Gjennom Sibir/4
GJENNOM ISEN NORDETTER LANGS JAMAL
redigerVi lå til ankers hele natten og neste dagen med. Det er merkelig lite gang i isen; vi ser samme flaket lang tid. Men en del tidevanns-strøm er det, som setter sørover langs land en stund, og så nordover igjen. Om ettermiddagen er det litt mer fart i isen, men det er ikke noe større.
Torsdag 14. aug. For et livløst farvann! Bare en enkelt sel (snadd) som tyst og stille stikker hodet opp og glaner på oss nå og da, ellers ikke livet å øyne i vannet. Av fugl har vi bare sett noen få flokker haveller, men knapt nok en måke her inne i isen, og ikke en alke. Så lite har jeg mest aldri sett på Is-havet før.
Heller ikke har jeg noensinne ligget til ankers i isen. Ellers pleier en jo alltid å gjøre fast til et flak; men vi mangler is-ankere, og det synes jo å gå på denne måten også.
Det er stille, bare et svakt vind-trekk fra øst eller nordøst. Det holder seg med tåke hele dagen, og det er lite å se omkring oss. Det synes å være meget is, og vi kan ingen vei gå før det letter. Det er ikke annet for enn å gjøre seg livet så behagelig en kan innendørs. Lied og Loris-Melikov spiller sjakk, når det er en ledig stund. Kapteinen røyker seg en lang-pipe og ser på, eller også koser seg med en bok. Vostrotin og jeg fotograferer og fremkaller fotografier. Det gjør også nå og da Lied og Loris-Melikov, når de har tid for sjakkspillingen. De har forvandlet badeværelset, og også gjestekahytten, til mørkerom, og det samme har jeg gjort med kapteinens kahytt hvor jeg holder til. Johansen kommer av og til inn i salongen og forteller om sine opplevelser i Sibir, eller om sine turer her i Kara-havet, eller med Nordenskiöld, eller på Is-havet.
Så kommer stuerten med maten. Det må ryddes av bordet for sjakk-spillere og fotografer, så han kan få dekket på. Så er det et koselig måltid, og en lang prat etterpå. Etter kvelds-maten er det en tur rundt dekket for å se hvordan alt er innabords og utabords, og så bærer det inn igjen, og kortene kommer gjerne fram.
Om kvelden tar isen på å drive med mer fart, og vi får en del knuvs av store flak som kommer forbi. Som vi ved midnatt satt og spilte boston, kom en svær flore drivende mot baugen, så vi dregget ankeret. Det var ikke annet for enn å hive opp og gå utenom floren; men da vi først var i gang, syntes kapteinen det var like godt å gå så langt nordover i skodda som det var åpent vann å finne.
Ingenting var det å se, men det holdtes gående helt til kl. 5 om morgenen, da vi igjen måtte ankre etter å være kommet fram en 11 kvartmil. Dybden er så temmelig jevn hele tiden; her er den 9½ favn.
Fredag 15. aug. Neste formiddagen lettet skodda en god del, og fra tønna kunne vi nå se meget åpent vann nordover. Vi fikk også se landet innenfor oss. Det var samme lave land med flat sandstrand og bratte skrenter over, som det er overalt langs Jamal.
Vi gikk nordover; men skodda kom igjen, og det var ikke stort å se. Vi gikk med sakte fart opp igjennom den klaren som vi hadde sett fra tønna; men etter en tre timer var det ikke fremkomst lenger, og vi måtte igjen vente.
Isen var sterkt tæret og tynn overalt. Vi så florer som kunne være så en kvartmil lange, men så tært, at det var huller og åpninger i dem på kryss og tvers, og det var et under at de ennå holdt sammen. Det viser hvor lite bevegelse det kan ha vært i denne isen. Den første sterke vind måtte jo brekke disse florene i småbeter, og snart ville de da helt forsvinne. Ikke kan de være kommet langveis fra, de må vel helst være vinter-is fra en steds her i nærheten.
Nå lå isen nokså tett nord for oss; men etter den blå luften å dømme måtte det være temmelig åpent vann ikke så langt nord, når vi bare kunne komme dit. Dybden skiftet ikke stort; vi lå nå til ankers på 9 favner vann. Strøm var det lite av om dagen; den syntes å skifte med tidevannet som før; men over midnatt, bortimot ett-tiden – som igjen fant oss ved boston-bordet – begynte den å sette isen søretter med omkring en mils fart.
Lørdag 16. aug. Neste morgen hadde isen slaknet en god del, og vi kunne lette og gå nordetter. Fremdeles var dybden jevn, omkring 9 favner; så minket den noe, særlig da vi måtte skjære litt innover mot landet.
Innenfor oss så vi atskillige iskoss som lå på grunn. Med ett fikk vi øye på et lite koss forut som også så ut til å ligge fast, da det var tydelig strøm-rand omkring det. Loddet ga 6 favner, så 5½, så 5, så 4½, så 4½, så 4¼, så 4. Så holdt det seg omkring det, snart nede i 3¾, så opp i 4 igjen. Da «Correct» stakk 17 fot (altså nær på 3 favner), var det jo ikke meget vann under kjølen; men da det bare er sand-bunn her og ikke fjell, og da bunnen er godt skurt og høvlet av isen, så kan en ikke vente noe bråskifte i dybden.
Likevel var det nå rådelig å minke farten og holde utenom kosset som ikke kunne ligge på dypt vann, for det var ikke stor isbeten. Det var sterkt strøm-ras omkring det. Da vi kom forbi det ble det igjen noe dypere, omkring 5 favner, og dybden holdt seg nå tålig jevn.
Det var atskillig åpent vann og vi kunne gå med full fart i lengre tid og holde kursen nordetter langs landet, ofte gjennom skodde, men imellom så tålig klart.
Ut på formiddagen var det ikke mere fremkomst, og vi gjorde fast til en stor grunn-is. Dette koss var temmelig høyt, mer enn 20 fot, omtrent jevnhøyt med baugen på «Correct», og det hadde mest loddrette sider, så ved å legge en leider over fra bakken kunne vi krabbe like i land på kosset. Dybden var merkelig nok blitt 11¾ favner.
Det gikk en tunnel tvers igjennom kosset, hvor vi kunne ro gjennom med båt; og vi fant senere at den delte det i to skilte stykker. Den ene delen, som vi hadde gjort fast til, var temmelig smal og høy, og det kunne være fare for at dette stykket ville kantre så snart vannet steg; det kunne da ha sine betenkeligheter å være i nærheten av det; vi kunne lett få hardere klapp enn vi brydde oss om. Vi kastet derfor loss igjen og ankret et stykke derfra.
Det var særlig gamle Johansen som ivret for å komme bort, og det gjorde han rett i. Om natten kantret virkelig kosset, og han var ikke lite kry, da han kom opp om morgenen og så det.
Disse kossene kan vel ha en viss likhet med små isfjell, men må ikke forveksles med dem. Isfjellene er bre-is som stammer fra land, de dannes ved at is-breen skyter ut i sjøen og kalver; men av dem fins det ingen å snakke om ute i Kara-havet. Det dannes noen få små isfjell på kysten av Novaja Semlja; men de er ikke stort å regne. Noen små isfjell og kalvis-klumper treffer en også nær Franz Josef Land og ved Spitsbergen; men de rekker heller ikke langt i sjøen før de fleste blir ødelagt.
Kossene i Kara-havet, som i Is-havet i det hele, dannes ved skruinger. Det er flak, som under det svære trykk av vind og strøm klemmes kant mot kant, brotner, reises på ende, skytes inn over hverandre, og bygger opp skrugarer til mellom 20 og 30 fots høyde over vannet. Når en husker på at sjø-isen, når den flyter, har bortimot 9 eller 10 ganger så meget is under vannet som over, vil en forstå at disse skrugarer har en svær is-mengde under seg i sjøen. Snart fryser de oppskrudde stykkene sammen til en fast masse, som det tar lang tid å få smeltet, og når så de store isflatene under driften om sommeren brekker opp, blir disse skrugarene skilt fra de flate flakene og danner store og små iskoss, som driver om i sjøen eller ligger på grunn, og kan holde seg i år før de smelter.
Søndag 17. aug. Om morgenen var det skodde igjen; – den evinnelige skodda som er en av de største vanskeligheter under seilas i isen; for selv om det er litt åpent vann, kan en ikke se hva
en gjør og hvor en går hen, og lett kan en seile seg inn i tett-isen så en har vondt for å komme ut igjen.
Isen var ikke videre åpen, men drev fra sør med sønnavinden, som frisket noe utover formiddagen.
Vi gikk nordover en stund i skodda; men stanste snart igjen; for det holdt seg usiktbart, og isen ble tettere så nær som mot nordvest; men den vei bærer det for meget ut av kursen, ut fra landet. Heller vil vi holde oss nærmere stranda, for der kan det være mere utsikt til å få land-råk nordetter så snart vinden kantrer litt. Men dessverre ble den mer sørvestlig, og det setter vel helst på, skjønt isen synes å drive så omtrent langs landet nordetter.
Det er en ting som trengs, når en skal arbeide seg fram gjennom isen, og det er tålmodighet, alltid tålmodighet. Vi får vente og håpe på bedre tider. – Her ligger vi da i skodda og isen. Det samme liv som en kjenner for vel – denne kalde, triste ødeheimen – –
Ved ti-tiden om kvelden klarnet det noe, og det så ut til slakk is et stykke nord igjennom. Kapteinen rigget seg til en hel natt på brua; og vi kom fram et stykke gjennom atskillig åpent vann. Men etter en time var det stopp igjen. Foran lå det ubrutt is til alle kanter, den sværeste vi har møtt hittil. Vi måtte ankre i en vik ved kanten.
Jeg hadde vanskelig for å tro at så vid en is kunne holde seg ubrekt i en flate. Det er ganske klart nå ved midnatt; men ikke kan jeg se ende på dette flaket, hverken innover mot land, som vi ikke kan se ennå for tåka, eller utover mot nordvest. Her kan det sannelig ikke ha vært stor bevegelsen i vannet, og ikke megen vind heller.
Dybden var 15 favner, og ingen vising å merke på loddlina, så det kan ikke være videre strøm.
Vinden var nå ved midnatt ganske løy fra VNV. Jeg hører et sus der ute vest fra; det kunne mest høres som brenning; men det er vel helst innbilning, er vel bare småskvalp mot is-kanten i klarene.
Jeg grunner stadig på denne ubrekte isen, kan ikke skjønne annet enn at den må ligge delvis på grunn med sine koss og skrugarer som jeg ser her og der bortetter, og så ligger den kanskje også fast helt mot land. Den har vel ligget her siden vinteren.
Mandag 18. aug. Vi ligger til ankers ved samme faste iskanten hele dagen. Deilig solskinn med klar luft endelig engang. Løy vind fra nordvest! Fra tønna kan vi nå se åpent vann på nordsiden av denne faste isen, så omkring en 6 kvartmil borte. Det strekker seg utover helt til NVtN.
I NV er det is så langt vi kan se, og jeg skulle helst tro minst en ti kvartmil i den retning; men den blå luften i horisonten tyder likevel på vann utenom denne isen også der.
I vest ses det en råk som strekker seg nordetter til bortimot VNV, det må vel være langs fastis-kanten; og det ses flere råker i løsisen utenfor; men der er det knapt noen brukbar gjennomfart for tiden. Så snart det bare ville bli litt østlig vind var det åpne sjøen der utenom, hvis da ikke denne fastisen skulle slitne av inne ved stranda, men så ble det jo farvann der.
Merkelig nok kan vi ikke se land innenfor oss, bare tette isen i den retning. Landet må være et godt stykke av; og jeg kommer til den slutning at dette ubrutte flaket må da være minst en 20 eller 25 kvartmil langt.
Vi tok oss en tur på isen, og hadde også ski med; men den var merkelig ujevn, ikke et sted så flat at en kunne gli litt fram på skiene; knultrer, store og små, overalt, og så her og der store hauger. Det var utarmende å gå over.
Det må være gamle, ujevne små-flak og is-klumper, og koss fra forrige år som har ligget her over denne grunne banken i fjor høst, og som så er skrudd i hop og er frosset sammen. For det meste er denne isen meget skitten, og alle hauger og kanter er sterkt avrundet, så det synes mest rimelig at den for stordelen er to somrer gammel.
Den er nå så tæret at det er store dammer, huller og råker i den på kryss og tvers. Det synes som om den første sterke vind måtte brekke den opp, og de ville sige fra hverandre alle disse klumpene.
Noen av haugene er så høye at de kan tenkes å nå bunnen med foten, og på den vis er det vel også helst at flaket holdes fast; men helt fast ligger det nå ikke da, for på ankerkjettingen kan vi se at isen har skubbet skuta, som ligger an mot kanten, iallfall noen meter akterover.
Folk som ikke er vant til polarisen, kan undre seg over hvordan den kan bli skitten. Jeg har hørt selv gamle Ishavsfarere påstå at slik skitten is må komme fra elvene eller fra land, hvor det er skyllet opp mudder eller blåst støv på den. Dette er ikke så.
All is, hvor den så dannes, selv midt oppi Pol-havet, vil i tidens løp, etter hvert som den smelter, få et overdrag av brungrått støv eller slam på overflaten. All snø som faller, hvor som helst på jorden, fører med seg litt fint støv fra luften, og etter hvert som snøen smelter, blir dette støvet liggende igjen som et ganske fint grått lag på overflaten. Derfor er gammel avsmeltet snø nesten aldri helt hvit.
Men det støv som samles på den vis er av mindre viktighet for isens skitne farge enn det slam og de organismer som svever i hav-vannet. Ofte lever det mengder av små organismer i havets overflate; disse blir innesluttet i isen når den fryser, og kan stundom farge den helt brun. Dertil kommer, særlig i et hav som Kara-havet, eller enda mere nord for Obj og Jenisei, at i hav-vannet svever det en mengde slam som er fart ut fra elvene. Dette fryser også inn i isen. Når den så smelter på overflaten, ved direkte varmestråling fra luften, som er tilfelle om sommeren overalt i Is-havet, så tæres lag etter lag bort; og mens smelte-vannet renner av, blir slammet og organismene liggende igjen på isflaten, og gir denne et skittent utseende, dess mer jo tykkere lag som smelter. Det er således lett å skjelne gammel is fra ung. Is som er en eller flere somrer gammel, blir alltid mere skitten og mørkere enn den unge.
Det er lett å skjønne at det i så måte kan være noe forskjell på hvor isen er dannet. Tenker en seg f. eks. at is fryser nord for munningen av en elv som Obj, hvor vannet er helt brunt av elveslam, da er det lett å forstå at det skal ikke smelte meget før den isen blir ganske skitten på overflaten, mens det av is fra andre strøk, hvor hav-vannet er forholdsvis rent, må smelte meget før den blir merkbart skitten.
Det er ikke ualminnelig at forfattere, som f. eks. Nordenskiöld, tenker seg at den skitne isen oppstår på den vis, at det slamholdige hav-vann eller elve-vann under bølgegang skylles opp på flakene, og ved at vannet filtreres gjennom snøen, blir så slammet liggende igjen. Dette er en misforståelse. Visstnok kan slikt skje, og skjer daglig på spredte flak. Men det er ikke den alminnelige og vesentlige årsak til at isen er skitten.
Da det klarnet helt av, så vi fremdeles ikke land innover mot øst; derimot kunne vi fra tønna se en landpynt så omtrent i sørøst, eller i SSO etter kompasset, kunne det vel være.
Vinden var hele dagen løy bris, først fra nordvest, så mere vestlig, så nordvest igjen, den frisket utover kvelden, og det skyet over. Strømmen syntes også her å gå mest sørover, men den var ikke sterk.
Tirsdag 19.aug. På morgen-siden ble det stille og klart, og den ubrekte is vi lå til ankers ved kom nå med ett i drift nordover ganske langsomt, og store deler av den løsnet og drev bort.
Fra ni-tiden om morgenen merket vi også en sterk slakking i isen utenfor oss. Vi lettet derfor om formiddagen og sto vestover gjennom tålig åpne klarer for å gå vestenom den store floren som vi fremdeles så strekke seg ubrekt mot nordvest. Det var bris av SSV som frisket noe, og det var disig luft.
Det var litt liv å se her. På et lite flak lå en stor gammel hvalross-okse. Den ene tannen var helt brukket ut, av den andre satt det bare et kort stykke igjen. Tenke seg for veldige krefter som har brukket slike tenner av!
Det ble liv ombord og det lyste av øynene på de lengselsfulle jegere, da de fikk se så meget levende kjøtt på isen. De sto ferdig med rifler; men skipet gled framover til lovart, og så snart dyret fikk røyken fra oss, for det i vannet og ble borte.
Vi så en tre-fire storkobber på flakene. Så med ett roper Vostrotin, som sto på brua at det lå en hel flokk storkobbe på isen vest for oss. I kikkerten ble det til to hvalross, en tredje svømte i vannet og søkte flere ganger å gå opp til de to andre. Et stykke forut så jeg også de svære hodene av en fire-fem hvalross som dukket opp og gjorde kvelv i sjøen.
Nå ble det liv ombord. Lied og kapteinen syntes det var uråd å la slike dyr ligge. Jollen ble låret, for Lied måtte jo avsted, og det endte med at jeg gikk med ham, da kapteinen ikke mente å kunne gå fra skuta.
Hvalrossene lå nokså rolig, og vi kom godt innpå dem. Jeg ba Lied endelig se å treffe godt bak i hodet, så dyret kunne bli liggende; men etter første skuddet hans bar det i vannet med dem så vassføyken sto; det sårede dyret kom opp igjen og krabbet heldigvis tilbake på flaket; det gjaldt å vente til det var helt innpå; og etter noen flere skudd kvelvet det så over på siden og trillet ut igjen. Vi prøvde harpunen fåfengt på det tykke skinnet, den var for sløv, hele brodden var jo brutt av den; men så fikk vi slått en hakapik i hvalrossen, fikk skåret en stropp i skinnet, gjort fast harpunlina, og tatt dyret på slep for å slepe til skuta.
Det var ellers et tungt arbeid i den vesle jollen, atterenden ble mest dukket under vannet av vekten, og så var det ikke lite vind imot og skvalpesjø. Men til slutt nådde vi da fram, og hvalrossen ble hivd på dekk, og fotografert fra alle kanter av fire ivrige fotografer, som den utslagne dag gikk rundt som brølende løver etter noe å oppsluke.
Imens var det blitt regn med tykke, men endelig til slutt kom vi da fram utenom enden av den store floren, og kunne skjære innover mot land igjen i NNO og NOlig retning.
Farvannet så nå ganske åpent ut, og vi kunne for det meste gå med full fart. Men utover ettermiddagen ble det mer is. Vi måtte minke farten, særlig da det var tykt. Vinden var frisket, den skiftet omkring sør, stundom østenfor sør.
Bortimot kl. 8 var det ikke mere fremkomst i denne tykken, og vi ankret på 16 favner vann. Vinden øker til nær på kuling. Det er sterk, nordgående strøm og meget is.
Så ved elleve-tiden letter vi, da vi lå stygt mellom to store flak som kunne klemme oss. Vi gikk et stykke med skiftende fart gjennom isen. Men over midnatt ble vi liggende, da vi ingenting kunne se i denne tåka.
Onsdag 20. aug. Kl. 1 om natten lettet det litt og vi gikk igjen videre med sakte fart. Det er ganske meget is, men med klarer imellom. Kl. 3 om morgenen ankret vi på 12 favner vann. Det var usiktbart; – frisk vind med regn.
Ved åtte-tiden om morgenen var vinden løy sørlig, tett tåke. En del store flak drev forbi nordetter.
Ved middag fremdeles til ankers. Strømmen setter nå sterkt i sørvestlig retning. Stille med regntykke.
Kl. 4 em. løy nordvestlig vind, tåkeluft. Da isen truer med å brekke roret, var to mann blitt satt til å skyve av; men det hjalp lite, og maskinen ble satt i gang med sakte fart forover for at propell-vannet skal holde klart, og det virker bra. Isen ligger temmelig tett så langt vi kan se, og litt skruing merkes.
Kl. 4.30 em. slakner isen litt omkring skuta, så maskinen kan stoppes.
Kl. 6.30 em. letner det litt, og landet ligger ganske nær mellom ONO og OSO (rettv.), snaue 5 kvartmil av. Kan fra tønna se land helt nordover forbi NNO (rettv.); men isen synes å ligge tett helt inn til stranda, bare med litt slakker her og der. Sør- og vestover er luften mørk, så det skulle tyde på åpent vann der; men i N og NNV (rettv.) er den temmelig lys, og ikke tror jeg det er større med åpent vann på den kanten; men en del slakk is, kan hende.
Vinden var nå gått over til mellom nord og nordøst (NNO og ONO rettv.), og det klarner av. Det er land-vind, og det ser mer håpefullt ut, den kan skaffe oss land-råk.
Kl. 8¼ em. måtte vi flytte, da noen svære flak kom nedpå oss, og vi hadde en stygg stilling inne mellom stor, tung is med høye skrugarer på to sider. Ankret igjen kl. 9 (på 12 favner vann) til lovart av den svære isen.
Vinden øker og er fra NO (rettv.). Det er noe ut fra land, og nå har jeg godt håp om at isen skal slakne og sette utover. Enda har vi is på alle kanter; men vi kan se slakker og klarer imellom.
Midnatt. Vinden fra NO øker mot kuling. Isen setter vestover; vi kan se den bli revet opp, og det blir slakker inn igjennom mot land. Dette ser bra ut.
Etter midnatt blir det hel kuling av NO. Isen slakker rundt oss; men er stadig tett nordover.
Torsdag 21. aug. Ved åtte-tiden om morgenen var vinden dessverre gått over til NNO (rettv.), og noe senere gikk den til N. Det bærer ikke lenger av land, det skjærer heller noe på, så det er ikke slik utsikt til at den vil danne land-råk lenger; men jeg har som regel funnet at isen driver en god del til høyre av vind-retningen, på grunn av jord-omdreiningen, og så kan vi jo håpe på at den ennå vil skjære noe ut fra land.
Vinden er frisk med små snøbøyer. Vi ligger til ankers som før. Det er noe sørlig drift i isen, men ikke sterk. Det er tålig klart. Isen synes enda å være tett i retning mot landet; men dette er lengere unna enn i går; vi må ha drevet en del for ankeret, som bare såvidt henger i bunnen.
Det er en merkelig sterk blå luft over landet og nordover helt til vestenfor nord. Det likner nettopp luft over åpent vanne. Men det er vel bare mørkne av landet, kan hende; for både Johansen og kapteinen påstår at det er tett is like inn til stranda, de kunne se det med kikkerten fra tønna. Selv har jeg ikke vært i tønna i dag. Ellers merkelig, en mørkne av det svarte landet skulle være noe mere grå-svart, synes jeg; men denne er så dypblå, lik vann-himmel.
Mot nordvest (NNV rettv.) er luften lys, og der er nok meget is. Derimot er det en god del åpent vann og mørk luft ut mot SV (rettv.), så den vei var det sikkert mulig å komme fram; men der har vi lite å gjøre, skjønt islosen endelig vil ut til sjøs i den retning; han mener vi der vil finne åpne sjøen og hele Kara-havet isfritt nordetter.
Jeg har store tvil om det, og tror ikke den kursen var klok. Vi traff jo isen midtveis vest i Kara-havet, da vi kom fra Kara-porten, og traff enda to is-strimler vestenfor der; og all den isen kan vel ikke være kommet helt bort med denne vinden fra SV og NV som vi mest har hatt.
Dessuten, – hvis det er åpent hav i vest, så måtte vi ha merket noen dønning disse dagene mens vinden var sørsørvestlig; men det var ikke sneven å merke.
Og sett nå vi kom ut i helt åpent vann vest for den isen vi nå ligger i, og iskanten strakte seg nordover så vi kunne komme fram der, hva borger så for at vi kan komme gjennom isen østover, når vi når opp på bredden av Kvit-øya (Belo Ostrov)? Islosen mener visstnok at der vil det være åpen sjø, men hvorfor?
Jeg har derfor holdt på, og mener ennå, at det er klokest å søke mest mulig under land, for å bruke land-råka, som – hvis den ikke alt er der, som jeg nå har en mistanke om at den er – iallfall må åpne seg så snart det blir stille eller minste østlig vind, så isen siger utover.
Forresten er det nå merkelig om det ikke skulle være noe åpent vann under land med den sørvestlige og vestlig drift vi har hatt i isen i går og i natt.
Etter å ha sittet inne og framkalt fotografier hele dagen tok jeg meg en tur på dekket og i tønna ved seks-tiden om ettermiddagen, for å lee litt på kroppen, og også for å se meg om; for det var tålig klart.
Men ikke før hadde jeg fått kikkerten for øynene, før jeg så åpne, blå vannet i nordøstlig retning (ONO rettv.) innover mot land. Det kunne være bare så en seks kvartmil unna. Det måtte være brede, blå land-råka, bare med enkelte is-stykker hist og der. Den strakte seg nordetter langs stranda. Jeg kunne følge den i kikkerten et godt stykke, men så ble den borte bak isen i horisonten. I østlig og øst-sørøstlig retning (OSO og SO rettv.) så jeg også åpent vann under land.
Det var greit å se at det var en bred land-råk hele veien rett så som det var å vente, og inn til denne råka så jeg lett fremkomst gjennom slakk is i nordøstlig retning. I østlig ville det også gå, ja enda lettere.
Det kan hende at jeg kom ned riggen i en bråhast og inn til kapteinen som nettopp tok seg en vel fortjent lur. Det ble
straks fyrt opp. Vi lettet og gikk nordøstover kl. 6.45 em. Snart var vi inne i land-råka som var vel en kvartmil bred. Den ble litt smalere nordenfor; men så vidde den seg ut igjen. Vi styrte langs landet og loddet uavlatelig. Dybden holdt seg så omkring 6 og 5½ favn.
Det er stadig frisk vind fra NNV, til dels opp imot kuling. Råka blir bredere nordover. Det er somme steds meget is på utsiden av oss; men flere ganger ser det også ut til at det er temmelig åpent vann med meget blå luft vestover, skjønt det er det ikke så lett å se for solen som står på den kanten.
Da islosen kom opp etter sin middags-lur, og han hørte vi hev ankeret for å gå innover mot land, var han ikke meget blid, og sa til kapteinen på brua, at dette var ikke etter hans sinn, han frala seg ansvaret for å holde den veien; isen kunne lett nok kjøre oss på land, mente han.
Men ellers var det bare lyse ansikter å se ombord så snart det ryktedes at det var sett åpent vann under land.
Humøret hadde ikke just vært så lyst de siste dagene. Folkene gikk der og så ikke annet enn is på alle kanter. Den syntes å bli tettere omkring oss, og stadig mere møtte vi istedenfor mindre. Det var vel ikke så underlig da, at de mistet litt av motet og syntes det så mindre sikkert ut hvordan det kunne gå, og om vi noensinne skulle komme helskinnet ut av denne isen igjen. Det var jo bare et par av dem som hadde sett en isbete før. Maskinisten hadde nok vært svært så mistvilende, men var vel ikke den eneste ombord som ønsket seg helskapendes tilbake ut av isen igjen.
Forpiggen lekker nok som et soll, – noen av platene i baugen er vel blitt utette – og bunn-tank nummer 2 er også begynt å trekke litt vann, men det kan nå umulig skyldes noen likefram støt av isen, det må vel heller være en nagle som har gitt seg litt ved ristingen; for litt risting og dundring i har det jo unektelig vært av og til når vi perset oss fram mellom flakene.
Men nå er det kommet fart i karene, og arbeidet går med lyst; da vi gled forbi de siste flakene inn i land-råka, sto de langs rekka alle mann for å se på landet og den forjettende blå vann-flaten, hvor små-bølgene danste lystig forbi oss. Det var kommet ny glans i øynene; for nå trodde de nok de skulle nå Jenisei likevel. Og fra tønna melder Johansen at der er åpent vann nordover så langt han kan se.
Det er ellers ikke større øyens-lysten dette lave landet. Samme grå og gråbrune sand-skrentene vi hadde hatt lenger sør, med noe tynt gras oppe på flaten.
Kl. 11 om natten hadde vi endelig båken på nordvestpynten av Jamal i OtS (rettv.), og omkring 3½ kvartmil av. Loddet ga 6 favner. Helt isfritt farvann nordover; bare noen iskoss på grunn her og der. Nå var det ikke tvil om at vi kom nordom Kvit-øya i åpent vann.
Men vi må fare litt varsomt, for sjøen er ikke så dyp. Kl. 2 om morgenen, da vi måtte være så omtrent tvers av Malygin-stredet, og litt nordenfor 73° n. br., fikk vi med ett 4 favner med to loddskudd, etter nettopp å ha hatt 8 og 10 favner. Vi måtte holde ut lenger til havs en times tid (8 kvartmil i NVtV½V, misv.) og fikk så igjen 10 favner og kunne styre mere nordover (NNV misv.) igjen. Frisk vind, klar luft. Dybden holdt seg stø, omkring 10 favner. Noe drivis så vi nordvestover; men ellers var det helt isfritt omkring oss.
Vi hadde sagt farvel til drivisen nå, mente vi. Det var den andre av de to vanskelighetene som spåkjerringen i Tromsø hadde spådd oss, mente Johansen.