Hvorledes Dr Wrangel kom/19

– Jeg kan ikke innlate mig på å diskutere enkeltheter i en kriminalundersøkelse, svarte Stephanson undvikende.

– Men som den fornærmede parts advokat kunde jeg ha interesse av å vite, om De for eksempel også har vist en lignende interesse for fru Theresas gjøren og laden. Vet De i dette øieblikk hvor fru Theresa er?

– Ja.

Alexis stirret på ham og mumlet smilende –

– Nå, så det vet De. Godt.

Plutselig kvakk han til.

– Hvor pokker blir det av Paolo med dokumentene, utbrøt han.

Han innstillet hustelefonen på kontoret, trykket på knappen og lyttet. Intet svar. Han ringte igjen. Fremdeles intet svar. Plutselig reiste han sig og forlot værelset.

Efter to minutters forløp kom han tilbake igjen. Han var rolig som ellers, men hans falske vennlighet hadde forlatt ham.

– Stephanson! ropte han. Dette er noe for Dem! Han ligger der nede.

Hvorledes dr. Wrangel kom.

Stephanson hadde øieblikkelig reist sig da Alexis Boman kom inn i værelset. Advokatens ansikt var preget av et plutselig alvor, og den ellers så makelige og tunge mann la for dagen et overordentlig hastverk. Men han hadde alltid meget imot å vise sine følelser, og forsøkte også nå med vold å undertrykke sin bevegelse. Han grep telefonkatalogen, men betenkte sig.

– Nei, det er best at De ser ham først, Stephanson, sa han, idet han slengte katalogen fra sig.

– Jeg aner en ulykke, sa den gamle skuespilleren forskrekket, hvem er det som ligger der nede?

Han vilde også reise sig, men Alexis Boman skjøv ham blidt tilbake i stolen.

– Dette er ikke noe for Dem, Gøsta, sa han, bli bare sittende. Vi er straks tilbake igjen. Se her er frisk soda og sigarer. Det er noe tøv at nikotin virker ophissende på nervene. Gode sigarer beroliger.

Selv tok Alexis Boman en sigar av kassen og tendte den. Stephanson så hele tiden opmerksomt på ham. Advokaten tendte sigaren meget omhyggelig og så efter at den brente jevnt. Så nikket han til Stephanson.

– Går vi?

Nede i første etasje stanset de foran kontordøren.

– Et spørsmål, sa Stephanson, døren er halvveis åpen, som De ser. Stod den også slik da De kom her ned?

– Bravo, svarte Boman, døren var lukket, men ikke i lås. Jeg må ha latt den stå sånn i skyndingen.

De gikk inn i forværelset, det var et mindre rum, et «melderum» med et sentralbord og en skranke. Fra melderummet førte tre dører inn til de andre kontorene. På den ene var det en plate med inskripsjon: Advokat Boman privat.

Alexis Boman pekte på døren og sa:

– Men denne døren var lukket da jeg kom, og jeg husker også at jeg lukket den da jeg gikk.

De to trådte inn i privatkontoret.

Det var litt mørkt der inne, for det var mørkeblå forheng for vinduene.

– Her ligger han, sa Boman, nesten brutalt likegyldig. Ved siden av skrivebordstolen som var dreiet halvt om, lå signor Paolo, urørlig som død. I skrivebordet var de to sideskuffene åpnet. Bomans nøkleknippe satt ennå i den ene skuffen.

Stephanson bøide sig over Paolo og undersøkte ham.

– Han er ikke død, sa han, men han har fått et kraftig slag i hodet.

Han skjøv en bunke akter under den bevisste løses nakke, men lot ham ellers bli liggende urørt på gulvteppet.

– Jeg har sett sånt før, sa Stephanson.

Advokaten pekte på den bevisstløse og derefter på de åpne skrivebordskuffer.

– De har sett sånt før, sa han, nå, så er De vel opmerksom på hvad det dreier sig om. Hvorledes døde den annen?

– Han døde i skrivebordstolen, svarte Stephanson.

– Far og sønn, mumlet advokaten.

Han stod og så på scenen med uforstyrrelig ro og smattet på sigaren. Stephanson hadde imens telefonert med politilægen og ringte nå til kriminalavdelingen. Han fikk sjefen i telefonen.

Han gav en kort rapport om det som var skjedd. Sjefen svarte bare: Vil De vente litt. Stephanson hadde fornemmelsen av at sjefen snakket med noen som satt ved siden av ham. Litt efter spurte sjefen: Er lægen underveis? Han må være her på øieblikket, svarte Stephanson. Det blev igjen et lite ophold. Så kom sjefen påny i telefonen: Jeg sender en mann eller kommer selv.

Advokat Boman hadde tatt plass i en lenestol. Han hadde nå fullkomment gjenvunnet sin uforstyrrelighet.

– Jeg forutsetter, sa han, at vi ikke kan gjøre noe før lægen kommer. Men jeg må innrømme, at begivenhetene har gitt mig rett. De husker jeg uttalte min forbauselse over at politiet spesielt var innstillet på å følge min part med den største opmerksomhet, mens det ikke syntes å interessere sig særlig for det den annen part foretok sig.

Han pekte på den bevisstløse.

– Dette er offer nummer to, sa han. De må altså innrømme at det finnes en annen part. Dessuten kan jeg fortelle Dem, at signor Paolo i det siste døgn har følt sig truet. Det er kommet en person til byen, en misliebig italiener.

– Jeg kjenner ham, sa Stephanson, en fransk offiser, muligens av italiensk herkomst. Efter sine papirer å dømme er han alt annet enn misliebig.

– Signor Paolo har ikke forklart sig nærmere. Men jeg vet at han følte sig truet av denne mannen.

– Javisst. Jeg har sett et tilfeldig møte mellem dem. De grep momentant efter sine våpen.

– Begge?

– Ja, begge.

Alexis Boman satt en stund taus og beundret den hvite røken fra sigaren. Så sa han med en nesten vennskapelig fortrolighet –

– Hør her, Stephanson, vi kjenner jo slett ikke disse sydlendingers natur. De fleste av dem er i besiddelse av en fenomenal forstillelsesevne, både kvinner og menn. Og der nede i Syden har menneskene andre begreper om forbrytelser enn her oppe hos oss. Dessuten er de innsnørt i hevnfordommer som vi ikke aner noe om. Det er også andre hemmelighetsfulle drivfjærer, som leder deres handlinger, Maffia og, andre kamorristiske sammenslutninger. Hvad vet De for eksempel om denne fransk-italienske offiseren fra Fremmedlegionen? Hvad heter han? Farace? Vet De hvor han er nå?

– Han er under opsyn.

– Det er ikke noe svar. Jeg konstaterer at De ikke vet hvor han opholder sig.

Advokaten så på klokken.

– Denne forbrytelsen er begått for et kvarter siden. Hvor var Gaetano Farace da? Det kan De heller ikke fortelle mig. Nå, der har vi lægen.

Lægen nikket kort og gav sig straks i kast med den bevisstløse. Undersøkelsen stod ikke lenge på.

– Det er ingen øieblikkelig livsfare, sa lægen, han er blitt slått ned med en gummikølle eller en våt sandpose. Det kan ennå vare en times tid, før han kommer til sig selv.

Ved hjelp av Stephanson fikk han patienten lagt op på den myke skinnsofaen, og i samme øieblikk hørtes skritt i trappen, raske, faste trin. Stephanson løftet hodet og lyttet. Skulde det være sjefen, tenkte han.

Men det var dr. Wrangel som kom.

Hans plutselige tilsynekomst virket så overtaskende, at selv Alexis Boman fant å burde reise sig fra sin makelige stilling. Dr. Wrangel blev stående et øieblikk på terskelen og tok et overblikk over situasjonen. Så gikk han hen til den bevisstløse. Han vekslet noen ord med lægen– og først nå hilste han på de andre. Han spurte advokaten –

– Har De gjort Dem op noen mening om dette?

– Ikke ennå, svarte Alexis, men jeg har hatt anledning til å konstatere at partiene står meget ulike.

– Hvordan da, mener De?

– Gang på gang rammer slaget medlemmer av familien Cathfield. Sannsynligvis har også dette siste angrepet vært et mordforsøk. Men politiet ser ut til å arbeide efter den linje, at det er de truede som skal sees på med mistenksomhet, og de andre ha fritt spill.

Dr. Wrangel svarte ikke noe til dette, men trakk øienbrynene i været. Stephanson gjettet hvad han tenkte på. Han kjente dr. Wrangels metoder og visste at Alexis snart vilde få svar.

Stephanson begynte å forklare hendelsene, men

Wrangel avbrøt ham:

– Jeg hørte det meste av Deres telefonsamtale med opdagelsessjefen. Jeg satt ved siden av telefonen da De snakket med ham.

Dr. Wrangel pekte på gulvteppet: –

– Paolo blev funnet her ved skrivebordskuffen, ikke sant? Og dokumentene er borte?

– Ja, sa Alexis.

– Men Paolo visste hvor de lå da han blev sendt her ned for å hente dem, – i skuffen til høire, ikke sant?

– Jo. Dr. Wrangel vendte sig plutselig direkte mot advokaten.

– Hør her, sa han, teoretisk sett er det ikke noe til hinder for at det er De som er forbryteren. (Svaret, tenkte Stephanson.) Teoretisk sett, fortsatte dr. Wrangel, kan De ha begått forbrytelsen i det øieblikk De var alene med ham her nede.

Alexis Boman knep øinene sammen, så de blev til to smale streker.

– Skal vi ikke være enige om å holde op med spøken?

– Jo, la oss det, svarte dr. Wrangel.

Treplaten.

– Hvor lang tid var det gått, da De ringte efter ham i hustelefonen? spurte dr. Wrangel.

– Ti minutter. Da jeg ikke fikk noe svar, blev jeg plutselig redd for at det kunde være noe galt på ferde, og så løp jeg ned. Mine verste anelser blev altså bekreftet.

– Og så sprang De straks op i leiligheten igjen?

– Ja, og uten å røre noen ting. Det er jo sånn dere detektiver vil ha det, ikke sant?

– Men De lot entrédøren stå åpen.

– Det må jeg jo ha gjort. Jeg kan ikke innse at det kan ha noen betydning.

– Nå, det er jo ikke utelukket at forbryteren har stått skjult her nede i kontoret, da De kom. Ved å forlate kontoret og la døren stå åpen har De indirekte sagt til ham: Renn Deres vei nå. Her er fri bane iallfall i to minutter.

– Det er ikke mulig, vrisset advokaten ergerlig, her var ingen andre i kontoret enn Paolo.

Dr. Wrangel pekte på skrivebordet med de åpne skuffene og gjorde så en håndbevegelse mot de tykke vindusforheng.

– Nå skal jeg fortelle Dem hvad jeg kan lese av denne situasjon, sa han. Forbryteren har vært her inne i kontoret da signor Paolo kom. Såvidt