Hvorledes Dr Wrangel kom/2
å sette i land i jollen. Men det var da ikke noe merkelig, tenkte han, iallfall ingen grunn til å avbryte en alvorlig samtale.
– Jeg får virkelig rett før jeg hadde tenkt, sa skuespilleren. Ser du den unge mannen der i den blå seilerdressen. Ikke han som ror jollen, men den andre. Legg merke til ham. Dramaet er allerede under videre utvikling. Nå går han op på bryggen. Hovedperson nr. to er kommet inn på scenen.
På grensen av barbariet.
redigerDen fremmede seileren blev stående en stund og ventet på at kameraten fikk gjort fast jollen. Så drev de begge i følge bortover «Trampen». De henvendte sig i forbifarten til en av serveringsdamene, som pekte og gav dem en beskjed. Og så blev de borte under trærne.
– Jeg tør vedde på, sa skuespilleren, at de har spurt efter adressen til et eller annet hotell, formodentlig Stadshotellet. Så må de begge være ukjente her.
– Det forekommer mig, bemerket dr. Wrangel, at de representerer et ganske uinteressant sommerbesøk.
Han gjorde en håndbevegelse ut mot seileren.
– Fører norsk flagg, sa han.
– Ja, eieren er også nordmann. Såvidt jeg vet skibsreder og italiensk visekonsul. Den andre er italiener. Eller rettere sagt tripolitansk italiener. Han heter Paolo, jeg har ventet ham her i noen dager. Han har varslet sin ankomst.
– Hvorfor har du så ikke vært og hilst på ham?
– Han kjenner mig ikke. Og jeg vil foreløbig heller ikke bli kjent med ham.
– Hvem er det så som har fortalt dig at han har meldt sin ankomst?
Skuespilleren skjøv sin venn tilbake i værelset igjen.
– Sett dig endelig ned og gjør dig det makelig, sa han. Jeg må overveie hvordan jeg best skal forklare dig saken.
Plutselig snudde han sig.
– Husker du Arnold Stephanson? spurte han.
Dr. Wrangel strøk sig litt forvirret over pannen.
– Enda et navn, mumlet han, hittil har jeg fått tre navn som jeg må holde fast, men sammenhengen mellem dem har jeg ennå ikke hørt noe om. Det er Paolo, tripolitaneren. Så Carlo Cathfield, som forresten allerede er død. Så –
– Så Theresa Cathfield, hans enke, innskjøt skuespilleren.
– Vel. Og så denne Arnold Stephanson. Jeg har støtt på det navnet en gang før. Det var en mann ved opdagelsesavdelingen i Stockholm.
– Det er ham, sa skuespilleren ivrig.
– Såvidt jeg husker, er han senere blitt forflyttet til Göteborg.
– Akkurat. Han er her nå. Her i Lysekil.
– Virkelig. Så begynner jo affæren allerede å anta et kriminalistisk preg.
– Det har den også i høieste grad. Jeg har snakket med denne Stephanson. Det ser ut til å være en mann med godt omdømme, men han er litt usikker, som rimelig kan være. Saken er jo meget eiendommelig og krever den dypeste diskresjon. Men jeg vet at Stephanson har en arrestordre mot Theresa Cathfield.
– Nå, er det sånn det henger sammen. Tja, mannen må vel gjøre sin plikt og foreta arrestasjonen.
– Men det er nettop det jeg forsøker å hindre, og der må du hjelpe mig.
Dr. Wrangel så på sin venn og smilte.
– Lovens arm, mumlet han.
– Javisst, men lovens arm er iferd med å begå en feiltagelse.
– Jeg behøver vel ikke å spørre dig om hvad anklagen gjelder, sa dr. Wrangel. Hun er naturligvis mistenkt for å ha skutt sin mann. Men han var jo alene på hotellværelset da han blev funnet, og døren var låst fra innsiden. Det er jo et absolutt frifinnelsesbevis.
Skuespilleren trakk på skulderen.
– Det har sin riktighet med døren, sa han, men det er andre omstendigheter som jeg ikke riktig kjenner til. Det er noe med en veranda også.
– Vi må se værelset først, før vi kan uttale oss om det punktet, mumlet dr. Wrangel.
Vennen la med glede merke til den annens tankefullhet, – som om saken allerede var begynt å interessere ham.
– Men forelå det noen mistanke mot hustruen til å begynne med?
– Slett ikke. Den er kommet op senere, sånn litt efter litt. Nå skal du høre. Cathfield var ikke lenger noen helt ung mann, fortsatte skuespilleren idet han spenstig slo et slag over gulvet, han var over seksti.
– Og hun kanskje syv-åtte og tyve. Det er en aldersforskjell. Men det er da unektelig ingen mordgrunn.
– Signor Cathfield hadde ikke vært i Sverige på en menneskealder, fortsatte skuespilleren, men så ser det ut som han er blitt overfalt av den tiltalende sentimentalitet at han vilde besøke sine fedres hjem før alderdommen kunde legge hindringer i veien for en lang reise. Muligens har det vært hans mening å bli her i Sverige resten av livet. Det er meget som tyder på det. Før avreisen har han gitt noen antydninger om at det var hans hensikt å optre som mesén i stor stil i sin fødebygd. Han har blandt annet syslet med tanken om en høiskole. I allfall har han realisert en hel del av sine eiendommer. Han hadde store verdier med sig til Sverige i lett realiserbare papirer.
– Og hvor er det blitt av dem? spurte dr. Wrangel.
– Det har ikke vært mulig å finne dem efter hans død.
– Er det hans hustru, som har meldt at papirene er forsvunnet?
– Nei.
– Det er et moment, som taler til hennes fordel, sa dr. Wrangel.
– Hvordan det? utbrøt Gøsta Ericson, det er jo tvertimot derfor hun blir mistenkt.
– Men hvis hun har drept sin mann eller på noen måte er delaktig i hans død, vil hun naturligvis gjøre alt for å stanse en opdukkende mistanke. Først og fremst ved å anmelde de bortkomne verdipapirer.
– Det er kanskje riktig tenkt av dig. Men politiet er enklere i sine slutninger.
– Men hvorfor har hun ikke sagt fra om papirene?
– Jeg har spurt henne om det. Hun sier at hun hadde ikke den ringeste rede på mannens affærer. Han viste henne aldri fortrolighet i sine forretninger. Jeg tror ikke engang hun ante noe om hans planer med hjemlandet. Det var først efter at hun hadde henvendt sig til familiens advokat i Tripolis, at disse merkelige omstendigheter kom op.
– Jeg behøver kanskje ikke å spørre om forholdet mellem ektefellene. Det har sikkert ikke vært godt.
Skuespilleren tenkte sig lenge om før han svarte.
– Godt eller ikke godt, sa han, det er vanskelig å bedømme. De levde under forhold som er ganske fremmede for oss.
Dr. Wrangel avbrøt ham:
– Før du går videre: Er det også en elsker med i spillet?
– Det tror jeg ikke. Men du burde snakke med Arnold Stephanson. Han sitter inne med enkelte oplysninger om Cathfield og frues ophold i Göteborg.
– Nå. Personalet på Grand hotell kan vel også fortelle et og annet.
– Ja, svarte skuespilleren ivrig, de kan virkelig fortelle noe, som ikke faller ut til fordel for den døde. Og det henger igjen sammen med det fremmedartede jeg nevnte. Han mishandlet henne.
– Og det henger vel igjen sammen med antydningene om elskeren?
– Kanskje, kanskje ikke. Jeg har fortalt dig at jeg har besøkt familien et par ganger i Tripolis. Som sagt, mannen var en god vert, og jeg kunde forstå at han var ensom og gledet sig over mitt besøk. Men det var umulig å komme på en mer fortrolig fot med ham. Samværet stivnet i kulde og korrekthet. Jeg hadde derfor neppe gjentatt besøket, hvis ikke mine arkeologiske interesser hadde drevet mig til de vidunderlige utgravningene i Leptis Magna. Og så var det fru Theresa. Hun fylte allikevel det kalde hjemmet med solskinn. Hver gang vi svensker kom, blev vi hilst velkommen på en måte som fullstendig varmet mitt gamle hjerte.
– Men mishandlingene? spurte dr. Wrangel.
– Tja, det er vanskelig å forklare. Man må først forstå litt avdisse utflyttede mennesker, som lever under så vilt fremmede forhold. Tilsynelatende er de fremdeles nordiske i sinn og skinn. Men de har allikevel fått Sydens gift i blodet. De har ikke helt kunnet tilegne sig Sydens skikker og tenkesett, men de er allikevel blitt fortumlet. De har for eksempel fått merkelige forestillinger om kvinnens stilling i ekteskapet, og hvad mannen som husets herre kan tillate sig. I Tripolis lever man jo like innpå livet av slaveriet. Kanskje kan sånt utvikles til sykdom. Er det ikke noe som heter tropegalskap?
– Hvad sa hun selv?
– Hun snakket aldri om det. Ikke da.
– Og disse sammenstøtene fortsatte altså under reisen?
– Fra hotellet har jeg hørt om visse optrin, skrik og støi og uhygge, akkurat som én blev jaget omkring i værelsene.
– Drakk han?
– Han drakk som de fleste europeere i Afrika.
– Alt dette skulde jo tyde på at hun hatet ham.
– Vi kjenner ikke disse menneskene der sydpå godt nok til å kunne bedømme det, svarte Gøsta Ericson undvikende.
– Men det kan være et slemt indisium mot henne.
– Ja.
– Hvem er den mannen som kom med seilbåten?
– Det er hennes sønn.
Dr. Wrangel stirret uforstående på ham.
– Det vil si, hennes stesønn, – mannens sønn i første ekteskap.
– Aha, altså en familietragedie i full utvikling?
– Du kan visst gjerne si det sånn. Vil du snakke med fru Theresa?
– Ja, svarte dr. Wrangel.
Femte juni.
redigerMen først vilde dr. Wrangel ha en konferanse med politimannen fra Göteborg, Arnold Stephanson. De to venner fulgtes til hotellet hvor detektiven bodde. Underveis måtte Gøsta Ericson stanse flere ganger og veksle noen ord med forbipasserende. For det meste badegjester. Dr. Wrangel skjønte at det var noe alvorlig som optok dem.
– Det er besynderlig med sånne småbyer som denne, sa Gøsta Ericson, en hemmelighet kan ikke holdes hemmelig i svært mange timer. Allerede nå vet alle at det er kommet en politimann for å gripe inn i saken. De vet også, at den myrdedes sønn er kommet. Det eneste de ennå ikke vet, er at du også har begynt å interessere dig for affæren. Det kommer naturligvis av, at det er så få mennesker i Sverige som vet hvad du har utrettet for å opklare enkelte av de siste års forbrytelser. For folk flest er du bare den berømte jurist som er