Hvorledes Dr Wrangel kom/1

Hovedperson nr. 1 og 2. rediger

Det er en varm eftermiddag i juli på «Trampen» i Lysekil. Terrassen et tett besatt. Hist og her skinner store røde og blå parasoller. På promenaden går noen enkelte damer og herrer, som ikke er redd for varmen. Det er en stadig kommunikasjon mellem bordene og mellem de spaserende, fortrolige hilsener, spøkefulle bemerkninger – som det bestandig er på badestedene litt ut i sesongen, når alle er blitt kjent. Kanskje kunde en opmerksom iakttager idag legge merke til at alle så ut til å være optatt av noe bestemt, en særlig sak. Gjennem den vanlige prat hørtes lavmælte spørsmål og svar.

Hvad var på ferde? Det kunde tenkes at en fremmed hadde opdaget dette særlige emnet som var på tapetet. Uten å ane noe bestemt, gjettet han på at det kunde være en liten uskyldig skandale. Kanskje forsøkte han å finne ut av de andres minespill hvad som var i veien. Han kunde da ikke undgå å legge merke til følgende som hendte temmelig nøiaktig klokken fem.

Egentlig inntraff det på det tidspunkt to ting som vakte opmerksomhet. En lystseiler kom inn på havnen, ikke så svært stor, kanskje bare en 8 meter, men overordentlig elegant, skroget dype blått, matrosene i hvite bukser og fløtegule trøier, seilene av råsilke som skar i det fiolette, en gul jolle svømte i skummet aktenom. Båten førte Kgl. Norsk Seilforenings flagg.

Den manøvrerte raskt inn i bøien, men foreløbig var det ingen som gjorde tegn til å ville gå iland. Badegjestene på «Trampen» iakttok den med en viss nysgjerrighet. På passiaren kunde en høre at ingen visste hvem det var, båten hadde ikke vært her før. Alle syntes den var svært fin, kanskje litt for elegant. Men foreløbig blev opmerksomheten dreiet i en annen retning, en dame og en herre kom ut av Sosietetsbygningen. Man hilste. Alle hilste. Damen og herren gikk ikke ut på promenaden men bøide av til venstre. Damen steg inn i en bil og kjørte vekk. Herren vendte tilbake igjen til Sosietetsbygningen og gikk inn der.

I det ytre var det ingen ting ved paret som var egnet til å vekke opsikt. Damen kunde være i slutten av tyveårene, elegant, men diskret klædd i sørgedrakt. Hun var vakker, men hennes skjønnhet var fremmedartet, mørk, – kanskje var hun italiensk eller spansk. Herrens alder var vanskelig å fastslå, kanskje var han adskillig tilårs, skjønt han ennå var rank og spenstig. Den opmerksomme ærbødighet han blev hilst med, tydet på at han var en betydelig mann. Han var også en av landets store, den berømte gamle skuespiller Gøsta Ericson.

Fra hallen i Sosietetsbygningen førte en trapp op til annen etasje, hvor det foruten en festsal var forskjellige spillesaler og konferanserum. Den gamle herren gikk stiv og strunk opover trappen, og det var en imponerende grandezza over ham, eleganse og friskhet. I et av de små selskapsrummene la han hansker og stokk fra sig på bordet og gav sig til å trave utålmodig frem og tilbake.

Litt efter førte hovmesteren dr. Jur. Henning Wrangel inn i rummet og de to herrene hilste hjertelig på hverandre. De var gode venner, men hadde ikke sett hverandre på en tid. Dr. Wrangel var betydelig yngre enn den berømte skuespiller, kanskje var han ikke mer enn etpar år over førr, men han så trettere ut enn den annen. De første replikker de vekslet røbet også at dr. Wrangel var rekonvalesent efter en hard sykdom.

– Jeg har omtrent ikke sett andre enn lægen og pleiersken i de siste par måneder, sa han. Jeg har jo visst at du var her i byen, men jeg har ennå ikke villet søke tilbake til mine gamle venner, det er likesom jeg har fått en viss skrekk for selve livet.

Skuespilleren la vennskapelig hendene på skuldrene hans.

Vil du ikke sitte ned, sa han, jeg har noe viktig å snakke med dig om.

– Det skjønte jeg på brevet ditt. Jeg vil gjerne høre på dig. Akkurat idag, i dette fine været er jeg blitt stukket av en viss lengsel efter mine gamle adspredelser.

– Der kan du selv se, utbrøt skuespilleren. Du ser trett ut, kanskje du bare er trett av din egen ørkesløshet. Det er alltid et øieblikk, da selve rekonvalesensen slutter og dovenskapen begynner. Og i sånne tilfeller bør en ytre omstendighet tre til for å bringe forholdene i likevekt. Kanskje tilfellet nå er kommet til dig. Du skulde gripe det.

– Men jeg aner jo ikke hvad det dreier sig om.

– Nei vel. Men du skal snart få vite det. Det er et tilfelle som er verdig din skarpsindighet og din arbeidskraft. Tillater du at jeg blir gående sånn frem og tilbake. Jeg snakker bedre da.

– Gjerne, svarte dr. Wrangel smilende. Så kan jeg likesom ha et minne om dine triumfer i det franske konversasjonsdrama. Det er som du spiller den avgjørende scenen, den som eksponerer hele stykket.

Skuespilleren blev ganske oplivet ved denne bemerkningen.

– Jeg begynner å kjenne dig igjen, sa han, din elskverdige, fine ironi. Du er iferd med å komme tilbake til livet. Du har rett, dette her er virkelig et stykke, et drama med et alvorlig innslag. Vil du spille med i det?

– Jeg aner jo ikke noe om handlingen. Og hovedrollene? Skal du også spille med for eksempel?

– Kanskje som resonnør, svarte skuespilleren nølende, hvis jeg kan tillate mig en så lettvint bemerkning i en alvorlig affære. Foreløbig vet jeg ikke noe om dramaets utvikling. Det er ikke ferdig ennå, og det kan komme mange overraskelser. Men inntil videre innehas hovedrollen av en meget vakker dame.

– Kjenner jeg henne?

– Nei. Hun hører hjemme i Syden. Men hun er av svensk avstamning. Hennes forfedre stammer fra et sted ved Sundsvall.

– Er hun gift? spurte dr. Wrangel.

– Enke. Hennes mann døde for en tid siden på værelse nr. 27 i Grand hotell i Göteborg.

– Det var da en underlig nøiaktighet, bemerket dr. Wrangel stussende.

– Ja. Og du skal snart få vite hvorfor. Hennes mann var også av svensk avstamning. Han het Carlo Cathfield. Men slekten bor fremdeles i Småland og bærer navnet Kattberget eller noe lignende. Selv kom han til Tripolis, og ved sin død hadde han store eiendommer der. Der har jeg lært familien nærmere å kjenne på et par av mine Middelhavssreiser.

– Hvordan var han? spurte Wrangel.

– En betydelig forretningsmann, vidsynt, jernflittig, meget ansett. Men kanskje litt innesluttet og vanskelig tilgjengelig for fremmede. Når jeg skal være ærlig, er dette i grunnen det eneste opriktige jeg kan si om ham. Men jeg må tilføie at han var en korrekt vert.

– Reiste han meget i Sverige?

– Bare denne ene gangen og det blev altså hans siste reise. Han skjøt sig på hotellet. Skjøt sig med en bitte liten revolver av gull og elfenben, en sånn liten dyrebar tingest som rike damer å ynder å pryde sitt reisegarnityr med.

Det opstod en liten pause. Dr. Wrangel så eftertenksomt på sin venn. Så spurte han.

– Var han alene på værelset da han gjorde det?

– Ja, han blev funnet om morgenen. Døren var låst innenfra.

– Og fruen?

– Hun var ikke på hans værelse den natten. De hadde en hel leilighet på hotellet.

Skuespilleren hadde tilfeldigvis kastet et blikk ut gjennem den åpne verandadøren. Han blev plutselig livlig interessert i noe som foregikk nede på havnen og vinket dr. Wrangel til sig. Fra altandøren kunde Wrangel se at et par herrer fra den elegante blåmalte lystseileren nettop var iferd med å sette i land i jollen. Men det var da ikke noe merkelig, tenkte han, iallfall ingen grunn til å avbryte en alvorlig samtale.

– Jeg får virkelig rett før jeg hadde tenkt, sa skuespilleren. Ser du den unge mannen der i den blå seilerdressen. Ikke han som ror jollen, men den andre. Legg merke til ham. Dramaet er allerede under videre utvikling. Nå går han op på bryggen. Hovedperson nr. to er kommet inn på scenen.

På grensen av barbariet. rediger

Den fremmede seileren blev stående en stund og ventet på at kameraten fikk gjort fast jollen. Så drev de begge i følge bortover «Trampen». De henvendte sig i forbifarten til en av serveringsdamene, som pekte og gav dem en beskjed. Og så blev de borte under trærne.

– Jeg tør vedde på, sa skuespilleren, at de har spurt efter adressen til et eller annet hotell, formodentlig Stadshotellet. Så må de begge være ukjente her.

– Det forekommer mig, bemerket dr. Wrangel, at de representerer et ganske uinteressant sommerbesøk.

Han gjorde en håndbevegelse ut mot seileren.

– Fører norsk flagg, sa han.

– Ja, eieren er også nordmann. Såvidt jeg vet skibsreder og italiensk visekonsul. Den andre er italiener. Eller rettere sagt tripolitansk italiener. Han heter Paolo, jeg har ventet ham her i noen dager. Han har varslet sin ankomst.

– Hvorfor har du så ikke vært og hilst på ham?