Hvorledes Dr Wrangel kom/14

– Utrolig, den rike dr. Wrangel.

– Og kvelden før han døde besøkte signor Cathfield hotellet.

Det opstod en stunds taushet ved bordet. Stephanson gikk bort for å lukke vinduet. Kvelden begynte å bli kald. Idet han kikket ut bak forhenget, opdaget han at det skinte lys i et par vinduer i Grand hotell. Lyset kom fra det avstengte værelset hvor signor Cathfield var funnet drept. Det var altså noen der inne nå. Stephanson gikk tilbake til sin plass ved bordet og sa ingen ting om det han hadde sett.

Den ukjente gjest.

rediger

Stephanson tok farvel med Gøsta Ericson ute på Hotellplan. Skuespilleren var igjen blitt nervøs og urolig – Jeg skulde ønske at dr. Wrangel kom tilbake snart, sa han, her hender mange underlige ting. Jeg forstår ingen ting lenger.

– Jeg tror vi kan være trygge allikevel, svarte Stephanson, dr. Wrangel visste at det skulde hende noe.

– Sa han det?

– Nei, men jeg forstod det på ham da han reiste. Han har nok forutsett det som skulde komme.

– Også at den enarmede skulde dukke op?

Kriminalbetjenten svarte ikke.

– Innrøm at det gjør Dem også urolig.

– Kanskje. Såvidt jeg opfattet samtalen mellem de to, var forholdet det, at fru Theresa på en eller annen måte er utsatt for trusler fra mannen.

– Tja, hvad slags trusler skulde vel det være?

– Han vet kanskje noe.

– Men hvad?

– Det kan jeg ikke si.

– Men vi kan hindre ham i å iverksette truslene.

– Vi kan passe på, det er det hele.

– Men De er jo gått fra ham nå.

– Han er under opsikt, svarte Stephanson kort.

Gøsta Ericson gikk hjem, og Stephanson drev langsomt nedover gaten, snudde så og gikk tilbake igjen. Han så op. Det var fremdeles lys i de to vinduene.

En og annen forsinket gjest gikk inn i hotellet. Fra restauranten kom folk ut, de siste gjestene, litt høirøstet, de stanset i klynger, gikk videre, stanset, gikk videre igjen og skiltes ved hjørnene, noen tok bil. Alt var så utrolig almindelig. Og allikevel, bak alt sammen gikk et uhyggelig drama videre.

Stephanson trådte inn i vestibylen og lenet sig fremover skranken.

– Har De leid ut værelset allikevel? spurte han.

– Hvilket værelse?

– Det som dr. Wrangel har beordret avstengt.

Det gav et støt i portieren. Nesten forskrekket svarte han:

– Hvordan kan De tenke Dem muligheten av det!

Men for sikkerhets skyld så han på tavlen. Jo, nøklen hang der.

– Bare gå ut på gaten, sa Stephanson, det er lys i værelsene.

Da portieren kom inn igjen, kunde den ellers så flegmatiske mann ikke skjule en viss forvirring.

– De har rett, sa han, men jeg kan forsikre Dem om, at værelsene har vært avstengt hele tiden, og vi har ikke sloppet inn et eneste menneske.

Portieren hadde allerede nøklen i hånden.

– Det er lett å se efter, sa han, jeg forutsetter at forbudet ikke gjelder oss, når vi går sammen.

I den lange korridoren brente et ensomt lys, og portieren mumlet noe om at alle gjestene var kommet inn.

Så stakk han nøklen i låsen og vred om. Han trykket ned håndtaket, men døren lot sig ikke åpne. Forskrekket vendte han sig mot kriminalbetjenten og sa hviskende:

– Besynderlig, slåen er skjøvet for innenfra.

– Det er nok ikke så rart, svarte Stephanson, det er et menneske der inne.

– Hvad skal vi gjøre? spurte portieren.

– Ganske enkelt, vi åpner døren.

– Med makt? Det kan det ikke være tale om. Det kan jeg ikke overta ansvaret for.

– Det behøver slett ikke være så alvorlig, sa Stephanson, vi er ikke så gammeldagse lenger. Hør nå: Jeg blir stående her. De går ned til portiers losjen og ringer til kriminalavdelingen. Nummer 26302. Be om å få snakke med Linzell. Han kan være her om fem minutter.

Stephanson lenet sig mot veggen, tett inn til døren og lyttet. Det var umulig å høre noe derinnefra, for det første var det teppe på gulvene, og dessuten var det en liten lukket entré innenfor døren. Men da han hadde stått og lyttet et par minutter, hørte han allikevel en lyd – og den lyden fikk ham til å gripe i lommen efter revolveren.

Den indre døren var forsiktig blitt åpnet.

Kriminalbetjenten stod og ventet spent.

Efter et minutts forløp blev døren der innenfor lukket igjen like forsiktig som den var blitt åpnet. Men det var jo umulig for Stephanson å vite, om den ukjente var gått tilbake til værelset eller om han nå befant sig i den lille entréen mellem de to dørene.

Foreløbig var alt fullkomment stille innenfor.

Så hørte han endelig skritt i trappen. Det var Linzell som kom sammen med nattportieren. Linzell var ikke orientert, han trodde det var en eller annen forbryter som skulde knipes. Men han opfanget et tegn fra Stephanson og spurte ikke. Han rakte ham en liten håndveske, og fikk så et vink om å trekke sig tilbake.

Mens Stephanson åpnet vesken, hvisket nattportieren til ham.

– Jeg var ute på gaten igjen. Det er ikke lenger lys i vinduene.

Stephanson nikket. Han arbeidet fort og rutinert. Det tok ham bare tre minutter å åpne døren med de apparatene han fant i vesken. Det foregikk omtrent uten støi. Portieren så på med stigende forbauselse. Kanskje tenkte han: Hvor lite det nytter å låse dørene for dem som vil gjennem dem. Det er lett for forbryterne, og kanskje like lett for politiet. De kjemper med de samme våpen.

Stephanson satte lyset på i entréen. Den var tom.

Også døren inn til værelset var stengt innenfra. Den fremmede der inne hadde villet vinne tid. Stephanson måtte gjenta sitt kunstverk. Efter nye tre minutter stod han inne i værelset. Han skrudde lyset på. Det var ingen der.

Han hadde kanskje ventet å finne værelset i uorden, gjennemrotet, men det kunde slett ikke sees at det hadde vært noen her inne. Vinduene stod halvt på klem som vanlig i de ledige værelser. Døren inn til badet var stengt. For en almindelig forstand måtte det være en fullkommen gåte, hvordan et menneske kunde ha sloppet ut av værelset.

– Det har kanskje allikevel vært en feil ved lyset, sa portieren.

– Umulig, svarte kriminalbetjenten, lyset kan ikke slukkes og tendes av sig selv. Det har vært noen her inne.

Stephanson stod en stund taus og betraktet det store skrivebordet og den lærtrukne skrivebordstolen. Stolen var flyttet litt tilside – det var det eneste tegn på at det hadde vært noen her inne. Hadde den fremmede sittet i den? Det var i den samme stolen signor Cathfield hadde funnet døden.

– Det samme har jo hendt en gang før, sa Stephanson. Signor Cathfields morder slapp også ut av værelset gjennem låste dører.

Et møte.

rediger

Foreløbig var det ikke mer å gjøre. Værelsene blev avlåst igjen, og portieren gikk tilbake til sin plass. Da Stephanson var kommet ut på gaten, tendte han en sigar og blev stående en stund i dype funderinger. Han hadde allikevel sett noe i værelset. Siste gang det blev avlåst, hadde Stephanson vært tilstede. Døren til badet var da blitt stengt innenfra med en nøkkel og fra badeværelset med en slå. Nå inatt var døren bare stengt med slåen. Nøkkelen var ikke dreiet om innenfra.

Fra badeværelset var det fri adgang til fru Theresas rum.

Mysteriet med den ukjente gjest kunde altså forklares på to måter.