da dette land hadde et rikt pulserende liv, med veier og samferdsel og kamp. Men så plutselig, som ved et vink av en overjordisk makt, forsvant det hele og døde bort for flere hundre år. Når den russiske nybygger, som har satt seg fast i de gamle befestninger, pløyer eller graver i jorden, finner han snart kniver, snart piler, snart hodeprydelser av metall og sverd, og snart store krukker og fat. Da han ikke kjenner deres verdi, ser han på dem kan hende et øyeblikk og kaster dem så til siden for at de ikke skal være i veien for pløyinga, eller lar barna leke med dem. Den inntrengende bølge av ny europeisk kultur vil snart ha slettet ut de siste spor etter de lengst svunne tiders liv.

Den uten sammenligning viktigste by i hele det russiske østen er den med det stolte navn Vladi Vostók, (d. e. Behersk østen). Etter at Port Arthur falt er den støttepunktet for den russiske maktstilling ved Stille-havet, og et sted som kanskje i en ikke fjern fremtid kan bli et brennpunkt for store og viktige verdens-begivenheter. Den russiske flåte-stasjon ved Stille-havet var opprinnelig i Petropavlovsk på Kamtsjatka, hvor havna en større del av året er is-stengt. Så ble den etter 1860 flyttet til Nikolájevsk ved Amúrs munning, men i 1872 ble den forlagt til Vladivostók, og etter de få år i Port Arthur er den igjen kommet tilbake hit. Vladivostók har en sjelden vakker beliggenhet ut over en halvøy, hvis høyde senker seg ned mot den vel beskyttede bukt «Det Gylne Horn» (Solotoj Rog), en arm av Peter den Stores bukt. Der er en ypperlig og vel beskyttet havn, som visstnok er islagt noen måneder om vinteren, fra enden av desember og til enden av mars, men hvor en råk holdes åpen av isbrytere, iallfall for større skip, over 800 tonn. I 1910 hadde byen 89 600 mennesker, garnisonen ikke medregnet, og av disse var 23 000 kvinner. Det var omkring 53 000 russere, men 29 000 kinesere, 3 200 koreanere og 2 300 japanere. Med sin gode havn danner Vladivostók selvsagt et viktig punkt for handelsomsetningen; men ved byggingen av den sørlige øst-kinesiske bane til Kvan-tung, og ved grunnleggelsen av sjøbyen Dalnij, har Russland selv skaffet Vladivostók en farlig konkurrent, iallfall for handelen i Mandsjuria. Men dette har igjen bedret seg etter krigen for all handel innenfor den russiske grense. – Av stor viktighet for byen, som for Ussúri-landet i det hele, var selvsagt byggingen av jernbanen til Khabaróvsk og Amúr; den ble ferdig i 1896 og 1897.

Lørdag 4. okt. Sammen med baron von Hoiningen Huene dro jeg straks om morgenen ut for å se byen. Den store trelast-handler Skidalski hadde med utsøkt elskverdighet sendt sine vakre hester og sin vogn for å kjøre oss rundt. Vi så de kinesiske basarer, hvor byens husmødre får alle sine grønnsaker; alt gartneri besørges av kinesere til tross for guvernørens utryddelses-krig mot dem. De er dyktige til dette som til det meste annet arbeid. Vi så også de japanske basarer og gjorde noen innkjøp der. Men det er mest billige godtkjøps-saker som kommer inn her over den russiske grense, da tollen er for høy for de verdifullere ting. Derimot skal det av dem være meget å få i Kharbin, hvor det ingen toll er. På gata var det et broket liv av de forskjellige østens folkeslag. Foruten de mange kinesere og japanere var koreanerne iøynefallende i sine hvite drakter. De er for en del russiske undersåtter og bor i en egen bydel på vestsiden av halvøya, men den ble det ikke tid til å se.

Den nåværende general-guvernør Gondattis politikk går ut på å drive de gule, særlig kineserne, ut av hele guvernementet her øst, da han i en oversvømmelse av dem ser en fare for fremtiden. Kinesere, som treffes på gata uten å ha sine papirer i orden, blir ofte tatt i store skarer av politiet og satt ombord på de første de beste dampbåter og sendt tilbake til China. Det ble påstått at de ikke engang får lov til å gå hjem å hente med seg sine saker. Men dette skjer ikke bare til glede for de russiske innbyggere. Når husmødrene dagen etter at en sådan utskiping har funnet sted går i byen for å gjøre sine innkjøp, finner de til sin fortrytelse at grønnsakene er blitt et par kopek dyrere. De kinesiske gartnere beklager med et skuldertrekk at de jo nå er blitt berøvet sine arbeidere, og følgelig kan de ikke levere grønnsakene til samme pris som før. Det er et påskudd, men det er nå deres måte å ta hevn på, og en kan jo ikke vente at de skal være tilfreds med denne politikk. Mot japanerne kan politiet ikke fare fram på samme vis, så gjerne de kanskje ville. Etter overenskomsten med Japan etter krigen har japanerne samme rett som de mest begunstigede nasjoner og kan reise og bo hvor de vil, enda den alminnelige tro blant russerne er at hver eneste japaner er en spion.

Vi tok en kjøretur opp på høydene og fikk en herlig utsikt over byen og havna og halvøya og øyene utenfor. Overalt ligger festninger og forter. Vi så også de mange befestninger innover høydene mot land-siden, rekke etter rekke. Det hele gjør et imponerende inntrykk av uinntagelighet – men lengst der ute, bak alt sammen, mot sørøst, var det en blå stripe. Det var Stille-havet, som jeg så for første gang.

Alle disse høyder var engang bevokst med frodig urskog, mest eik, som vi ennå så rester av på den andre siden av det Gylne Horn. Men den er nå helt forsvunnet på disse høyder, dels ved uvøren ødeleggelse, dels hugd ned for befestningens skyld. Men ennå har landskapet sin store skjønnhet.

Da vi igjen kom ned fra høydene, besøkte vi byens museum, hvor det blant annet finnes en verdifull etnografisk samling med saker fra golder, giljaker, orotsjer, kamtsjadaler, tsjuktsjer og andre folke-stammer. Her kunne jeg også gjøre studier over de forskjellige typer av ski og hundesleder hos disse folk i de østlige deler av Asia. Men det er merkelig hvor stor likhet det er i formene av disse redskaper gjennom hele Sibir. Dette kan vel bl. a. ha sin grunn i tungusernes store utbredelse; med sine mange forskjellige stammer er de spredt helt fra Jenisei og til Stille-havet.

Med en dampbåt, som havnevesenet velvillig stillet til vår rådighet, tok vi en tur ut fra det Gylne Horn mot innløpet. En så befestninger og forter og kanoner på alle øyer og landtunger, hvor en vendte seg hen, hvilket jo på en alminnelig reisendes ukrigerske sinn gjør et visst disharmonisk inntrykk av uhygge og uro midt i en så skjønn, fredelig natur. Langs strendene sto på flere steder frodig eikeskog som ennå hadde lauvet, om det enn var gulnet noe. – Men så åpnet innløpet seg, og vi så like ut til havs, ut i Stille-havet – skjønt det er det jo egentlig ikke, bare en arm av det, Det japanske hav. – Langt ute i synsranden, midt i innløpet, ligger en bergøy og på den en festning – og på bergoddene som stikker fram langt derute på to sider, er det også festninger.

Så vendte vi innover igjen. Sett fra sjøen tar byen seg vakkert ut, i terrasser oppetter de mange høyder. Stort skjønnere kan vel ikke en by ligge; den minner meget om Neapel; riktignok har den ikke noe Vesuv bakenom, men så har den til gjengjeld denne vakre havna, og så alle disse øyene utenfor.

Klokka 4 om ettermiddagen gikk toget til Khabaróvsk, og jeg måtte ta avskjed med min elskverdige og underholdende ledsager, baron von Hoiningen Huene. Ingeniør Wourtzel hadde brukt tiden i Vladivostók til arbeid, og hadde ennå meget å drøfte med general-guvernøren, som i sin vogn gikk med samme tog så langt som til Nikólsk.

Søndag 5. okt. Det sørlige Ussúri-land som vi først kom gjennom er meget fruktbart, og som før nevnt er dette den del av landet som er tettest befolket; særlig er det i strøkene ved Nikólsk og oppover mot Khánka-sjøen meget åkerbruk. Videre nordover mot Khabaróvsk går banen gjennom et verdifullt land, som sikkert har store fremtids-muligheter, når det blir tilstrekkelig dyrket. Det er vide, dyrkbare sletter langs jernbanen mellom to fjell-kjeder. Hele veien langt i øst har vi Sikhota-Alín som med sine utløpere skråner langsomt nedover mot slettene ved Ussúri og dens mange bi-elver. I vest for oss, ikke langt borte, på den annen side av Ussúri, i China, kan vi se en fjell-rygg, Khekhtsir, strekke seg nordover langs elva helt til Amúr, og kan vel nå opp til mellom 600 og 1 000 meters høyde her i denne sørligere del. Ussúri snor seg gjennom sletta vest for oss og møter bi-elva Bikín. Det er et vakkert land, med skogkledde åser – dels nåleskog oppetter i de sørlige høye deler av Khekhtsir, dels er det lauvskog, bjørk og eik og osp, her nærmere ved. Det er en frodig vegetasjon; også kork-eik og andre verdifulle tre-sorter, og vill vin finnes i skogene, men de ville druer skal være små og sure. Landet skal jo være oppdyrket på et vis her, og vi ser da også åkre her og der; men de dyrkede stykkene ligger ennå spredt og det er meget langt fra hva det kan være. Men det skyldes vel dette primitive åkerbruks-system som gjør at mesteparten av landet ligger brakk. Det er umåtelige strekninger ubrukt land, gress-land mest, med spredt lauvskog. For en stor del eies landet av kosakkene som bor i landsbyene, og de er visst ikke som regel, etter hva jeg kan forstå, særlig vinnskipelige jordbrukere. Helst forpakter de jorden bort til koreanerne, som er driftige og betaler sin avgift, og så tilbringer de selv gjerne tiden på vertshusene.

Ofte så vi små leirhytter på markene. De lå enkeltvis og måtte være koreanernes tilholds-steder. De bygger sine hytter midt på de marker de dyrker. De er nøysomme og flittige jorddyrkere, og driver også gartneri. De blir derfor rikere, mens kosakkene, som ingenting bestiller, blir stadig fattigere. Det er store strekninger med gress-land mellom hver landsby, eller hvert sted hvor vi ser en spredt bebyggelse av hus. Dette gress-land har stivt og tørt gress som ser verdiløst ut. Det brennes også derfor av, som før sagt, om høsten eller våren. På alle kanter ser vi nå røyk; det brennes gress og skog om hverandre. Luften er helt fylt, det er ganske tåket, og åsene ligger i en tett, grå dis. Solen er blodrød med utviskede kanter av røyk-tåka, enda den står høyt på himlen. All denne brenningen tar seg fantastisk ut i den hurtig tiltagende røde skumring og den røde, røykfylte luften.

Dette tog kryper fram med lange opphold på stasjonene. Det er mest som en lokalbane, og det arbeides med et tempo som er forskjellig fra det en er vant til, hvor livet pulserer hurtigere. Banen er leid av den øst-kinesiske bane og står under samme styre, og den har ennå ikke sammenheng med det øvrige jernbane-nett i det russiske rike. Men så snart Amúr-banen kommer i stand og det blir sammenheng, blir det vel noe annet.

Om kvelden kl. 10 kom vi endelig til Khabaróvsk og fikk en hjertelig mottagelse i mørke på stasjonen av borgermesteren, presidenten for geografisk selskap, den øst-sibirske reisende Arseniev, medlemmer av det geografiske selskap og andre. Wourtzel og jeg tok en drosje for å kjøre den lange vei fra stasjonen inn til byen. Dette så lederen av det store tyske firma Kunst & Albers som har avdeling også her i byen, og han og hans frue steg straks ut av sin elegante ekvipasje, og vi ble nødet til å ta den, mens de tok drosjen, – sannelig, det er gjestfrihet i dette land. Vi kjørte til en restaurant for å få noe å spise. Der satt mest offiserer og ingeniører med sine damer. Khabaróvsk er likesom Vladivostók en viktig garnisons-by, og det selskapelige liv får derfor for en stor del sitt preg av offiserene, og nå, under jernbanens bygging, selvsagt også av ingeniører. Der var god musikk av en tysk klaverspiller og en italiensk fiolinist. De spilte flere russiske melodier, så en russisk sigøyner-melodi, også den melankolsk som de endeløse, triste sletter. Men så med ett kom det kjente toner, det var Solveigs sang, og Norges fjell steg tindrende blå høyt over slette-landet. Underlig også her, så langt borte i østen, og så uventet å treffe på Grieg og Ibsen, spilt av en tysker og en italiener. Jorden er sannelig ikke stor lenger.

Mandag 6. okt. Om natten lå vi ombord i Amúr-banens dampbåt, hvor det var store og gode bekvemmeligheter. Båten er oppkalt etter ingeniør Wourtzel. Tidlig neste morgen dampet vi nedover Amúr, mens Khabaróvsk lå innenfor oss i morgensolen. Byen har en vakker beliggenhet på flere høyderygger ved sammenløpet av de to store elver Amúr og Ussuri. Byen er middelstor, den hadde i 1908 34 452 innbyggere, uten garnisonen, og av disse var 15 482 russiske menn og 9 431 russiske kvinner. I 1910 skal den ha hatt 51 500 innbyggere. Som overalt her i østen er kvinnene i stort mindretall.

Da vi dampet nedover langs elvebreddene med byens park innenfor oss og statuen av byens grunnlegger, grev Muravjov Amurskij, ute på den høye pynt rett over oss, var det meg påfallende hvordan også denne brede, mektige elv hadde høye, bratte bredder på høyre side, mens det på den venstre var utbredte, flate øyer og lave sletter. Disse er nærmest en delta-dannelse som skyldes sammenløpet av de store elver Ussúri på den ene side og Tungúska på den annen.

Vårt mål var å se på byggingen av den store bru som skal føre over Amúr litt nedenfor Khabaróvsk. Den blir, såvidt jeg vet, den nest lengste bru som er bygd i verden, bare Forth-brua nær Edinburgh er litt lenger. Den blir 2 417 meter lang, og får 19 bru-kar. Fem av disse bygges foreløpig av tre, mens 14 bygges med en gang av jern-betong. Ute på øyene, hvor flere av disse bru-kar nå bygges, var det en hel by av arbeider-boliger, gode, lune tømmer-hus. Byen er vokst opp på et år, der hvor det før var en eneste vasslendt villmark, ubeboelig for mennesker. Og så om et år eller to, når brua er ferdig, forsvinner hele byen igjen.

Det er store vanskeligheter å kjempe med her ved arbeidet i dette vasslendte, bløte myr-land, hvor alle kar må graves ned til berg-grunnen under; og den ligger dypt. Og arbeidet må drives både sommer og vinter for at brua kan bli ferdig noenlunde snart. Om sommeren er det nesten verst, det er en ulidelig plage med mygg og stikke-fluer, og så varmen. Om vinteren er det visstnok kaldt, men kulden har sine fordeler ved arbeid i så myrlendt land som her. På mange måter kan den brukes til å fryse den våte leira og mudderet, så det blir lettere å arbeide med. – Sunnhetstilstanden blant de mange arbeidere som her var samlet sammen var forholdsvis god, men legen fortalte at det var mange tilfeller av skjørbuk, mest, merkelig nok, blant de tilflyttede arbeidere, derimot ikke blant koreanerne som bor her fast og som har en egen liten landsby på den annen side, utenfor Khabaróvsk.

Vi reiste også tilbake til den siden for å se på arbeidet med tunnelen som skal gå gjennom høyderyggen på sørsiden av elva, og hvor også stasjonen skal ligge, 7 verst fra selve byen Khabaróvsk. Fra høyden over tunnelen så vi masser av røyk som kom veltende over slettene på nordsiden av Amúr. Det var som hele slette-landet sto i brann. Det var avsviingen av det tørre gresset som nå foregikk, men det så ut til at også atskillig skog hadde tatt fyr. Det tiltok etter hvert, så hele luften var fylt av røyk-skyer som kom trekkende over Khabaróvsk, og solen ble ganske mørk gulrød midt på dagen.

Kommet tilbake til byen, besøkte jeg den store landsutstilling som var holdt her i sommer og som nettopp var slutt i disse dager. En så her samlet de forskjellige produkter som dette nybygger-land kan frembringe, og det ga et godt inntrykk av landets rikdommer og muligheter. En så fremstilt dets mange mineral-rikdommer, ikke minst gullet og gull-vaskeriene. Så var det landbruks-produkter av alle sorter, og likeså landbruks-maskiner og redskap, som synes å tyde på at landbruket her er i sterk utvikling, kanskje mer enn i mange andre deler av Sibir. Der var også mange prøver på husflid, som jeg ikke hadde ventet i disse strøk, og der var utstillinger fra husflids-skoler og mere. Landets historie og etnografi og annet var også fremstilt på forskjellig vis, og det var meget å lære derom under kyndig veiledning av den dyktige kjenner og reisende i disse strøk, kaptein V. Arseniev. En tungusisk never-kanos vakre former viste hvor dette gamle og vidt utbredte folk har sans for elegante former, også i båter, til forskjell fra andre sibirske folk som f. eks. Jenisei-ostjakene. En finner det samme i deres annen redskap, som f. eks. deres ski; det tyder i hvert fall på en gammel kultur som er høyt utviklet på sitt område.

Ikke minst interessant var en liten zoologisk hage som var knyttet til utstillingen. Blant annet så jeg der den verdifulle hjort (Cervus Debovskii, Swinhoe), som på kinesisk heter khoalo (på koreansk sasjif), som bare fins i strøket omkring Vladivostók, og hvis horn brukes av kineserne til livs-eliksir og betales med høye summer. En lignende hjort, den såkalte moral-hjort, fins i det sørlige Sibir, og holdes der i fangenskap for hornenes skyld som etter sigende selges til kineserne for priser opp til åtti kroner for kilogrammet, og et dyr er verd 900 kr.; men hornet av denne her påstås å være ennå mer verdifullt.

Byens museum ble også besøkt, og der viste kaptein Arseniev meg mange interessante saker fra de forskjellige innfødte i disse strøk, som han under sine reiser har særlig studert. Jeg så der lange, skinnkledde ski som ble benyttet av orotsjerne, og de syntes å være temmelig lik samojedenes; men det bruktes også kortere og bredere ski, lik de alminnelige tungus-ski, hvor snøen var løs. De var alle kledd med benskinn av hjort eller elg. Der var også de forskjellige former av sleder, hunde-sleder og rein-sleder, fra orotsjer, golder, giljaker, tsjuksjer og kamtsjadaler. Jeg fant til min store forbauselse at i mange enkeltheter – som f. eks. at meiene er bøyd opp bak og er surret sammen med kjelkens lengde-remmer, hvilket selvsagt gir kjelken øket styrke – hadde mange av de østligste former, men derimot ikke de vestlige, en merkelig likhet med den ski-kjelke som jeg konstruerte for ferden over Grønlands innlands-is i 1888, og som siden er blitt den slede-form som er anvendt på alle polarekspedisjoner. Jeg kan ikke, såvidt jeg skjønner, ha hatt noen kjennskap til disse former den gang; men det er visse ting som gir seg selv.

I byens havn, nede ved stranda av Amúr, fikk jeg anledning til å gjøre et kort bekjentskap med disse strøks innfødte, golderne; de lå der med sine lange tre-båter, som de var kommet med fra Ussúri. Ansiktene så ganske tungusiske ut, men i klede-drakt var de helt russiske, og da dertil en av dem hadde fått så meget russisk vodka i livet at han kastet seg nesegrus for oss og kysset bakken for våre føtter, så var det liten glede å få ut av dem.

Kl. 6 om ettermiddagen ble det gitt stor middag for oss av byens borgermester, geografisk selskap, osv. Også her ble det ønsket at jeg skulle holde foredrag. Jeg fortalte da om vår reise til Jenisei og om mulighetene for en fremtidig regelmessig skips-forbindelse med Jeniseis munning, og jeg møtte den samme hjertelige mottagelse og den samme store interesse for utviklingen av Sibirs muligheter, selv om jo det jeg kunne tale om ikke direkte hadde noen betydning for disse strøk.