Hvorledes Dr Wrangel kom/10

som skulde komme tilbake klokken ni. Det var blitt kjøligere. Wrangel så op mot bygningen. Der var den dødes mørke vinduer, det flimret et svakt lys fra fru Theresas værelse. Doktoren husket hvad som blev fortalt om familien Cathfields siste døgn på hotellet: Skrikene om natten. For hans bevissthet steg Cathfield frem fra det døde som en skygge, stor og truende. Hvad var det for lidenskaper som hadde drevet ham? Som i årevis hadde gjort ham taus og farlig. Doktoren kom til å tenke på vulkanen som hviler, men aldri er i ro.

Stephanson kom bort til ham.

– Jeg har vært på hotell «Tripolis» sa han. Jeg forstår Dem ikke, De forbauser mig stadig. De må ha et annet blikk enn vi andre dødelige. Men de kan jo umulig ha visst noen ting. Det må være intuisjon. Det var naturligvis en forbindelse mellem dette hotellnavnet og den avdøde fra Tripolis, skjønt det kunde være ganske tilfeldig. Men nå er det kommet noe annet til.

– Har David Berglund bodd på hotellet? spurte doktoren utålmodig

– Ja, han har bodd der. Men De aner ikke hvad det er for et hotell!

– Hvad er det så for noe merkelig De har opdaget?

– Kvelden før sin død tilbragte signor Cathfield på hotell «Tripolis».

Grand Hotell Elendigheten.

Denne meddelelsen gjorde virkelig inntrykk på dr. Wrangel. Han stanset op og så på kriminalbetjenten.

– Det hadde jeg ikke ventet, sa han.

– Det kom også fullstendig overraskende på mig, sa Stephanson, men da jeg hørte det, blev jeg overbevist om at det måtte være et nytt ledd som føiet sig til den teorien De hadde dannet Dem.

– Vel, De får vise mig veien.

Det var ikke langt å gå, hotellet lå nede i en av smågatene ved havnen. Under hele turen var Wrangel taus.

Det viste sig at hotell «Tripolis» holdt til i en treetasjes murbygning, en av disse utrivelige leiekasernene fra åttiårene, som i mørke og regnvær svetter ut et klamt pust av fattigdom og uhygge. Dr. Wrangel gikk over på den andre siden av gaten for å få bedre overblikk.

Det var et hjørnehus. På denne siden var det bare én inngang. Porten var i den andre gaten, forklarte Stephanson. Det første som falt i øinene, var et stort skilt over inngangsdøren, et påfallende prangende skilt som fylte mellemrummet mellem første og annen etasjes vinduer. HOTEL TRIPOLIS stod det. Tross mørket kunde doktoren se at bokstavene til å begynne med hadde vært forgylte, litt av forgyllingen hang ennå igjen hist og her.

– Efter skiltet å dømme skulde en tro at hotellet minst rådde over hele huset, sa Wrangel. Stephanson smilte.

– Å nei, svarte han, det er et ganske enkelt hotell, det har bare syv eller åtte værelser, alt det andre er beboelsesleiligheter. I første etasje er det butikk, som De ser. Hotellet er et sånt lite krypinn som ellers bare annonserer sig med en seddel i vinduet. «Losji for reisende». Det veldige skiltet virker fullstendig burlesk, det er den forrige eieren som har satt det op. Skiltet har også utfordret strøkets humoristiske sans. På folkemunne kalles hotellet for «Grand Hotel Elendigheten».

En ensom lampe lyste i trappen, trinene var jernbeslått og skitne av våte føtter. Entrédøren hadde en matt glassrute hvor det var malt på skrå med sort skrift: Hotel. Stephanson trykket på ringeklokken. Litt efter hørtes skritt i entréen, tunge, besværlige skritt. Døren blev åpnet på klem, en sikkerhetskjede holdt igjen innenfor, et ansikt viste sig i døråpningen, det var en gammel kones mistenksomme fjes. Da hun fikk øie på Stephanson, åpnet hun. – Å, er det Dem igjen, sa hun, jeg har jo sagt at her er ingenting for Dem å gjøre, men værsgod. Hun gikk foran gjennem den trange entréen og åpnet en dør. Her er salongen, sa hun nesten trassig, likesom hun på forhånd vilde møte enhver kritikk. Hun tendte lyset. Salongen var til det ytterste enkel. Noen pinnestoler omkring et rundt bord hvor der bare var en vase med prospektkort. I et hjørne stod en symaskin, ved siden av den en uttrekkssofa. Bordduken hadde stive punsjeflekker og mørke ringer efter glass.

– Det er frøken Lindskog, forklarte Stephanson muntert, en fortreffelig dame som aldri skaffer oss bryderi, ikke sant, frøken Lindskog?

Lindskog så bare på ham med den ytterste mistenksomhet. Det var noe tateraktig i de svarte, stikkende øinene.

Stephanson fortsatte:

– Denne herren interesserer sig for å vite noe nærmere om David Berglund, som bodde hos Dem i begynnelsen av juni. Kanskje han kan skaffe Dem pengene Deres også.

Lindskog vinket avvergende med hånden.

– Jeg bryr mig slett ikke om de skillingene mannen skyldte mig, sa hun. Jeg vil ikke ha noe vrøvl med politiet. Jeg vil heller tape de pengene.

– Der er ikke snakk om noe vrøvl med politiet, avbrøt Wrangel utålmodig, jeg vil bare ha noen oplysninger. Står navnet hans i gjesteboken?

– Ja, han har selv skrevet sig inn der.

Hun gikk for å hente boken. Men i døren snudde hun sig og så på dr. Wrangel, som om hun følte sig meget uvel over besøket. Hun kom tilbake med boken. Bladene var stive av skitt. Hun pekte på en av sidene. – Der skal det være, sa hun.

Dr. Wrangel trakk lyspæren ned og betraktet navnet nøie. Det var ikke noen egentlig uøvet håndskrift, men navnet var blitt skrevet med adskillig vanskelighet, for både blekket og pennen hadde vært av sletteste kvalitet. David Berglund opgav å komme fra Borås. Firti år gammel. Stilling: Servitør. Doktoren lukket boken og kastet den fra sig på bordet. Han gikk bort til vinduet, hvor han blev stående en stund med hendene på ryggen og se ut. Plutselig snudde han sig.

– Jeg vil se værelset hans, sa han.

Det var et værelse mot gården. Bitte lite, ikke noe teppe på gulvet, et bord uten duk, et part stoler, en jernseng og et vaskestell, det var hele møblementet. Under bordet stod en koffert av aller simpleste sort, ovenikjøpet meget brukt. Stephanson forklarte at David Berglund hadde efterlatt denne kofferten og var forsvunnet uten å betale.

– Og se her, fortsatte kriminalbetjenten og åpnet den, stakkars fyr, han har ikke engang kviet sig for å sette i scene den gamle komedien. Han har lagt stein i kofferten for at den skulde kjennes tung. Ellers har han ikke efterlatt sig noe annet enn denne.

Stephanson viste frem en krøllet og flekket snippkjole.

Efter at de var kommet inn i det uanselige værelset hadde ikke doktoren sagt et ord. Men han hadde sett granskende på tingene der inne, som om han nøie vilde innprente sig hvordan sakene så ut. Særlig hadde han stått lenge foran vaskestellet. Det var et rustent jernstativ med et vannfat og en såpeskål av blikk.

Så hadde han gitt sig i kast med håndkofferten, og her gikk han også tilverks med den samme tause grundighet. På innsiden var kofferten tapetsert med avispapir. Det lot til å interessere ham særlig.

– Dette er en annonseside av en Malmø-avis, sa han, det ser ut som om den er blitt klistret inn forholdsvis nylig.

Han studerte omhyggelig den krøllete kelnerkjolen, i nakkestroppen satt det ennå et halvt utslitt firmamerke.

– Et førsteklasses skredderi i Stockholm, mumlet han, den er vel blitt solgt brukt til en skraphandler som igjen har avhendet den for en billig penge til kelneren.

Han løftet også på de to steinene, det var to almindelige hugne gatestein. Han veide dem i hånden. Stephanson så på ham i stigende forundring, mens Lindskog fulgte alle hans bevegelser med opmerksomme, svarte øine. Det syntes som om hun ante en fare og vilde være på vakt.

Plutselig spurte doktoren:

– Hvor meget skyldte han da han stakk av?

– Jeg har jo sagt at jeg slett ikke bryr mig om de pengene, svarte Lindskog. Det kunde kanskje være en tredve kroner, la hun forsiktig til.

Dr. Wrangel talte op tre tikronesedler på bordet. Lindskog vegret sig i begynnelsen ved å ta imot dem, men da hun hadde stirret en stund på de pene nye sedlene, tok hun dem.

– Storfolk har ofte slike underlige innfall, sa hun undskyldende og tydeligvis blidere stemt. Det var også en annen her for en tid siden, – her nikket hun til Stephanson, – ham jeg fortalte Dem om.

– Ham kommer vi til senere, avbrøt dr. Wrangel. Han la sakene ned i kofferten og lukket den. Fra nå av er det jeg som eier kofferten.

– Kelnerkjolen også? spurte Lindskog og smilte, et smil som kunde røbe en slags medlidenhet med ham.

– Altsammen, svarte doktoren uanfektet. Han så sig igjen omkring i værelset.

– Forøvrig liker jeg mig ganske godt her, sa han, jeg tar rummet.

Det gav et sjokk i Lindskog. Hun blev tydelig urolig. Dette var slett ikke noe sted for en så fin mann. Dessuten hadde hun da et bedre rum. Herren kunde for eksempel få salongen. Men doktoren lot sig ikke overtale. Han ønsket dette rummet og ikke noe annet. Han gav Lindskog ordre om å legge rent tøi på sengen. Til Stephanson sa han: – De er nok så elskverdig å gå innom Grand og sørge, for at toalettsakene mine blir sendt hit. Jeg føler mig virkelig trett. Jeg legger mig snart. Det forekom også Stephanson at doktoren virket trett. Han husket på den svære sykdommen Wrangel nettop hadde overstått. Kanskje han hadde overvurdert sine krefter. Var han ikke blitt blekere i de siste par timene? De gikk tilbake til salongen.

– Så kommer vi til den fremmede herren, sa Wrangel, hvordan kan De vite så bestemt at han besøkte Dem den 8. juni?

Stephanson grep inn.

– Det har hun forklart meget overbevisende, sa han, signor Cathfield har også sett gjesteboken og hun husker at David Berglunds navn da var det siste på listen. Som De ser, er det kommet et nytt navn den 9de.

– Men hvordan kan Lindskog vite at det er signor Cathfield hun har hatt besøk av?

Lindskog begynte ivrig å rote mellem prospektkortene i skålen. Så rakte hun ham signor Cathfields visittkort.

– Gav han Dem virkelig sitt kort? spurte doktoren forundret. Det var da pussig.

Lindskog begynte å forklare med den omstendelighet enkle folk har når de skal fortelle noe–

– Han kom inn her i salongen og satte sig i den stolen hvor De sitter nå. Så tok han dette kortet op av lommen, la det på bordet foran sig og sa: Vil De levere hotelleieren mitt kort, jeg ønsker å tale med ham. Hotelleieren, det er mig det, svarte jeg. Hvadbehager, sa han, jeg forstår Dem ikke riktig, er det De som eier hotellet? For Gud og mennesker er det jeg som eier hotell Tripolis, svarte jeg. Vil De så tilkalle Deres mann, sa han. Skulde De hørt maken til spørsmål, jeg har ikke vært gift i de siste tyve år. Og det sa jeg til ham. Han så ut til å bli svært forvirret. Så begynte han å le. Men det var ikke noen hjertelig latter. Det var riktig en stygg og uhyggelig latter, den fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på mig. Så spurte han: Hvad heter De da? Lindskog, svarte jeg.

– Gjorde navnet noe inntrykk på ham? spurte dr. Wrangel.

– Nei, ikke egentlig det, men han satt og gjentok det for sig selv noen ganger – Lindskog, Lindskog, Lindskog. Så spurte han hvor lenge jeg hadde hatt hotellet. Jeg kjøpte det for tre år siden, svarte jeg. Og den forrige eieren het Samuel Kattberget, ikke sant? spurte han. Jo, svarte jeg. Så bad han om å få se gjesteboken. Han studerte den lenge. Akkurat som De nå. Så gjorde han mig opmerksom på, at den femte var det kommet en reisende, og efter det var det ikke kommet noen før den syvende, nemlig David Berglund. Han er ekstrakelner på Grand hotell, forklarte jeg. Jeg vet det, svarte han, jeg bor selv på Grand hotell. Så satt han stille og tenkte sig om en stund og så spurte han plutselig: Vil De vise mig fyrstesalongen? Fyrstesalongen, svarte jeg, De spøker på en merkverdig måte, jeg er en fattig og hederlig kone, det er ikke pent av Dem å håne mig. Men så lo han igjen, den samme uhyggelige, stygge latteren. De skulde ha hørt den latteren! Det er et ondt menneske som morer sig slik. Så gikk han bort til vinduet og blev stående der en stund, akkurat som De, og stirret over gaten. Så hørte jeg at han bante. Det er som pokker, sa han, det er virkelig som pokker. Ja, mer var det ikke. Da han gikk, sa han, at han ganske sikkert vilde komme igjen. Det var noe han vilde snakke med mig om.

– Men han kommer ikke igjen, sa doktoren,

De vet vel at han er død?

– Ja, den herren der har fortalt mig det, svarte Lindskog.

– Han kommer ikke igjen. Han kommer sikkert ikke igjen, gjentok doktoren og reiste sig. Han strakte armene i været.

– Gud, hvor trett jeg er, mumlet han.