Hvorledes Dr Wrangel kom/18

– To kaffekopper og en eddikkrukke, sa han betydningsfullt.

Stephanson stirret uforstående på ham.

– Har denne Berglund knust allerede efter en times tjeneste, fortsatte hovmesteren.

I det samme gjorde han et knekk med ryggen, som om han var blitt rammet av en plutselig smerte og utstøtte et klagende Aah!

Borte fra et av serveringsbordene var det kommet en lyd – av porselen som knustes. Hovmesteren så dit bort.

– Og en sauseskål, la han til.

Den duknakkede kelneren så sig ulykkelig og forskremt omkring og samlet stillferdig op skårene.

Det var første gang Stephanson så Berglund.

Advokat Alexis Boman.

Det døgn som nå fulgte, skulde i mange retninger få avgjørende betydning for utviklingen av Cathfieldsmysteriet.

I det rent ytre var dagen ikke på noen måte iøinefallende. Det ellers så velkjente Grand hotell hadde fått en klosset tjener, men det var ingen som fant på å sette dette i forbindelse med det uopklarte mysterium. Overhodet blev det en stadig mer ugjennemtrengelig gåte for Stephanson hvad fenomenet David Berglund egentlig skulde bety. Men inne i dagens almindelige begivenheter utviklet allikevel tragedien sig.

Stephanson hadde hele dagen sett efter Paolo, uten å kunne finne ham. Men så fikk han vite at bridgepartiet hos Alexis Boman hadde trukket så lenge ut, at Paolo hadde overnattet hos advokaten. Familien var på landet og leiligheten var stor, så det var plass nok. Stephanson kunde ikke la være å forundre sig over arrangementet, og han glemte ikke det uttrykk av angst som hadde preget Paolos ansikt kvelden i forveien. Han kunde ikke ryste av sig en bestemt mistanke: Paolo har vært redd for å vende tilbake til hotellet. Men hvad eller hvem var han redd for?

Stephanson ante at noe hendte omkring ham, men det var ikke mulig for ham å gripe begivenhetene, hans virksomhet var også innskrenket til den ytterste grad av passivitet, egentlig kunde han ikke gjøre annet enn å vente på at dr. Wrangel dukket op igjen.

Ut på eftermiddagen hendte noe uventet: Stephanson blev kalt til et møte hos Alexis Boman. Advokaten var kjent i Göteborg både som en overlegent dyktig jurist og som en fremragende selskapsmann. Hans vinkjeller var nesten like berømt som hans prosesser. I det ytre en tilsynelatende doven og tung mann med sans for makelighet. Men dette vesen var bare et skjul for en usedvanlig åndelig vivasitet, en lynsnar aktivitet i de avgjørende øieblikk. De som kjente Alexis Boman best, visste at han var aller farligst når han satt i retten og knapt kunde la være å gjespe av kjedsommelighet. Da kunde han plutselig gripe inn og bringe en sak, som stod og vippet usikkert, til en endelig avgjørelse.

Alexis Boman hadde sagt til Stephanson i telefonen, at det vilde komme flere til møtet. Da kriminalbetjenten kom, var de andre der allerede. Det var Paolo og Gøsta Ericson. De satt inne i herreværelset; her foretrakk Boman å holde intimere konferanser med sine klienter. Så slapp han å bli forstyrret av det daglige renn på kontoret, men det var innlagt hustelefon, så han alltid hadde forbindelse med personalet.

Boman var overordentlig elskverdig, og mottok Stephanson som en kjær gjest. Det var satt frem sigarer og whisky, og Bomans gamle tjener sørget for iskald soda. Stephanson, som fra mange rettssaker hadde lært sig til å beregne Alexis Bomans natyrell, følte en viss uro over denne gjestfrihet, han tenkte ved sig selv: Boman er Paolos advokat. Det forestår et angrep.

– Som herrene vel kan tenke sig, begynte advokaten, gjelder saken fru Theresa og de vanskeligheter som er opstått efter hennes manns død. Jeg hadde også ønsket at fru Theresa skulde være tilstede ved denne konferanse, men hun har bedt sig fritatt. Jeg har funnet å måtte imøtekomme hennes ønske. I det hele tatt er jeg overbevist om, at med litt større imøtekommenhet fra begge parter kunde man nådd lenger henimot en opklaring av denne besynderlige sak. Jeg har da også tilrådet min klient den mest vidtgående forhandlingsvennlighet. Vi er beredt til å gjøre store opofrelser for å opnå et endelig resultat.

Når han snakker i denne forsonlige tonen, har han alltid gode kort på hånden, tenkte Stephanson.

– Jeg mener også, fortsatte advokaten, at fru Theresa er utmerket representert av familiens mangeårige venn, Gøsta Ericson. At hr. Ericson også er min venn, kan bare gjøre forhandlingene lettere.

Her vendte advokaten sig til Paolo og spurte –

– Det er jo så, at fru Theresa har erklært sig tilfreds med å være representert av hr. Gøsta Ericson?

Paolo nikket samtykkende.

– Det er madames egne ord, sa han, jeg hadde forresten inntrykk av, at hele saken nærmest var henne likegyldig. Nåvel, sa hun tilslutt, la så Gøsta være der.

Gøsta Ericson så ikke ut til å befinne sig riktig vel ved situasjonen.

– Jeg er ikke ganske inne i disse sakene, sa han, og jeg vil foreslå at vi avventer dr. Wrangels tilbakekomst.

Overfor dette forslag la advokaten for dagen en påfallende forbauselse, en hoderystende, tillært forbauselse, som Stephanson kjente så godt fra rettssalene, og som alltid betydde at Boman forberedte en overraskelse.

– Men det kan vi da ikke, sa han, det er umulig.

– Hvorfor ikke?

– Fordi våre interesser i vesentlig grad lider under disse utsettelser. Forøvrig synes jeg at dr. Wrangels optreden i hele denne saken er temmelig problematisk.

Stephanson innskjøt her et spørsmål til Paolo.

– Når snakket De med madame?

– Det var igår, svarte Paolo nølende og uvillig.

– Igåraftes?

– Ja, igåraftes.

– Sent?

Paolo brast plutselig i latter, en forsett og kunstig munterhet.

– Hvad kan man kalle sent her til lands, sa han, det er jo ikke engang sent når man avslutter en bridge klokken halv fem om morgenen, ikke sant advokat?

– Var det efter ti igåraftes? fortsatte Stephanson stedig.

– Kanskje på den tid, jeg husker det ikke så nøie.

Stephanson tenkte ved sig selv: Han har talt med henne efter klokken ti igåraftes. Som et lyn falt det over ham: Det er Paolo som har vært inne i den dødes værelse. Fru Theresa reddet ham, da døren skulde sprenges.

Alexis Boman trakk smilende klokken op av lommen.

– Hvor vil De hen med disse underlige spørsmålene, hr. kriminalbetjent, sa han, jeg kan ikke se at de kan ha noe med saken å gjøre.

– Muligens.

– Jeg har tvertimot det bestemte inntrykk, fortsatte advokaten, at De prøver å forhale tiden i håp om at dr. Wrangel skal rekke å innfinne sig.

– Kanskje, svarte Stephanson igjen.

– Neste Malmötog kommer først klokken elleve, sa advokaten, og så lenge kan vi virkelig ikke vente.

Derefter henvendte han sig igjen til Gøsta Ericson.

– Og nå, fortsatte han, vil jeg forklare Dem, hvorfor det er så maktpåliggende for oss å komme til en hurtig overenskomst. Jeg har også villet at hr. Stephanson, som representant for opdagelsespolitiet skulde være tilstede ved denne konferanse. Muligens vil det fremkomme ting, som gjør det nødvendig for ham å gripe inn på en eller annen måte.

Nå er han farlig, tenkte Stephanson. Innen en halv time kommer han til å forlange fru Theresa arrestert.

Advokat Boman rakte et nøkleknippe over til Paolo, og sa:

– Vil De imens være så vennlig å hente dokumentene nede på mitt kontor. De vet hvor de ligger – i skuffen til høire.

Paolo gikk.

Alexis lente sig over bordet og gned velbehagelig sine fete hender. Det var noe nesten faderlig vennlig over ham, noe mildt og overbærende, som om han egentlig bad om undskyldning fordi han måtte fremsette enkelte ubehagelige spørsmål. Slik hadde han ofte sendt folk i fengsel.

– Som De vet, begynte han, dreier det sig om en uhyggelig forbrytelse. Jeg vil ikke nå gå så langt som til å kalle det et mord. Hvorledes signor Cathfield er kommet av dage interesserer mig foreløbig ikke, mens det naturligvis i høi grad bør interessere hr. Stephanson. Derimot er det oplagt, at det er begått et rov i forbindelse med signor Cathfields død. Avdødes sønn har allerede gjort dr. Wrangel og madame opmerksom på, at avdøde hadde store og lett realisable verdier hos sig. De er forsvunnet. Efterpå er en av obligasjonene, av de såkalte tripolitanske kolonialobligasjoner, dukket op i London. Nå har vi fått meddelelse om, at en bank i Paris har funnet en annen av de forsvunne obligasjoner. De forstår altså, at vi ikke kan nøle lenger med å slå til, for hver dag truer med å ødelegge store verdier for min klient. Vi kan simpelthen ikke la forbryteren gå løs lenger.

Plutselig vendte han sig mot Stephanson. (Nå faller slaget, tenkte kriminalbetjenten.)

– Jeg har latt mig fortelle, sa advokaten, at De har bevoktet min klient, Paolo? Finner De ikke en slik foranstaltning ganske besynderlig. Paolo er dog den fornærmede part!

– Jeg kan ikke innlate mig på å diskutere enkeltheter i en kriminalundersøkelse, svarte Stephanson undvikende.

– Men som den fornærmede parts advokat kunde jeg ha interesse av å vite, om De for eksempel også har vist en lignende interesse for fru Theresas gjøren og laden. Vet De i dette øieblikk hvor fru Theresa er?

– Ja.

Alexis stirret på ham og mumlet smilende –

– Nå, så det vet De. Godt.

Plutselig kvakk han til.

– Hvor pokker blir det av Paolo med dokumentene, utbrøt han.

Han innstillet hustelefonen på kontoret, trykket på knappen og lyttet. Intet svar. Han ringte igjen. Fremdeles intet svar. Plutselig reiste han sig og forlot værelset.

Efter to minutters forløp kom han tilbake igjen. Han var rolig som ellers, men hans falske vennlighet hadde forlatt ham.

– Stephanson! ropte han. Dette er noe for Dem! Han ligger der nede.

Hvorledes dr. Wrangel kom.

Stephanson hadde øieblikkelig reist sig da Alexis Boman kom inn i værelset. Advokatens ansikt var preget av et plutselig alvor, og den ellers så makelige og tunge mann la for dagen et overordentlig hastverk. Men han hadde alltid meget imot å vise sine følelser, og forsøkte også nå med vold å undertrykke sin bevegelse. Han grep telefonkatalogen, men betenkte sig.