Gyldendal, (s. 121-122).
Det var en gang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.
«Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipa.
«Hvad er det for noen som er dine barn da?» spurte skytteren.
«De vakreste barna i skogen går, er mine!» svarte snipa.
«Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa skytteren.
Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.
«Au, au! hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipa.
«Var det dine barn dette?» spurte skytteren — «jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.»
«Å ja!» svarte snipa, «vet du ikke at hver synes best om sine barn?»
