Gjennom Sibir/19

BURÉJA TIL TRANSBAIKALIA – BURÉJA-SÉJA-SLETTA

Ennå et stykke var det bølgende høyder, men de ble lavere og lavere. Og så med ett kom vi opp på den siste ås-ryggen, og Amúr-sletta lå foran oss ganske flat og overveldende, så langt vi kunne se mot himmelbrynet nordvestetter, og vest mot de blå åser langt, langt borte på den andre siden av Amúr, i China. Det er den svære Buréja-Séja-sletta vi her kommer inn på, og jernbanen går nå over den en 240 kilometer nordvestover til forbi elva Séja. Som vi kjørte fram time etter time, så vi dyrkede marker med hvete på mange kanter, det er godt åker-land her. – Så hevet det seg en stor knaus eller rund kolle forut; det var en basalt-knaus som ligger ensomt midt på den flate sletta. Basalten er kommet opp gjennom en sprekk i jord-skorpa; og i dette lille fjellet brytes det nå stein til tunnel-arbeidet ved Ganukán. Steinen er sterk og god, sies det.

Så ut på ettermiddagen nådde vi fram til Buréja, den store bi-elv til Amúr. Her måtte vi skilles fra automobilen og gikk i båt over elva. Brua, 550 m. lang, skal stå ferdig til neste år, men enda så vi bare noen huller i sandet for det første brukaret. Det var en stor by her, med folk og virksomhet på alle kanter. Kjøpmennene bygde sine butikker og opplagssteder, og for halvannet år siden var det knapt nok et hus.

Ved sol-nedgangen om kvelden var vi en tur oppetter langs elva med en side-bane som fører til et stein-brudd. Der var vakkert med åser på begge sider og en frodig vegetasjon. Så kom også en glødende sol-nedgang til, og etter den månen, og det var mørke natten før vi kom tilbake. – Det er funnet meget gull oppetter langs denne elva; men den går ofte gjennom kløfter med bratte berg-vegger i et vilt fjellland. Et stykke herfra er det en høy berg-topp som stiger bratt opp fra elve-kanten. Det fortelles at ved foten av den forliste det for en tid tilbake noen gull-gravere som kom i båt nedetter elva. Av den rivende strømmen ble båten satt inn mot fjell-veggen og knust; de fikk såvidt berget seg i land, men mat og andre greier mistet de, og det var ingen råd til å komme videre; fremkomsten gjennom den myrlendte urskogen er umulig. De sultet i hjel, men før de døde hadde de krabbet helt opp til toppen av fjellet for å se seg om etter mulig hjelp, og så hadde de risset inn i berg-veggen under toppen noe om de rike gull-funn de nettopp hadde gjort lengre inn i fjellene hvor de kom fra. Men ingen har siden funnet det gullet.

Jeg var den natt gjest hos ingeniør Barkovski og hans elskverdige frue. Barkovski, som forestår byggingen av brua over Buréja, viste meg merkelige kurver for denne elvs vannstand. Den kan etter sterke regnfall i fjellene ovenfor stige et par meter på få timer, og stigningen kommer så plutselig at den kan være farlig. I april i år steg elva bortimot 7 meter på få dager, men så falt den igjen enda fortere. Det er klart at under slike forhold er ikke bru-bygging lett, og den må derfor helst foregå om vinteren, da vann-standen er jevn, og da dessuten frosten tas til hjelp. En elv med slike store oversvømmelser og sterk strøm vil selvsagt grave ut meget, og derfor går den da også ofte gjennom så trange kløfter høyere opp i landet.

Søndag 12. okt. Vi hadde nå nådd så langt at jernbane-linjen vestover for en stor del var ferdig, eller iallfall kunne brukes, og fra Buréja dro vi med tog et stykke; men så var skinnene ennå ikke lagt på, for det var mangel på dem, og vi måtte igjen med automobil videre over slettene til en ny stasjon hvorfra det var tog. Her skulle vi da si farvel til våre elskverdige verter fra Buréja, men avskjeden i kupéen tegnet til å bli helt høytidelig; alle ingeniørene var til stede, og seksjons-ingeniøren i Buréja, hr. Alfred Augustovitsj Klare, holdt så en tale til meg på tysk, hvori han sa: at etter å ha reist gjennom Amúr-landet, og sett byggingen av den nye banen, og sett dette store landet, var jeg nå kommet til skinne-veien, som uten avbrytelse, med unntagelse av et par broer, ville føre meg like til Petersburg, og i den anledning, til minne om min reise, ville de gjerne oppkalle denne stasjonen etter meg. Det var en fullstendig overrumpling, og jeg kunne bare takke dem på det hjerteligste for denne store og uventede heder. Det er en pen liten stasjon som ligger på sletta midt i fruktbart og til dels dyrket land.

Så gikk det igjen videre med toget. Ofte så vi her hveteåkre så langt øyet rakk. Etter mengden av det skårne korn å dømme måtte det være god og fet jord, og dette er da altså et bilde av hva disse store slettene kan bli til i fremtiden. Det er etter hvert blitt mange landsbyer å se langs veien her; men det er lange avstander mellom hver; og ofte må det da være en seks-sju kilometer eller mer fra landsbyene ut til åkrene, og så langt har folkene altså å gå eller kjøre til sitt arbeid om morgenen og tilbake igjen om kvelden, det synes jo for en fremmed et meningsløst kraftspille. Men de finner vel kan hende at det er tryggere i dette landet å bo sammen enn å bo enkeltvis ute på slettene; bare en sjelden gang kunne jeg se en enslig hytte langs etter veien.

Ingeniørene fortalte her et ganske merkelig eksempel på hva frosten kan utrette om vinteren. En ny bru var bygd på tre-peler som var rammet ned i mudderet, men da det var dypt, måtte pelene skjøtes. Da ingeniørene kom igjen nå sist vår, var brua aldeles skakk og forvridd. Pelene var løftet opptil 31 cm. Da de ble gravd ut, viste det seg at i skjøtene hadde det lagt seg is som hadde sprengt bjelkene fra hverandre, og dannet en is-søyle av samme tverrsnitt som pelen, og 31 cm. høy. Det må vel være gått til på det vis at vannet har funnet vei inn i skjøtene, hvor det så har frosset, og under frysingen vider det seg ut og sprenger bjelkene fra hverandre. Men så avkjøles isen videre og trekker seg igjen sammen. Det blir et lite mellomrom, her kan ny fuktighet trenge inn, fryse eller krystallisere seg ut, vide seg, sprenge bjelkene enda mere fra hverandre, så ved videre avkjøling trekke seg sammen og gi nytt rom for mer vann, osv. På sidene, rundt denne isen, kan det også fryse på lignende vis; men da den frosne jordbunn rundt hullet yder for sterk motstand, kan ikke isen vide seg ut den vei, men må presse opp hvor det gir svikt. Det lå jern-skinner over skjøtene på bjelkene, og de var festet med nagler som selvsagt var blitt sprengt under utvidelsen av isen; men disse skinnene kan likevel ha hindret bjelkene fra å synke ned igjen når isen etter frysingen har trukket seg sammen; og på det vis er det stadig blitt nye mellomrom.

Så tok vi av fra hoved-linjen for å reise med det side-spor som går ned til Blagovésjtsjensk. Denne Amúr-landets største by ligger ved Séjas utløp i Amúr. Vi reiste ikke helt ned til byen, vi skulle bare se på brua som blir bygd over Séja, et stykke ovenfor. – På veien dit tok det fyr i vår vogn ved gnistene fra lokomotivet, som fyres med bjørkeved og sender en hel regn av gnister akterover. Vi måtte bryte veggene opp og slokke med vann, da ilden var kommet inn mellom den dobbelte kledningen. Så nådde vi den brede, vakre Séja. – Solen gikk nettopp ned da vi gikk ombord i hjulbåten som er bygd her på elva i Blagovésjtsjensk. Det glødet av dagen i dyprødt over bredden i vest, men skumringen tok til, og månen i øst vant i makt og speilte seg blek, og de elektriske lys på bru-karene blinket mot den mørknende himmel og sendte sine lys-striper hitover i vannet. En deilig, varm kveld – mild, bløt luft som det var sommer.

Med dampbåten skulle vi nå gå oppetter Séja til vi igjen nådde hoved-linjen av banen, men måtte ta inn bjørke-ved før vi gikk avsted. Det må være en stor trafikk på denne elva; den korte stunden vi lå her gikk det ikke mindre enn tre store dampbåter forbi, to utetter og en oppetter som slepte en stor lekter. De dampet forbi disse båtene med en mangfoldighet av blanke lys og lanterner og skylighter som speilte seg i vannet, og det så fantastisk ut i disse omgivelser hvor vi fra de store ubebodde strekninger med ett syntes å være kommet midt opp i det pulserende liv. Kapteinen sa det skal gå 300 dampbåter på Amúr og bi-elvene.

Det er en utrolig koselig doktor vi har med oss her på denne del av reisen – Gusakovski, doktor ved jernbanen. Han forteller meg mangt og meget om livet her, men jeg forstår som sagt ikke et ord russisk, og han ikke mange ord annet enn russisk, så vår underholdning går jo på et underlig vis. Da han forestilte meg for den gamle kapteinen, sa han: «Altus mare lupus»; han hadde rett, det var sannelig en «gammel sjø-ulk» av en finne, som hadde fart opp og ned her på Amúr i 17 år, helt siden han brakte de første båtene fra Finnland ut hit. Men han var lei denne ferskvanns-farten nå, sa han, mellom «sand-dynene», og lengtes etter salte sjøen igjen, og han ville slutte snart og reise hjem til Finnland.

Elva var godt merket opp om natten med røde lykter oppetter vestre bredden og blanke på den østre, og der skulle være gode dag-merker også. Men det var nok nødvendig; for det var sannelig et kronglete løp i krok og i bukt med sand-banker overalt; det gikk i buktninger som S'er uavlatelig mellom disse bankene, og vi så dem rett som det var ligge tørre i måneskinnet på siden av oss. Til det kom at det var nesten uråd å styre skikkelig. Skuta tok skjær i den skiftende strømmen, så det bar ofte flere streker ut av kursen på to sider, og enda verre var nesten «dødvannsbølgene» som sopte etter oss tvers ut fra akter-enden over alle grunne steder, ofte så det brøt tett ved oss så snart dybden ble under 5 fot. Dampbåten selv stikker bare 2¼ fot. Disse «dødvanns-bølgene» her er på et vis samme fenomen som dødvanns-bølgene på sjøen; men her soper båten med seg en svær bølge ovenpå vannet over grunnen, mens i sjøen soper den med seg en bølge i saltvannet under det øverste ferskvanns-laget; farten blir da heller ikke så minsket her. Mulig kan det også være at de undre lag av ferskvannet blir tungere av alt sandet som rotes opp og at derved dannes det en virkelig dødvanns-bølge under de øvre lagene; men ellers går vi som regel med for meget fart til at slike bølger kan hindre stort.

Det var en vidunderlig måneskinns-natt; men et grunt og vanskelig farvann var det. Mens vi satt ved aftensbordet, krenget skuta med ett over til den ene siden, og vi merket et støt. Vi hadde rørt bunnen, men det gle over.

Mandag 13. okt. Om natten ved to-tiden gikk vi igjen på grunn, men nå ble vi sittende i et par timer. Det er ellers nokså lett å løfte disse båtene av igjen med en bukk som settes over forut ned i bunnen på begge sider, og så løftes forenden opp med taljer mens båten hales akterover. – Det var en herlig soloppgang om morgenen over Séja som bukter seg fram gjennom sletta; men også her ser vi at elva har høyere land med brattere skrenter på høyre (vestre) bredd, mens landet på østsiden, på venstre bredd, er ganske lavt med flate strender. Åsene på vestsiden er skogkledde, mest furu blandet med bjørk. Kapteinen sier at denne sibirske furuen er sterk ved, men ikke god til byggings-tømmer, for den er så slem til å sprekke. Det er temmelig liten og tynn skog her også med bare strekninger iblant, det skyldes dels uvøren hugst, dels skogbrann.

Det er en rik elv vi går oppetter; det er gull overalt i sandet her, så meget at ved å vaske kan en tjene seg opp til en 3 eller 4 rubel om dagen på noen steder, fortalte doktor Gusakovski; men som regel er det ikke nok til å gi en tilstrekkelig daglønn; høyere opp i elva, ved Alekséjevsk, så vi folk sitte og vaske inne på stranda. – Det lå flere landsbyer oppetter som så godt ut; det har jo bodd folk lenge i disse strøkene langs elva, det var vel her kineserne holdt til.

Så nærmet vi oss den ny-anlagte byen, Alekséjevsk, hvor brua går over Séja, og vi så karene heve seg over det flate landet i solen på lang avstand. Vi kom forbi, først en damper med lekter på slep, så en damper til, så lå det en muddermaskin, det var igjen liv og rørelse. Ellers så vi også på samme elva en stor tømmerflåte drive nedover med folk som styrte, og hester og alt husgeråd de trengte var på flåten, hvor de lever mens de går ned med strømmen. Det er den gamle måten å reise på i disse strøkene. Dampbåtene og jernbanen og mudder-maskinen, det er den nye tid. – Brukarene syntes å være bortimot ferdige. Forbi brua så vi en underlig ferje sette over, full av folk; den ble drevet med en hestevandring, to hester som gikk rundt og drev et hjul.

Det er anlagt en stor ny by her, kalt Alekséjevsk etter tronfølgeren. Her skal sentral-styrelsen for hele Amúrbanen få sitt sete; vi var oppe og så på den sletta hvor alle bygningene skal ligge; men det er bare ett hus bygd ennå, og det var merkelig nok et vaisenhus for barn etter arbeidere som er død. Vi var inne og så på huset; det var store rom med umåtelige vinduer, så barna skal da få sollys nok. Det var bare kommet tre enda. De første var to småpiker som kom ved påske i år. Deres far var en arbeider som hadde drept moren, sannsynligvis i drukkenskap. Den eldste datteren, på 7 år, var kommet inn og hadde sett det mens moren ennå var døende og faren holdt på å hugge hodet av henne. Datteren hadde fortalt hvordan det alt gikk til. – For en jammer og for et inntrykk på det bløte barne-sinnet for hele livet. Faren satt fast og får vel hardt straff-arbeid. Det tredje barn var en vanskapt gutt på 3 år, med engelsk syke så han nesten ikke kunne gå; moren døde og faren drikker. For et år siden var det myr på denne sletta hvor dette huset ligger. Om et år vil her være en hel by av bygninger for jernbane-styrelsen.

Vi gikk videre til den nye byen som er anlagt for et år siden. Da fantes det ikke en hytte der, nå var det brede gater med kvartaler stukket ut, og boulevarder og promenader og en stor park. Men ennå var det få hus. Vi besøkte skolen, hvor det alt var 250 arbeider-barn, så mange at de må gå i to skift, ett om formiddagen og ett om ettermiddagen. Det var tre klasser. Sunne og sterke så barna ut. – Byen syntes å ligge godt til, på en flat sand-høyde; det var et drøyt stykke ned til elva, og det er vel ikke heldig for trafikken; den beste havna er også et stykke derfra lenger ned; men der er landet lavere og ville knapt gitt så sunn beliggenhet for byen.

FJELL-LANDET MELLOM BUREJA-SEJA-SLETTA OG TRANSBAIKALIA

Fra Alekséjevsk går jernbanen videre mot nordvest, omtrent midt mellom elvene Amúr på den ene siden og på den andre Séja, som i hele sitt øvre løp følger så omtrent parallelt med Amúr, til den et stykke i nordøst fra Alekséjevsk gjør en tverrsving og går mot sørvest. Banen følger det høyeste flate land som danner vann-skillet mellom de to elver, og den stiger ganske langsomt, først over en vid, bølgende slette som er forholdsvis fruktbar, og er hva de amerikanske geografer ville kalle for et typisk «peneplain». Stasjonen Gondatti som ligger på denne sletta, omtrent 100 km. fra Alekséjevsk, er 282 m. over havet. Sletta fortsetter videre, men litt etter litt bærer det opp i høyere fjell-land, inntil banen, forbi stasjonen Kerák, i en høyde av 680 m. over havet når vannskillet mellom Séjas kilder og den lille elv Never som faller i Amúr. Videre går banen gjennom fjell-land i noe vekslende høyde til den når grensen av Transbaikal, hvor den stiger enda høyere opp.

Skogen er på hele denne strekningen temmelig tynn, og blir tynnere jo høyere en kommer opp. Den består mest av lerke blandet med meget bjørk, og så her og der en del furu og noe gran. Skogen er ikke stor, for vinteren er streng og det er lite snø, så telen går dypt og tiner sent, og i de høyere strøk er jordbunnen evig frosset. I landet forbi stasjonen Gondatti, i vel 300 m.s høyde, var ikke skogen større enn at nåletrærne knapt nok ville gi telegraf-stolper, og de sto glissent som vanlig. Høyere opp, i 6 og 700 m. høyde over havet, ble skogen enda mindre. Den vokser sent, trær med et tverrmål av 20 cm. nær rota kunne være sine 120 år gamle. – Fjellene var mest lave, bølgende åsrygger med store flate strekninger imellom og vide myrer, ofte uten trær, eller med lerke eller bjørk som sto spredt enkeltvis bortetter. Her og der kunne åsene en sjelden gang vise små tilsprang til noen topper som stakk litt dristigere opp over de lange, rolige, bølgende linjer. Men mest var det ås bak ås, skogkledde utover.

Det var merkelig at heller ikke her var det noensteds tegn å finne til at det hadde vært en is-tid. Fjellene og dalsidene hadde ikke de typiske avrundede, is-skurte former. Rygger og daler viste omtrent overalt et vann-erodert lands profiler. Heller ingensteds var det en skurt, glatt bergflate å se. Og så det mest avgjørende: disse høye, skarpe kammene av sterkt forvitret, hardere fjell (ganger) som stakk høyt over det flate landet – de kunne umulig ha holdt seg der hvis det hadde vært en is-tid med breer som skurte over grunnen i noen nær geologisk fortid. Disse fjell-kammene var ofte forvitret på de merkeligste måter som tydet på høy alder.

Om ettermiddagen på veien videre fra Alekséjevsk stoppet toget med ett midt på linjen. Hva var hendt? Det var en ulykke; vi hadde kjørt over en mann. Noen sa at han var kommet mot toget, andre at han hadde forsøkt på å hoppe over linjen foran lokomotivet. Hadde han vært full? Ingen visste det. De andre arbeidere, som hadde vært et stykke unna, hadde ikke sett ham komme. Stakkars mann, der lå han, pen, stor, kraftig kar, det ene ben avslitt ved kneet, og to brudd på hjerneskallen. Han var bevisstløs. Legen satte kompress-bind om benet for å stanse blodet og forbandt hodet, men det var ikke håp. Armen som hang slapp over den stokken han lå på, var ganske blå og kald, ingen puls å merke; men han pustet ennå. Mange arbeidere sto omkring, og noen av dem hjalp også legen. Der sto også kvinner; men ingen gråt eller jammer, det var som det var en nokså dagligdags ting det hele. Hadde han da ingen venner, denne staute karen? Oppe på skinne-gangen så jeg en støvle som ingen enste; det var det avslitte benet som lå igjen, og kjøttfiller lå det også bortetter skinne-gangen. Så ble han lagt på en presenning og båret opp i vognen; en arbeider kom med det avslitte benet, og det ble langet opp etter. Så pep det, og vi gikk videre. Snart var praten og latteren i kupéen i like god gjenge som før. Men om kvelden døde mannen. Ute var det dyp, stille natt over skogen, med måneskinn.

Tirsdag 14. okt. På stasjonen Gondatti, hvor vi overnattet, så vi alskens grønnsaker, store kålhoder, blomkål, gulerøtter, rødbeter, kålrabi, tomater osv., alt stort og frodig, og drevet fram der om sommeren til tross for den lange, kalde og snøbare vinter. Jorden er fet og sommeren er varm, og da kan det nok gå, selv om bunnen på mange steder her er evig frosset så snart en kommer et stykke ned i den. Men sommeren synes å være vel kort for kornet. Ved en stasjon lengre fram og noe høyere hadde de nå i år forsøkt med havre, men den ble ikke moden; riktignok var den sådd for sent, sa de. Men ellers er det værhardt, uten ly, over disse slettene, vinteren kommer tidlig og går sent, så det blir liten tid for kornet.

Et underlig land! Her kommer det inn en meget dannet og sympatisk ingeniør som sitter her og taler interessert om alt muligt. Han er en ganske ung mann, men med helt grått hår. Doktoren forteller at i 1905, under revolusjonen, hadde han så godt som strikken om halsen for å bli hengt i Tasjkend. Han bodde i en liten by der, som hadde erklært seg for å være republikk, og han ble beskyldt for å være en av lederne. Han ble dømt ved krigsrett til døden. Ved bekjentes hjelp slapp han fra det; men alt han da gjennomlevde grånet ham før tiden. Han er nå ingeniør ved banen her og er en meget dyktig mann.

Det holder ved en stor stasjon. Der ute spankulerer opp og ned en stram fengsels-inspektør i velpusset uniform og blanke skaftestøvler, riktig en sprade, hele tiden i ivrig samtale. For tre dager siden unnkom han som ved et under fra et jernbane-uhell som hendte på en bru her et stykke lenger fram, hvor toget styrtet utover.

Det er et ensformig, trist land vi farer fram gjennom med den endeløse, glisne skogen av bjørk og lerke bortetter slettene, og skogen blir mindre etter hvert. – Den store tristhet! – Og nå siger den inn i den lange, kalde, snøbare vinteren. Men også denne tristhet har vel sin skjønnhet – når våren kommer engang, bjørkene spretter, lerke-trærne klær seg i lyst grønt, å ja da – men hvor i verden er ikke våren skjønn med det lyse, spirende grønne og de store løfter, om hva? – Det synes meg likevel som her mellom disse tusenvis av ranke, hvite bjørker må våren være enda skjønnere enn annensteds, og gi enda større løfter – men som jo aldri blir holdt.

Lange strekninger bortetter står det høye bjørke-stammer, som alle er brutt av nettopp i samme høyde og uten grener. Er det varmen da gresset ble svidd av som har drept dem? eller kanskje heller den frosne jordbunnen under dem? Og så har stormen feid bort de tørre toppene, alle i samme høyde. Så kommer en strekning hvor alle bjørkene ligger helt overende, sopt ned av stormen. Det er om mulig enda mer øde og trist. – Doktoren forteller at for et par år siden kjørte han med hester over denne strekningen i en forrykende storm. Trærne ble veltet over ende, og røttene brutt opp lange stykker bortetter. Den kan legge skogen helt ned i kilometervis. – Han forteller også om skog-brannen, hvor den kan være slem. Han og frøken Wourtzel, vår ingeniørs datter som var doktor i Blagovéstsjensk, kjørte den siste mars for to år siden med troika mellom denne by og Alekséjevsk og kom ut for en skog-brann. Det var i eike-skog hvor bare det tørre lauvet brenner, mens trærne selv blir stående, og ilden farer fram fra tre til tre med en hastighet av 10 km. i timen. De reddet seg ved å kjøre ut i en vass-dam, hvor de holdt med hestene, mens brannen for forbi dem. Det hvislet og hylte som skrik; men det varte bare noen minutter, så var det forbi og for videre; men av røyken ble de mest kvalt.

Om kvelden kom vi til stasjonen Taldán, hvor vi skulle overnatte. Vi er kommet opp i høyden nå og har nådd 446 m. over havet, mens stasjonen Gondatti som vi gikk fra idagtidlig lå 282 m. over havet. Kaldt og surt er det, og et øde, trøstesløst landskap, tross måneskinnet. – Jeg tok en spasertur med doktoren i den sure vinden, mens månen viste oss vei. Her er en hel by med omkring 1 000 mennesker, bare jernbanens arbeidere og funksjonærer, med gater og nye tre-hus på rad, vokst opp på et år eller to, for så igjen for en stor del å forsvinne. Vi besøkte klubben, som det er i alle disse jernbane-byene. Der var mange store rom, der var biljard og tilmed teater hvor det ble gitt skuespill, konserter, kinematograf, foredrag og dans. – Vi gikk også på besøk til en av ingeniørene. Ingen av dem kunne annet språk enn russisk, og underholdningen gikk på et merkelig kaudervelsk. Doktoren er utrettelig i sine forsøk på å gjøre seg forståelig for meg. Han ville spørre om jeg ville ha en dram, og så sa han: «Wollen Sie Schwanz trinken?» hvilket jo vakte en del munterhet. Da han skulle forklare meg om den russiske dame som red her forbi hele veien fra Vladivostók til Petersburg, gjorde han det på det vis at han sa: «Vladivostók, Petersburg, hopp-hopp-hopp,» og det var jo ganske forståelig. Hun red forresten først fra Tsjitá gjennom Mandsjuria til Vladivostók, og så derfra gjennom Ussúri-landet og Amúr-landet, og hele veien gjennom Sibir og Russland til Petersburg med samme hest. Hun er 36 år, mistet mann og 4 barn på et år, er forresten halvt tatar av avstamning.

Onsdag 15. okt. Wourtzel er ikke ferdig med sitt arbeid og har ennå meget å avhandle med ingeniør Tregubov, overingeniøren for tredje seksjon som vi nå snart har lagt bak oss. Vi må derfor vente her utover dagen. Imens tok vi andre en tur til et oppkomme et par kilometer fra stasjonen, hvor vannet skal hentes. Spørsmålet om vann er selvsagt av stor viktighet for en jernbane; det er jo ikke bare til drikke, men aller mest til lokomotivene, som jo må skaffes vann med bestemte mellomrom. Men å finne det her, hvor grunnen er evig frosset, er ikke så lett. Det var boret flere steder uten å finne noe; men så kom de over dette oppkommet i skogen, som var et stort funn. Om vinteren fryser det et helt berg av is over slikt et oppkomme; men her ble det nå bygd et tømmerhus over stedet, som oppvarmes for å hindre vannet fra å fryse, og det samles i en beholder. Oppkommets temperatur er omkring +1°C. sommer og vinter, og det gir 300 kubikkmeter vann i døgnet. Fra dette sted i skogen skal det nå til stasjonen legges en rørledning, som beskyttes med torv og jord mot å fryse, tross den omgivende evig frosne jordbunn. Når vannet er i stadig bevegelse skulle det ikke rekke å bli avkjølt så det fryser, mener ingeniøren, selv om det ikke blir oppvarmet. Men det synes jeg nå må være litt vågelig. Fra hva dybde dette vannet kommer er meg ennå en gåte. Ingeniøren sier det kommer fra et sted omtrent 5 kilometer borte. Det må jo vel komme fra høyere liggende steder i nærheten og være sommer-vann, som med sin oppsugede varme samler seg nede i jorden, hvor det ikke rekker å bli kjølet av til frysepunktet i vinterens løp; men merkelig er det, for ellers bunn-fryser jo det meste her, både elver og myrer. Det er gjort tre boringer omkring oppkommet for å finne dets utstrekning og styrke. Det er boret i gneisgranitten til atskillig dybde, og jordbunns-temperaturen var ikke der under 0°C. Folkene holdt nettopp nå på med et bore-hull, og i det fikk de vann alt to meter dypt, mens borehullet nå rakk ned til 9 m.

Ellers synes temperatur-forholdene i jordbunnen her å veksle meget. I nærheten av stasjonen er det gjort tre boringer for å lete etter vann. En i den flate myra nedenfor stasjonen til 106 meters dybde. Øverst ble det funnet en meter torv, deretter et lag med 1.5 m. blank is, derunder sand, så berg, gneis-granitt, og den var frosset like til bunnen av borehullet. På et sted i den flate skråningen som stasjonen ligger på ble det boret til 110 m., men her var det lag, skiftevis med frosset og med ikke frosset berg, like til bunnen av borehullet. På et tredje sted, også i samme skråningen, ble det boret til 55 m.; men der var det ikke frosset lenger enn til 20 m.s dybde, og bore-hullet ga vann; men det var ikke nok for stasjonen. Om sommeren tiner det til en dybde av 3.5 m. ved den meteorologiske stasjon oppe på skråningen, ble det sagt, mens nede på myra tiner det knapt nok til 1 m., på grunn av torv-laget som er en dårlig varme-leder.

Ute i skogen i nærheten av oppkommet var det en hel samling hus; det var fengsler med 200 fanger som arbeider på jernbanen, og som står under bevoktning av de nødvendige soldater.

Sannelig er det et øde, trist land som det ligger der i høsten, med glisne småskogen og de nakne lerketrær og bjørker og myrer som alt nå er frosset. Ikke engang vilt er det stort av; den ene ingeniøren her har to fugle-hunder som fulgte oss. Han hadde skutt 5 orrfugl på 3 år. Litt elg er det vel, og noen bjørner. – Nær stasjonen var det en bergkam som så ut til å være dannet av en porfyr-gang. Fra toppen av den så en det bølgende skog-land bre seg utover til alle sider med ås-rygg bak ås-rygg og lave, blå fjell langt borte, og midt i det øde skog-land lå disse fengslene, mens et stykke derfra skjærer jernbanen med sin gule sandlinje gjennom den øde taiga vestover mot verden og livet. – Men gull er det overalt. Her ved stasjonen er det for lite til å drive; det er knapt nok et halvt gram på kubikk-meteren. Men 30 til 40 km. mot nord er der rike gull-vaskerier, hvor de finner omtrent 10 til 12 gr. på kubikk-meteren. Det er ved elva Urkan, en bi-elv til Séja. På de beste dagene kan det vaskes opptil for 15 rubel om dagen av én mann, og siste år skulle det – såvidt jeg forsto – være utvunnet halvannet tonn gull.

På den store gress-sletta nær stasjonen gikk det bortimot et hundre mongolske okser og beitet. Det er kjøtt til arbeiderne; men det var ingen høy-stakker å se, og dyrene slaktes vel når det blir for skralt med beitet utover mot vinteren. Det er ikke så vanskelig med å få kjøttet til å holde seg her i denne kulden. Ellers var det ikke noe tegn til landbruk eller fedrift her omkring. Men lengre fram så jeg ensteds noe høy i stakker på sletta, som vel kanskje kunne tyde på at det ble holdt noen kuer, hvis det da ikke var til hester.

Stadig steg vi langsomt oppetter, til vi forbi stasjonen Kerák kom til en 960 m. lang tunnel som går gjennom kammen av fjell-kjeden Nuksja, som danner vann-skillet mellom kildene til Séja på den ene siden og den lille elv Never, som faller i Amúr, på den andre. Ryggen Nuksja er en gren som kommer fra Jáblonovi-fjellene i nordvest, og der danner vann-skillet mellom elva Nuksja som faller mot Lena, og Oldoi som faller i Amúr. Tunnelen ligger i en høyde av 680 m. over havet, og kammen av fjellet er 43 m. over tunnelen. Her er alt frosset like fra overflaten, og det er bare et tynt lag som tiner om sommeren.

Det er et vakrere land med mere avveksling vi nå kommer inn i, mere daler og åser enn vi har hatt før, og uavlatelig for vi fram gjennom skogen, over høyder med stigninger og skjæringer, og over høye fyllinger på mere enn 20 m. høyde, i det herligste måneskinn utover kvelden, til vi nådde stasjonen Oldói, hvor vi overnattet. – jeg gikk lenge og spaserte opp og ned foran toget i måneskinnet sammen med maskiningeniøren, som har bodd i tre år i dette strøket, ved stasjonen Taptugári som ligger lengre fram. Han fortalte meget om livet her. Jordbunnen er fast frosset overalt og kan tine om sommeren til bortimot to meter i slutten av juli. Men på dette tinte lag kan en drive fram gode grønnsaker på den korte sommer-tiden. Potetene kom opp omkring 10. juni, og i første del av august kunne alt fryse; men på denne tiden av mindre enn to måneder vokser det fort. Han hadde satt 3 pud poteter i midten av mai, og høstet 30 pud (491 kg.) i august. På samme vis med rødbetene; han sådde ut rødbeter på omkring 6 kvadratmeter i mai, og fikk omkring 5 pud (82 kg.). – Hestene her går ute hele året rundt og må fø seg selv; men det er omtrent ingen snø om vinteren, så de kan lett finne gress, om det enn er tørt og stivt. Kaldt er det og magre blir de, som en lett kan skjønne, når de skal ligge ute i den kulden, kanskje -40° til -50°C.; men de fetner til om sommeren igjen. Kuene er det det merkelige med, at kalvene tas ikke fra dem. De gir ikke melk uten at kalven får suge dem samtidig. Den får da den ene halvdelen, mens den annen halvdel melkes til folkene. Det er mongolske kuer. Ingeniøren, som ikke visste dette, kjøpte en ku og slaktet kalven for selv å få melken; men fikk så ingenting, og måtte slakte kua med. Det er så lite snø her om vinteren at det ikke er slede-føre på land-jorden, men de må kjøre etter elvene. Det er sannelig et uhyggelig land, når en ikke engang har det igjen for den kalde vinteren at en har godt føre for slede og for ski.

Torsdag 16. okt. Videre er det samme fjell-land med lave åser, men skogen blir mest enda mindre og tynnere, det blir snart bare garstaur; her og der et tre så stort at det kunne bli en telegrafstolpe kan hende; og stormen farer stygt fram med denne glisne skogen som har så flate røtter, og legger den ned over store strekninger så rotveltene spriker til værs bortetter. Så gjør også skog-brannen sitt, og på mange steder forteller de forkullede stubber og de nakne, avbrutte stammene om dens herjinger. Det er bare lerke-skog på denne strekningen.

Så kom vi til brua over Tsjitkán, hvor den jernbaneulykken hendte for noen dager siden, som jeg nevnte. Lokomotivet med 8 vogner styrtet utfor brua. Det så uhyggelig ut. Fallet var 16 eller 17 meter. Lokomotivet var slått inn som en chapeau-claque og vridd og tvunnet som det hadde vært papp. Vognene hadde falt oppå hverandre, og de underste var blitt helt knust, og likevel var det nettopp fra den underste vognen, som var slått sammen så det knapt nok fantes et helt bord i den, trukket fram tre mennesker, det ene drept, det var konduktøren, men de to andre levende, de hadde bare fått noen lette sår. Ulykken var gått til på det vis at arbeiderne holdt på å legge nye bredere sviller over brua, og hadde for det arbeid tatt to skinner løs. De hadde satt opp rødt stoppesignal ved enden av brua, men samtidig sto det også der en tralle ved linjen, og på traller er det også som fast regel et rødt signal; lokomotiv-føreren trodde så at det røde flagget han så sto på tralla. Likevel gikk han for sikkerhets skyld med liten fart; men da arbeiderne som var på brua og på linjen fikk se at han ikke stoppet, begynte de å skrike og vifte. Så forsøkte han å bremse det han orket, men det var for sent, toget gled alt ut på brua til det skjebnesvangre sted med ganske sakte fart og sto helt stille da de kom ut der hvor skinnene var vekk. Men så tapte lokomotivet i det øyeblikk likevekten og styrtet utfor og trakk 8 vogner med seg. Heldigvis var disse vognene for det meste tomme, bare to mann ble drept, den ene konduktøren som ble nevnt, og så en fyrbøter som kom under lokomotivet da det falt. Både lokomotiv-føreren og medhjelperen ble reddet, de fikk bare forbrent hendene og ansiktet av dampen. Da lokomotivføreren kom til seg selv, lå han halvt i vannet i elva. Han reiste seg opp, begynte å vri vannet av frakke-skjøtene sine og løp sin vei, og det samme gjorde medhjelperen; så fortumlet var de. Den siste vogn ble stående igjen på linjen; heldigvis ble koplingen revet over da de andre vognene falt, og de ti menneskene som satt inni visste ikke engang at noe var hendt; de kjente bare et lite rykk; men da de så ut var hele toget foran dem borte.

Det er stadig samme slags flate fjell-land med samme tynne skogen, mest lerke og med svære myrer innimellom, og så flate daler og elver. Det er overalt gneis eller en slags gneis-granitt i dette landet; jeg så ikke tegn til lagdeling. Gull er det overalt langs disse små og store elvene, og det drives gull-vasking på mange steder.

FRA GRENSEN AV TRANSBAIKALIA TIL KUENGÁ

Om kvelden forbi elva Urka gikk vi over grensen for Amúr-landet og kom på ny inn i Transbaikalia. Vi har grei linje for oss nå, og kan holde det gående med toget utover kvelden i måneskinnet gjennom det ville og øde berg-land, som er mindre flatt og mere vekslende enn før. Først helte det svakt nedover mot elva Amasár, og vi stanste ved stasjonen Fredag 17. okt. av samme navn for natten. Det er kaldt nå, -12°C. – Videre går banen med langsom stigning oppetter dalen langs Amasár. – Det arbeider mange straffanger på denne del av banen, vi så flokker av dem med sine soldater, og ved Rasdolni var det en hel liten by av fengsler, og med en stor kirke i midten. – Forbi stasjonen Penkovaja slynger banen seg med den sterkeste tillatte stigning, 8 på 1 000, oppover mot vannskillet mellom Amasár og den Svarte Urjúm. Vi kommer her opp i 850 m. over havet, som er det høyeste sted på hele Amúr-banen. På den andre siden bærer det igjen i en stor slynge nedover forbi stasjonen Arteúsjka; videre heller det langsomt nedover gjennom dalen langs den Svarte Urjúm. Øverst oppe i denne dalen, nær vannskillet, kunne vi langt borte se det sted hvor de bekjente gullgruver ligger som tilhørte det keiserlige kabinett, og hvor det i årene mellom 1868 og 1897 skal være utvasket omkring 1 500 pud (24 600 kg.) gull, men nå gir disse gruvene ikke så meget. Ellers er det gull-vaskerier på mange steder her, og vi så dem vaske gullet nede ved bredden av elva. Alle arbeidere er kinesere i disse minene, så snart vi er kommet over grensen av Transbaikal, og gruvene er keiserlige. Her er ikke noe forbud mot bruk av kinesiske arbeidere.

Banen snor seg nedover gjennom den Svarte Urjúms dal. Til venstre av oss har vi en fjell-rygg som kalles Ksénjevskifjellene, oppkalt etter keiserens datter. Den går opp til høyder av omkring 1 400 og 1 500 m. over havet, og den danner vann-skillet mellom den Svarte Urjúm og Sjilka. Den er kledd med nåleskog nesten like til topps, bare øverst oppe er det lav dverg-seder. – Vi stanste ved den vakre stasjon Ksénjevski som ligger på skråningen av Urjums dal og har bortimot en 1 500 mennesker. En vakker liten kirke lå på høyden over stasjonen, hvor det var utsikt over den brede dalen til åsene omkring. Herfra går banen videre nedover langs elva til stasjonen Sbega (d. e. Åmot), hvor den Svarte og den Hvite Urjúm møtes, for å danne Tsjernája (d. e. den sorte elv), som faller i Sjilka. Etter å ha gått på 4 bruer etter hverandre over slyngningene av disse to elvene stiger banen igjen langsomt oppetter langs den Hvite Urjúm, mot vann-skillet mellom den og Aleúr, som faller i Kuengá, en bi-elv til Sjilka. Dette vannskille er ikke så høyt som det forrige, det ligger omtrent 600 m. over havet.

Vi når stasjonen Urjúm, og fra den vestover har jernbanen allerede vært i regelmessig drift i to år, og da vi på neste stasjon, Silova, spiste middag, ga det en underlig følelse å høre stasjons-betjenten komme inn i restauranten og synge ut: «tog til N. N.» I måneskinns-natten farer vi videre gjennom fjell-landet med en fart av 60 km. i timen, uten å stanse mer. Vår reise gjennom det ukjente Amúr-land med den ennå ikke ferdige bane er forbi. Imorgen formiddag er vi i Tsjitá, og det bærer hjem over Petersburg. Så er også denne lange reise til ende. Visstnok mangler det enda en 7–8 000 km., men det er jo ikke meget etter de mål en nå er blitt vant til å regne med.