Huset
De går for siste gang en tur om huset
i «haven våres», som de alltid sa
før hvert et håp var knust til smått som gruset
på denne fine cirkelvei, de la
omkring det drømte, store rosenbedet
den første sommeren de eide stedet.
De husker byggetidens store stunder,
fra første spadestikk til kranselag —
hver plankes vekst var dem et nytt vidunder,
en tone i en sang hvert hammerslag!
For skjønt de lenge vilde skylde meget,
så var dog dette huset deres eget!
Den siste dag… Hvem glemmer vel den første
da huset stod der ferskt og furuhvitt
med vegger, kvaesprukne, oljetørste,
og vindusruter, stiftet, uten kitt!
På taket var det bare tjærepappen,
en stige av non bord var kjøkkentrappen!
Uferdig ennu, ja, men dog en bolig,
og resten kunde man ta fatt på selv.
Og for sitt eget er det nært utrolig
hvad man kan gjøre på en liten kveld.
Et svare slit, javel, men moro var det!
Hm — rart å tenke på at banken tar det…
Her var det grønt, og her lå fete jorden
og bare ventet noen skulde så,
og her var sol og utsikt over fjorden,
og plass for veslegutt å tumle på.
De gikk med nesen pekende mot skyen
og snakket vondt om gatene i byen!
Og huset vokste under deres hender,
fikk maling, tegl på tak og kjøkkengang —
og riktige og støe regnvannsrenner,
som vannet sprang i med så frisk en klang!
De tenkte glade, når det sang i zinken,
på jordens grøde: velbekomme drinken!
Og rundt om huset blev det snart en have
med grønnsaksenger, blomster, spinkle trær.
Det var som om de fikk en kostbar gave
den gang de høstet inn de første bær.
Og for en middag, da de første små poteter
av egen avling var blandt bordets hemmeligheter!
Så lyse minner! — Men hvad kan det nytte
å drømme mer. For ingen undre skjer.
Nu mørkner det. Imorgen må de flytte.
Her har de ingenting å gjøre mer.
Og tause, trette står i husets skygge
to mennesker, som aldri mer vil bygge.