Gjennom Sibir/2

FRA NORGE TIL KARA-HAVET

Klokka var alt blitt 20 minutter over 3 den 2. august 1913; toget skulle gå 3.25 fra Østbanestasjonen i Kristiania, og ennå hadde ingen av de andre latt seg se. Jeg begynte unektelig å bli noe utålmodig.

Endelig – der kommer en omsorgsfullt reisekledd herre med en tjener og diverse pakkenelliker. Han presenterte seg selv som legasjons-sekretær Loris-Melikov og som min reise-felle på turen. Heller ikke han hadde sett de andre på stasjonen.

Nå var det bare få minutter igjen. Da kom direktør Lied og sa at det nok ikke kunne bli noen reise i dag, for Vostrotins tøy sto ennå på Grand Hotel, ved en feiltagelse var det ikke kommet med. Han ville gå og se etter Vostrotin og høre med stasjonsmesteren om det var mulig å få toget til å vente noen minutter. Så forsvant han.

Mens jeg står tvilrådig om enten jeg skal bli til neste dag eller gå med nå straks, kommer Vostrotin, oppkavet, varm og forpustet, og går på toget. Han ville med, sa han; tøyet fikk så heller komme etter; Lied hadde han ikke sett på stasjonen; dermed forsvant han inn for å finne en kupé.

Generalkonsul Lorentzen og direktør Whist, medlemmer av det sibirske selskaps direksjon, kom for å si oss farvel. Whist hadde tro på min stjerne, sa han, derfor hadde hans assuranse-selskap overtatt assuransen på skuta. – – – I det samme pep det, og med et rykk begynte toget å rulle. Var tøyet kommet med? Og Lied? Ingen visste det. Men der kommer han jo rolig gående og ropte at han ble over til neste dag for å ta Vostrotins tøy med seg. Da kunne jo vi også like godt ha ventet, og jeg hadde ennå meget jeg skulle ha gjort ferdig før reisen. Men her var vi nå, og fikk vente en dag i Trondheim til ingen nytte.

På Eidsvoll fikk jeg telegram fra direktør Whist at de sendte Lied og tøyet etter oss med ekstratog til Hamar. Og da vi hadde fått en god middag der, kom Lied, rolig som vanlig, rullende inn på stasjonen med sitt ekstratog og med tøyet.

Så var alt i orden, og vi kunne alle fire sammen fortsette vel fornøyde videre til Trondheim og derfra med dampbåten nordetter til Tromsø, langs Nordlands kyst, hvis vidunderlige skjønnhet vi kunne drømme om bak regnrusket og gråværet utover sjøen og over det lave tåketaket, hvor alle blå fjell og topper og hvite breer ble borte.

Turen gjaldt ikke mindre enn å gjøre et nytt alvorlig forsøk på å åpne en fast handels-forbindelse med Sibir over Kara-havet og Jeniseis munning. Nærmest med dette mål var det sibirske selskap blitt dannet, ved hr. Jonas Lieds tiltak og med ham som leder.

Selskapet hadde alt ifjor gjort et forsøk på å nå Jeniseis munning gjennom Kara-havet, og hadde leid en norsk dampbåt, «Tulla», som var særlig bygd for is-seilas og derfor skulle synes skikket for det. Men forsøket mislyktes; «Tulla» møtte meget is i Kara-havet og vendte mistrøstig hjem igjen alt i begynnelsen av september.

Lied hadde selv reist fra Krasnojarsk ned etter Jenisei og helt nord til munningen med noen lastede lektere for å møte og bringe last til skipet, som det jo ikke var tvil om måtte komme fram. Ja, i en liten dampbåt hadde han tilmed vært så langt som til Dickson-hamna, nord for munningen, for å se etter dem som skulle komme.

En toll-embetsmann med to toll-soldater var kommet helt fra. Irkutsk til Jeniseis munning for å fortolle «Tulla»s varer, – en reise på 2 900 kilometer, eller som fra Rom til Lofoten. Dessuten var det ventelig også kommet en del politi og gendarmer, foruten selve politimesteren.

Folk og lektere hadde ligget og ventet og ventet til langt ut i september; men så måtte de dra opp etter Jenisei igjen for å nå tilbake til Krasnojarsk før isen la seg på elva.

I år skulle et alvorligere forsøk bli gjort, dampbåten «Correct» var blitt leid og lå nå i Tromsø og ventet på oss, og Lied ville denne gangen følge med båten fra Norge. Den var lastet mest med sement fra Stettin, som skulle leveres til den sibirske jernbane.

Nå sto det på om vi kom fram. Gikk det ikke i år heller, mente selskapet å måtte gi opp tanken på å fortsette. Lyktes det derimot, ville det, kan hende, danne begynnelsen til en ny årlig skipsfart på Jeniseis munning. Det knyttet seg derfor ikke små interesser til denne turen.

I Sibir selv har alt lenge nå utviklingen av denne sjøforbindelsen vært sett på som et livsspørsmål. Sibir har jo nær sagt ubegrensede fremtids-muligheter; men utviklingen av dem har sine vanskeligheter, som mest ligger i de store avstander. I det midtre Sibir er forbindelsen ved jernbanen – det være seg vestover til Østersjøen eller østover til Stillehavet – så lang, at frakten blir for stor til at landets viktigste produkter som korn, trevirke o. a. kan sendes med fordel; for frakten til salgs-stedene vokser da lett til bortimot varenes verdi.

Men umåtelige strekninger av dette land, fra Minusinsk, det nordlige Mongolia, og østover helt forbi Baikál-sjøen, har gjennom Jenisei og dens bi-elver de ypperste vann-veier, som med forholdsvis liten bekostning kan nyttes nordover til Jeniseis munning. Det er dyrkbare og fruktbare strekninger, langt større enn Tyskland og Frankrike tilsammen. Men ulykkeligvis faller Jenisei ut i Is-havet, hvor all skipsfart har isen å regne med.

Kunne en tross den få utviklet en fast årlig fart mellom Jeniseis munning og Europa, så den store avkastning i fremtiden kunne bli sendt denne billigere vei, da ville det selvsagt bli av den største viktighet for den fremtidige utvikling av hele dette midtre Sibir. Derfor blir da også folk der sterkt opptatt av alt som kan fremme denne sak. Og uten at – iallfall jeg for min part – ante det, var nok mange øyne der rettet på vår ferd og hva den ville bringe.

Vi var som sagt fire som reiste sammen nordetter: Først var det da direktør for selskapet, Jonas Lied, som denne ferden skyldtes. En mann på et par og tredve, som hadde oppholdt seg noen år i Russland og Sibir og studert forholdene der, og med åpent blikk for de uhyre muligheter som dette store fremtids-land har, hadde han fått dannet sitt selskap med norsk, engelsk, russisk og sibirsk kapital. Han hadde satt seg grundig inn i alt vedrørende skipsfarten på Jenisei, og hadde med megen innsikt og omhyggelighet planlagt og forberedt dette foretagende.

Så var det oss tre andre som var innbudt til å følge med på ferden som gjester.

Det var Stephan Vasilievitsj Vostrotin, gullgruve-eier fra Jeniseisk, tidligere borgermester for denne byen og nå medlem av dumaen for Jeniseisk guvernement; han var eneste representant for et land på bortimot en million innbyggere. Et misunnelsesverdig land; tenk om vårt storting kunne sammensettes etter det forhold: det ville få 2¼ mann, og ville visst bli atskillig lettere å komme ut av det med enn de 123 vi nå har.

Bedre følge kunne en ikke få på en reise til Sibir. Gjennom Kara-havet hadde han reist på bryllupstur i 1894 og ned og opp Jenisei flere ganger. Han kjente sitt land og sin million mennesker ut og inn og var som en levende håndbok for alt en kunne ønske å vite om livet og arbeidet der. Men til det kom, at han selv i lang tid, i nitti-årene, hadde vært parthaver i skipsfarten gjennom Kara-havet og på Jenisei; han hadde selv kjøpt dampbåter for denne fart, og hadde tapt mange penger på den. Så også der kunne han tale med av egen og stor erfaring.

Den annen gjest var Josef Gregorievitsj Loris-Melikov, som i flere år har vært sekretær ved den russiske legasjon i Kristiania. Av fødsel er han armenier fra Kaukasus, er oppdratt lengre tid i Tyskland, har studert ved tysk universitet, taler foruten russisk og tysk fortreffelig norsk, fransk, engelsk. Han fikk også på turen anledning til å gjøre opptegnelser av jurakisk, samojedisk og jenisei-ostjakisk. Som én hvis oppgave det jo er å stelle med forholdet mellom Norge og Russland, var han selvsagt sterkt interessert i dette foretagende, som skulle åpne en ny handelsvei fra Nord-Norge til hjertet av det store russiske rikes østlige del, og derved fikk vi andre gleden av hans selskap på turen. Alltid vennlig og imøtekommende, alltid den vel vaskede og sirlige diplomat, alltid den elskverdige og underholdende reise-kamerat, like villig til å gi som til å påskjønne en lun spøk, og alltid med like urokkelig tro på det russiske regjeringssystem og dets ypperlighet.

Så var det meg selv. Hvordan og hvorfor jeg var kommet med er meg i grunnen ennå en gåte. Handelsmann er jeg meget langt fra å være, med Sibir har jeg aldri hatt annet å gjøre enn at jeg engang har reist langs nordkysten av det. Men det hindrer jo riktignok ikke at jeg alltid har hatt en levende interesse for dette uhyre land og gjerne ville lære det å kjenne. Noen egenskap forresten som skulle gjøre det ønskelig å ha meg med, vet jeg heller ikke, annet enn at jeg engang har seilt gjennom Kara-havet, og så har jeg hatt litt erfaring i å gå i isen.

Men nok av det, Lied hadde søkt meg et par ganger for å høre min mening om mulighetene for årlig skipsfart gjennom Kara-havet. Så hadde han vel kanskje fått det inntrykk at jeg interesserte meg for saken, og en vakker dag kom det en innbydelse fra selskapet til som gjest å følge med dampskipet «Correct» på turen til Jeniseis munning; og samtidig kom det fra ingeniør Wourtzel, direktøren for den keiserlige russiske jernbanebygging, den mest elskverdige innbydelse til å reise med ham videre opp Jenisei, og med jernbane til Øst-Sibir og Amúr-landet, for å se den nye jernbanen som er under bygging der. Og den russiske trafikk-minister sendte gjennom ham den hilsen, at jeg var velkommen som Russlands gjest på denne reise.

Hvorfor ikke? Det var en fristende lettvint måte å få en tur gjennom Is-havet til Jenisei, og så få se hele Sibir til det fjerneste østen, uten forberedelser og uten strev, jeg trengte en ferie; bedre kunne den vel ikke brukes, og jeg slo til med takk.

Ingeniør Wourtzel skulle også ha fulgt med «Correct» som selskapets gjest; men da de trådløse telegraf-stasjoner ved Kara-havet ennå ikke var blitt ferdige, så kunne han ikke avskjære seg fra forbindelsen med verden og sitt store virke så lenge, og måtte derfor gi det opp. Men gjennom Lied sendte han bud at han skulle møte meg i Krasnojarsk, og vente på meg der til den 25. september.

Det var ved middagstider den 5. august at vi i grått ruskevær nådde Tromsø. Der tok «Correct»s djerve kaptein, Johan Samuelsen, vennlig imot oss. Alt var klart ombord, de bare ventet på oss for å lette anker. Men meldingene østfra var ikke gunstige; det var kommet en damper fra Petsjora for noen dager siden, og den hadde funnet sjøen full av is mellom Petsjora-munningen og Kolgujev, var kommet fast, og hadde i mange dager drevet med isen nordetter, så langt at de hadde sett Novaja Semlja. Det hørtes ikke oppmuntrende ut syntes han.

I denne siste byen var det ennå litt av hvert å greie med. Telegrammer og brever skulle sendes og Ishavs-utstyret kompletteres, våtter, skinnluer, skjerf kjøpes, ja Loris-Melikov kjøpte en hel brun, elegant skinndrakt som en sjåførs, for å være desto sikrere på å kunne motstå det barske Is-havet.

Så kom det bud og hilsen at jeg endelig måtte komme og se til kaptein Alfred Ritscher som lå på det katolske hospital der i Tromsø. Det var føreren av skipet på den ulykkelige Schrøder-Stranz-ekspedisjonen til Spitsbergen, som var gått nordover siste sommer, og som jeg hadde hjulpet den tyske komité med å få sendt en hjelpe-ekspedisjon etter nå siste vår, under ledelse av kaptein Staxrud.

Jeg kom inn til ham. En pen og elskverdig, ung tysk sjømann lå det der i sengen og hilste smilende på meg. Stakkars, mer enn 7 måneder var det siden han endelig nådde fram til Advent Bay på Spitsbergen i en forkommen tilstand etter sin eventyrlige vandring. Der lå han nå til sengs ennå, med én fot bortskåret.

Han fortalte om alle de vanskeligheter de hadde hatt, som for en stor del, sa han, kom av at ingen av dem hadde noe greie på den slags reiser før; de hadde aldri vært i Ishavet eller i isen. Han fortalte om utrustningen de hadde hatt, og så om sin egen uhyggelige vandring fra Sorgens Bukt (Treurenburg Bay) på nordøst-siden av Spitsbergen, hvor skipet var sluttet inne av isen, og syd til Advent Bay i Is-fjorden.

De var sju mann sammen til å begynne med på den vandringen, men to gikk først fra dem for å ta en annen vei, og de er ikke spurt siden. To andre ble liggende igjen i en hytte, da den ene ikke kunne greie det lenger. Endelig ble tre andre igjen i en hytte lenger sør, og så gikk Ritscher alene midt på svarte vinteren uten sovepose, bare med en sekk på ryggen, den lange vei over fjellet og over Is-fjorden, hvor han falt igjennom ny-isen og nær hadde druknet, og nådde så endelig fram i siste liten til Advent Bay, med den ene foten så forfrossen at den måtte settes av. Og han var ikke øvet skiløper! En må beundre den seighet og viljekraft som har holdt liv i ham gjennom alt dette. Og han fortalte så tiltalende beskjedent om det.

Fire av dem som var blitt igjen under vandringen vendte tilbake til skipet i Treurenburg Bay og berget seg, mens den femte ble borte på veien; en mann var død av de tre som var blitt tilbake på skuta, og så er Schrøder-Stranz og hans tre kamerater, som hadde gått fra skipet før, også forsvunnet og må være omkommet. En sørgelig ekspedisjon.

Jeg spurte om det virkelig var mulig, som jeg hadde lest i avisen, at da ekspedisjonens leder Schrøder-Stranz med de tre andre gikk fra skipet i isen nord for Nordostlandet for å nå det, så var avtalen at skipet skulle vente på dem på Spitsbergen like til den 15. desember? Jeg tenkte meg det kunne være en trykkfeil for 15. september.

«Nei,» sa han, «avtalen var den 15. desember.» Jeg spurte ham da, om de ikke forsto at den datum var urimelig for å komme hjem fra Spitsbergen, at sjøen var islagt på den tid, og at det dessuten var mørk vinter uten dagslys.

«Å nei,» sa han, «De kan vel synes det er merkelig, men vi forsto ikke det noen av oss, for vi hadde jo ingen erfaring; først nå etterpå skjønner jeg hvor galt det alt sammen var.»

Han gjorde et åpent, tekkelig inntrykk, og syntes å være en ivrig og dyktig sjømann. Nå brente han bare av iver etter å komme ut av sengen og nord til Spitsbergen igjen, for å hente sitt skip tilbake; for det var ikke tale om annet enn at det måtte han gjøre, sa han. Jeg mente at det kunne vel greies av andre, og han fikk heller se å bli helt frisk selv først, han hadde forhåpentlig et langt liv foran seg ennå.

Da jeg gikk fra ham, tenkte jeg på hvor mange unødige ulykker og tragedier denne ulykksalige higen mot Is-havet og Pol-strøkene er skyld i. Hadde disse folk hatt litt erfaring i isen og snøen, så hadde all denne elendigheten vært unngått. Reiser i disse strøk kan sannelig ha vanskeligheter nok, om en ikke øker dem ved lettsindig rusting og overflod av ukyndighet. Hvor ofte har jeg sagt det til disse unge utålmodigheter, som skal avsted straks; men hva nytter det? Og det er sannelig ingenting nådd ved den slags umodne reiser.

Men som også alt kan være en slump; nettopp samtidig, i august forrige år, var jeg oppe med min lille båt i det samme farvannet nord for Spitsbergen og Hinlopen-stredet, og det kan ikke ha vært så mange milene som skilte oss. Hadde vi møttes, så hvem vet, kanskje ved et tilfeldig ord eller et lite råd kunne all ulykken vært avverget, og de hadde alle sammen ennå vært glade og tilfredse blant de levendes tall.

Men slik er det. Det var nettopp tåke de dagene, og vi har vel gått forbi hverandre uten å vite det.

Endelig var vi da ferdig også i Tromsø. Det vil si, Vostrotin manglet ennå en motorbåt, som han ville ha kjøpt for å gå opp Jenisei med. Men å få kjøpt en så stor motorbåt der på stedet, lot seg nå ikke gjøre i slik en fart. Og endelig, ut på ettermiddagen, dro vi ombord i «Correct» som lå til ankers ute i sundet. Velkomst-middagen hadde alt stått og ventet på oss i tre timer til stuertens fortvilelse. Men vår sult var ikke blitt mindre for det, og godt smakte det å komme fra den klamkalde dagen inn i den lune kahytten og få mat og et velkomstbeger, og bli stelt godt for av vår elskverdige kaptein.

Kaptein Samuelsen er en mann på noen og tredve; han er reserve-offiser i den norske marine. Sammen med rederen har han kjøpt denne båten, som han har ført i noen år, mest i fruktfart på Middelhavet. Han er en freidig og flink sjømann som det var hygge å være sammen med.

Det første det nå gjaldt var å få ordnet oss her ombord hvor vi skulle ha vårt hjem, i noen uker kan hende. Men det er ikke så lett en sak å finne plass for fire fordringsfulle gjester i en alminnelig handels-damper som ikke er innrettet for passasjerer.

Heldigvis var det en gjeste-kahytt med to køyer, og der fikk de to utlendinger, Vostrotin og Loris-Melikov plass, men som var snau nok. Lied måtte avfinne seg med førstemaskinisten, og fikk overlatt hans kahytt mot at han fant seg plass et annet sted i skuta. Verre var det, at for å skaffe min ringhet plass, avsto den edelmodige kaptein sin egen kahytt og fikk selv ingen, men måtte sove i salongen; for bestikk-lugaren, som han skulle hatt, var opptatt av den trådløse telegraf og av telegrafisten.

I «Correct»s koselige salong samledes vi alle til måltidene. Det var gjerne seks av oss: kapteinen, Lied, oss tre gjester og is-losen. Der oppholdt vi oss også ofte ellers om dagen, og hadde mangen en hyggelig kveld med lesning, røyking og kortspill. Lied og Loris-Melikov drev også på med sjakk både der og på dekket når det var en ledig stund. Ikke minst pratet vi, og drøftet alt mellom himmel og jord, men mest isen og Is-havet.

«Correct» tilhører rederfirmaet Ivar An. Christensen, Haugesund, og er bygd i Holland i 1908, visstnok bare for alminnelig skipsfart, men er en god og sterk skute med tykke stålplater, og det kom godt med på denne turen. Den er på 1 550 tonn dødvekt. Lengden over dekk er 225 fot, bredden 33 fot, og den stakk nå med last omtrent 17 fot. Den har en triple ekspansjonsmaskin på 700 indicerte hestekrefter og skulle gjøre omtrent 10 mils fart i stille vær; men nå var den nokså tungt lastet, mest med sement-tønner (over 1 000 tonn), så farten var vel litt mindre.

For å gjøre skuta mere skikket for isen, hadde kapteinen fått lagt på en hud av eike-planker framme i baugen. Den gikk fra omtrent 2 fot over vannlinjen til 4 fot under. Da det var vanskelig å få festet plankene på annet vis, så sto de loddrett, holdt fast av to jern-skinner oppe og nede. Heldigere hadde det jo vært om de kunne ha ligget vannrett, men da ville det ikke vært så lett å få festet dem. Som den var, gjorde huden god nytte og tok imot mangen støt som uten den kunne blitt nokså lei, og den berget i det hele baugen så pass godt at vi ikke trengte å være så redde for å tvinge oss fram mellom flakene i trangt farvann.

For denne turen var «Correct» også blitt forsynt med trådløs telegraf. Mastene var gjort høyere, og antenner utspent mellom toppene. Apparatene var satt opp i bestikklugaren, hvor også telegrafisten holdt til, som før nevnt. Med denne telegrafen skulle vi kunne korrespondere med de trådløse stasjoner på Vaigatsj og ved Jugor Sjar; på Jamal skulle det også opprettes en. Visstnok var de ikke ferdige og åpnet for bruk ennå; men telegrafere skulle de kunne på denne tid var det lovt, og iallfall var det gått skip med trådløs telegraf dit, som kunne gi oss meldinger om isforholdene.

Men på turen østover oppnådde vi ikke forbindelse med dem, og for så vidt hadde vi ingen nytte av den trådløse telegraf.

Mannskapet på «Correct» var som vanlig på norske skuter nåtildags en blanding av alle mulige nasjoner. Styrmennene og maskinisten og et par av matrosene var norske, men ellers var det engelskmenn, finner, svensker og dansker.

Som is-los hadde vi i Tromsø fått ombord kaptein Hans Christian Johansen, som kjente farvannet fra flere ferder tidligere. Under Nordenskiölds ekspedisjon med thumb|Forfatteren på brua. Fig:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940-p026-1.jpg Fig:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940-p026-2.jpg Fig:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940-p026-3.jpg «Vega», i 1878, førte han dampskipet «Lena» fra Norge, langs Sibirs kyst, til munningen av Lena. Han gikk deretter opp denne elv til Jakutsk, og i flere år etter den tid førte han dampskipet på Lena-elva. I årene 1883 og 84 førte han Sibiriakovs dampskip «Nordenskiöld», og skulle med det gå til Jenisei-munningen; men uheldige is-år og annet som støtte til hindret ham fra det. Siden kjøpte han sluppen «Gjøa» og drev fangst på Is-havet i flere år, inntil han, i 1901, solgte den til Roald Amundsen, som med den gjorde sin berømte ferd gjennom Nordvest-passasjen. I senere tid har kaptein Johansen ført et lite dampskip, «Victoria», på Is-havet. Med sin lange erfaring som Ishavs-mann var han selvsagt til stor nytte ombord når det gjaldt seilas i isen.

Tirsdag 5. aug. Endelig om kvelden den 5. august kunne vi lette anker og stå nordetter gjennom Tromsø-Sundet, som i den gråtunge regnværs-stemningen ikke ga oss sitt skjønneste smil til avskjed. En ensom motor-båt kom bærende ned på oss og skar attenom, styrt av en dame som reiste seg slank og viftet et farvel med den hånd som ikke holdt roret.

Onsdag 6. aug. For å sende den siste post gikk vi innom Honningsvåg neste dag; og ved ti-tiden om kvelden sto vi ut til havs derfra østover. Kursen ble satt rett på Vaigatsj. Det var vår tanke å søke vei gjennom Jugor-stredet (eller Jugorskij Sjar).

Det var gråvær, og motvind fra nordøst og øst med en del sjø i nesen, så «Correct» tok små brott over baugen mens den arbeidde seg fram østover med bortimot 7 mils fart.

Det er ikke mange menneskene på ferde i denne sjøen. Den eneste skuta vi så var en firmastet Arkhangelsk-farer første dagen etter vi forlot Honningsvåg.

Siden var det ikke andre levende vesener å øyne over den bølgende, bly-grå havflaten enn krykkjer og havhester, og så nå og da en mørk tyvjo som med sin falke-flukt skyter ned etter en krykkje som nettopp har gjort en fangst i sjøen. Den klagende lyd av den forfulgte fuglen trenger gjennom havstillheten. Det tumler opp og ned i vill bølge-flukt gjennom luften; så må den slippe fangsten. Tyvjoen skjærer lett som en svale ned og tar den før den når vannet – så flyr de rolig videre hver sin vei.

Fredag 8. aug. Det er mange krykkjer i flokker å se ennå, andre dagen fra Honningsvåg. Det er på omkring 70° 45’ n. br., så omtrent nord for munningen av Kvit-sjøen og Kanin Nos. Det tyder på åte i vannet, og vel også på fisk kan hende.

Men det er kaldt dette havet, og derfor er fiskemengden temmelig skiftende og usikker. Visstnok stryker en gren av Atlanterhavs-strømmen («Golfstrømmen») inn her østetter forbi Nordkapp, jeg har kalt den Nordkapp-strømmen, og den følger noe så nær randen av den grunneste banken som strekker seg nordover fra fastlandet, og som vi seiler over.

Hele dette havet er grunt. Dybden skifter fra mellom 50 og 90 m., på hele flaket nordover fra russe-kysten, til mellom 300 og 360 m. i den dypeste renna nord for oss. Strømmen får ingen makt i så grunt et farvann, med så ujevn en bunn; det danner seg mange slags hvirvler og bakevjer, og de grunne vann-masser blir sterkt avkjølt i vinterens løp.

Likevel har denne varme Atlanterhavs-strøm innflytelse på is-forholdene i disse strøk; for var ikke den, ville vannet i dette grunne hav bli kaldere; det ville bli avkjølt ned mot sjøvannets frysepunkt om vinteren, det ville danne seg mer og tykkere is enn nå over hele havet, og det ville bli lite åpent farvann for fremkomst om sommeren.

Vi loddet under ferden østover, men dybden skifter meget. Snart kan den være over 200 m., så 100, så kanskje bare 70, 80. Det er mange senkninger, renner og daler dernede under vannet.

Etter min mening er bunnen av Barents-havet, helt nord til Spitsbergen og Franz Josef Land, bare å regne som en del av Europas fastland. Det har en gang vært sammenhengende tørr-land, gjennomstrømmet av veldige elver, som grov sine lange, brede daler over slette-landet, og hvor brede, lave høydedrag strakte seg mellom elve-dalene. Så senere er disse omformet av breer og et stort is-dekke; og så er det hele land med høyder og daler blitt oversvømmet av havet, som bølger med sin endeløse flate over de glemte land.

Vi er spent på hvordan fremkomsten skal bli østover; ved hvert måltid, når vi kommer sammen i salongen, drøftes utsiktene: hvor lett vi kan slippe fram for is, og hvor snart vi kan være framme ved Jeniseis munning. Veddemål inngås, Lied har veddet med Loris-Melikov om at vi alt skal være der innen torsdag (14. august).

Islosen, Johansen, har god tro på at vi skal komme fram. En gammel spåkjerring i Tromsø hadde spådd ham hell før han reiste; men det skulle bli to vanskeligheter å komme igjennom på veien. Og hun pleier nå å være sannspådd, mente han. Men så hadde hun også sagt at han skulle komme til å tjene en pen ekstraskilling på turen, og hva nå det kunne være, skjønte han ikke. Men da så Lied, som var en veldig Nimrod og brente av lyst etter å skyte en bjørn, lovte ut 50 kroner for den som fikk se en, mente Johansen å ha funnet løsningen; for det var ikke urimelig, hvis vi kom i isen, at han kunne finne en bjørn med kikkerten fra tønna.

Ennå snakkes det om den isen som damperen fra Petsjora hadde møtt; men jeg tror nå ikke den kan ha stort på seg for oss; for isen i det farvannet har lite med is-forholdene i Kara-havet å gjøre; det har vel bare vært is fra havet vest for Vaigatsj, som er kommet i drift nordover.

Lørdag 9. aug. Vinden er stadig frisk fra øst, og sjøen vokser noe, så det er liten utsikt til at det skulle være is østenfor oss her.

Ved elve-tiden om kvelden den 9. august var vi så langt framme at telegrafisten forsøkte å komme i forbindelse med stasjonen ved Jugor-Sjar. Dynamoen begynner sin stigende susen, og de klagende anrop sendes ut i natten – iherdig, om igjen og om igjen. Så stanser den, og han lytter. Ikke svar. Så bruser dynamoen opp igjen, nye klagende anrop. Så igjen stille. Gang etter gang; men ikke svar.

Stasjonen ved Jugor-Sjar er nok likevel ikke brukbar ennå; men hvor er skutene som skulle være der med trådløs?

En time senere forsøkte vi å få forbindelse med Ingøy, tross den altfor lange avstand; men uten nytte. Ingøy skulle sende oss telegrammer, hvis det var noen; men ikke noe å høre. Vi hadde god forbindelse med Ingøy fremdeles andre kvelden fra Honningsvåg (7. august), skjønt avstanden da var 230 kvartmil om natten. Tredje kvelden (8. august) var det ingen forbindelse å få, hverken med Ingøy eller med Arkhangelsk.

Ettermiddagen den 9. og natten etter var det usiktbart vær og til dels tåke, så vi så ikke Novaja Semlja, skjønt vi ikke skulle være langt av. Bestikk og loddskudd passet godt sammen.

Søndag 10. aug. Klokka 8 om morgenen den 10. fikk vi endelig sikker kjenning av land. Det var Sakhanin-øya, som da var tvers, 3 kvartmil av. Loddskuddet gav 184 favner, sa styrmann. Det synes grovt meget og må være feil, for det skulle være omkring 180 m.; men det passer for så vidt godt, som at her er nettopp den dype renna som strekker seg langs sørkysten av Novaja Semlja fra Karskija Vorota eller Karaporten.

Det er stor dønning fra øst-sørøst, så det kan ikke være kommet is vestover gjennom Kara-porten tross den stadige østlige vind, som vi har hatt; og vi begynner nå å håpe på å komme fram den vei, skjønt vi hadde ventet å måtte søke til Jugor-Sjar for å slippe gjennom inn i Kara-havet.

Det er tett tåke, men snart må vi være ut for Karaporten, og kan forandre kursen til mer østlig.

Ennå ingen tegn til is, men dønning stadig. – Det ser ut som om vi skal komme gjennom. Dette begynner å bli spennende! – Loddskuddene passer godt.

Vi forsøker med den trådløse. Det skulle jo ligge et skip med trådløs her i nærheten ved stasjonen som skal settes opp på Vaigatsj. Men ikke svar. Stadig tett tåke.

Før klokka 12 hadde loddet gitt 28, 26, 27 favner. Klokka 12 endret vi kursen til nordøst for å skjære inn gjennom Karaporten. Men kommet fram 3 kvartmil etter denne kurs ga loddet: først 6, så 4 favner. Stopp! full fart atterover! Dreide så av sør-vestetter.

Neste loddskudd 12 favner. Hvor er vi? Tåka tett som en vegg. Kan det være Vaigatsj vi er kommet for nær? Nei, vi kan umulig være så langt framme. Heller må det vel være Prokofeva-banken ut for Kusov Nos på nordsiden av innløpet til Kara-porten. Det skulle være bare 2 favner på den.

Kursen blir igjen satt østover. Loddskuddet gir 24 favner. Det synes å passe godt, vi må være forbi. Det går med halv fart. Så gir neste loddskudd 6 favner. Rundt igjen og søretter. Dette er mere enn spennende. Vi må være inne mellom skjær.

Neste loddskudd gir 30 favner, sa 27, så 68, så 100, så 108, så 105. Vi dreier nå mot sørøst igjen, får 68 favner; så jevnere loddskudd, for det meste mellom 20 og 30 favner. Klokka 1.42 em. settes kursen øst, og klokka 2.5. N Ot N.

Forgjeves stirrer vi inn i den tette tåka etter noe tegn til øyer eller land. Loddskuddene holder seg tålelig jevne, mellom 20 og 30 favner for det meste; sommetider oppe i noen og førr. Vi tror nå vi skal gå gjennom Kara-porten uten å få se landet.

Endelig klokka 4.20 em. letter det noe, og vi får se en øy forut, litt på styrbord baug. Det passer jo, det må være Olenij-øya (d. e. Rein-øya), og vi styrer etter den mening; og setter kursen en halv strek nordligere for å gå klar. .Det eneste underlige er at vi ikke ser Tsjiratsji-holmen, den skulle ikke være langt fra oss.

Men så får vi en holme forut. Må holde enda mer mot nord. Det passer ikke lenger. Kommer opp i et uhyggelig strømras, strømmen renner stri som en elv, med hvite skavler og svære blanke strøm-øyne. Det ser farlig ut, og skuta blir vridd til siden. Vi lodder, men det er over 30 favner.

Lenger framme forbi holmen var to små øyer. Det måtte være Janova-øyene, og holmen var Tsjiratsji. Den første øya vi så, var altså ikke Olenij-øya, men åpenbart Voronov Nos, og nå så vi også øya utenfor dette lange nes.

Alt var med ett klart. Strømmen har satt oss over 13 kvartmil mot sørøst (rettvisende), og vi har den ennå så stri imot at vi må styre opp i nord for å komme framom landet. Vi kom gjennom strømras etter strømras.

Endelig, etter noen timer, synes strømmen å ha kantret og gå kraftig med oss. Fremdeles er det strømras, men strømmen må gå østover, for den bakker opp sjøen, som nå kommer fra nordøst. Til stor skuffelse er vinden begynt å blåse fra den kant. Den var sørlig i dag morges, og det var vi glad for; for da setter den isen nordover. Så ble den vestlig, det var ikke så godt; men nå stiv nordøst, og det er det verste vi kunne få; for den kjører isen sørvest og vestover i Karahavet.

Likevel ser vi stadig ingen is forut; derimot en god del slakk og spredt is sørover mot land; men klart er det aldri, så vi ser ikke langt, og nå tykner det påny og landet blir borte. Igjen ser vi ikke annet enn skodda omkring oss og over oss, og sjøen under oss; men nå kan vi sette kursen for Jamal omtrent rettvisende Ot N.

Og så gled vi da ut av Kara-porten i tåke, som vi kom inn i den; og Kara-havet vogget foran oss med dønning fra nord, det syntes helt åpent.

Nå var det glede ombord. Johansen mente det var den første vanskeligheten av de to som spåkona hans i Tromsø hadde sagt vi skulle få å overvinne på denne turen.

Vi trodde alt vi hadde åpne sjøen for oss like til Jenisei, da vi noen timer senere (kl. 8.30 om kvelden) fikk se is på styrbord baug. Den strakte seg lenger og lenger forover; og omtrent 20 kvartmil fra Kara-porten var vi inne mellom is-stykkene, og «Correct» fikk for første gang prøve drivisen.

Men det var bare spredte småstykker av tæret og skitten is i oppløsning. Himlen så ikke synderlig lys ut på noen kant. Lysest var den i sør, så der var vel litt is kan hende.

Det var bare en smal, skiltret strimmel vi møtte her; den syntes å bli litt tettere sørover. Etter lyset på himmelen å dømme var det også noe is i nord.

Etter å ha fått noen dask og fått prøvd kapteinens stolthet, is-huden i baugen som viste seg god, gled «Correct» ut igjen i åpent vann. Himlen er mørk forut; og igjen er det noe dønning fra nord. Det synes som vi hadde åpne havet for oss.

Bortimot midnatt ble det igjen meldt is overalt forut; det var vel 40 kvartmil fra Kara-porten. Men også det var bare en strimmel små-is; og etter en times sakte fart med ben kurs var vi gjennom og igjen i vide, åpne sjøen uten is å øyne på noen kant.

Det er lys luft forut. Det kunne være is; men helst er det vel bare klar himmel under skyene der østover. Islosen Johansen var meget fornærmet der oppe på brua fordi jeg ikke anså det for umulig at det kunne være noe islyse nær horisonten. – Det klarner av etter som vi kommer østover. Det er nok den lysen med klar himmel som vi seiler inn i.

Mandag 11. aug. Deilig natt, blå himmel, åpen sjø, og nesten ikke vind. Solen begynner å gylle nord-himlen; snart kommer den over havranden i sin fulle prakt.

Sjøen er så blå og stor forover at kl. 3 om morgenen endrer vi kursen til nesten nord-nordøst i håp om å kunne gå rett på, nordenom Kvit-øya (Beli Ostrov); og i den sikre tro gikk jeg til køys.

Ved seks-tiden våknet jeg ved at det ble gitt sakte fart i maskinen. Altså is igjen! De hadde lenge sett is i nord, men nå kom den også forut. De trodde det bare var en skiltret strimmel, og holdt inn igjennom. Litt tåke var det.

Det bar lenger og lenger inn. Da jeg kom opp på brua kl. 9 var det spredt is på alle kanter; men den var merkelig tæret, og for det meste små fille-is, som ikke kunne holde seg mange dagene før den tinte helt bort.

Østenfor og nordetter ble den tettere, og det syntes ikke tilrådelig å gå i den retning lenger; det var vel sikrere å komme tilbake i åpent farvann igjen. Visstnok så det ut på himlen som om det måtte være noe åpent vann i isen østover; for luften var blålig og ikke hvit i den retning; men fra tønna var det ikke åpent vann å øyne, og det så nokså tett ut lengst øst. Det er derfor ikke godt å vite hvor meget åpent vann det kunne være, og om det var nok til gjennomfart for «Correct». Det er enda langt igjen til kysten av Jamal, og ligger det is hele veien kan vi utsettes for å komme fast og bli liggende å drive i den i lengre tid. Tenk om en hadde hatt et aeroplan her og sendt østetter! Da kunne vi fått vite sikkert om det var gjennomgang, og kunne ha spart mange dager, kan hende.

Men vi styrte mot sørvest med full fart mellom flakene, for å komme ut og søretter langs kanten, i håp om å finne vei sønnenom isen og inn til Jamal.

Ved seilas gjennom et isfylt farvann som dette, kan det ha sine fordele å holde seg langs kysten for å komme fram; for så snart vinden blåser det minste av land, vil den sette isen ut og danne åpen land-råk.

Forsøker en derimot å bryte seg vei gjennom is-massene midt ute i sjøen kan en bli fast, og ingen vind vil ha særlig makt til å åpne isen. Tvert om vil vindene ofte tetne den på luv-siden, mens den skiltres noe i le.

Lenger sør langs iskanten var isen åpnere, og vi styrte igjen sørøstover mellom flakene i håp om å finne en gjennomgang. Men etter en stund ble den påny tettere. Vi så nå i sørøst for oss et bredt klarvann, som strakte seg langt i nordøstlig retning, til nesten i NO for oss; men det var ingen gjennomfart dit inn, og vi måtte gå i flere timer for å komme sønnenom isodden.

Først ved åtte-tiden om kvelden nådde vi tampen, og kunne holde østetter sønnenom den. Vi nådde det brede klarvannet på innsiden som strakte seg mot nordøst så langt vi kunne se fra tønna, og det fantes knapt et isflak i det. Men på den andre siden klaren mot øst kunne vi øyne is, og det var vel derfor tvilsomt om dette klarvannet nådde bortimot landet.

Vi bestemte oss til ikke å forsøke det, men heller holde over denne åpne bukta til isen på den andre siden omtrent i sørøstlig retning. Her var ganske dypt vann, kl. 11 ga loddet 105 favner, men så ble det grunnere igjen.

Tirsdag 12. aug. Det tok flere timer, før vi, ut på morgensiden, nådde iskanten. Igjen måtte vi nå holde søretter langs den, og til dels gjennom isen.

Det bar lenger og lenger sør. Imens hadde vi fått landet på sørsiden av Kara-havet i sikte, og om morgenen var vi knapt mer enn en seks-åtte kvartmil fra det, mente kapteinen.

Til slutt fant han at det var ikke annet for enn å søke fram gjennom isen østover; for den strakte seg helt bort mot landet i sør. Etter at de hadde brutt seg en trang vei mellom noen store flak, begynte isen å bli slakkere. Og da jeg kom ut så ved ni-tiden om morgenen, var vi i nokså åpent farvann og kunne holde nordøstover. Det var blitt overskyet og usiktbart, til dels med skodde inn imellom. Sjøen var grunn her, bare 11 favner.

Endelig, om formiddagen bortimot elleve-tiden, fikk vi se lavt land gjennom tåkedisen i øst. Det var Jamal, det samme lave sand-landet, som jeg første gang så gjennom samme tåka for 20 år siden. Det likner noe Jæren eller Lista, skjønt stranda er atskillig høyere, kanskje mer lik vestkysten av Jylland.

Hele Jamal er et eneste stort flat-land, bygd opp av sand, leir, grus og småstein. Ute ved stranda stuper det av i en bratt skrent, som kan være sine 20 til 30 m. høy, men innover er det en eneste flat, bølgende slette, gras- og mosgrodd, med viju-kjerr her og der, så en mangfoldighet av store og små sjøer, og grunne elver og bekkefar. Det er ypperlig rein-beite over disse vide slettene; og over hele landet, like til nordpynten, ferdes det samojeder om sommeren med rein-flokker.

Vi holdt nå nordetter langs dette landet, og fikk snart se en høy båke, reist på en odde nord for oss. Det måtte være den som sto merket i det russiske kart ved munningen av elva Mora Jaga, nord for odden Mora Salé. Men landet er like flatt hele veien, så det er vanskelig å kjenne den ene delen fra den andre.

Her ble det noe mindre åpent vann nordetter, og da vinden stadig var vestlig, syntes det tvilsomt om vi nå burde gå nord gjennom råka langs landet; for hvis isen seg i hop kunne det bli så sin sak på denne åpne, grunne kysten. Vi stanste for å se det an, og lot skuta ligge og drive. Imens kunne da kapteinen endelig få seg en uforstyrret og vel fortjent søvn; han hadde ikke vært av klærne siden vi gikk fra Norge.