Hvorledes Dr Wrangel kom/17

Hvorledes Berglund kom.

Berglund kom med et av de nordgående formiddagstog. Han steg forsiktig ned av en tredjeklasses kupé. I hånden bar han en brun koffert. Ingen møtte ham på perrongen. Han skyndte sig ut fra stasjonsbygningen. Han gikk med små, trippende skritt, nakken en liten smule bøiet og skuldrene en liten smule skjeve, – noe som kanskje berodde på en uvane. På hodet hadde han en myk, bredskygget stråhatt, sterkt falmet av solen. Han var meget lys i huden, litt fet. Utover overleben hang en frynset, grånet bart, på nesen dinglet en lorgnett i stålramme. Han var altså en høist almindelig skikkelse, hverken egentlig usympatisk eller sympatisk, bare litt dårlig klædd.

Han gikk direkte til Hotel Tripolis, hvor han ringte på. Lindskog åpnet selv entrédøren. Hun blev stående en stund i dørsprekken og stirret på ham i taust fiendskap, men så gled hun til side og gav plass for ham. Berglund løftet på hatten og blottet et kraftig, vannkjemmet hår med grå dusker ved ørene.

– Er mitt værelse iorden? spurte han.

Uten å svare åpnet Lindskog døren til salongen. Der inne stod nettop Grandin og knappet hanskene, han var for utgående. Da han fikk se Berglund, brast han i latter.

– Det er den samme kofferten, utbrøt han, ved Gud, det er den samme kofferten.

Berglund dirret av forargelse. Han satte demonstrativt stråhatten på sig for å markere sin ringeakt.

– Hvor har De truffet dr. Wrangel? spurte Grandin.

Uten å se til den siden hvor Grandin stod, sa Berglund.

– Jeg skal ha mig frabedt den herres uforskammetheter.

Berglunds stemme var besynderlig, – lespende, affektert. En sånn stemme, som man hos mannfolk kaller jomfrunalsk.

Lindskog fulgte Berglund gjennem salongen og inn på hans værelse.

– De har forandret Dem noe, sa madamen mørkt, De er blitt eldre. Har De vært syk?

Hun sa det ikke med noen medfølelse, hun fremstøtte ordene i en durende kommandotone, omtrent som når hun skjelte ut dovne tjenestepiker.

Med en komisk mine av fornemhet svarte Berglund:

– Jeg vil gjøre Dem opmerksom på, at jeg høist nødig ønsker spørsmål.

– Har De noe å betale med?

– Kanskje De vil ha forskudd?

– Nå, det kan være det samme også. Hvis De ikke betaler, kommer det vel en annen og betaler for Dem.

Hun pekte på kofferten.

– Har De stein med Dem denne gangen også? spurte hun.

Berglund la fingeren på bordet for å aksentuere betydningen av sine ord.

– Jeg vil gjøre Dem opmerksom på, at ethvert menneske har rett til å ha sine vaner. Jeg er samler. Forøvrig må De la mig være alene. Jeg skal klæ mig.

Da Lindskog gikk, vendte hun sig om i døren og så på Berglund, et blikk fullt av forundring, men også av forakt. Hun hørte at han låste døren innenfra.

Som man forstår var Berglund ventet på Lindskogs hotell. Madame Lindskog hadde nemlig også fått et telegram, og det hadde skaket henne slik op at hun hadde innfunnet sig på kriminalavdelingen tidlig om morgenen, pyntet som til begravelse. Telegrammet til henne var uten underskrift, men Stephanson forstod at det måtte være fra dr. Wrangel. Det lød: «David Berglund kommer idag og ønsker sitt gamle værelse. Konferer med Stephanson.»

Lindskog sank ned på en stol. Hun var sint.

– Jeg må få lov til å hvile mig, sa hun, jeg er ikke vant til slikt som dette. Det er første gang siden min manns død at jeg har fått et telegram. Men min samvittighet er ren.

– Hvad er det da De er redd for? spurte Stephanson.

– Nå kommer altså denne David Berglund hit igjen. Kanskje krever han sakene sine tilbake, både kofferten og steinene. Det ser ut som et komplott, men jeg er en hederlig kone, jeg har solgt det alt sammen til politiet, jeg har ikke noe å bebreide mig, men alt dette stadige renn på dørene av politiet hver dag har gjort mig så urolig at jeg ikke får sove. Og hvad er det for noen underlige gjester jeg får? Jeg er vant til bønder, som kommer og legger sig sunde og halvfulle og snorker så det durer i veggene og står tidlig op om morgenen, betaler og går sin vei. Men nå? Først kommer denne David Berglund med stein til bagasje, han reiser uten å betale. Så denne rikingen fra Afrika, utstyrt med diamantknapper og gullringer som en slavehandler. Han vil se mitt fyrsteværelse! Har De hørt om noe «fyrsteværelse» i hotell «Tripolis»? Og når jeg ikke kan vise ham fyrsteværelset, går han til et annet hotell og kreperer. Så kommer denne doktoren som De kaller ham, og som altså hører til politiet, og han kjøper David Berglunds stein for tredve kroner. Om kvelden påstår han at han er trett, men allikevel går han op og ned på gulvet hele natten. Gud vet hvorfor alle disse menneskene overhodet skal overnatte på mitt hotell, for de sover ikke. Ikke den enarmede heller, han har også gått frem og tilbake hele natten, frem og tilbake ustanselig. Jeg forstår at enkelte mennesker kan ha meget å tenke på. Men hvorfor skal de renne på mitt hotell for å tenke? Da jeg kom inn på Grandins værelse med kaffen i morges satt han fullt påklædd i gyngestolen, og værelset var tett av røk. Sånn hadde han formodentlig sittet hele natten. Men da besluttet jeg mig til å gå her op og si ifra. Jeg blir mer nervøs for hver dag, akkurat som det var like før min mann døde. Det er noe som ikke er riktig, Stephanson. Alle disse menneskene går og lurer på hverandre som rovdyr. Ingen av dem tør sove for hverandre.

Stephanson forsøkte efter beste evne å berolige den gamle. Han påla henne fremfor alt å ta imot Berglund som om ingen ting skulde være passert. Han skjønte nå at dr. Wrangel var reist for å lete efter Berglund og hadde funnet ham.

Men hvilken rolle spilte denne kelneren? Det var neppe noen mulighet for at den enfoldige David Berglund bevisst kunde ha noe med Cathfields død å gjøre. Det forutsatte et rovmord, og i så fall hadde det ikke vært nødvendig for Berglund å snike sig fra en hotellregning på tredve kroner.

Men Berglund hadde vært på hotellet på det tidspunkt da forbrytelsen fant sted. Dr. Wrangel hadde formodentlig opdaget at Berglund kunde gi viktige oplysninger. At han påny vilde ha ham presentert i Göteborg i sin forrige virksomhet, kunde bety at Wrangel aktet å benytte ham til en eller annen konfrontasjon. Men hvor var dr. Wrangel selv? Stephanson ante ham dunkelt på jernbanestrekningen mellem Malmö og Göteborg. Kanskje jaget han nå den virkelige morderen?

Da Stephanson ved lunsjtid tok en spasertur i parken, skrådde skuespilleren Gøsta Ericson over til ham.

– Er det De som har sendt billetten? spurte han.

– Billetten? Stephanson så uforstående på ham.

– Teaterbilletten til iaften. Fru Theresa fikk den i en konvolutt. Men ellers ikke et ord.

– Og hun kommer til å gå?

– Naturligvis. Det er jo en ordre fra dr. Wrangel.

– Så er det naturligvis han som har ordnet med billetten også. Men hvordan er det med chaufføren som skal møte henne ved teatret?

Skuespilleren trakk på skulderen.

– Jeg kan ikke gjøre noe, svarte han, jeg går ut fra at alt er arrangert.

– Men hvis nå ikke dr. Wrangel kommer i løpet av dagen, hvad så? Hvilken betydning skal vi da tillegge dette besynderlige teaterbesøket?

Skuespilleren så på klokken, likesom han snakket om et tog.

– Han kommer, sa han. Jeg kjenner ham.

Noen minutter efter var Stephanson gått inn i Grands bar for å ta en aperitif. Hovmesteren gjorde sig et tilfeldig ærend bort til ham.

– To kaffekopper og en eddikkrukke, sa han betydningsfullt.

Stephanson stirret uforstående på ham.

– Har denne Berglund knust allerede efter en times tjeneste, fortsatte hovmesteren.

I det samme gjorde han et knekk med ryggen, som om han var blitt rammet av en plutselig smerte og utstøtte et klagende Aah!

Borte fra et av serveringsbordene var det kommet en lyd – av porselen som knustes. Hovmesteren så dit bort.

– Og en sauseskål, la han til.

Den duknakkede kelneren så sig ulykkelig og forskremt omkring og samlet stillferdig op skårene.

Det var første gang Stephanson så Berglund.

Advokat Alexis Boman.

Det døgn som nå fulgte, skulde i mange retninger få avgjørende betydning for utviklingen av Cathfieldsmysteriet.

I det rent ytre var dagen ikke på noen måte iøinefallende. Det ellers så velkjente Grand hotell hadde fått en klosset tjener, men det var ingen som fant på å sette dette i forbindelse med det uopklarte mysterium. Overhodet blev det en stadig mer ugjennemtrengelig gåte for Stephanson hvad fenomenet David Berglund egentlig skulde bety. Men inne i dagens almindelige begivenheter utviklet allikevel tragedien sig.

Stephanson hadde hele dagen sett efter Paolo, uten å kunne finne ham. Men så fikk han vite at bridgepartiet hos Alexis Boman hadde trukket så lenge ut, at Paolo hadde overnattet hos