Her i vaares var Huldr’en kommen hjem, omtrent 23 aar gammel, svartskægget, saa mange ikke kendte ham. Han hadde holdt ud hos smed Olai Pedersen i Laxevaag de 5 aarene, slig det stod i kontrakten, og endda et aar til som svend for ordentlig betaling. Mesteren hadde sagt, det var blit bedre smed udav ham, end han fra først hadde trot.

Men en morgen kom mesteren ind paa værkstedet og sa, han kunde ikke ha alle svendene; der fandtes ikke arbeide i byen for tiden, forsikred han. Bare de to ældste svendene kunde han beholde. Saa gik de da paa gaden og drev, 20 mand omtrent i alt med svender og drenger, og Huldr’en var med og drev, han ogsaa, stundom. Men en dag sa han til sig selv, at dette gik ikke; han øded bare skillingerne sine. Og saa reiste han. —

— Ude i kirkebygden hadde han efter den gamle smeden, som var død, købt smedjen, som laa paa anden side elven ligeoverfor kirken med et bærg i ryggen, og lat den sætte istand. Inde bag bælgstangen hadde han faat panelt av et smalt kammers, saavidt han kunde ha en sæng derinde og i den anden ende et klaffebord. Og bælgerne var det blit sat lapper paa. — Saa han hadde brugt op bankbogen, som han hadde været tilfjælds samme vinteren, han reiste, og fundet; ingen andre vidste om, at den hadde Gurina stukket ind i væggen i selet paa støilen. — Efter Eli Leite, mor hans, som var død for et aars tid siden, var der ikke igen stort andet end en kaffekedel og en gammel stak og et umalet skrin. —

Han vilde ha sig skildt over døren med navnet sit paa, i gule bogstaver som Olai Pedersen i Laxevaag. Men maler var ikke at faa netop da; ud paa høsten kom han igen til bygden, og da skulde han nok faa det ogsaa.

— Idag hadde smed Iver Monsen Leite staat en hel vike i smedjen og smedet. Det var mod kvældingen fuld sommersdag, lige idet folk tog til at slaa for fode, og vestengulet letted paa bladene, som hang ned fra det gamle, stuede asketræ lige udfor døren; av og til traf det sig, at de lette vindkastene kom saa forkert ned paa smedjen over bærget, at røgen slog ind. —

Folk samled sig til smedjen fra slaatten; de vilde op og se den nye smeden i arbeid. Gamle Baard Øiren hadde alt siddet paa dørstokken en stund, liden og tør og graa mand.

De sa ingenting, stod bare og saa. Et par kom ind i smedjen og hælded sig mod dørstokken, med hænderne i lommen.

— Det var blit sagt, at han var slig grus en smed, at han til og med i byen hadde bestyret værkstedet en tid, mesteren var borte. Somme trodde det, og Eli Leite sa, han var kar, Ivar, naar han først vilde; men somme trodde det ikke, — Huldr’en blev aldrig noget slag, hverken smed eller andet. —

— Det var alt kvæld næsten nu. Men Huldr’en kunde altid ta en ljaa til og gøre færdig, saa de kunde faa se. —

— «Dei va vel ’kje kar te læra ’an meir paa værkstaen, mæ di han kom heim att fraa bydn,» sa én lavt udfor døren. De andre leed lidt paa sig, men svarte ikke. Huldr’en hørte det ikke; han stod og drog i bælgstangen, venstre haand holdt tangen med ljaasemnet ind i avlen. —

«Kor va byguten te arbeia samen mæ?» spurgte gamle Baard Øiren.

«Aa, da va greie kara,» svarte Huldr’en, han slap tangen, bytted haand i bælgstangen og snudde sig mod døren. — «Men han taalde ’kje mykje. Berre ein sa «du» te sveinen, fekk ein ein blokjæft paa timen — — lika paa monen,» la han til, slap tangen og satte næven mod munden for at syne. Saa karred han kul over og tog tangen igen. —

En ny kom frem i døren. «Signe arbeie!» sa det. Huldr’en lod, som han ikke saa ham og svarte ikke.

— — Pera-Jon’en! — — Pera-Jon’en! — Nu kom han for at faa nei! — Det klukked i Huldr’en. —

«Men stondaa sa sveinen da te ein stilt; — eg saag paa da og, eg.» — Han slap tangen igen og skrabed over kul; han tog nogen gode drag i bælgstangen. —

— «Eg sku høira fraa han far, om du vilde smi han ein stuttaarv», sa Pera-Jon’en. —

Huldr’en lod fremdeles, som han ikke hørte:

«Kostholde va no helde skralt daa. Fyste dagjen kom dar in ei brikka mæ ein kopp paa aa to tudne brøskjeve. Detta kan daa alder vera frukosten, tænkte eg; men eg drygde mæ te spørja, eg vilde vænta aa sjaa. Om eit par daga spor’ eg: da kan daa alder vera frukosten, detta? sa eg. — Jau; da va da, let dei. — Haa — haa, tænkte eg, — ja daa vette da ’kje for rart fø karen!» —

Han karred med kulskraben:

«Aah hja, — da æ ein vane, da og, — so alt, maavetta.»

«Eg spaar da,» forsikred de to, som stod indenfor dørstokken.

«Fin skap paa ljaana ha han no ikje,» sa Baard Øiren langsomt og lavt til dem udenfor; «— vel kropne i skjerbogjen. — Sjaa paa dei bort paa hjædlen,» blunked han lønsk.

De bøied sig ned og saa bort. «Ja, dei æ ’kje fine,» sa de. —

Huldr’en skønte saa vel, de snakked om ham. Han tog nogen lange drag igen, spytted og kasted tuggen:

«Da nytta ’kje te læra seg te sme sjaa ein landsens sme,» sa han. «Nei; rette handadreien te føra sledjaa lær’ ein alder paa lande, alder i væraa; da lyt’ ein læra i bydn. — — Men — da ve eg no og seia — ha ein lyst lært seg handalagje og, so klara ein seg, — ein fær hjælpa seg sjøl daa aa ta taa da, so lagt æ i hove, smeden og.»

«Du veit da,» svarte en av de indenfor døren; men udenfor flirte de og satte sig paa volden.

«Ja, prata kan han no, denna nye smeden,» mente Jens Nybø, det lo fra øie og fra mund, en mand med stort, rødligt skægg og fregnet hud, som stod med stuttaarven i haanden. —

Huldr’en slap bælgstangen, trak ljaasemnet ud, glohvidt, saa det skød ild, og hamred løs av al kraft.

«Eg trur ’kje noke paa ’an, eg,» sa gamle Baard Øiren alvorlig. «Sjaa berre, kor staale ligg’!»

«Sjaa no!» sa Jens Nybø, han kom lige ind i døren og lo lønsk i skægget.

«Aa so uvørren mæ sledjaa, — stondaa træff’ an aa stondaa ikje,» mente Baard. —

Huldr’en forstod, hvem pratet gjaldt og blev værre og værre; han hamred, som han var gal.

«Dar fekk ambolten da,» sa Jens Nybø; — «onder, at sledjaa helde! — — Sjaa no, — ska du sjaa, staale springe.» — Han smaalo. «Kjyss meg —! dar gjekk da!» —

Et stykke faldt ned fra emnet.

«Ja, eg saag da paa timen, eg,» sa Baard Øiren mistrøstig, reiste sig og gik hjem til kvældsmaden. —

Huldr’en stansed og saa ned efter stykket. Alle tagde.

«Da æ skit te staal, dei helde, dessa handelsmænena i bydn!» brød han anpusten ud. Saa snudde han sig halvt bort fra døren, bøied sig over stykket og blev staaende og riste paa hodet.

«Ja, da æ so mykje te kara!» sa han langsomt og prøved at le.

— — Dette, som han hadde faat til hundrede gange, den tid han var i byen! — —

De lod ham staa, og det var aldeles stilt; de fniste ikke engang, saa han hørte.

Tilsidst maatte han reise paa sig og se ud mod døren.

Jens Nybø saa op i ansigtet hans. — «Du æ kar te bruka sledjaa,» sa han med alvor; de lysbrynede øinene klipped og lo.

Huldr’en saa ned paa stykket igen. —

«Ja, eg ser, du har retta handadreien,» sa Pera-Jon’en; han skulde ha lidt fra ham, fordi han ikke vyrded ham saameget som at svare. —

Huldr’en trev efter ljaarne paa hjælden; han kunde stemple dem med merket sit, det hadde han glemt. J. M. L., det var merket hans — Iver Monsen Leite. — Saa skulde de nu se, han hadde kunnet arbeide ljaa ligevel. — Han tog stemplet, satte det paa og hamred løs.

— — Kom han ikke her med fantord, den Pera-Jon’en! Han vidste nok ikke, hvad slags kar han hadde for sig. — — Hvad var det, han vilde? — — hvad var det, de andre vilde? — —

«Sei te far din,» skreg han, «eg ha anna te gjera so te smia han ljaa. — — — — I styggavêr, elde naar rign æ væntandes, daa æ smidjaa fudl taa folk, so ska ha ljaa, daa æ adle ljaalause. — Men, skin ’an op ein dag aa vette goavêr, so helde dei seg fint borte; daa hjælpe dei seg aa greve mæ da, dei ha, daa, te laangt paa nott paa bøane sine. — — — Sei te far din, eg arbeia ’kje noken ljaa te ’an.» —

Der fik Pera-Jon’en nei, tænkte han.

«Eg tenkje, han far æ lika sæl og, — da æ ’kje bær’e smeden, ette so eg ser no,» svarte han —

De fniste udfor døren. De to indenfor gik ud.

«Han æ stor paa da, den nye smeden,» sa Jens Nybø høit, saa Huldr’en hørte det, og kendte, at der var et blunk i hver øienkrik.

«Aa ja, da æ ’kje fø inkje, han reise paa fysteplass,» mente Pera-Jon’en; «om da no ikje æ længer so fraa Eikanes aa hit.»

Huldr’en hørte, at de flirte. — Saa de hadde faat tag i det ogsaa! Eikanes var nærmeste stoppested; han hadde reist paa dæk did, da han kom fra byen; — men derfra hadde han løst førsteplads-biljet, for at kunne staa der agter, naar han kom til bryggen, og syne rød biljet, naar han gik iland. — — —

Han saa, hvor Pera-Jon’en blev staaende paa volden med de andre og le; han stak hænderne i lommen, skød axler og spytted.

«Aa dan karen gjere da ’kje so lengje,» sa han høit og pusted haansk.

Saa gik de. Huldr’en lurte sig nærmere døren for at høre.

«Han æ vel grus te des!» svarte Jens Nybø nede i bakken.

«Han ha nok gløimt, ken han æ son te,» snused Pera-Jon’en videre. — «Men han vette vel son te Huldraa, so han ha vore, aa vette vel heitandes Huldr’en, so han ha heite, fø da om han ha vore i bydn aa lært. — Han kjeme no te skjyna da, før han ha slutta.» — Han snudde sig om mod smedjen, da han sa det. —

Huldr’en la slæggen fra sig og stemplet; han gik ind i kammerset, stængte og satte sig paa sængekanten.

— — Han var ikke god for at tænke. — Han hælded sig bagover og saa ud gennem vinduet. Derude paa veien skiltes Jens Nybø og Pera-Jon’en, som gik indover veien nedenunder smedjen.

«Huldr’en!» trodde han, at han hørte, han skreg. — Men kanske han hørte feil, han stansed jo ikke op; — ja, han vidste ikke. — — —

— — Huldr’en! — — Han hadde hørt klængenavnet bare to gange, siden han reiste hjemmenfra. Første gang i byen en kvæld i et smug; da var det en gut, han hadde set gaa ofte sammen med Vetle-Brita, den tid hun var derinde paa besøg hos søsteren sin, — det var nok av hende, han hadde lært det. Men i byen hørte han det ikke siden, saa det var vel død væk. — Og andre gangen var dagen, efter han kom til bygden; det var en jentunge, som stod bagom et hushjørne nede paa Neset. Han var ikke sikker; men han lod, som han ikke hørte, saa kanske det gav sig og ikke kom videre. — —

— — Men det gav sig ikke, skønte han nu; det vilde ikke dø ud. — — —

Saa var det op igen i det gamle, — altsammen. Han var den samme bygdetraven som før! — — —

Det var noget, som rann bort fra ham, noget meget og stort og stærkt; og avmagt og angst blev igen, saa han kendte hug til at krybe under kvitlen. — Saa tog det til at værke i hodet; det gik rundt, saa han blev ør og træt. Og ingenting vilde bli til tanke. — — —

— Slig sad han længe i sængen, med hodet op i vinduskarmen. Men da det var paa mørkeste dimmet, reiste han sig og gik ud, ned paa veien, over broen og ned igen paa den anden side elven, hvor kirkegaarden laa.

Midt i alt det, som værked, hadde et hode stukket sig frem, et fint, lidet hode, med lysegule fletter og blide øine, som vilde ham vel, et sligt underligt et, som var skrukket av ælde og lyste av ungdom — — Gurina’s hode.

— Og han blev saa rar og hed; det var stanset inde i ham lidt efter lidt, det som brann. — Han blev staaende ved øvresiden av muren og la armene udover.

— — Der laa hun! — — syregræs og præstekrage, som droges om at dække gruset! — — —

Alt var saa stilt. — Det var nyt, dette, — aa, det var saa godt! - for det var saa længe siden sidst. —

— — Der laa hun! — Det var, som varme hænder tog ham tæt indunder armene og klapped ham bag paa ryggen, saa han brann i øinene og braaned og blev væk.

Han la hodet ned paa hænderne, som laa paa muren.

— — Der laa hun! — — og alt, alt var saa stilt. — — —

— Da han kom tilbage, satte han sig paa dørstokken og saa paa den blanke smaasjøen, som vestengulen drev imod strømmen langt opover elveosen; den laa der ude i fjorden og gjorde alt svalt og satte svarte skybanker ind fra havet og la dem langs fjældene i vest; det skulde bli veirforandring. — — —

— — Ja, kammersdøren hans skulde være lukket og laast støtt; de skulde ikke faa komme ind der, «hit folkje». Hvad skulde de der! — — — De blev nok forvetne og tog paa laaset og prøved; — men de skulde ha tak! — — Han skulde greie sig selv med kogning og alt.

Og derinde hadde han det rødmalte skrinet, han fik efter Gurina; det skulde han ta op av og til, naar han sad der. — — Kammerset var deres, —: bare hans og Gurina’s. —

Hodet værked ikke mer, og sting under bringen kendte han ikke; han var bare saa træt der. —

Han laaste døren og la sig.

— — Det fik heller være med skildtet saa længe. —